Spinoff: Sorg og sykemelding

[rine]

Kie og oslo78: Det er klart at mange sykdommer skyldes selvforskyldte ting, men jeg mener faktisk at akkurat den sliten/utbrent/møtt veggen-greia har tatt fullstendig av. Den har jo det når den snart er like vanlig som forkjølelse? I oslo78 sitt tilfelle tenker jeg det er soleklart at du ble syk, virkelig syk, selvforskyldt eller ikke, og tenker at det høres usannsynlig ut at du skulle klare å gå på jobb, men jeg synes fremdeles at mange tyr for lett til lege og sykemelding når livet går litt imot. Dere trenger ikke være enige, men jeg tror ikke noen klarer å si noe som får meg til å endre på akkurat den oppfatningen, altså.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg har fått barn og burde ha visst at det ville følge sykdom med dem.
Alle unger blir syke ja, så det er å forvente. Å satse på noe annet er litt vel optimistisk
Det er også selvforskyldt å måtte være borte fra jobb fordi man faktisk får barnet.
Tror nok arbeidsgiver var glad for akkurat den faktisk, tenk på alt det griseriet på jobben lissom...

Sorry, måtte bare. Tråden var blitt så seriøs, og så har jeg fått opp blodsukkeret igjen nå.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Sorry, måtte bare. Tråden var blitt så seriøs, og så har jeg fått opp blodsukkeret igjen nå.

Man er velkommen til å få barn på min jobb.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie og oslo78: Det er klart at mange sykdommer skyldes selvforskyldte ting, men jeg mener faktisk at akkurat den sliten/utbrent/møtt veggen-greia har tatt fullstendig av. Den har jo det når den snart er like vanlig som forkjølelse? I oslo78 sitt tilfelle tenker jeg det er soleklart at du ble syk, virkelig syk, selvforskyldt eller ikke, og tenker at det høres usannsynlig ut at du skulle klare å gå på jobb, men jeg synes fremdeles at mange tyr for lett til lege og sykemelding når livet går litt imot. Dere trenger ikke være enige, men jeg tror ikke noen klarer å si noe som får meg til å endre på akkurat den oppfatningen, altså.

Men jeg har jo alltid (og er fremdeles) vært enig med deg i dette. Det er kanskje for mange som blir sykemeldt. Det er noen som utnytter systemet. Men det er ikke til verken min eller samfunnets beste at jeg ikke skulle få litt tid på meg til å komme tilbake i jobb nå. Sykemelding kan også noen ganger være en vel verdt investering - sett fra samfunnets side altså. Jeg skal jo jobbe 35 år til, så noen måneder med sykemelding nå tror jeg vil lønne seg på lang sikt - igjen sett fra samfunnets side.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Næsj. Mye av det vi opplever er selvpåført. Noen ganger også som konsekvenser av å ha valgt så godt man klarte utifra de forutsetningene man hadde. Det er klart man kan henge seg opp i sammenhengen mellom eget valg og konsekvensen, men jeg synes det er greit å ha som utgangspunkt at folk flest gjør så godt de kan. Noen ganger bommer de og da er mitt fokus litt mer rettet mot "hvordan fikse" for min del. Og til tider også respekt for at avgjørelsen faktisk ikke var så enkel og åpenbar som den gjerne er i ettertid.

[Katta]

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen. Alle man kjenner historien til godt er som regel skikkelig syke og det er ingen tvil om at de ikke greier å gå på jobb.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.

Nettopp.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen.

Jeg kjenner flere som jeg har nektet sykmelding som har fått det av fastlegen istedet. Teller det?

:high on carbs:

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg kjenner flere som jeg har nektet sykmelding som har fått det av fastlegen istedet. Teller det?

:high on carbs:

Jupp. Samtidig kan det jo være du er en sånn ufølsom lege som henges ut på ymse forum. Neida, men det der er ikke enkelt. Jeg er i grunnen glad vi så å si aldri sykmelder. Paradoksalt nok er det i forbindelse med sorgreaksjoner vi faktisk gjør det.

Pleiepenger derimot...

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen. Alle man kjenner historien til godt er som regel skikkelig syke og det er ingen tvil om at de ikke greier å gå på jobb.

