Er NAV virkelig så ille?

[Mjau]

Jeg er veldig enig med deg, Nokon.
Jeg tror også at større aksept ville gjort det lettere å ta det valget.

Det at flere hadde valgt å jobbe redusert, og det gjelder både menn og kvinner, ville spart familiens voksne medlemmer fra å bli sykemeldt pga for stor totalbelastning.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Jeg er veldig enig med deg, Nokon.
Jeg tror også at større aksept ville gjort det lettere å ta det valget.

Det at flere hadde valgt å jobbe redusert, og det gjelder både menn og kvinner, ville spart familiens voksne medlemmer fra å bli sykemeldt pga for stor totalbelastning.

Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.

Men i praksis så er det som skjer at kvinnen jobber redusert, mannen jobber enda litt mer, kvinnen får 100% av belastningen hjemme (i stedet for 60-80% før), og ender enda mer stresset og sliten.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.

Men kan noen svare meg på hvem det er som kommer med disse forventningene? De finnes jo egentlig ikke?

Jeg har aldri merket noe straff for å gi blaffen, bare prøv, så ser man.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men kan noen svare meg på hvem det er som kommer med disse forventningene? De finnes jo egentlig ikke?

Jeg har aldri merket noe straff for å gi blaffen, bare prøv, så ser man.

Om man har et ok energinivå, så klarer man fint det man må klare i en vanlig hverdag. Alle kan gi blaffen i baking og støvtørking og venninnelunsjer. Om man har et så lavt energinivå at man ikke klarer ting man må klare for at alle skal ha det bra og bli fulgt opp, da er det krise. Jeg tror man blir nødt til å ta høyde for at det ikke kun handler om å velge bort å bake artige cupcakes til venninnebesøk eller trene til halvmaraton.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Om man har et ok energinivå, så klarer man fint det men må klare i en vanlig hverdag. Alle kan gi blaffen i baking og støvtørking og venninnelunsjer. Om man har et så lavt energinivå at man ikek klarer ting man må klare for at alel skal ha det bra og bli fulgt opp, da er det krise. Jeg tror man blir nødt til å ta høyde for at det ikek kun handler om å velge bort å bake artige cupcakes til venninnebesøk.

Jeg snakket om vanlige normale mennesker, tok med disclaimer og alt.

Dette er så almenngyldig at det må gå an å diskutere på et mer generelt grunnlag.

[Pebbles]

Jeg tror forresten ikke det bare handler om presset på kvinner - jeg synes det handler om presset på mannesker. Våre barn har ingen fritidsaktiviteter akkurat nå - det synes alle er skikkelig rart og det er nesten så de forlanger en forklaring. Vi er komfortable med at det er sånn, så vi bare smiler og sier at sånn er det nå. Men at det er press i samfunnet, ja? Selvfølgelig.

Ikke nok med jobb - den skal være utfordrende og meningsfyllt. Ikke nok med mat - den skal være sunn og hjemmelagt. Ikke nok med ferie - den skal være fyllt med noe utviklende og originalt. Ikke nok med barn - de skal fungere flott faglig og sosialt og ha sunne fritidsaktiviteter (som de er flinke i). Etc.

Kan man drite i disse tingene? Selvfølgelig. Men det er jo bare tøysete å si at presset ikke er der.

Jeg tror at veien til god helse går gjennom å stå så trygt i seg selv at det samfunnet og andre mener om deg er likegyldig. Jeg kan tenke meg mange veier dit. (Ikke skam og skyld og frykt gjennom at kun verdige syke får sykepenger). Og jeg tror at når stordelen av samfunnet består av slike mennesker, så er folk friske.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men kan noen svare meg på hvem det er som kommer med disse forventningene? De finnes jo egentlig ikke?

Jeg har aldri merket noe straff for å gi blaffen, bare prøv, så ser man.

Nå er det litt igjen av diskusjonen før jeg er ferdig her men ville bare på denne.

[Polyanna]

Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg.

Jeg er IKKE helt der, men dette var i en periode der det pikerden var oppussingsprogrammer hvor man enn snudde seg, og bare TANKEN på at man jo bare kan droppe det - det er helt ok om det ser ikke-perfekt ut - var utrolig befriende.

Sa hun før hun stakk til Jernia for å kjøpe maling..

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg.

Jeg er IKKE helt der, men dette var i en periode der det pikerden var oppussingsprogrammer hvor man enn snudde seg, og bare TANKEN på at man jo bare kan droppe det - det er helt ok om det ser ikke-perfekt ut - var utrolig befriende.

