Mat til kresen 11-åring

[Lille meg]

Når jeg leser det innlegget om kjøpkarbonader, Elin, så kan jeg ikke annet enn å smile. For vet du - jeg kjenner meg igjen i jenta. Er det mulig! Men slik er det altså.

Jeg tenker at du først og fremst må få snakket litt med kjæresten din, jeg. Det er tydelig at dere ikke er helt på bølgelengde her. Innser han at jenta har et spiseproblem? For det er helt tydelig at hun har det. Å ikke ville spise pizza bare fordi den mangler ananas? (Forøvrig er den enkle løsningen på pizza-problematikken hos dere at man har ananas på bare deler av pizza'n. Så slipper dere andre å pille av.) Å lukke øynene for at dette er et problem, tror jeg bare gjør ting verre.

Ellers er jeg fullstendig enig med deg - å spørre jenta om hva dere skal ha til middag er å legge et alt for stort ansvar på henne. Klart hun da tyr til trygge og gode retter hun vet hun liker. Forøvrig må jeg påpeke at det slett ikke er så enkelt å variere middagene, så at en 11-åring klarer det finner jeg helt naturlig.

Men - som Tjorven skriver - det går ikke an å mase seg til å få dette til å fungere. Snakk med jenta (etter at du og pappa'n har snakket litt). En god vinkling kan jo være at det må være vanskelig for henne å ikke like så mye mat? Kanskje du kan finne ut hvordan denne kresenheten føles for henne? Det kan jo ikke være særlig godt?

[Katta]

Men sitter hun og åpenlyst klager og uffer og æsjer eller er hun bare "ikke sulten" og pirker i maten? Det siste tror jeg nemlig man bare må akseptere. Da kan hun ta brødmat siden. Det første er ikke akseptabelt og hvis ikke noen i familien lærer henne det, vil hun måtte lære det på styggmåten borte.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men sitter hun og åpenlyst klager og uffer og æsjer eller er hun bare "ikke sulten" og pirker i maten? Det siste tror jeg nemlig man bare må akseptere. Da kan hun ta brødmat siden. Det første er ikke akseptabelt og hvis ikke noen i familien lærer henne det, vil hun måtte lære det på styggmåten borte.

Helst en kombinasjon av begge deler. Løfter og pirker i maten "æsj hva er det her?" , lukter og flytter maten rundt på tallerkenen uten å smake. Når hun er ferdig med det, så sier hun bare at hun ikke er sulten.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Helst en kombinasjon av begge deler. Løfter og pirker i maten "æsj hva er det her?" , lukter og flytter maten rundt på tallerkenen uten å smake. Når hun er ferdig med det, så sier hun bare at hun ikke er sulten.

Æsjing er ikke greit noen gang for barn over ca 2. Det må vel faren også være enig i?

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Æsjing er ikke greit noen gang for barn over ca 2. Det må vel faren også være enig i?

Jada, og han refser henne når hun setter i gang med æsjing og stønning og da sier hun unnskyld med en gang, så det er akkurat som hun "glemmer seg" når det kommer til bordskikk, for ellers er hun normalt høflig og grei på alle måter.

[Fløyel]

Hos oss hadde hun gått sulten fra bordet. Bordskikk er også noe som forventes under mitt tak. Uffing, akking, æsjing hører ikke hjemme ved matbordet. Jeg er av den oppfatning at barn spiser når de blir sultne nok. Hun bør forklares hva som forventes hos deg og pappa'n, de reglene trenger ikke nødvendigvis å gjelde hos moren. "Problemet" er jo at denne jenta kan påvirke ditt barn i en negativ retning, og jeg er ikke tilhenger av at 11-åringer skal ha full råderett og regjere i ett hus hvor også andre bor og lever.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

"Problemet" er jo at denne jenta kan påvirke ditt barn i en negativ retning, og jeg er ikke tilhenger av at 11-åringer skal ha full råderett og regjere i ett hus hvor også andre bor og lever.

