Spinoff: Sorg og sykemelding

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen. Alle man kjenner historien til godt er som regel skikkelig syke og det er ingen tvil om at de ikke greier å gå på jobb.

Selvsagt kjenner vi ingen. Fordi vi ikke er synske. Vi kan synse og mene, men det vil alltid være umulig å være hundre prosent sikker på at vedkommende ikke er ordentlig syk i og med at "sykdommen" ikke synes. Det er "lettere psykiske lidelser" som øker mest, er det ikke? Når det er sagt, så hører man jo titt og ofte historier, både på nett og RL, om folk som har vært til lege og vil bli sykemeldte, og som blir opprørte når legen mener de ikke trenger det. Er det pasienten som vet best, eller er det legen?
Og, Kie: Jeg er faktisk enig med deg i at folk flest gjør så godt de kan, og gjør det de mener er best. Jeg tror andelen mennesker som tenker at "hvordan skal jeg nå få svindlet til meg en friuke, mon tro?", er forsvinnende liten. Det handler vel om flytting av grenser, om et generelt samfunnsproblem, tenker jeg. Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Jeg skulle ønske flere leger var som Miss Norway.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt kjenner vi ingen. Fordi vi ikke er synske. Vi kan synse og mene, men det vil alltid være umulig å være hundre prosent sikker på at vedkommende ikke er ordentlig syk i og med at "sykdommen" ikke synes. Det er "lettere psykiske lidelser" som øker mest, er det ikke? Når det er sagt, så hører man jo titt og ofte historier, både på nett og RL, om folk som har vært til lege og vil bli sykemeldte, og som blir opprørte når legen mener de ikke trenger det. Er det pasienten som vet best, eller er det legen?
Og, Kie: Jeg er faktisk enig med deg i at folk flest gjør så godt de kan, og gjør det de mener er best. Jeg tror andelen mennesker som tenker at "hvordan skal jeg nå få svindlet til meg en friuke, mon tro?", er forsvinnende liten. Det handler vel om flytting av grenser, om et generelt samfunnsproblem, tenker jeg. Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Jeg skulle ønske flere leger var som Miss Norway.

Det jeg uthever er jeg enig i. Det forplanter seg nedover i ungdomspopulasjonen også, og det er skremmende å se. Men ellers tror jeg du misforsto meg, grunnen til at man ikke kjenner noen mener jeg er at jo nærmere man kommer enkeltindividene jo mer forståelig er det at det er for mye for dem. De man bare ser på litt avstand er det lettere å dømme.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Du har nok rett ja. Det er på en måte ikke lov å motsi det der, for da er man slem og uempatisk.

I enkelte miljøer er det helt utenkelig da. Jeg synes jeg ser finansgutta på Aker Brygge ta seg en session på puterommet. (med mindre de legger til "i går" da... da er det veldig stuerent. )

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Du har nok rett ja. Det er på en måte ikke lov å motsi det der, for da er man slem og uempatisk.

Jeg tror det er fordi vi gjerne "skyggebokser" litt i sånne diskusjoner, jeg. Alle har sine erfaringer med på lasset og så er vi i gang. Det ble i alle fall veldig tydelig for meg i en diskusjon der temaet var mobbing på arbeidsplassen. Jeg, med min erfaring i diskusjon mot en som hadde opplevd falske mobbeanklager fra en furten kollega som ikke hadde fått viljen sin. Det sier seg vel selv at det kompliserer ting litt da.

rine har mer kontakt med f.eks. ungdom enn det jeg har. Så om det er en endring i holdninger merker hun det kanskje mer enn meg. Samtidig har jeg kanskje mer erfaring med helt reellt syke folk og er opptatt av å bekjempe urettferdige holdninger som gjør livet vanskeligere for dem. Og så er vi i gang. rine snakker om epler og jeg reagerer på vegne av pærer. Og omvendt.

