Et likestilt brøl

[Irma]

Jeg skjønner ikke hvor en eventuell tredeling blir til millimetermåling og todeling. En av partene kan jo fortsatt ta 2/3 av permisjonen? Jeg har ikke tatt stilling til hvor smertegrensa bør gå sånn helt nøyaktig, men akkurat dette med at ting må deles likt ifht. en tredeling forstår jeg ikke.

smilefjes:

Sitat:

Det er da heller ikke alle kvinner som kan velge å få barn medmindre de legger ned firmaet sitt for eksempel?

Selvsagt! Og da må jo i såfall kvinnen ta et verdivalg? Jeg skjønner ikke helt hva dette var et argument for eller i mot. *litt surrete*

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Ok, der var flåsete, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si til sånne "der er bare å ta seg fri, alle kan om de bare planlegger"-argument. Man kan selvfølgelig diskutere om alle skal ha rett til alle ukene, uansett, men det blir så latterlig når man bare sier at alle kan (fordi det kunne mannen min).
(..)

Og det var jo selvfølgelig mer en kommentar til Irma enn til deg Harriet.

Hvor i tråden skrev jeg at alle bare kan ta seg fri, om jeg tør spørre? Det jeg har skrevet er at jeg tror mange menn kan benyttes seg av foreldrepermisjonsukene, selv om de argumenterer med at det er vanskelig eller umulig. Det kan jo være noen som rett og slett ikke vil også, og det er jo greit? Ergo må ukene ofres. Jeg tror at det kan oppleves mer vanskelig enn det behøver å være av flere årsaker, det kunne jeg sikkert ha skrevet et langt innlegg om. Det får bli senere. Jeg kan si såpass at jeg tror at den oppdragelsen man har hatt selv i oppveksten, erfaringer og kultur, kjønnsforvetninger, hovedforsørgerrollen og følelsen av å være uunnværlig kan påvirke på en slik måte at man konkluderer med at det er best at kvinnen har mest mulig permisjon, og mannen minst mulig. Og at disse følelsene og vurderingene kan være litt ubevisste.

Jeg blir overrasket hvis man synes at dette med at en god del menn (ikke alle!) unnskylder seg med at de ikke kan ta ut permisjon er flåsete greier. Vi vet da hvordan ting har foregått historisk sett? Menn har ikke tatt permisjon selv om de har hatt anledning, det er først når en andel av permisjonen ble forbeholdt menn at dette faktisk skjedde. Dette tror jeg ikke er fordi menn er vanskelig eller vil noen noe vondt, jeg tror det er et resultat av diskriminering av menn. Og mennes forventninger til at dette er en kvinneoppgave, og noe de selv ikke ville trives med eller mestre. En ting som ikke har kommet så godt fram i kvinnefrigjøring og likestillingskamp er det perspektivet at menn også blir diskriminert i forhold til forventinger til deres kompetanse på å ha omsorg for barn, inkludert spedbarn. Per i dag er jeg minst like opptatt av denne biten når det kommer til foreldrepermisjonen og fordeling, som det at kvinner kan oppleve diskriminering i arbeidslivet.

[Harriet Vane]

Jeg var der Irma er, men tre svangerskap som har vært tøffere og tøffere, tre hastekeisersnitt og tre veldig ulike barselperioder og ikke minst forskjellige babyer har fått meg til å havne på linje med Katta og Polyanna.

[Skremmern]

Det synes jeg er fint å høre, HV. Ikke at du har hatt det tøft, såklart, men at man innser at fordelingen det første året gjerne blir sånn fordi svangerskap, fødsel og barseltid er så forskjellig fra kvinne til kvinne, og at det er noe man bør ta hensyn til.

Jeg har også forandret mening, så jeg er på linje med Katta og Poly også. Til tross for at vi slet veldig den perioden mannen hadde perm, fordi utbetalingene aldri kom når de skulle fra NAV og sånn, men legger vi det økonomiske til side ser jeg hvor viktige disse ukene er for far.