Selvsagt kjenner vi ingen. Fordi vi ikke er synske. Vi kan synse og mene, men det vil alltid være umulig å være hundre prosent sikker på at vedkommende ikke er ordentlig syk i og med at "sykdommen" ikke synes. Det er "lettere psykiske lidelser" som øker mest, er det ikke? Når det er sagt, så hører man jo titt og ofte historier, både på nett og RL, om folk som har vært til lege og vil bli sykemeldte, og som blir opprørte når legen mener de ikke trenger det. Er det pasienten som vet best, eller er det legen?
Og, Kie: Jeg er faktisk enig med deg i at folk flest gjør så godt de kan, og gjør det de mener er best. Jeg tror andelen mennesker som tenker at "hvordan skal jeg nå få svindlet til meg en friuke, mon tro?", er forsvinnende liten. Det handler vel om flytting av grenser, om et generelt samfunnsproblem, tenker jeg. Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Jeg skulle ønske flere leger var som Miss Norway.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.

Men atte - er det egentlig noe problem sånn i praksis? Seriøst altså, jeg er ferdig å tulle nå. Sånn vanligvis og med vanlige sorgtilfeller, generalisert, ekstretilfeller aside.

Det skjer, man får et (lite) sjokk, blir veldig lei seg og ute av seg. Man har en jobb der det ikke funker å grine/være ufokusert, og bruker av egenmeldingsdagene. Eller omsorgspermisjon om man har. Arbeidsgiver betaler sykepenger uansett (fordi det er innenfor arbeidsgiverperioden). Mange har dessuten utvidedet egenmeldingsperiode.

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt kjenner vi ingen. Fordi vi ikke er synske. Vi kan synse og mene, men det vil alltid være umulig å være hundre prosent sikker på at vedkommende ikke er ordentlig syk i og med at "sykdommen" ikke synes. Det er "lettere psykiske lidelser" som øker mest, er det ikke? Når det er sagt, så hører man jo titt og ofte historier, både på nett og RL, om folk som har vært til lege og vil bli sykemeldte, og som blir opprørte når legen mener de ikke trenger det. Er det pasienten som vet best, eller er det legen?
Og, Kie: Jeg er faktisk enig med deg i at folk flest gjør så godt de kan, og gjør det de mener er best. Jeg tror andelen mennesker som tenker at "hvordan skal jeg nå få svindlet til meg en friuke, mon tro?", er forsvinnende liten. Det handler vel om flytting av grenser, om et generelt samfunnsproblem, tenker jeg. Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Jeg skulle ønske flere leger var som Miss Norway.

Det jeg uthever er jeg enig i. Det forplanter seg nedover i ungdomspopulasjonen også, og det er skremmende å se. Men ellers tror jeg du misforsto meg, grunnen til at man ikke kjenner noen mener jeg er at jo nærmere man kommer enkeltindividene jo mer forståelig er det at det er for mye for dem. De man bare ser på litt avstand er det lettere å dømme.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Så hvis man har tatt et feil valg så skal man fritas fordi det var vanskelig? Det skal i hvert fall ikke gå (økonomisk) ut over deg, så da får regningen videresendes oppover i systemet til Fellesskapet? :setter på spissen:

Fint du sa at du setter det på spissen.

De aller fleste valg får konsekvenser for den enkelte. Økonomi er bare en del av det. Jeg tror ikke så mange fritas for konsekvenser, selv om de kanskje ikke må flytte på hospits fordi helsa røyk. For eksempel. Jeg synes det må være greit å ha to tanker samtidig og jeg er glad for at vi demper fallet litt for de som tryner.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Du har nok rett ja. Det er på en måte ikke lov å motsi det der, for da er man slem og uempatisk.

I enkelte miljøer er det helt utenkelig da. Jeg synes jeg ser finansgutta på Aker Brygge ta seg en session på puterommet. (med mindre de legger til "i går" da... da er det veldig stuerent. )

[rine]

Katta, jeg ser den. Samtidig kan jeg på egne vegne og i lange perioder si check på skremmende mange punkter som blir oppgitt som sykemeldingsgrunn hos andre, altså, uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Og nei, jeg prøver ikke å si "se hvor tøff og sterk og moralsk jeg er, dere" men jeg kunne aldri tenke meg å gå til lege før jeg har prøvt både jobbskifte og alle tenkelige grep på hjemmebane, altså. Når jeg hører om folk som forteller at de ble sykemeldte fordi de rett og slett ikke hadde mer å gi, ble liggende på sofaen hele ettermiddagen, følte at de aldri hadde overskudd til ungene osv, så tenker jeg egentlig bare: Ja, og så da, er det ikke sånn livet er i perioder? Og i ganske lange perioder også?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men atte - er det egentlig noe problem sånn i praksis? Seriøst altså, jeg er ferdig å tulle nå. Sånn vanligvis og med vanlige sorgtilfeller, generalisert, ekstretilfeller aside.

