Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Per i dag er det flere bedrifter som tilbyr det du skisserer, blandt annet får vi treningstilskudd der jeg jobber. I dag blir dette lagt til som LØNN hos oss, og skal derfor inntektsbeskattes. Vips forsvinner over 25 % av bedriftens bidrag.

Ja, jeg er klar over det, så da er jo det et fint tiltak om reglene endres på dette området, ikke sant? Det må bli lettere for bedrifter å gi helsefremmende frynsegoder til sine ansatte (så kan de heller beskatte aviser og slike andre goder).

[007]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hvordan er det med deg? Ville du f.eks. likt at en sykepleier med konsentrasjonsvansker hadde ansvar for dine medisiner dersom du havnet på sykehuset?

Jeg har mang en gang vært ukonsentrert som sykepleier. Ikke fordi jeg har vært syk, men fordi jeg har vært sliten, fått for lite søvn, hatt stort arbeidspress, har hatt tankene et annet sted osv.

Og det kie sa.

Jeg ville da for ordens skyld måttet gå på jobb om jeg så skulle sitte i en krok og grine hele dagen. Jeg ville aldri noensinne klart å bli hjemme og bli frisk hvis prisen var at ungene mistet hjemmet sitt.

Så rine mener altså at om jeg er syk så er det helt ok at vi mister hjemmet vårt?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Så rine mener altså at om jeg er syk så er det helt ok at vi mister hjemmet vårt?

Ville du mistet hjemmet ditt om du fikk 80% lønn i 10 mnd, altså? Noen måtte nok ha prioritert litt annerledes, men for de aller, aller fleste hadde det nok gått helt fint med reduksjon i lønn en periode.

Det blir ellers litt latterlig med en debatt der lavere sykelønn= minste hus og hjem/sulte ihjel. Det hadde vært artigere å diskutere hvis vi hadde holdt oss til realitetene.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det blir ellers litt latterlig med en debatt der lavere sykelønn= minste hus og hjem/sulte ihjel. Det hadde vært artigere å diskutere hvis vi hadde holdt oss til realitetene.

Dine realiteter, mener du.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det blir ellers litt latterlig med en debatt der lavere sykelønn= minste hus og hjem/sulte ihjel. Det hadde vært artigere å diskutere hvis vi hadde holdt oss til realitetene.

Hvem sin realitet tenkte du på da?

[ming]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ville du mistet hjemmet ditt om du fikk 80% lønn i 10 mnd, altså? Noen måtte nok ha prioritert litt annerledes, men for de aller, aller fleste hadde det nok gått helt fint med reduksjon i lønn en periode.

Det blir ellers litt latterlig med en debatt der lavere sykelønn= minste hus og hjem/sulte ihjel. Det hadde vært artigere å diskutere hvis vi hadde holdt oss til realitetene.

Nå er ikke jeg Smilefjes, men med 80% inntekt i 10 måneder måtte vi definitivt prioritert annerledes. Solgt bilen og kjøpt en dårligere en, f.eks. Ungene kunne neppe fortsatt å være med i musikkskolen og i idrettsaktiviteter, ei heller i bokklubben. Vi kunne ikke reist for å besøke besteforeldre, og vi hadde definitivt måttet forringe kostholdet vårt (mindre sunn mat). Det hadde skortet på sportsutstyr (skisko som passer f.eks.). Osv. Vi hadde garantert ikke sultet ihjel, men jeg syns det er ganske provoserende at du helt oppriktig mener at det er OK at barn rammes på en sånn måte av foreldrenes sykdom! For det er barna som i hovedsak blir skadelidende, selv om det er kjipt for foreldrene også.