[rine]

Katta, jeg ser den. Samtidig kan jeg på egne vegne og i lange perioder si check på skremmende mange punkter som blir oppgitt som sykemeldingsgrunn hos andre, altså, uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Og nei, jeg prøver ikke å si "se hvor tøff og sterk og moralsk jeg er, dere" men jeg kunne aldri tenke meg å gå til lege før jeg har prøvt både jobbskifte og alle tenkelige grep på hjemmebane, altså. Når jeg hører om folk som forteller at de ble sykemeldte fordi de rett og slett ikke hadde mer å gi, ble liggende på sofaen hele ettermiddagen, følte at de aldri hadde overskudd til ungene osv, så tenker jeg egentlig bare: Ja, og så da, er det ikke sånn livet er i perioder? Og i ganske lange perioder også?

[Daisy]

Jeg var på et fagsseminar med et livselskap nylig. De hadde begynt å se på skadesaker med nye øyne. Før var det veldig firkantet og mye byråkrati. Nå gjorde de det sånn at dersom det var healing som gjorde personen frisk og de kom seg ut igjen i jobb, så dekket de det.

Poenget er at det beste kanskje hadde vært å gitt legene ansvaret. De ser pasienten og skjønner kanskje hva som skal til. Det er synd det skal være så mye byråkrati. Jeg kan godt forstå at enkelte trenger noen dager når de mister noen som står den nær. Noen over skrev godt om ulike reaksjoner. Da er det synd å få forbehold på fremtidige forsikringer. (er det ikke slik at man kan stryke ting dettet x antall år, så det varer jo ikke evig)

En to ukers sykemelding faller i sin helhet på arbeidsgiver uansett. Noen vil alltid utnytte systemet, men vi må bygge det på hva flertallet gjør. Jeg er for sykemelding pga sorg, men mener den bør være ganske tidsbegrenset.

[Daisy]

Noen leger sykemelder lettvint, det er ikke til å komne unna. Jeg har selv takket pent nei flere ganger.

[Miss Norway]

Ja, symptomdiagnosene synes jeg fungerer fint egentlig. Man stagger litt, og får en ørliten timeout som ikke kan forlenges i seg selv. (Og så kan fastlegen overta problemet. )

Neida, men det er bare det å få påpekt at "skoen trykker" uten å si noe om det er foten eller skoen som er feil.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Ja, symptomdiagnosene synes jeg fungerer fint egentlig. Man stagger litt, og får en ørliten timeout som ikke kan forlenges i seg selv. (Og så kan fastlegen overta problemet. )

Neida, men det er bare det å få påpekt at "skoen trykker" uten å si noe om det er foten eller skoen som er feil.

Noe sånt. Man bør jo helst si noe vettugt og komme med noen tiltak, men det å ikke sette noen endelig diagnose er av og til veldig riktig det også. Spesielt når man snakker om tenåringer.

[Mams]

Jeg var sykemeldt en uke når pappa døde. Deet var ikke bare fordi pappa døde, men det ble liksom dråpen. Eksen hadde 14 dager før sagt han ville skilles og holdet mitt jobbet døgnet rundt med å finne løsninger (på det meste, føtes det som). I den perioden var jeg i opplæring.
Hva legen skrev som grunn for sykemeldingen vet jeg rett og slett ikke, ikke noe jeg engang tenkte på å sjekke.

Den uken var jeg en tur på jobben, skulle lære noe, men det jeg lærte festet seg ikke. Jeg fikk beskjed om at jeg fikk jobben jeg var i opplæring på da.

[annemede]

OK, jeg ble bare litt usikker.

Men jeg er litt usikker, jeg kan klare å se at det er et behov for sorgmelding, samtidig så har man jo lovfestet rett til permisjon, man har egenmelding, de fleste bedrifter er IA-bedrifter, så jeg klarer ikke helt å se det at man skal ha enda en grunn til å oppsøke lege for å skrive ut en erklæring på at man ikke kan møte på jobb.

