Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[him]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

... Men ...Men! Når jeg leser dette blir jeg helt i stuss. (Og jeg tror at grunnen til at jeg stusser er at vi kanskje har forskjellige tanker om økonomi, men det vet jeg ikke.)

For meg er penger trivsel. De fleste av oss vil som voksne få nogenlunde like utgifter (hus, bil, barn, transport etc), og de pengene som blir igjen når utgiftene er betalt bidrar direkte til å øke trivselen. Om man velger å gå på stjernerestauranter, kjøpe seg klær eller ta det ut i tid ved å jobbe redusert (for man kan ikke jobbe redusert uten at det går rundt økonomisk) - det er ett fett for meg.

Men det å si at "det å tenke trivsel" ikke innkluderer "et økonomisk perspektiv" det virker unaturlig for meg. For meg er det slik at selv om det økomimiske bare er en bit av trivselen, så er det for meg uten tvil innkludert. (Andre ting som er innkludert i trivsel for meg er helse. Jeg kunne ikke ha tenkt meg å vært frisør, selv om jeg elsker å holde på med hår. Jeg er kjempeglad i å bare sitte og gre ungene. Og flette, sette opp håret etc Men frisør er helt uaktuelt for meg som sliter med kontakteksem, psoreasis og generelt sett tørr hud.)

[Esme]

Jeg er forresten oppdratt til å kunne forsørge meg selv, og som mor sier "ha råd til å gifte meg med den jeg vil og ha råd til å skille meg"

Jeg kommer til å råde mine barn, og ikke minst datteren min til å være selvforsørget. Vi er ikke så pene i min familie, men innihampen smarte, så det er nok best å tenke sånn at vi må forsørge oss selv.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg tenker litt på det der at familien velger sammen at mor skal "ta støyten" karrieremessig og økonomisk, hva om ekteskapet havarerer da?

Helt klart et viktig poeng som alle som skal ta en felles avgjørelse må kjenne på med åpne øyne. Jeg er ikke en kuet kvinne som ikke evner å se at det finnes et risiko for samlivsbrudd selv om det ikke føles slik nå, men har likevel valgt slik. Jeg kan også bli kjørt over i morgen. At det økonomiske tapet jeg får for 3 års redusert stilling skal styre min trivsel i mitt liv akkurat nå, det er fjernt for meg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

At det økonomiske tapet jeg får for 3 års redusert stilling skal styre min trivsel i mitt liv akkurat nå, det er fjernt for meg.

Jada, og problemet er jo heller ikke størst for dem som velger en slik løsning for en kortere periode, heller de som gjør det lenge, lenge.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Det har du rett i og det er jo noe vi har vurdert sammen. I det store bildet er det likevel verdt å jobbe 2-3 år redusert for meg.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Når det gjelder å velge jobb så synes jeg jo at trivsel er viktig, men det er ikke så lett å finne ut hva man vil trives med. Jeg har inntrykk av at når unge velger utfra "interesse" så velger de studier som høres gøy ut, og ikke tar noen særlig vurdering om jobben som studiet fører til er passende for dem. Det er også viktig å tenke gjennom om man takler å jobbe i ferier for eksempel eller takler å være våken om natten. Og lønn. Det er viktig hva man tjener og det bør helt klart være med i vurderingen.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Enig. Det strider på tvers av alle mine verdier, og det skjærer langt inn i sjelen når jeg jobber med "sommervikarer" (eller sommerfugler, som vi kaller dem) som skulle ønske de kunne jobbe heltid i jobben min, men som har foreldre som puster dem i nakken og tvinger dem til å fullføre et eller annet håpløst studium hvor de antakelig kommer til å kjede livet av seg grunnet null interesse, eller at de gjør det så dårlig på slutt-eksamen at utdannelsen ikke har vært verdt alt slitet, og de allikevel ender opp med å ta andre jobber enn de har utdannelse for.

Det om karriærevalg var at det er et ubetinget krav at man ikke bare har det gøy med jobben sin - man må også greie å leve av den. Det hjelper ikke hvor gøy det er - man må forsørge seg først.