[Tjorven]

Jeg synes ikke at man kan lage en permisjonsordning som skal gjelde alle som hensyntar alle eventualiteter for alle. Noen barn bruker lang tid på å lære seg å spise fast føde, noen barn sover ingenting, noen mødre bruker lang tid på å komme seg etter fødsel, noen barn tar ikke flaske osv. Heldigvis inntreffer alt dette sjelden på en gang.

Knerten var ikke noen lett unge i matveien, og jeg lurte fælt på hvordan det skulle gå da jeg begynte å jobbe igjen etter 7 måneder. Og det gikk forunderlig greit. Det er jo mulig at det er en sammenheng der? Da puppen min ikke var tilgjengelig 24/7 brukte han ca et døgn på å innse at det pappaen hadde å tilby slett ikke var så verst.

Så jeg tror at de mange av disse problemstillingene er ganske så teoretiske, og lar seg løse hvis man gir det et hederlig forsøk.

[Irma]

Jeg synes også det meste Katta skriver er fornuftig. Jeg har aldri vært for at fedre skal forbeholdes 70% av permisjonen eller noe sånt, hvis jeg skaper et slikt inntrykk. Jeg har aldri tenkt at far bør forbeholdes så mye at den perioden hvor de fleste babyer fullammes eller tilnærmet fullammes berøres. Det jeg reagerer på er at man ikke skal kunne diskutere ekvilisme eller likestilling i forbindelse med foreldrepermisjon og barns behov, jeg kan liksom ikke tenke meg en mer passende anledning. Også for barnas skyld. Jeg reagerer også på argumentasjonen om at fedre ikke skal tildeles så stor andel av foreldrepermisjonen fordi han har en viktig og uunnværlig jobb. (Skulle man argumentert på samme måte for kvinner, så ville man jo ikke kunne produsert barn.) Jeg tror ærlig og oppriktig at de aller fleste mødre og fedre har anledning til å ta ut minimumsdelen av foreldrepermisjon dersom de legger godviljen til, f.eks med uttak av 20% permisjon over tid, eller andre tilrettelegginger. Og er det slik at det er teknisk ugjennomførbart, så er det dessverre slik at alle ordninger ikke slår ut like godt for alle. For meg veier fordelene med å forbeholde en god del av permisjonen til far opp for ulempene ved at denne ordningen ikke kan benyttes av noen få. Det er jo ikke akkurat tvangspermisjon man snakker om.

[noen]

til siste innlegg fra Irma.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg synes også det meste Katta skriver er fornuftig. Jeg har aldri vært for at fedre skal forbeholdes 70% av permisjonen eller noe sånt, hvis jeg skaper et slikt inntrykk. Jeg har aldri tenkt at far bør forbeholdes så mye at den perioden hvor de fleste babyer fullammes eller tilnærmet fullammes berøres. Det jeg reagerer på er at man ikke skal kunne diskutere ekvilisme eller likestilling i forbindelse med foreldrepermisjon og barns behov, jeg kan liksom ikke tenke meg en mer passende anledning. Også for barnas skyld. Jeg reagerer også på argumentasjonen om at fedre ikke skal tildeles så stor andel av foreldrepermisjonen fordi han har en viktig og uunnværlig jobb. (Skulle man argumentert på samme måte for kvinner, så ville man jo ikke kunne produsert barn.) Jeg tror ærlig og oppriktig at de aller fleste mødre og fedre har anledning til å ta ut minimumsdelen av foreldrepermisjon dersom de legger godviljen til, f.eks med uttak av 20% permisjon over tid, eller andre tilrettelegginger. Og er det slik at det er teknisk ugjennomførbart, så er det dessverre slik at alle ordninger ikke slår ut like godt for alle. For meg veier fordelene med å forbeholde en god del av permisjonen til far opp for ulempene ved at denne ordningen ikke kan benyttes av noen få. Det er jo ikke akkurat tvangspermisjon man snakker om.

Det er da heller ikke alle kvinner som kan velge å få barn medmindre de legger ned firmaet sitt for eksempel?