Det er her jeg er litt nå. Jeg synes virkelig hun har fått regjere middagsvalgene lenge nok. Jeg har forsøkt å tilnærme, tillpasse og tilføre litt etter litt, men jeg føler at ingenting hjelper. Jeg tror ikke hun har et spiseproblem, hun har bare vært vant til å få det akkurat som hun vil til middag. Ingen har brydd seg før jeg kom inn i bilder for et par år siden. Hun spiser så og si alt av brødmat og mye forskjellig pålegg, så hun sulter ikke i hjel sånn sett, og det er tydelig at brødmat har vært substitutt for middag mer enn en gang.

Vi var på Gran Canaria i november.... det var litt av en prøvelse... det var KUN hvitt brød, spagetti uten noenting på til middag, for der smakte ikke ketsjupen "sånn som hjemme".

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Hun spiser så og si alt av brødmat og mye forskjellig pålegg, så hun sulter ikke i hjel sånn sett, og det er tydelig at brødmat har vært substitutt for middag mer enn en gang.

Slik var jeg også. Jeg var ikke glad i middag - det var brødmat som jeg likte. Folk er rett og slett forskjellige. Noen liker middag, andre liker brødmat.

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Vi var på Gran Canaria i november.... det var litt av en prøvelse... det var KUN hvitt brød, spagetti uten noenting på til middag, for der smakte ikke ketsjupen "sånn som hjemme".

Dette var jo også ganske så kjent. Jeg overlevde på hvite rundstykker og cola i syden, jeg. Det gikk det også.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

Hos oss hadde hun gått sulten fra bordet. Bordskikk er også noe som forventes under mitt tak. Uffing, akking, æsjing hører ikke hjemme ved matbordet. Jeg er av den oppfatning at barn spiser når de blir sultne nok. Hun bør forklares hva som forventes hos deg og pappa'n, de reglene trenger ikke nødvendigvis å gjelde hos moren. "Problemet" er jo at denne jenta kan påvirke ditt barn i en negativ retning, og jeg er ikke tilhenger av at 11-åringer skal ha full råderett og regjere i ett hus hvor også andre bor og lever.

Problemstillingen blir da at hun går sulten fra bordet. Om hun er bare litt i nærheten av det jeg var. Såvidt jeg forstår er hun ikke i så lange strekk hos pappa'n at hun havner i "så sulten at hun spiser hva som helst"-kategorien. Da blir dette bare en måte å gjøre forholdet mellom pappa/stemor og 11-åringen dårlig. Man tar ikke tak i problemstillingen, nemlig at jenta er plagsomt kresen.

Noen ting syns jeg du/dere kan kreve, Elin. Det må gå an å gi beskjed om at dere ikke ønsker akking og æsjing rundt bordet. Det er uhøflig i forhold til den som har laget maten, og det kan i tillegg gjøre at din datter også får det for seg at dette ikke er god mat. Dette kan dere helt sikkert snakke med 11-åringen om.

Jeg syns dere kan si at det er helt OK om hun ikke vil spise maten - det er opp til henne. Dere ville satt pris på det om hun smakte, men det er helt OK om hun heller vil ta seg ei brødskive eller finne seg noe annet fra kjøleskapet. MEN! Dere vil ikke ha dårlige manerer rundt matbordet. Det ødelegger matgleden for dere andre.

[Teofelia]

Æsjing er aldeles uakseptabelt. Det godtar jeg ikke av unger som er på besøk en gang, og en unge som var en del av familien hadde fått beskjed tvert. Den delen hadde jeg ikke tatt opp til debatt med faren heller.

[Fløyel]

Hva med å la henne bli med på matlagingen? La henne få være med å sette opp meny som ikke kun består av junk, så er hun forberedt på hva som blir servert. Skal det være salat til maten, så kan hun være med å tilberede denne.
Pizza kan gjøres til noe hyggelig, hver får sin deig og må pynte den selv.

[Teofelia]

Men Lille meg, det at du var like ille betyr jo verken at så ekstrem kresenhet er greit eller at det er uhelbredelig. Kanskje du hadde kommet deg, du også, hvis noen hadde gjort noen fornuftige grep overfor deg.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Men Lille meg, det at du var like ille betyr jo verken at så ekstrem kresenhet er greit eller at det er uhelbredelig. Kanskje du hadde kommet deg, du også, hvis noen hadde gjort noen fornuftige grep overfor deg.