Dette er veldig vårt valg. Mannen jobber 100 %, og jeg jobber vel nærmere 150 % i praksis, og sånn har det vært siden barna var 3 og 5. Vi har ikke noe hjelp hjemme, men vi pusser aldri opp, har et svært pragmatisk forhold til rengjøring og rydding, bor i en lettstelt leilighet uten hage og ville aldri vurdert noe som ga oss større vedlikeholdstrykk (enebolig og hytte er utelukket, vi har også kvittet oss med bilen). Vi begrenser i tillegg hva slags fritidsaktiviteter ungene får drive med.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg..

Sikkert helt utenfor debatten og alt, men jeg bare måtte kommentere dette.
Jeg husker heller ikke hvilket program eller hva temaet egentlig var, men det var et grønt kjøkken og en familie med mange barn, var det ikke?
Helt enig med deg- det er ett av de aller beste rådene jeg har plukket opp.

[Maverick]

Jeg sliter litt med å ha spesielt mye empati for de som er slitne og utbrent pga. selvvalgt oppussing.

Eller fordi de ikke fikk mer enn tre uker sammenhengende ferie et år.


Eller fordi det ble fryktelig slitsomt å følge opp alle barnas fritidsaktiviteter.

[Polyanna]

Jeg syns vi har blitt en nasjon av slabbedasker når vi velger bort jobb fordi vi skal ha krefter til fasadebygging.

[Mjau]

Selvfølgelig var det presset mot kvinner som jeg nevnte en generalisering. Det gjelder mye som er nevnt i tråden det, men det er vanskelig å få frem alle nyanser når man diskuterer her inne.
Og vi er fantastisk heldigstilte her i landet og har mange valg vi relativt enkelt kan ta i forhold til andre steder.
Men leser man litt rundt på forumet her er det lett å se at vi har forventninger til hverandre og hva vi burde makte og klare. Jeg tror ikke det kun kommer fra eget hode altså. Til det er det for mange folk som uttaler seg om hva andre bør greie. Gjerne fra de som tilsynelatende har utømmelige batterier.

Dette er kanskje egentlig en helt annen diskusjon.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Selvfølgelig var det presset mot kvinner som jeg nevnte en generalisering. Det gjelder mye som er nevnt i tråden det, men det er vanskelig å få frem alle nyanser når man diskuterer her inne.
Og vi er fantastisk heldigstilte her i landet og har mange valg vi relativt enkelt kan ta i forhold til andre steder.
Men leser man litt rundt på forumet her er det lett å se at vi har forventninger til hverandre og hva vi burde makte og klare. Jeg tror ikke det kun kommer fra eget hode altså. Til det er det for mange folk som uttaler seg om hva andre bør greie. Gjerne fra de som tilsynelatende har utømmelige batterier.

Dette er kanskje egentlig en helt annen diskusjon.

Men så da? Om noen mener at jeg bør greie å springe maraton? Og så?

Hvorfor i alle verdens land og riker lar man sånt påvirke livet sitt?

[Brannfakkel] Og så må jeg si at jeg synes jeg ser en trend til at de som forsvarer kjønnsrollene mest er de som åpenbart er mest plaget av dem sånn egentlig. Det er i hvert fall sånn her på forumet at de som er mest for likestilling er de som greier å gi nok blaffen til at de ikke blir så stresset av disse "forventningene"

Kanskje det er sunt å gå litt ut av kjønnnsrollemønsteret? Jeg blir ikke stressa når svigermor kommenterer støv i krokene, selv om hun mener det er min jobb.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg stiller meg tvilende til at verken du eller jeg eller andre her inne vet nok om så mange andres liv til å vite når de skal tuppes i rævva. Jeg føler sjelden for å sette meg til doms over andre.

Når jeg leser det du skriver over her så tenker jeg at det å nekte å være kritisk til andre, overlate alt til den enkelte ("Dette må de som føler det på kroppen bestemme") er en form for ansvarsfraskrivelse, som gjør at du slipper å være "slem og kritisk". Kritikk er jo som så mange andre ting farlig i for små og for store doser, i for store doser knuser den mennesker. I for små doser nekter man å tilby det man vet til andre.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Når jeg leser det du skriver over her så tenker jeg at det å nekte å være kritisk til andre, overlate alt til den enkelte ("Dette må de som føler det på kroppen bestemme") er en form for ansvarsfraskrivelse, som gjør at du slipper å være "slem og kritisk". Kritikk er jo som så mange andre ting farlig i for små og for store doser, i for store doser knuser den mennesker. I for små doser nekter man å tilby det man vet til andre.