Og ja, det er mange unger som allerede er ekskludert fra fritidsaktiviteter, som allerede går med for små skisko på skidagene, som bare kan drømme om medlemsskap i bokklubb og som spiser usunn mat. Hva sånne familier må prioritere bort ved bortfall av 20% av (kanskje den eneste?) inntekten i 10 måneder, kan jeg bare fantasere om - og det er ikke hyggelige fantasier!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Nå er ikke jeg Smilefjes, men med 80% inntekt i 10 måneder måtte vi definitivt prioritert annerledes. Solgt bilen og kjøpt en dårligere en, f.eks. Ungene kunne neppe fortsatt å være med i musikkskolen og i idrettsaktiviteter, ei heller i bokklubben. Vi kunne ikke reist for å besøke besteforeldre, og vi hadde definitivt måttet forringe kostholdet vårt (mindre sunn mat). Det hadde skortet på sportsutstyr (skisko som passer f.eks.). Osv. Vi hadde garantert ikke sultet ihjel, men jeg syns det er ganske provoserende at du helt oppriktig mener at det er OK at barn rammes på en sånn måte av foreldrenes sykdom! For det er barna som i hovedsak blir skadelidende, selv om det er kjipt for foreldrene også.

Og ja, det er mange unger som allerede er ekskludert fra fritidsaktiviteter, som allerede går med for små skisko på skidagene, som bare kan drømme om medlemsskap i bokklubb og som spiser usunn mat. Hva sånne familier må prioritere bort ved bortfall av 20% av (kanskje den eneste?) inntekten i 10 måneder, kan jeg bare fantasere om - og det er ikke hyggelige fantasier!

Men, hva hadde dere gjort hvis du skulle ut i fødselspermisjon?

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men, hva hadde dere gjort hvis du skulle ut i svangerskapspermisjon?

Døh! Det heter fødselspermisjon. (Kunne ikke dy meg, etter å ha sittet på fingrene en stund nå) :spikke:

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men, hva hadde dere gjort hvis du skulle ut i svangerskapspermisjon?

Man kan vel velge 100 % ?

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men, hva hadde dere gjort hvis du skulle ut i svangerskapspermisjon?

Jeg skal ut i fødselspermisjon om noen uker. Vi har valgt 100% dekning.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Nå er ikke jeg Smilefjes, men med 80% inntekt i 10 måneder måtte vi definitivt prioritert annerledes. Solgt bilen og kjøpt en dårligere en, f.eks. Ungene kunne neppe fortsatt å være med i musikkskolen og i idrettsaktiviteter, ei heller i bokklubben. Vi kunne ikke reist for å besøke besteforeldre, og vi hadde definitivt måttet forringe kostholdet vårt (mindre sunn mat). Det hadde skortet på sportsutstyr (skisko som passer f.eks.). Osv. Vi hadde garantert ikke sultet ihjel, men jeg syns det er ganske provoserende at du helt oppriktig mener at det er OK at barn rammes på en sånn måte av foreldrenes sykdom! For det er barna som i hovedsak blir skadelidende, selv om det er kjipt for foreldrene også.

Og ja, det er mange unger som allerede er ekskludert fra fritidsaktiviteter, som allerede går med for små skisko på skidagene, som bare kan drømme om medlemsskap i bokklubb og som spiser usunn mat. Hva sånne familier må prioritere bort ved bortfall av 20% av (kanskje den eneste?) inntekten i 10 måneder, kan jeg bare fantasere om - og det er ikke hyggelige fantasier!

Jeg har hatt 80% lønn i svangerskapspermisjon og jobbet alt fra 50 til 80% etter det. Og, ja, vi måtte prioritere annerledes. Ingen ferie (dyr iallfall) ikke trenindsmedlemskap på meg, mindre kleskjøp osv. Men tro det eller ei, ungene hadde sko i riktig størrelse og vi hadde også råd til en pakke gulerøtter i ny og ne. Det du skisserer er ikke slik realiteten blir for mange. Mange samfunnsproblem (miljøproblemer) er jo et resultat av for god råd i befolkningen, ikke for dårlig.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har hatt 80% lønn i svangerskapspermisjon og jobbet alt fra 50 til 80% etter det. Og, ja, vi måtte prioritere annerledes. Ingen ferie (dyr iallfall) ikke trenindsmedlemskap på meg, mindre kleskjøp osv. Men tro det eller ei, ungene hadde sko i riktig størrelse og vi hadde også råd til en pakke gulerøtter i ny og ne. Det du skisserer er ikke slik realiteten blir for mange. Mange samfunnsproblem (miljøproblemer) er jo et resultat av for god råd i befolkningen, ikke for dårlig.