Det å ha råd til å skille meg er den ene trivselsfaktoren i hele mitt liv så langt som har hatt størst betydning, ja.

[Neket]

Jeg tror man må finne en gylden middelvei mellom penger og trivsel. Jeg tror ikke at det å velge yrke kun utfra økonomi er noen god løsning, man tilbringer mye tid på jobben, og trives man ikke der har man det ikke bra, samme hvor mange millioner man har på bok.

Samtidig er det viktig å ikke bare tenke trivsel, det spiller ingen rolle hvor gøy det er hvis man ikke har jobbmulighet eller ikke kan leve av det man gjør av andre grunner. En mellomting er nok fint. Noe som kanskje er litt mindre gøy, som betaler litt bedre.

[Éowyn]

Mannen min har valgt yrke etter interesse. Jeg valgte etter "tja, noe må jeg jo gjøre, jeg kan ikke holde på å vase rundt på UiB i årevis..." (og hadde aldri fått jobb med det jeg egentlig vil gjøre, ikke i Norge.) Mannen min tjener det dobbelte av meg.

Kommer noen av barna (og da særlig datteren min) til å ymte frampå at hun ta utdannelse/vil jobbe innen den retning jeg gjør kommer jeg sterkt til å fraråde dette.

Skulle en av oss jobbe redusert hadde det blitt meg. Av den enkle grunn at mannen min tjener såpass mye bedre enn meg så det hadde blitt et stort økonomisk tap for oss ift om jeg hadde gått ned i stillingsprosent.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Mannen min har valgt yrke etter interesse. Jeg valgte etter "tja, noe må jeg jo gjøre, jeg kan ikke holde på å vase rundt på UiB i årevis..." (og hadde aldri fått jobb med det jeg egentlig vil gjøre, ikke i Norge.) Mannen min tjener det dobbelte av meg.

Kommer noen av barna (og da særlig datteren min) til å ymte frampå at hun ta utdannelse/vil jobbe innen den retning jeg gjør kommer jeg sterkt til å fraråde dette.

Min mann valgte også etter interesse. Jeg valgte noe safe. Jeg har allerede sagt til ungene at de må tenke seg godt om før de velger mitt yrke. Rett og slett fordi det betaler lite i forhold til hva jeg må gi.

Eldste ser ut for å ikke tenke på kjønn eller tradisjoner når hun tenker på yrke. Dog heller ikke lønn, det har hun ingen peiling på. Kanskje min masing om at hun må velge noe som virker interessant er medvirkende. Insjinør og lege er hotteste alternativene nå, og de er jo i alle fall ikke tradisjonelle kvinneyrker.

Jeg er veldig spent på hvordan faget utdanningsvalg er med på å få flere til å velge rett yrke. Vi har mye å gå på i skolen når det gjelder å veilede med hensyn til yrke.

[Polyanna]

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Ikke at man skal velge lege om sykepleie er det som interesserer en, og en ikke syns det er viktig å ha det romslig økonomisk som voksen, men det er virkelig skummelt hvor fort man tenker inne i den stereotype boksen.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Ikke at man skal velge lege om sykepleie er det som interesserer en, og en ikke syns det er viktig å ha det romslig økonomisk som voksen, men det er virkelig skummelt hvor fort man tenker inne i den stereotype boksen.

Når min jente sier hun vil jobbe med syke sier også folk automatisk til henne at det er "fint å bli sykepleier". Selvfølgelig ville de ikke ha sagt det samme til en gutt.
Da vi for noen uker siden fløy British Airways og den kvinnelige kapteinen ønsket oss velkommen ombord osv. utbrøt en av passasjerene spontant "å herregud, det er en kvinnelig kaptein", mannen hørtes genuint sjokkert og redd ut