Jeg tror nok vi snakker forbi hverandre - for som jeg skrev, så mener jeg ikke at man skal godta alt og la alt fare.

En raus grunnholdning til mennesker generelt er fullt kombinerbart med å sette grenser og rimelige krav. Hele jobbverdagen min består i å kreve akkurat nok av unge mennesker samtidig som jeg viser respekt og er vennlig innstilt. Å være tydelig og å sette grenser uten å i samme slengen nedvurdere er nøkkelen til gode menneskelige relasjoner. Man kan godt få andre til å skjønne at de må skjerpe seg, ha høyere krav til seg selv, behandle andre bedre, gjøre jobben mer ordentlig, være mer ansvarlige mennesker samtidig som man viser med ord, tone og holdning at man respekterer vedkommende.

Det er dette jeg mener. Ikke at alle skal få oppføre seg akkurat som de vil. Og jeg tenker (uten at jeg verken har bestemte mennesker eller bestemte ord/uttrykk i tankene i akkurat denne tråden) at de fleste av oss kan gå et par runder med oss selv når det gjelder å gi eget budskap en mer raus form. Akkurat som når vi gir råd til en god venn. Om vi synes at vennens valg er helt på trynet, så klarer vi å formidle det samtidig som holdningen vår utstråler vennlighet.

Jeg har ikke noe til overs for en unødvendig skarp tone (igjen, generelt) - både fordi jeg synes det er kjipt, men også fordi jeg ikke tror det funker. Mottakeren går i forsvar og føler seg nedvurdert og skammer seg. Slikt fører aldri til en sunn menneskelig utvikling. Og vi trenger at folk er psykisk og emosjonelt sunne om vi vil at de skal være fysisk sunne. Og det kan vi alle bidra til, både i det små og i det store.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns vi har blitt en nasjon av slabbedasker når vi velger bort jobb fordi vi skal ha krefter til fasadebygging.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

På enkeltnivå så selvfølgelig må det være det. Men døtrene våre får ikke bedre liv om mødrene reduserer jobb for å få tid til å ha plettfrie hjem.

Enig med disse to.

Vi har en utrolig høy andel folk i yrkeslivet her i landet i forhold til de fleste andre land i verden. Og det er jeg villig til å være med å betale konsekvensene av. For høy yrkesandel gjør at vi også finner de halvsyke i arbeidslivet; kvinnene som i andre land ville vært husmødre, som før i tiden ville blitt klassifisert som hysteriske, eller med "nerver". Og for all del; tilsvarende mannfolk. Økonomisk sett er det svært positivt, fordi det gir høyere skatteinntekter og høyere produksjon. Men når mennesker er i arbeidslivet får de også rettigheter: til sykepenger, fødselspermisjon og uføretrygd.

Jeg syns NAV burde fått mye bredere rom, og flere virkemidler til å få folket i arbeid. Og at du skulle vært totalt arbeidsufør (type koma eller cellegiftkur) før det var greit å gå hjemme. Til gjengjeld skulle det vært pålagt alle arbeidsgivere (med medfølgende støtteordninger) å tilrettelegge for alle sine arbeidstakere. Det offentlige måtte tatt en større del av regninga ved å sysselsette de som egentlig ikke er arbeidføre.

Samfunnsøkonomisk kan jeg ikke forstå at det skal lønne seg å få flere hjemmeværende husmødre (eller husfedre). Nei, de tar ikke ressurser fra NAV-budsjettet, men til gjengjeld tilfører de heller ikke så mye (regner ikke med de som har så store omsorgsoppgaver at de burde hatt rett på skikkelig omsorgslønn her).

[rine]

Opprinnelig lagt inn av OlleVia, her.

Jeg synest heller ikke at samfunnet skal betale dersom en trenger litt ekstra fri i forbindelse med en skilsmisse for å ordne praktiske ting. Jeg tenker jo at en må ha en diagnose, for at det skal kunne bli dekket.

Og en diagnose får man. Den heter lettere psykisk lidelse eller utbrenthet. I praksis blir det det samme, det er jo ingen som går til legen og sier at de trenger fri for å flytte? Og deppa og lei seg er man jo som regel så det holder i forbindelse med et samlivsbrudd, (jeg har bare opplevd det uten barn og det var ille nok) så at man psykisk ikke er helt på topp i en periode, er jo ikke vanskelig å skjønne. Likevel, jeg tenker at man må ta noen feriedager hvis det blir for ille, evt. bare suck it up. Generelt bør nordmenn bli langt flinkere til å gjøre nettopp det, suck it up.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Som samfunn så er det ikke noe i veien for å bestemme at man kan få fri med lønn i ekstra belastende perioder i livet. Man kan godt jobbe for at vi skal flytte penger vekk fra noe annet til dette formålet.