Og det er da ikke akkurat å nekte far lang permisjon jeg for min del snakker om heller. Jeg ser det som en stor og vesentlig fordel at far har en lang permisjon. Jeg bare ser det som oppnådd at han faktisk har det nå. 12 uker høres ut som fem minutter for mange her. Dersom man trekker unna tiden med direkte rehabilitering etter fødsel anslått av Katta til rundt fire måneder så er altså 12 uker av den tiden som er igjen ikke noen dårlig andel. Det er rundt halvparten av resten av tiden, litt mer eller litt mindre avhengig av om man velger 100 eller 80 % dekning.

Det jeg dog mener blir feil er at likestillingsaspektet skal tas så langt at man skal dele alle ukene likt ut fra likestillingshensyn i arbeidslivet alene - som ser ut til å være den mest sentrale delen av argumentasjonene for denne løsningen.

Det jeg hevder er at om man deler alle ukene likt mellom foreldrene så har man i praksis skjevdelt til far. All den tid mors og fars uker ikke vil kunne sammenlignes siden det er mor som føder og mor som ammer. Og jeg synes ikke at spebarnsernæring skal falle for likestillingsprinsipper i arbeidslivet. Jeg synes heller ikke at kvinner skal få seks måneders perm - hvorav fire i snitt går med til å komme seg etter fødsel og svangerskap - mens far har seks fulle måneder med perm og kos. Det blir en millimetermåling som ender urettferdig.

Og til sist mener jeg at den bommer på mål uansett. Med det sykefraværet gravide har så vil de ikke bli likestilte med menn som attraktive arbeidere før vi faktisk er der at mannen tar nettopp 70 % eller en eller annen annen overvekt av permisjonen - slik at det faktisk blir likt.

Jeg mener at i Norge i dag så er det på tide å kreve likestilling i arbeidslivet fullt ut - samtidig som man krever aksept for at kvinner er de som får svangerskapskomplikasjoner og tar lengre permisjoner i mange tilfeller. Jeg mener det burde slås vesentlig tøffere ned på arbeidsgivere som tar seg friheten å forskjellsbehandle kvinner. De skal da virkelig ikke få gjemme seg bak steinalderunnskyldninger om at kvinner er innehavere av livmor - og at dersom ikke kvinnene selv ser noe poeng med å skadebegrense denne kjipe skavanken så får de ta det som kommer.

Jeg er så lettet over at jeg ikke har en arbeidsplass som driver sånn.

[Polyanna]

Jeg tror faktisk ikke det er så uvanlig at kvinner som driver for seg selv velge ordninger som minner om den jeg skrev om tidligere, der de begynner å jobbe svært tidlig, men fleksibelt og gjerne med far og baby på slep.

Det er altså ikke mulig med en tredeling det heller.

Det blir så veldig rigid.

[Pøblis]

Jeg har full forståelse for at noen ikke vil at nedkomstpermisjoner skal brukes som likestillingshjelpemiddel, fordi det er for barnas skyld at men er hjemme. Men jeg tror allikevel at realitetene fortsatt er annerledes. Jeg tror at noen ledere fortsatt forventer at kvinner er borte mer enn menn når de får barn, og at dette i mange tilfeller gjør at unge kvinner har et handicap på arbeidsmarkedet. Så derfor tenker jeg som Irma; at permisjoner rundt barnefødsler er en arena der man kan og bør jobbe aktivt for å oppnå likeverd.
Og jeg tror også at man kan finne løsninger hvis man blir tvunget til å tenke annerledes. I hvor stor grad familiens valg skal styres, er jeg litt mer usikker på hva jeg synes om. Men jeg tror nok at jeg mener at dersom mer permisjon skal forbeholdes far, så må den totale permisjonstiden økes ytterligere.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg har full forståelse for at noen ikke vil at nedkomstpermisjoner skal brukes som likestillingshjelpemiddel, fordi det er for barnas skyld at men er hjemme. Men jeg tror allikevel at realitetene fortsatt er annerledes. Jeg tror at noen ledere fortsatt forventer at kvinner er borte mer enn menn når de får barn, og at dette i mange tilfeller gjør at unge kvinner har et handicap på arbeidsmarkedet. Så derfor tenker jeg som Irma; at permisjoner rundt barnefødsler er en arena der man kan og bør jobbe aktivt for å oppnå likeverd.
Og jeg tror også at man kan finne løsninger hvis man blir tvunget til å tenke annerledes. I hvor stor grad familiens valg skal styres, er jeg litt mer usikker på hva jeg synes om. Men jeg tror nok at jeg mener at dersom mer permisjon skal forbeholdes far, så må den totale permisjonstiden økes ytterligere.