Selv om din økonomi er sånn, Rine, er det ikke sånn for alle. Mener du helt seriøst at det er riktig at barn skal få lavere livskvalitet pga foreldres sykdom?

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har hatt 80% lønn i svangerskapspermisjon og jobbet alt fra 50 til 80% etter det. Og, ja, vi måtte prioritere annerledes. Ingen ferie (dyr iallfall) ikke trenindsmedlemskap på meg, mindre kleskjøp osv. Men tro det eller ei, ungene hadde sko i riktig størrelse og vi hadde også råd til en pakke gulerøtter i ny og ne. Det du skisserer er ikke slik realiteten blir for mange. Mange samfunnsproblem (miljøproblemer) er jo et resultat av for god råd i befolkningen, ikke for dårlig.

På grunn av en slitasjeskade påført i jobbsammenheng, men som ikke regnes som yrkesskade gikk jeg på yrkesrettet attføring i tre år. Som alenemor med tre barn. Og med en far som hverken betalte bidrag eller stilte opp på annen måte. Siden jeg kom fra et lavtlønnsyrke (noe som faktisk mange jobber i) ble da attføringsstønaden tilsvarende lav. Og jeg kan fortelle deg at med i det dragsuget gikk det meste. Hus ble solgt, flyttet inn i en treromsleilighet, barna sluttet med alle treningsaktiviteter, vi sa opp telefon, tv, aviser, har kjøpt brukte møbler og brukte klær og spist utrolig mye tomatsuppe. Vi har ikke hatt en eneste ferietur utenom å bo i telt eller hos venner og kjente på 10 år. (Økonomien var ikke noe å rope hurra for før heller) Jeg har klipt håret en gang eller to i året. Guttene har barbert seg på hodet for å spare penger. Det har rett og slett vært et eviglangt mareritt. I dag jobber jeg i 90% stilling for å ha tid til å følge opp et barn med spesielle behov. Og har fortsatt veldig dårlig råd. Jeg har ikke råd til karens dager. Blir det innført karensdager kommer jeg til å gå på jobb selv om jeg er syk.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ville du mistet hjemmet ditt om du fikk 80% lønn i 10 mnd, altså? Noen måtte nok ha prioritert litt annerledes, men for de aller, aller fleste hadde det nok gått helt fint med reduksjon i lønn en periode.

Det blir ellers litt latterlig med en debatt der lavere sykelønn= minste hus og hjem/sulte ihjel. Det hadde vært artigere å diskutere hvis vi hadde holdt oss til realitetene.

Ja. Om jeg får 80 % lønn i ti mnd så mister jeg huset. Enkelt og greit. Det er ikke sjans i havet å klare å beholde det om det skulle skje. Det er for ordens skyld slettes ikke noe slott. Det er gammelt og ekstremt dyrt å holde varmt - eller noenlunde varmt - og jeg har høy gjeld på det. Fordi jeg plutselig måtte kjøpe ut en fyr av det en gang. Men i en meget vanskelig situasjon for barna ble det svært viktig å forsøke å redde hjemmet deres og da ble det sånn. (Jeg vil ikke gå nærmere inn på det på åpent.)

Jeg synes det er ok at folk ikke skal tillates å snylte på velferdsordninger altså. Jeg bare mener at fremfor å løpe etter jukserne og bruke store ressurser på dem og ramme de som faktisk er syke så bør vi sørge for å starte med å få folk friske og i jobb.

Det er ikke så kult å snylte hvis dealen er at du ender med å måtte dokumentere treningen din for eksempel.

Billa - grunnen til at jeg holdt meg til psyk og muskler var fordi det tidligere i tråden ble avklart at det er dette som bidrar med mest sykepengekostnader.