Jaja, digresjon men slik er nå fortsatt i år 2010, helt utrolig. Aftenposten har hatt mange fine artikkler på den kjønnsdelte barndommen som er tilbake for fullt, både når det gjelder klær, leker og barnebøker ikke minst.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Jeg leste nettopp et intervju med Molly Ringwald (fra Pretty in Pink) i det populær-feministiske bladet Bust (anbefales!), hvor hun forteller om en barndomsvenninne som sa at hun ville bli sykepleier og Mollys mor spør "Hvorfor ikke bli lege da?", og denne venninnen vokser faktisk opp til å bli lege. Det er så utrolig viktig at vi ikke legger stereotypier på barna våre, selv om det er veldig, veldig lett. Jeg gjør det mange ganger selv, og må sparke meg selv på leggen.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg leste nettopp et intervju med Molly Ringwald (fra Pretty in Pink) i det populær-feministiske bladet Bust (anbefales!), hvor hun forteller om en barndomsvenninne som sa at hun ville bli sykepleier og Mollys mor spør "Hvorfor ikke bli lege da?", og denne venninnen vokser faktisk opp til å bli lege. Det er så utrolig viktig at vi ikke legger stereotypier på barna våre, selv om det er veldig, veldig lett. Jeg gjør det mange ganger selv, og må sparke meg selv på leggen.

Så sant så sant. Det er mye leggsparking her også i forhold til det. Samtidig er jeg litt opptatt av at det er viktig å balansere dette, slik at det ikke blir sånn at det bare er det som tradisjonelt er guttegreier som er akseptert. Jeg har flere i omgangskretsen som applauderer jenter som leker med biler og verktøy, men samtidig rynker på nesen når guttene vil leke med dukkevogn. Det er kult for jenter å være guttete, men ille for gutter å være jentete. Da blir jeg litt lei meg.
:I digress:

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Det er kult for jenter å være guttete, men ille for gutter å være jentete. Da blir jeg litt lei meg.
:I digress:

Jepp. Jeg leste en artikkel i et dansk foreldreblad om det for lenge siden, om hvordan tradisjonelt guttete farger, interesser osv. er mye mer verdsatt i samfunnet enn de som er tradisjonelt jentete. Man må bryte ned barrierer begge veier.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jepp. Jeg leste en artikkel i et dansk foreldreblad om det for lenge siden, om hvordan tradisjonelt guttete farger, interesser osv. er mye mer verdsatt i samfunnet enn de som er tradisjonelt jentete. Man må bryte ned barrierer begge veier.

En av niåringens venninner kler seg nesten kun som gutt. Fotballklær er favoritten. Sånn har det vært siden hun gikk i barnehagen, og ingen har reagert spesielt på det. Men da lillebroren hennes begynte å kle seg ut i kjoler, innkalte barnehagen til samtale om kjønnsidentiteten hans.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Dette er ikke rettet mot deg, selv om jeg siterer deg, Ployanna. Det er interessant å lese, for jeg får inntrykk av at så mange her inne er så fryktelig oppsatt på likestilling, men så sitter det ikke helt i blodet allikevel. Når mine barn snakker om jobb innen helsevesenet, tar jeg det for gitt at de tenker på lege. Og jeg er forresten blant "taperne" som jobber redusert.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Dette er ikke rettet mot deg, selv om jeg siterer deg, Ployanna. Det er interessant å lese, for jeg får inntrykk av at så mange her inne er så fryktelig oppsatt på likestilling, men så sitter det ikke helt i blodet allikevel. Når mine barn snakker om jobb innen helsevesenet, tar jeg det for gitt at de tenker på lege.

Dette sitter i blodet på meg også. Jeg trenger ikke tenke meg om i to sekunder en gang. (Og første gang jeg hørte Alliums gåte, var svaret så opplagt at jeg ikke skjønte at det var en gåte en gang.)

Men det er helt sant at veldig mange går i denne fellen. Jeg har kjeftet på jeg vet ikke hvor mange andre som har konkludert med at jenter selvsagt skal bli sykepleier eller førskolepedagog når de snakker om å jobbe med syke eller med barn.

[Polyanna]

Svigerinnen min snakker alltid om hvordan datteren "alltid har hatt lyst til å bli sykepleier", og jeg VET at hennes respons på "noe med syketing" er "sykepleier". Det har mye å si, tror jeg!