Og hvordan skal man gi menn og kvinner like mye fravær i forbindelse med svangerskap? Det er de lange sykemeldingene i svangerskapene som vel så mye forårsaker forskjellene. Skal kvinner som var sykemeldte i svangerskapet egentlig like greit avstå fra permisjon eller skal mannen også sykemeldes?

Poenget mitt er at man ikke kommer utenom å endre holdningene til arbeidsgivere. Menn og kvinner blir ikke like i dette. Det er ikke bare tiden etter at barnet kommer - det er tiden da vi er gravide og skal ha tilrettelegging som er veldig styrete også. Det vil være forskjell hele veien her.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og hvordan skal man gi menn og kvinner like mye fravær i forbindelse med svangerskap? Det er de lange sykemeldingene i svangerskapene som vel så mye forårsaker forskjellene. Skal kvinner som var sykemeldte i svangerskapet egentlig like greit avstå fra permisjon eller skal mannen også sykemeldes?

Poenget mitt er at man ikke kommer utenom å endre holdningene til arbeidsgivere. Menn og kvinner blir ikke like i dette. Det er ikke bare tiden etter at barnet kommer - det er tiden da vi er gravide og skal ha tilrettelegging som er veldig styrete også. Det vil være forskjell hele veien her.

Jeg er helt enig med deg i at arbeidsgivernes holdning må endres. Og jeg mener heller ikke at kvinner og menn kan bli eller skal være like, og skjønner ikke helt hva du mener med den kommentaren om at kvinner som har vært sykemeldte skal avstå fra permisjon? Hvis jeg har skrevet noe slik, må jeg tilbake og korrigere - for det er veldig langt fra hva jeg mener.

Jeg er forøvrig heller ikke for 50-50-deling i likestillingens navn. Men jeg synes det er greit slik det er nå. Skal mer tid øremerkes til far, må det legges til mer tid i permisjonen, synes jeg. Nettopp fordi barnet bør fullammes og mor må få tid til å restituere seg.

[Zulu]

Er ikke egentlig de fleste enige her? At permisjonsordningen fungerer etter hensikten nå, med hensyn til likestilling, familieliv og babyens/mors velferd, og at dersom ytterligere uker skal øremerkes far, bør permisjonstiden utvides tilsvarende.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Er ikke egentlig de fleste enige her? At permisjonsordningen fungerer etter hensikten nå, med hensyn til likestilling, familieliv og babyens/mors velferd, og at dersom ytterligere uker skal øremerkes far, bør permisjonstiden utvides tilsvarende.

Vi har en veldig god ordning her i Norge, men den er ikke gratis. Noen (les du og jeg, over skatteseddelen, betaler for det). På et eller annet tidspunkt bør i kanskje spørre oss hva vi er ute etter å oppnå med permisjonen, og hvor lang det er hensiktsmessig at den. Fordeler veid opp mot kostnader. Og hvor mye Staten skal bestemme. Det er kanskje tydelig at jeg politisk sett er der jeg mener at de ikke skal bestemme for mye detaljer.

Ellers synes jeg smilet sier veldig mye klokt i er av de siste innleggene her. Jeg skulle virkelig ønske at det kunne gjøres noe som gjorde det vanskeligere å bevisst diskriminere kvinner fordi de har livmor. Jeg er dessverre redd for at en del av de tingene som gjøres, feks forslag om tredeling av permisjon, vil gjøre det enda vanskeligere for de kvinnene som kunne tenke seg å overlate hele permisjonen til mannen.