Men sånn som det er nå så har vi det ikke sånn, vi har tatt oss råd til å dekke sykdom, ikke skilsmisser og slike ting. Derfor er det urettmessig støtte man sniker seg til om man sykemelder seg for sånt.

.

Nettopp- altså svindel, bare at man ikke vet at man svinlder fordi det er så allment akseptert at man løser kjipe ting på den måten. Det er disse tingene jeg tror vi må til livs, ikke bare snekkere som jobber svart.

Opprinnelig lagt inn av OlleVia, her.

Ups, nei... Jeg foruttsetter jo at en får fri. *Naiv*. Det er klart får en ikke fri, så er jo sykemelding eneste virkemidlet.
Men om en "brenner sit lys i begge ender", vil en vel kunne få en diagnose som deprimert da?

Nettopp, sykemelding er et "virkemiddel" når man ikke får det som man vil. Her illusterer du vel veldig godt hvordan folk flest tenker.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En skikkelig uheldig trend er at politikere eller andre med høy synlighet bruker sykemeldinger som velferdspermisjoner ved høy belastning, som når de opplever stort mediepress i en sak. Gerd Liv Valla, Øyvind Halleråker, andre. At NOEN av disse blir syke av belastningen tviler jeg ikke på, men nå er det jo fast takst: Så massivt mediepress at det er vanskelig å gå på jobb (og man i tillegg må bruke masse tid med pr-rådgivere for å drive brannslokking) = sykemelding. Jeg syns det sender ekstremt uheldige signaler.

.

Helt enig. "Høyrepolitiker tatt med hasj, er nå sykmeldt." Charming. Spesielt fra en Høyrepolitiker.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Poenget er at vi må bli mer bevisst på å administere kreftene våre, akkurat som økonomien.

Jeg kunne egentlig bare signert hele dette innlegget, men dette var så smart sagt at det rett og slett fortjente å bli quotet.
Jeg føler virkelig ikke mye sympati med nabodamen som har tre unger som alle går på tre ulike fritidsaktiviteter og minst halvparten av disse har stort krav om foreldredeltakelse når hun smeller i veggen og er sykmeldt i et halvt års tid. (True story, bare at det ikke er nabodamen...)
Mine barn får selvsagt ikke ha tre fritidaaktivieter hvis det betyr at jeg ikke har et eneste ledig sekund på ettermiddagstid og bare har fri en helg i mnd. Egentlig er det såpass enkel matematikk at de fleste burde skjønne det.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Dette er så almenngyldig at det må gå an å diskutere på et mer generelt grunnlag.

Man skulle tro det. Men hva hvis du snakker om noen som faktisk hadde kreft i ryggen, og ikke egentlig var utbrent.

[OlleVia]

Opprinnelig lagt inn av OlleVia, her.
"Ups, nei... Jeg foruttsetter jo at en får fri. *Naiv*. Det er klart får en ikke fri, så er jo sykemelding eneste virkemidlet.
Men om en "brenner sit lys i begge ender", vil en vel kunne få en diagnose som deprimert da? "

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Nettopp, sykemelding er et "virkemiddel" når man ikke får det som man vil. Her illusterer du vel veldig godt hvordan folk flest tenker.

Men det er jo ikke alltid så lett heller. Selv om en kanskje ikke er syk pr, definisjon, så kan jo livet bli så tøft at en rett og slett ikke klarer å jobbe på noen dager. F.eks samlivsbrudd og en trenger noen dager for å komme seg ned på landjorden igjen så er det jo veldig vanskelig om lederen ikke har forståelse for at en trenger litt fri. ALtså, jeg skjønner jo det at det kan være svært vanskelig, en må plutselig hente inn ekstra ressurser osv....ser for meg en person i kundemøter som ikke klarer å "ta seg sammen", gråter og gråter... Dersom jeg visste jeg IKKE ville fått fri fra jobben, så hadde jeg brukt egendel og hadde det utgått så hadde jeg fått meg en sykemelding.
Forresten, hadde jeg vært i den tilstanden, så hadde jeg nok brukt egenmelding og ikke bedt om fri. Det blir gjerne som å banne i kirken å si det, men det får så være.

Men som det var skrevet lenger oppe her, så blir jo også politikere som har vært i vinden over en periode som regel sykemeldt. Så da er det jo greitt da kanskje. Å bli sykemeldt etter en tøff periode.