Det skjer, man får et (lite) sjokk, blir veldig lei seg og ute av seg. Man har en jobb der det ikke funker å grine/være ufokusert, og bruker av egenmeldingsdagene. Eller omsorgspermisjon om man har. Arbeidsgiver betaler sykepenger uansett (fordi det er innenfor arbeidsgiverperioden). Mange har dessuten utvidedet egenmeldingsperiode.

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

Dere leger, altså, nå må dere bli enige!

Det er forøvrig sånn missa sier det jeg tenkte at det var ment å fungerer.

[Daisy]

Jeg var på et fagsseminar med et livselskap nylig. De hadde begynt å se på skadesaker med nye øyne. Før var det veldig firkantet og mye byråkrati. Nå gjorde de det sånn at dersom det var healing som gjorde personen frisk og de kom seg ut igjen i jobb, så dekket de det.

Poenget er at det beste kanskje hadde vært å gitt legene ansvaret. De ser pasienten og skjønner kanskje hva som skal til. Det er synd det skal være så mye byråkrati. Jeg kan godt forstå at enkelte trenger noen dager når de mister noen som står den nær. Noen over skrev godt om ulike reaksjoner. Da er det synd å få forbehold på fremtidige forsikringer. (er det ikke slik at man kan stryke ting dettet x antall år, så det varer jo ikke evig)

En to ukers sykemelding faller i sin helhet på arbeidsgiver uansett. Noen vil alltid utnytte systemet, men vi må bygge det på hva flertallet gjør. Jeg er for sykemelding pga sorg, men mener den bør være ganske tidsbegrenset.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Dere leger, altså, nå må dere bli enige!

Det er forøvrig sånn missa sier det jeg tenkte at det var ment å fungerer.

Jeg er uenig med missa i at det er en reaktiv depressiv periode når man går over 3 dager med sorg. Jeg tror det er der det ligger. Systemet er vi enige om, jeg bare vil ha en sorgreaksjonsdiagnose for å få ting riktig i systemet.

[Daisy]

Noen leger sykemelder lettvint, det er ikke til å komne unna. Jeg har selv takket pent nei flere ganger.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvem er disse legene som lettvint sykmelder? De historiene jeg kjenner til om sånt er fra "gamle dager". Det var fra den tiden før de siste omleggingene og hvor det var mer fokus på diagnose og antall dager enn på arbeidsevne og hvor evt. restarbeidsevne skal vurderes.

Det var også før den tiden da NAV ble hissigere med å kontrollere og å overprøve behandlende leges vurdering.
Det fantes også en tid da det var lettere å få sykmelding fra andre leger enn ens faste lege. Nå for tida har jeg inntrykk av at sykehusleger sykmelder mer begrenset enn tidligere og at legevaktleger bare unntaksvis sykmelder. Stemmer ikke dette?

Med det systemet som er nå skjønner jeg ikke at det kan være så¨enkelt å bli sykmeldt for enhver filletilstand.


Når det er sagt så tenker jeg at det å være fullstendig psyksk utbrent er en tilstand som kan være like hemmende for arbeidsevnen som det å ha omgangssyke. Det er slik det skal vurderes er det ikke? Det er evnen til arbeid som følge av tilstanden som skal vurderes, ikke hva slags sykdom det er.

Begge deler. Du må ha noe som klassifiseres som sykdom. Og så må du ha redusert arbeidsevne. Og så må sykmelding vurderes til å være riktig tiltak. Det er det siste det jobbes veldig med for tiden, det er ganske mange tilstander hvor sykmelding slett ikke er veien å gå og hvertfall ikke alene.

Sykehusleger sykmelder som regel bare for et begrenset tidsrom ja, en slags diagnosespesifikk standardpott. Så går folk til fastlegen dersom dette ikke holder. Det blir riktig både fordi fastlegen kjenner pasienten best, fordi det da ikke belaster spesialisthelsetjenesten ekstra, fordi det ikke fører til lengre "for sikkerhets skyld"-sykmeldinger og fordi det er fastlegen som må følge opp en eventuell lengre sykmelding.