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Er ikke egentlig de fleste enige her? At permisjonsordningen fungerer etter hensikten nå, med hensyn til likestilling, familieliv og babyens/mors velferd, og at dersom ytterligere uker skal øremerkes far, bør permisjonstiden utvides tilsvarende.

Jeg for min del krangler videre om at jeg synes det virker som om det er mange som vil ha permisjonen delt på midten, og at man mener det er et godt likestillingsargument. Jeg mener at det ikke er det - for en arbeidsgiver blir det ikke hipp som happ å ansette menn eller kvinner i denne sammenhengen før ting virkelig er helt likt. Og det vil da si at vordende fedre må være noe mas å ha som ansatte i likhet med gravide kvinner og at de må ha eksakt like lange permisjoner.

Når vi kommer dit så er dette blitt dyrt, ganske tungvint for alle, og det blir mest sannsynlig mer vanlig at kvinner går ut av arbeidslivet når de får barn tror jeg. Og da har man skutt hele målsetningen i nakken for alvor.

Jeg tror og mener vi er i mål med fordelingen nå - og kan ikke se at den effekten som skulle oppnås på likestillingssiden er oppnådd i det hele tatt. Derimot er mannens rolle i familien og farsrollen betydelig styrket og det er veldig, veldig bra. Så får vi gå på barrikadene og drive likestillingskamp til resten er på plass også.

[Erica]

Det er jo synd at det må tvang til for å få familiene til å prioritere permisjon til far, for det beste hadde jo vært om familiene valgte dette av seg selv. Men det har vært nødvendig med press fra myndighetenes side for å få økt antall uker far tar permisjon. Det var i ganske mange år 4 ukers permisjon forbeholdt far, det var ikke så store andelen menn som tok ut noe særlig mer enn de 4 ukene. Og ofte så man at permisjonen ble lagt sammen med mors ferie.
Jeg er veldig glad for at vi i dag har 12 uker, slik at far får en reell mulighet til å være hjemme med eget barn uten mor hengende over seg. Slikt fremmer likestillingen i hjemmet. Samtidig som det at menn er borte fra arbeidsmarkedet såpass lenge at det kanskje er nødvendig med vikar gjør at det blir litt mer likt å ansette en kvinne i riktig alder som en mann. Dette fremmer likestilling i et større perspektiv.
Jeg er også glad for at de 12 ukene delvis er kommet til i form av en økning av permisjonen.
Vi har en fantastisk god permisjonsordning i Norge i dag, og for meg er det bare rett og rimelig at myndigheten kan benytte den også som et likestillingsfremmende tiltak. Men bare til en viss grad, for det må ikke gå ut over barnets behov. Derfor syns jeg det er riktig at 12 uker er forbeholdt far, 9 uker er forbeholdt mor,og det resterende er fritt til hver familie å disponere, som i dag. Dersom vi skal ha flere uker øremerket far bør de komme som en utviding av permisjonsordningen. Syns jeg.

[Skremmern]

Flott innlegg, SF!

[AprilRyan]

At permisjonen ikke skal være et verktøy for økt likestilling er jo feil. Det er jo nettopp grunnen til at vi har en så god ordning i Norge; at kvinner skal kunne kombinere det å få barn med det å være yrkesaktiv. Det er allerede et likestillingsverktøy. I Italia ser en for eksempel at det fødes veldig få barn fordi kvinner må velge og mange foretrekker karriere.

Jeg ser poengene til begge sider i debatten, men synes det er vanskelig å ta stilling til hvor tungt jeg synes de forskjellige argumentene veier uten statistikk. Noe av det mest problematiske synes jeg er at lovverket overfor gravide virker så rigid. Det bør være noen kriterier som kvalifiserer til individuell tilpasning av permisjonsløsning. Er det forresten fremdeles slik at den permisjonsløsningen en velger som gravid er helt bindende?

