Ambivalent i forhold til vår og sommer

[rine]

Da jeg leste om øyenbrynene til Kreps77, gikk det opp for meg at jeg på generell basis ikke legger mye merke til folks utseende. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt "ser du ikke at jeg har farget håret engang? " eller "herlighet, hun må jo ha gått ned minst åtte kg..." uten at jeg har fått med meg de nevnte tingene. Jeg ville blitt et elendig vitne for politiet i en sak der jeg måtte beskrive en evt. gjerningsmann, for jeg er veldig lite observant på slike ting. Bortsett fra når jeg depper over trange bukser, da legger jeg merke til alle med smal midje.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Kreps-77, her.

J
Ja, jeg vet jeg er unormal/syk, jeg vet jeg må jobbe med dette, for det er kun meg selv som kan gjøre noe med det.
Og jeg jobber, tro meg! Det er bare det at det går så sakte framover.

Du er ikke verken alene om å ha det sånn eller unormal som er slik. Det finnes mange med lavt selvbilde og det er ikke overflatisk og navlebeskuende dilldall de problemstillingene en da kan slite med. Det er alvorlige saker.

Jeg tror ikke alle vet eller skjønner at dette er noe det er mulig å gjøre noe med. Man kan venne seg til følelsen av at man aldri er bra nok og tro at det bare må være sånn. Du er superflink som tar tak i dette på en så bevisst måte som du gjør! Det føles sikkert som om det går veldig sakte i begynnelsen, men jo oftere du klarer å tenke positivt om deg selv, jo lettere går akkurat det. Og etterhvert vil du bli vant til følelsen av å være bra nok - og da vi du ikke godta noe annet en det. Jeg på deg!

[Teofelia]

Det høres fryktelig vanskelig ut, Kreps, men så flink du er som tar tak!

Og jeg kan garantere at jeg aldri legger merke til andres øyenbryn, bortsett fra når de ikke er der.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Minerva, her.

Bedre, som i lettere? For det er jeg enig i.

Eh, ja. Vet ikke helt hva som skjedde der.

[Dronningen]

Kreps: Det er lurt å snakke med andre ja, eller tenke at alle har sine greier. Jeg har f.eks. siden i høst måtte holde en del personalmøter på engelsk. Tidligere ble jeg stum av prestasjonsangst bare på å hilse på en engelsktalende person. Men så fant jeg jo ut at vi var flere som ikke hadde praktisert så voldsomt mye muntlig, og at jeg jo selv ikke reagerte når andre snakket. Jeg syntes faktisk det var mye bedre at de sa noe, enn at de ikke klarte å si noe. Så nå har jeg møter på engelsk, og husker jeg ikke et ord, så spør jeg, og roter jeg noe, så bidrar noen fra sidelinjen. Det kan kanskje høres helt selvsagt ut for noen, men for meg var det et gigasprang ut av komfortsonen. Jeg kan velge å tenke at jeg dummer meg ut, eller jeg kan velge å tenke at jeg er sporty og hopper i det.

[Kreps-77]

Takk for fine kommentarer og svar. Jeg klarer faktsisk å ta det til meg.

Det finnes ikke synd i meg, men jeg syntes bare det var passende at det kom et innlegg fra denne siden også (kanskje vel langt på siden, da. )
For det er ikke bare å la være å tenke slik, eller å si til seg selv at man skal ha et godt forhold til kroppen sin.
Jeg har lest hvert innlegg i diskusjonen, og vært veldig i tvil om jeg skulle skrive noe. For jeg ønsker ikke å drepe den med "stakkar-meg-snakk."

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt "ser du ikke at jeg har farget håret engang? " eller "herlighet, hun må jo ha gått ned minst åtte kg..." uten at jeg har fått med meg de nevnte tingene.

Tjaaa. Noen er så svimete at de ikke får med seg at de selv går ned ti kg i vekt. Mulig det kan kalles ammetåke? De kiloene kom i alle fall raskt på igjen.

Ei dame på jobben har gjort - eh - et eller annet med håret. Farget det? Klipt det? Farget og klipt det? Jeg vet ikke, og turte ikke kommentere det.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Ei dame på jobben har gjort - eh - et eller annet med håret. Farget det? Klipt det? Farget og klipt det? Jeg vet ikke, og turte ikke kommentere det.

Sånn er jeg også.