I så tilfelle burde kanskje dette heller vært delegert da til prester/imamer/begravelsesmennesker?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

samtidig så har man jo lovfestet rett til permisjon,

Har man det? Er ikke det ift tariff?

[annemede]

I AML, står det at man har lovfestet rett til permisjon i 60 dager i forbindelse med pleie av syke eldre, det må jo innbefatte begravelse, tenker jeg.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av lovdata.no AML

§ 12-10. Omsorg for og pleie av nære pårørende
Arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager for pleie av den enkelte pårørende.
Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Det samme gjelder ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller kronisk sykt barn fra og med kalenderåret etter at barnet fylte 18 år når arbeidstakeren har hatt slik omsorg for barnet som nevnt i § 12-9 tredje ledd. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjon av nødvendig omsorg.
Endret ved lov 9 apr 2010 nr. 11 (ikr. 1 juli 2010 iflg. res. 9 apr 2010 nr. 499).

I følge dette så kan jeg ikke se noe annet enn at man har rett på permisjon.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

I følge dette så kan jeg ikke se noe annet enn at man har rett på permisjon.

Uten lønn vel og merke. Har du råd til 60 dager permisjon uten lønn så er jo det helt fint. Eller ti dager for den saks skyld.

Jeg ble sykemeldt i forkant av et dødsfall for to år siden. Legene ante ikke hva som feilte vedkommende og drev og søkte rundt med stadig nye og alvorlige diagnoser, jeg hadde en nagende følelse av at dette ikke kom til å bli en historie med happy ending. Den syke bodde på en annen kant av landet, og jeg følte meg dratt i alle kanter mellom jobb, unger og angsten for hvordan det ville gå med min kjære på den andre kanten av landet. Det var ikke snakk om å ikke sykemelde da jeg endelig dukket opp hos legen med noen ord på et ark. Jeg ytret ikke et eneste ord i løpet av konsultasjonen, og jeg fornyet sykemeldinga med to uker i slengen ved å sende en sms til fastlegen. Diagnosen husker jeg ikke - samma kan det være - men det passer sikkert fint inn i en sorg-diagnose (som per dags dato ikke finnes) vil jeg tro. Jeg er aldri sjuk, jeg har ingen lang journal hos fastlegen så de få gangene jeg oppsøker legen så får jeg alltid god hjelp og blir tatt på alvor. Det ble jeg denne gangen også.

At rine sier check på mange ting som andre er sykemeldt for men likevel går på jobb er fint for henne - det gjør jeg også - men jeg hadde åpenbart ei grense jeg også. Jeg fortalte aldri den syke at jeg var sykemeldt, for jeg ville ikke gjøre henne bekymret (merkelig logikk kanskje), så jeg pendlet fram og tilbake så mye som jeg klarte i nesten to måneder. Så døde hun. De siste åtte nettene hun levde sov jeg på ei madrass på et pårørenderom på sykehuset, da lå hun i koma og jeg hadde hastet av gårde for å rekke fram etter hjertestansen hun fikk en onsdag kveld - da jeg paradoksalt var på sykehuset på en annen kant av landet med datteren min som var nyoperert. Det var kanskje uansvarlig av meg å ligge på flatseng på sykehuset i over ei uke? Jeg kunne jo ha jobbet mens mora mi lå i koma - det kunne jeg ha gjort. For jeg kunne jo uansett ikke ha gjort noe fra eller til. Så kunne legene bare varslet meg i god tid før de skrudde respiratoren av sånn at jeg rakk flyet til Bergen før hun åndet ut for siste gang. Det hadde gått det også - man skal jo ikke belaste trygdesystemet når man ikke er syk selv.

Jeg var på jobb igjen to dager etter begravelsen - jeg hadde nok gjort unna mye av den mest akutte sorgen før døden intraff. Den første dagen tilbake på jobb ble jeg møtt av en klasse som spontant reiste seg og klappet da jeg kom inn i klasserommet og jeg kjente på et øyeblikk av lykke midt opp i all sorgen. Lykke fordi jeg er omgitt av gode mennesker som vil meg vel. Hadde jeg hatt en arbeidsplass der det ikke var godt å være så hadde det neppe vært mulig for meg å komme så raskt tilbake på jobb.