Irma - mener du at man skal påtvinges å ta et verdivalg mellom å feks drive firmaet sitt og å få barn dersom det med en noe mer smidig ordning er uproblematisk å få til begge deler?

Det jeg skrev om kvinner var forøvrig som tilsvar til det du skrev om at du syntes det var rart at det alltid var så umulig for menn å ta permisjon - det går jo så greit for kvinner.

Om man blir alvorlig syk så må man innse at man må gi slipp på mye. Jeg forstår ikke hvorfor det er nødt til å være fullt så rigid at man skal tvinges til det samme valget dersom man ønsker seg barn. Sånn hvis det ellers ikke er noe i veien for å få barn?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Irma - mener du at man skal påtvinges å ta et verdivalg mellom å feks drive firmaet sitt og å få barn dersom det med en noe mer smidig ordning er uproblematisk å få til begge deler?

Det jeg skrev om kvinner var forøvrig som tilsvar til det du skrev om at du syntes det var rart at det alltid var så umulig for menn å ta permisjon - det går jo så greit for kvinner.

Om man blir alvorlig syk så må man innse at man må gi slipp på mye. Jeg forstår ikke hvorfor det er nødt til å være fullt så rigid at man skal tvinges til det samme valget dersom man ønsker seg barn. Sånn hvis det ellers ikke er noe i veien for å få barn?

Smilet sier i grunnen det jeg tenker.

Og så må jeg få lov til å si at jeg ikke snakker om menn som er så "viktige" eller "uunværlige" at de ikke kan ta seg fri, jeg snakker om mennesker. Når jeg snakker om valgfrihet, så snakker jeg om valfrihet for familien, uavhengig av hvem som skal ta permisjonen. Joda, det er flere menn enn kvinner som per i dag er i en situasjon hvor de er "uunværlige", men vi jobber vel mot likestilling, og et samfunn hvor det like gjerne kan være kvinnen som ikke tar permisjon? Eller jobber vi mot et samfunn der både mor og far skal være hjemme like mange uker hver? Hvordan definerer vi egentlig likestilling, når er kvinner likestilte? Når er menn likestilte? Er det når vi har de samme mulighetene til å gjøre de samme valgene, eller er det når vi faktisk gjør akkurat de samme tingene? Jeg er ikke i tvil om hva jeg selv mener, men jeg er litt i tvil om hva andre mener noen ganger, merker jeg.

I Norge er vi fryktelig heldige som har den permisjonsordningen vi har. Jeg ser det ekstra godt nå som jeg bor i USA. Har ei gravid venninne, og hun har krav på 4 uker ulønnet permisjon om hun føder normalt, 6 uker ulønnet permisjon om hun tar keisersnitt. That's it. Og nei, det er ikke slik at hun skal gå hjemme etterpå, hun er ikke blant de priviligerte med rik man som kan forsørge henne, ikke har hun en inntekt der hun kan forsørge mannen heller. De er avhengig av å begge jobbe for å opprettholde dagens levestandard (de kunne selvfølgelig ha redusert utgiftene sine og fått det til å gå opp). Hun har heller ikke en sjef som har forståelse for dette med å ha små barn (rektor på skolen der hun jobber har hjemmeværende mann). Å amme barnet kan hun bare glemme om hun skal ha ungen i en barnehage. Alternativet er å ha barnet hos en dagmamma like ved skolen, slik at hun kan få ammet når skolene har lunsj og friminutt (som de har en gang per dag a 20 minutt her). Men etter diverse episoder her med barn som har brent inne osv hos private dagmammaer, så frister det ikke så mye, naturlig nok.

I det perspektivet blir faktisk hele diskusjonen om hvordan man skal fordele den fantastiske permisjonen vi har i Norge litt latterlig. Jeg kan ikke for at jeg synes det.