Jeg ble litt usikker da jeg så dette innlegget ditt. Mener du jeg sier at det å være ekstremt kresen er uhelbredelig eller at det er greit? Jeg føler ikke at jeg har skrevet dette, men hvis du har oppfattet det slik, så må jeg bare beklage at jeg i tilfelle ikke har uttrykt meg klart nok.

Og, ja, jeg er rimelig sikker på at jeg hadde fått det mye bedre om noen gjorde litt av det jeg har foreslått i denne tråden, heller enn å prøve å skulle presse meg til å like ting jeg opplagt burde like. Jeg tenker at det i stor grad går ut på å la dette være jentas problem, ikke alle andre rundt henne. Og å hjelpe henne til å finne veier ut av problemet.

Hvis jenta mener dette ikke er et problem, ja så vil hun neppe ta tak i problemstillingen. Hun vil sannsynligvis (men jeg kan selvsagt ta feil!) steile over å skulle tvinges til å spise eller smake på ting hun ikke er interessert i. Spesielt siden hun tross alt lett kan finne støtte hos sin mor.

Jeg har fremdeles til gode å se noen eksperter si at det å presse et kresent barn når det gjelder mat, er veien å gå. Men for all del - det er meget mulig jeg tar feil.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg ble litt usikker da jeg så dette innlegget ditt. Mener du jeg sier at det å være ekstremt kresen er uhelbredelig eller at det er greit? Jeg føler ikke at jeg har skrevet dette, men hvis du har oppfattet det slik, så må jeg bare beklage at jeg i tilfelle ikke har uttrykt meg klart nok.

jeg leste deg nok feil; jeg tolket deg dit hen at det ikke var så mye å gjøre med (siden du kjente deg så godt igjen i så mye).

Jeg har ellers svært god erfaring med å presse ungene mine litt når det gjelder å smake på ny mat. De er så godt som altetende, og det skyldes delvis at vi har presset dem moderat under måltidene.

[Chablis]

Jeg har erfaring med pressende foreldre, å det hjalp ikke meg hvertfall. Jeg sliter fortsatt med mat og er fryktelig kresen.

Elin: Om hun ikke vil ha middagen så får hun sitte der sammen med dere uten å spise da. Om dere har kveldsmat ikke s lenge etterpå så går det nok bra.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har ellers svært god erfaring med å presse ungene mine litt når det gjelder å smake på ny mat. De er så godt som altetende, og det skyldes delvis at vi har presset dem moderat under måltidene.

... kombinert med at du har unger som er mottakelige for press; tydeligvis.

Vår erfaring med press ble spisenekt, så vi sluttet med det. Ungene våre kommer seg de også, men det går sakte. Og det er ikke alltid like festelig å ha dem med bort til folk. Foreløpig er det vi foreldre som tar støyten siden de er så små, men en 11-åring vil vel snart få beskjed selv også om at dette er litt "teit".

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

... kombinert med at du har unger som er mottakelige for press; tydeligvis.

Vår erfaring med press ble spisenekt, så vi sluttet med det. Ungene våre kommer seg de også, men det går sakte. Og det er ikke alltid like festelig å ha dem med bort til folk. Foreløpig er det vi foreldre som tar støyten siden de er så små, men en 11-åring vil vel snart få beskjed selv også om at dette er litt "teit".

Jeg mente ikke å antyde at det virker på alle barn, alltid. Det var bare en kommentar til dette: "Jeg har fremdeles til gode å se noen eksperter si at det å presse et kresent barn når det gjelder mat, er veien å gå." Min erfaring er at mine to barn spiser veldig mye forskjellig nå, som de aldri ville rørt om vi ikke hadde lagt press på dem for å smake. Det lå ikke noen generalisering i utsagnet utover det.

Det er selvsagt også stor forskjell på "utilbørlig tvang" og "moderat overtaling".