Jeg har opplevd at andre i familien har dødd før, og jeg kommer trolig til å oppleve det igjen. Det betyr ikke at jeg kommer til å få et like langt fravær hver gang. Jeg syns deler av denne debatten viser mangel på respekt for at andre kan få andre reaksjoner enn en selv på akkurat den samme situasjonen.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg syns deler av denne debatten viser mangel på respekt for at andre kan få andre reaksjoner enn en selv på akkurat den samme situasjonen.

Ja, jeg er enig i dette.

Jeg syns også at det er litt tynt å debattere ut fra hovedinnlegget som handler om at en dame føler at det er mer vanlig å sykmelde seg ved gamle foreldres naturlige dødsfall i våre dager. Det blir jo bare synsing og føling om andre menneskers moral og etikk i forhold til sykelønnsordningen. Noe som også preger hele den offentlige debatten om sykelønnsordningen i noen grad.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Ja, jeg er enig i dette.

Jeg syns også at det er litt tynt å debattere ut fra hovedinnlegget som handler om at en dame føler at det er mer vanlig å sykmelde seg ved gamle foreldres naturlige dødsfall i våre dager. Det blir jo bare synsing og føling om andre menneskers moral og etikk i forhold til sykelønnsordningen. Noe som også preger hele den offentlige debatten om sykelønnsordningen i noen grad.

Siden det var jeg som startet debatten er det kanskje på sin plass å presisere at jeg egentlig er langt på vei enig med Kasia og Darth. Jeg har også presisert at det var en "følelse" og en påstand som jeg refererte, men jeg hadde lyst til å få den debattert bl.a. fordi jeg syntes det var vanskelig å svare der og da på påstanden. Sånn sett har det vært en nyttig tråd for meg, men jeg er enig med Kasia i at det er uheldig å ha debatt som ikke er basert på statistikk eller dokumenterbare endringer.

Jeg synes i grunnen altfor ofte at sykemeldingsdiskusjoner her på FP ender opp i en stillingskrig der noen mener at "noen" uthuler sykelønnsordninger men andre føler seg båssatt som "noen" fordi deres situasjon på en eller annen måte faktisk er lik den som blir karakterisert som uthuling. Folk er forskjellige, er i forskjellige livssituasjoner og har ulike ressurser til å møte de problemstillingene de kommer opp i. Og det er jo litt av det som er vitsen med å ha en velferdstat da, at man skal kunne få hjelp til å håndtere ulike livssituasjoner på en verdig måte.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt fra eldre mennesker om sorg tidligere i livet som de har blitt nødt til å undertrykke. Mistet man et barn under fødsel skulle man ikke sørge. Tidligere var graden av aksept for at man sørget veldig styrt av hva slags relasjon man hadde til avdøde. Enkelte forhold fikk man rett og slett ikke lov å sørge over og sorgen måtte skyves bort. Slik sorg kan ta lang tid å bearbeide og kan skape store problemer for livet senere.

Jeg har sett det samme i forhold til eldre pasienter i psykiatrien.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

En ting man ikke skal glemme når man snakker om før og nå er at det er flere i arbeid nå enn tidligere. Det er ikke minst langt flere ektefeller som er i arbeid når ektefellen dør.

Det er også langt flere som lever lengre liv med sykdom enn før - bedre behandling gjør at de kan leve videre, der de faktisk ville dødd "raskere" for noen tiår eller mer siden. Nå dør jo mennesker uansett da, en eller annen gang, men det kan hende det gjør noe med sorgprosessen vår og forsåvidt også oppfølgingsbehovet underveis at voksne/eldre mennesker kan i lang tid og være relativt syke i den perioden

[annemede]

Nja, jeg mener at de 60 dagene får man penger i fra NAV.