Og jeg kan virkelig ikke se hvordan en millimeterdeling av permisjonen skal tjene likestillingen, sånn totalt sett. I alle fall ikke slik jeg definerer likestilling, som må være at begge kjønn har like muligheter til å ta de samme valgene mht familie og jobb. I årevis har menn kunnet hoppe bukk over permisjonen om de ville. Jeg synes faktisk at kvinner skal kunne få gjøre det samme om de ønsker det, og finner en mann som synes det er ok å gå hjemme. I mine øyne er man likestilte når man velger fritt og frivillig. Ikke om man gjør ting likt fordi det forventes av en.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror faktisk ikke det er så uvanlig at kvinner som driver for seg selv velge ordninger som minner om den jeg skrev om tidligere, der de begynner å jobbe svært tidlig, men fleksibelt og gjerne med far og baby på slep.

Det er altså ikke mulig med en tredeling det heller.

Det blir så veldig rigid.

Dette er mitt poeng også. Jeg synes ikke det er noen krise om vi får max 7 måneder hjemme med babyer, det skal verre forhold til for å kalle det en krise. Men jeg skjønner ikke hvorfor man skal gjøre det så rigid. Dagens ordning med 12 ukers fedrekvote er fint, og selv om dette også er i overkant lite fleksibelt og skaper frustrasjon for endel familier har det vært nødvendig med en egen kvote for far for å øke andelen fedre hjemme. Jeg skjønner bare ikke hvorfor man skal ha en tredeling og gjøre det enda mer rigid, og jeg synes faktisk hensynet til barnet går over hensynet til likestilling. Og jeg tror barnet drar nytte av at foreldrene får velge et opplegg som passer familien og gir minst mulig stress. Og nei, jeg snakker ikke om ekstremsituasjoner. Jeg snakker om at veldig mange familier har et eller annet som avviker fra en A4-situasjon hvor det passer å kommer hjem fra sykehuset, være i bra form etter 6 uker, klar for fast føde ved 6 mnd alder, dette går fint med både flaske og mat, far overtar og mor har ammefri på jobb og alle er tilknyttet og klar når barnehageplassen selvfølgelig venter på ettårsdagen. Jeg har beskrevet noen slike situasjoner, poenget er egentlig at det er mange familier som har noe som gjør at en tredelingsmodell ikke vil være det optimale. Og derfor ser jeg ikke poenget med å skulle detaljstyre det i så stor grad.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg har full forståelse for at noen ikke vil at nedkomstpermisjoner skal brukes som likestillingshjelpemiddel, fordi det er for barnas skyld at men er hjemme. Men jeg tror allikevel at realitetene fortsatt er annerledes. Jeg tror at noen ledere fortsatt forventer at kvinner er borte mer enn menn når de får barn, og at dette i mange tilfeller gjør at unge kvinner har et handicap på arbeidsmarkedet. Så derfor tenker jeg som Irma; at permisjoner rundt barnefødsler er en arena der man kan og bør jobbe aktivt for å oppnå likeverd.
Og jeg tror også at man kan finne løsninger hvis man blir tvunget til å tenke annerledes. I hvor stor grad familiens valg skal styres, er jeg litt mer usikker på hva jeg synes om. Men jeg tror nok at jeg mener at dersom mer permisjon skal forbeholdes far, så må den totale permisjonstiden økes ytterligere.

Jeg tror ikke det er mulig å oppnå dette ved hjelp av permisjon, dessverre. Fordi det er kvinner som er gravide og sykmeldes i graviditeten, det er kvinner som vil ha ammefri etter permisjonen. Litt kan man oppnå, men jeg tror det skal noe til å oppnå det målet uten å sørge for at fedre er like mye borte som mødre både før og etter fødsel.

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Er ikke egentlig de fleste enige her? At permisjonsordningen fungerer etter hensikten nå, med hensyn til likestilling, familieliv og babyens/mors velferd, og at dersom ytterligere uker skal øremerkes far, bør permisjonstiden utvides tilsvarende.

Jeg er der i hvertfall. Jeg ender med å diskutere motsatt her på fp av en eller annen grunn. I alle andre sammenhenger er det jeg som står der og argumenterer for fedrekvote. Så dette er litt uvant.