[oslo78]

Jeg ser overhodet ikke nye støvletter eller ny jakke eller farget hår eller klippet hår på andre. Såvidt jeg ser det på meg selv! Det påvirker nok at jeg innbiller meg at andre ikke ser sånt på meg heller, og følgelig går jeg i år i samme jakka for syvende år på rad. Antakeligvis er det noen som ser det og "tenker sitt" likevel, men det plager meg heldigvis ikke.

[Mani]

Hehe, vel det er alltids en eller annen som legger merke til sånt også. Min svigermor kommenterer om jeg går ned en halv kilo, da vet jeg jo at hun legger merke til det når vekta går andre veien også selv om hun aldri åpner munnen sin da.

[Harriet Vane]

I boken "An Adult Childs guide to whats Normal" heter det om det å fri seg fra en usunn barndom, usunt oppveksmiljø, usunne foreldre-barnrelasjoner og en usunn måte å se seg selv på at "Instead of feeling better or worse than others, we feel as we belong somewhere (...)". Boken har en lang rekke kjennetegn på voksne med en slik bakgrunn og spiseforstyrrelser, rusmisbruk, treningsnarkomani, arbeidsnarkomani og sexavhengighet er blant de "ventilene" som beskrives. Boken gir noen tips om hvordan man rett og slett kan slippe barnet - som hele tiden blir målt i verdi av andre - fri, og bare være seg selv - en funksjonell og fornøyd voksen.

Boken kan være særdeles relevant for mange i tråden.

[rine]

Mange? Noen? Den er sikkert nyttig/bra, men jeg gidder ikke lese den bare fordi jeg har mage-issues, altså. Jeg føler meg på ingen måte mindreverdig og er voksen så det holder.

[Harriet Vane]

Neisj, jeg tror de aller fleste har godt av å tenke gjennom hva de gjør og hvordan de forholder seg til omverdenen og seg selv. Mageissues eller andre issues. Hvordan reagerer man når man er sint, lei seg eller blir såret? Hvorfor blir man såret? Hvordan kommuniserer man når man får kritikk? HVordan forholder man seg til autoriteter? Hva får en til å føle seg fornøyd? Blir man noen gang fornøyd? Hvordan håndterer man stress og press?

Poenget mitt er at kroppsissues egentlig ikke handler om kropp. Det handler om noe annet. Om ekkoer av kritikk fra fortiden. Om å bli målt i forhold til andre eller kun etter prestasjon. Om trygghet eller manglende trygghet. Om at man uttrykker følelser på andre måter enn med ord.

Noen må gjøre som hun vil.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Poenget mitt er at kroppsissues egentlig ikke handler om kropp. Det handler om noe annet. Om ekkoer av kritikk fra fortiden. Om å bli målt i forhold til andre eller kun etter prestasjon. Om trygghet eller manglende trygghet. Om at man uttrykker følelser på andre måter enn med ord.

Øh, det der var fryktelig enkelt. Mine dog ganske små kroppsissues henger rett og slett sammen med at jeg ikke på noen enkel måte finner klær som passer til meg. Det har lite eller ingenting med kritikk fra fortiden å gjøre. Da jeg som 12-åring gråtende måtte akseptere å kjøpe herresko fordi damesko kun gikk til maks 41, da var det ikke trygghet som var problemet. Problemet var at sko til damer og jenter stoppet på størrelse 41.

[Maverick]

Ekkoer av kritikk fra fortiden?

Jeg blir mest klar over hvor beinranglete jeg er når jeg får stadige, velmente kommentarer i nåtiden om at "nå er det på tide at du legger på deg litt, altså. Du vil vel ikke se syk ut?"

[Harriet Vane]

Så koselig, Maverick.

Min mormor pleide å klype meg i siden og si jeg måtte passe på, så jeg ikke ble tjukk som min mor. Mens min mor var i rommet.

Apropos ekkoer fra fortidens kritikk: Det var en liten dilemmaspalte i BT som handlet om dette. Hvordan man skulle oppføre seg mot ungene sine. At dersom man kom med sånne "du burde ikke gå med [insert klesplagg] siden du har såpass [insert kroppsdel med fritt valgt skavank]", så kunne man skape livslange komplekser. Godt voksne damer kan ikke gå med miniskjørt fordi deres mor kom med en "velmenende" kommentar om at med sånne legger eller sånn rompe eller sånn mage, så kan man ikke gå med sånn og sånn skjørt.

Jeg måtte bli langt over tjue før jeg sluttet å ha komplekser for de utsående ørene som min far stadig påpekte. Som er utstående, men som ikke hindrer meg i å ha pinnkort hår lengre og som jeg ikke ofrer en tanke. Eller halsen, som min mor mente vi hadde lik og som var så kort at vi aldri aldri kunne gå med pologenser. Halsen min er helt fin, den.