[Skremmern]

Hvordan var det ordtaket igjen ...Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv ....

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hvordan var det ordtaket igjen ...Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv ....

Og poenget var? Jeg engasjerer meg i urett (ordentlig urett) mange steder i verden, men for meg blir det fjernt å tenke at en ordning som gir folk rett til f.eks 80% av lønnen sin når de faktisk ikke er på jobb er et overgrep og en "urett."

[Billa]

Når dette temaet diskuteres, er det stort sett alltid de store, kroniske diagnosene som tas frem som eksempel på hvor urettferdig det er hvis man skal tape penger på å være syk. Det er _ingen_ som ikke mener at alvorlig syke skal få være sykmeldte. Sykmeldte så lenge det er NØDVENDIG. Jeg synes dette bør være mer en FRAVÆRSdebatt. Dessverre er jo ikke sykefravær synonymt med sykdom, hos alle. Litt av utfordringen er at vi mennesker oppfatter ganske ulikt hva som er "for syk til å jobbe". Noen har fokus på fravær, andre har fokus på nærvær. Jeg har tro på en tidligere inngripen fra NAV når det gjelder å innkalle til avklaringsmøter. Krav om kopi av oppfølgingslogg fra arbeidsgiver, og en form for "dagbok", kanskje, fra den som er sykmeldt. Med tanker rundt det å bli frisk, kommer seg i jobb, tilrettelegging, bruken av tiden under sykmelding osv. Husk at manges utgangspunkt i debatten er nettopp at nordmenn ikke ønsker å være borte fra arbeidet, egentlig...

Dernest snakker man om tap av hus og hjem hvis man endrer noe på sykelønnsordningen. DET tror jeg er kraftig overdrevet. En eller to karensdager bør de fleste klare? Er virkelig husholdningsbudsjettene så tighte? Hva med de som er svangersakpspermisjon. Jeg har hele tiden trodd at det vanligste var å være i 80 % i ca ett år. Er det virkelig sånn at de fleste rett og slett må ta ut 100 % lønn i færre måneder fordi de ikke har råd til svangerskapspermisjon i ett år? Sånn det er nå, så TJENER f.eks jeg på å være syk. Jeg slipper utgifter til transport frem og tilbake til jobb. Det er en utgift som jeg jo vanligvis har budsjettert for og som jeg MÅ betale. Er det riktig da? At jeg, når jeg _ikke_ er på jobb skal gå netto i pluss?

Jeg står ved at aktivitetskrav under sykmelding bør være et minimmum, og jeg synes vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene for å få de RIKTIGE svarene. Vi kan ikke stikke hodet i sanden og late som ikke det er et problem at store deler av det offentliges utgifter går med til å løse et fraværsproblem det faktisk kan være mulig å gjøre noe med. Argumentet med at i Norge jobber så mange syke og gamle, at her VIL det være mange som har sykefravær, vet jeg ikke om egentlig er helt riktig. Min erfaring gjennom mange år, er at de som har kort- eller langvarig fravær er de jeg ville forventet deltok i arbeidsNorge uansett (ergo, hverken gamle eller kronisk syke).

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Vi kan ikke stikke hodet i sanden og late som ikke det er et problem at store deler av det offentliges utgifter går med til å løse et fraværsproblem det faktisk kan være mulig å gjøre noe med.

Det er jeg enig i. Jeg er bare uenig i hvordan man skal nærme seg problemet. Både hvordan problemet blir blåst ut av proporsjoner, og hvordan skylden skal fordeles. Det er helt klart stort potensiale for å tilrettelegge arbeidsplasser slik at man ikke behandler hjelpepleiere som forbruksvarer, og slik at ansatte i bedrifter som må omorganiseres, ikke føler seg verdiløse, for å nevne et par eksempler.

(Jeg tjener ikke noe på å holde meg hjemme, i alle fall. Tar t-banen og betaler det samme hver måned uansett om jeg drar på jobb eller ei. En del sykemeldte bruker også en del på å komme seg rundt til behandling og utredning).