Og når det gjelder å få oppdragelsen andre steder fra ... Vel, jeg for min del sier ikke noe når Frøknas klassevenninne rynker synlig på nesa over middagen, men hun blir ikke invitert flere ganger heller. (Hun hadde fått høre det om hun sa "æsj" altså, så hvis man er uoppdragen nok, får man vel tilsnakk til slutt.. )

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

.. Foreløpig er det vi foreldre som tar støyten siden de er så små, men en 11-åring vil vel snart få beskjed selv også om at dette er litt "teit".

Ja, det er det jeg også tenker. Snart vil det bli teit og flaut for henne at hun ikke liker noe som helst middagsmat. Det blir vel snart forventet at man liker noe mer enn den svært kjedelige middagsmenyen hun er vant til hos andre enn oss, tenker jeg? Eller? Jeg vil ikke presse henne til å spise, men ja, jeg heller vel også litt til at man ikke bare kan komme unna med at man ikke liker uten å smake HVER eneste gang. Man bør kunne forvente at en 11-åring i hvert fall smaker. Hun vet jo strengt tatt ikke at hun liker, eller om hun liker noe som helst for hun smaker det jo aldri.

Jeg har forsøkt trikset med å lage pizzaen sjøl, og det liker hun bare hun får den akkurat sånn som hun vil. Nåde oss om vi glemmer å kjøpe ananas, for å si det slik...
Jeg har forsøkt la henne smake på kylling som bare er stekt uten krydder eller noe. Det er æsj og ekkelt.
Fisk er ekkelt enda hun ALDRI spiser det, langt mindre aldri har smakt det. Fiskeboller er enda verre. Hun tvinger i seg fiskepinner i små biter som hun fordekker med potetmos.
Salat er ikke godt. Ikke tomat heller. Men på pizza er tomat godt.
Kokte grønnsaker er livsfarlig og æææææsj. Gulrot er fysj både rå og kokt.
Spagetti liker hun, men ikke makaroni o.a.

Epler og bananer kan til nød gå ned dersom vi ikke har yoghurt...Mamma har sagt at yoghurt er like bra som frukt.

Melk er ikke godt. Hun drikker heldigvis mye vann.

Hun synes overhodet ikke at det er plagsomt at hun ikke liker, eller at hun nærmest krever å få det hun liker for å spise middag. Hun tar det virkelig som den største selvfølge at hun slipper unna dersom hun ikke liker, og plages ikke med at hun er den eneste ved bordet som ikke spiser maten.

Hun liker taco... dvs. det sier hun. Taco i hennes verden er myke tortillas-lefser med ost og mais inni. Tja.... hva skal man si?

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har ellers svært god erfaring med å presse ungene mine litt når det gjelder å smake på ny mat. De er så godt som altetende, og det skyldes delvis at vi har presset dem moderat under måltidene.

Jeg hadde en gutt som spiste alt, nå er han superkresen og liker omtrent ingenting. Sist jeg presset ham mildt til å smake på noe han ikke ville smake på (blomkål) brakk han seg gjentatte ganger da han fikk det i munnen og klarte virkelig hverken å tygge eller svelge. Jeg har mao dårlig erfaring med press.

Har selv vært meget kresen og kastet opp på tallerknen mer en en gang fordi jeg har måttet spise ting som bød meg imot. Har aldri fått speisalbehandling eller egen mat, og måtte vente til neste måltid før jeg fikk ny mat - og et synes jeg har vært helt greit.

Nå oppfordrer vi Junior til å smake (men har ingen regel om at alle skal skal smake), og hver dag spør vi ham en gang med største selfølgleighet om han vil ha litt erter/gulrot/younameit. Han sier vel ja en eller annen gang. *sukk*

Barn er forskjellige.

[Katta]

Det er også litt forskjell på hva man kan forvente å oppnå som den som har den daglige omsorgen og en som bare er inne i bildet av og til. Den første kan ha håp om å endre adferden, den andre har vel ikke håp om så mye mer enn å lage hyggelig stemning rundt annet bord med mindre man får en god tone med barnet og kan innta rollen som "hjelper" hvis hun har et spiseproblem.