[Éowyn]

Så hyggelig folk er da, Maverick.

HV: Hm. Ja, det var jo fint sagt... Jeg har aldri lagt merke til noe "feil" hverken med ørene eller halsen.

[Guava]

Åpenbare kommentarer er selvsagt nåtid, men hvordan man forholder seg til en del kommentarer og hvordan man "kommenterer" seg selv kan ofte ha tett sammenheng med fortid og utvikling av selvbilde.

Jeg har et par ganger de siste årene fått kompliment fra en eldre dame som lyder sånn her: "Ååå du er så fin no.. ***** Du har jo lagt på dæ."
Jeg har jobbet ganske mye med selvbildet mitt og tenker at det er en kommentar fra en søt dame. Jeg humrer av det og det gjør meg ingen ting. At det gjør ingen ting er bare delvis riktig. Hadde mange sagt det samme hadde det nok betydd noe, siden min jobbing med selvbilde heller ikke er noe absolutt. Jeg lar meg påvirke, men jeg tåler veldig mye mer enn tidligere.
Dama sa at jeg var fin. Det er jo hyggelig, men det hjelper liksom lite når "legge på seg" når man allere er over den berømte BMI-grensen er generelt ikke ansett for å være en grei kommentar.
For 15 år siden hadde jeg tatt meg nær av en slik kommentar og tolket den ganske annerledes enn i dag.

Hvordan selvbildet blir dannet ut i fra speiling og hvordan man bygger troen på seg selv i sitt miljø. Samfunnet rundt oss har noen ganske fasttømrede dogmer som sier at "bilringer rundt mange er stygt" og at "bleke legger er stygt" osv. Disse dogmene er fasttømrede og har satt seg i ryggmargen hos mange, men de er ikke absolutte og man har et valg om man ønsker å la disse bli bestemmende og dominerende i eget liv.
Jeg tror disse "dogmene" også er aller mest styrende for en selv og hos de aller fleste ikke innvirker nevneverdig på hvordan man ser på andre. Det er derfor det blir så ødeleggende for selvbildet. Dommen man feller over seg selv blir en slags "liksom-andres-dom".
Jeg tror ikke (med forbehold om feil) at Kreps henger seg veldig opp i mine øyenbryn eller om jeg har glemt å barbere leggene på en fin sommerdag. Jeg derimot kan henge meg veldig opp i det og går med en teit innbilning om at andre faktisk bryr seg om sånt. Denne dommen blir ganske søkt i grunnen.

En ting jeg også vil si er at det ofte er stort fokus på overvekt og overvektsrelaterte kroppslige ting. Det blir såpass fokus på dette at man tror at undervektige er fritt villt. Det synes jeg er veldig synd.

Og så.. (skrivekløe) er det noe med hvordan man selv legger opp til å få kommentarer. Jeg tror nemlig at man ved å gå rundt med stort egetfokus på kropp, klager over kropp og beklager utseendet sitt lettere også får kommentarer som ikke alltid er så kloke. Jeg har ei tante som snakker om kropp nærmest konstant og hun får nok veldig mange flere kommentarer enn det jeg gjør, mye fordi jeg ikke snakker mye om det.
Hvordan man tolker kommentarene og hvordan man legger merke til det kan man også gjøre mye med.

Noe som er veldig interessant er hvordan mennesker tolker blikk. Det har mye med psyken å gjøre. Om man får et blikk kastet på seg på en PMS-dag på stranda er sannsynligheten større for å tolke det negativt enn positivt. En annen dag kan det være annerledes. Det er sjeldent at tolkningen av blikk er riktig dersom man tolker andres blikk som en dom over eget utseende. Det er jeg ganske sikker på.

[Harriet Vane]

Arkana: Har du ikke? Der jo SUPERRARE de ørene mine. Og vet du, min farmor som hadde makne ører, HUN valgte å flatte håret slik at hun kunne gjemme ørene inni håret. Ikke dra det bak ørene sånn jeg gjorde.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror disse "dogmene" også er aller mest styrende for en selv og hos de aller fleste ikke innvirker nevneverdig på hvordan man ser på andre. Det er derfor det blir så ødeleggende for selvbildet. Dommen man feller over seg selv blir en slags "liksom-andres-dom".

Å, det var klokt sagt, Fnatten!