Hvordan tåler/takler du smerte?

[Tangina]

Jeg har alltid ment at jeg har høy smerteterskel, men da jeg fødte minstemann uten smertestillende og i raskeste laget, var det eneste jeg fikk sagt: "Minn meg på at jeg aldri mer skal skryte av å ha høy smerteterskel!"

[Fibi]

Fødselssmerter - No problem
Andre smerter - Gi meg dop!

[rine]

Jeg synes det der er vanskelig å svare på i og med at man aldri kan vite hvor vondt man selv har i forhold til andre. Jeg tror jo at jeg tåler smerte bra, i og med at jeg sjelden tar paracet ved. mens-smerter f.eks. Vet mange andre som doper seg ned ved slike smerter, men det kan jo like gjerne være at de faktisk har større smerter enn det jeg har. Epidural har jeg klart meg uten, men ikke frivillig.

Jeg borer også uten bedøvelse, selv om det pinadø er nesten like vondt som å føde.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg synes det der er vanskelig å svare på i og med at man aldri kan vite hvor vondt man selv har i forhold til andre. Jeg tror jo at jeg tåler smerte bra, i og med at jeg sjelden tar paracet ved. mens-smerter f.eks. Vet mange andre som doper seg ned ved slike smerter, men det kan jo like gjerne være at de faktisk har større smerter enn det jeg har. Epidural har jeg klart meg uten, men ikke frivillig.

Jeg borer også uten bedøvelse, selv om det pinadø er nesten like vondt som å føde.

Her har du et godt poeng! Det med å sammenligne seg selv med andre!
Jeg har til tider knasket smertestillende en masse, med menstruasjonssmerter som har fått meg til å besvime flere ganger.

Fødsel uten smertestillende? Piece of cake. En paracet hadde tatt det lille som var den lille halvtimen det varte fra 1cm åpning til ungen var ute, og jeg har hatt mens-smerter som har vært mye, mye, mye verre.

Men jeg vet ikke om det sier noenting i det hele tatt om min smerteterskel akkurat, som jeg tror er helt normal.

[Bluen]

Det kommer veldig an på hvor smertene sitter, og om jeg er vant til dem og vet hva det er. Klart jeg ville opplevd det som veldig mye verre hvis noe var dritvondt og jeg ikke ante om det var farlig eller ikke.

Ellers kan jeg ikke bidra med stort annet enn at jeg har fått tettet ørten hull i tennene, men aldri fått bedøvelse. Sprøyter har jeg aldri vært redd for - da vet jeg jo hvorfor det gjør vondt.

[him]

Jeg har fått tilbakemeldinger fra helsepersonell at jeg tåler smerte bra. Jeg tror nok ikke bare det er individavhengig, det har nok mye med hvor "høy" man er på adrenalin også. Under første fødselen begynte de å bli engstelig for barnet, og det veltet inn leger i fullt operasjonsutstyr (det viste seg i samtale etterpå at dette skjedde midt i et vaktskifte, så det var derfor de sto og hang, ikke fordi det var så akutt), og da ble jeg så redd at alt av smerte bare forsvant.

[Fadese]

Jeg er superpysete for alt som heter smerte, men jeg aner ikke om det er rent fysiologisk, mangel på selvidisiplin, kombinasjon mellom disse eller noe helt annet. Og genetisk kan en vel si at det er, enten det er den ene eller andre årsaken.

Jeg tør ikke ta sprøyter, jeg hater tannlegebesøk, jeg synes blodprøver er aldeles forferdelig, stikk i fingeren like så, og under første fødsel ville jeg ikke presse fordi det gjorde så vondt.

[daffy]

Fødslene mine åpnet øynene mine for sammenheng mellom psyke og opplevd smerte i hvertfall. Etter en "god" beskjed fra jordmor om fremdrift i åpning, gikk jeg "knips" fra å føle meg døden nær av smerte til å få masse krefter og ikke kjenne smerte i det hele tatt.

[Chanett]

I tenårene hadde jeg veldig sterke menssmerter. I ettertid har jeg jo funnet ut at de på det verste var som fødselsmerter, men det visste jeg ikke da. Nå har heldigvis menssmertene gitt seg.

Jeg anser meg for å tåle smerte godt all den tid jeg lever et vanlig liv uten medisiner med en rygg som jeg aldri kan huske at ikke har verket.

[Katta]

Det er vanseklig å svare på. Rier for eksempel, tåler jeg godt. Men jeg vet ikke om det er fordi riene mine er lettere/mindre vonde enn endel andre sine eller om jeg takler smertene bedre. Å vrikke ankelen er helt lammende vondt en liten stund, så blir det håndterbart. Jeg er usikker på hva som er smertehåndtering og hva som er mindre opplevd smerte når man diskuterer slike ting, derfor er det vanskelig å svare på.

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

Ja, det er litt sånn for meg og tror jeg.
De kroniske smertene jeg lever med begynner jeg å ha kontroll på nå, og de skremmer meg ikke. Derfor takler jeg de bedre tror jeg. Det samme med den bedøvelsessprøyta. Selv om jeg ikke har kontrollen, så vet jeg jo at det er noe jeg får som er planlagt, og som har en funksjon og som bare vil være vondt i noen minutter. Jeg er informert og vet hva jeg går til.

Den akutte gallestensmerten var verre, for der visste jeg ikke hva det var. Likevel presset jeg meg alt for langt (i følge legevaktlegen) før jeg kontaktet de, og han sa det var sjelden han så noen som var så smertepåvirket som meg, rent fysisk (jeg så sikkert helt forjævlig ut..).

[Billa]

Tannsmerter er jeg ekstrent pysete for, så der må jeg har plenty av bedøvelse. Andre typer "normal" smerte tåler jeg greit, og etter drøyt 20 år med konstant vondt i ett ledd, blir litt smerte en del av hverdagen.

Etter en operasjon hvor leggbeinet ble saget over og deretter naglet, holdt jeg på å besvime av smerte når jeg mistet balansen og tråkket hardt på foten 2 dager etter operasjon. Når de ikke klarte å få ut drenet (fordi de ikke visste hvordan de skulle løsne vakuumet i slangen) etter keisersnittet hylte jeg over hele barsel. Slangen hadde sugd seg fast i et eller annet inne i underlivet, og og når de dro i den føltes som om hele livmoren var på vei ut. Sterke smerter er jeg med andre ord ikke så god på.

Ellers OK.

[GydaG]

Nå lever jeg med ganske konstante smerter, og tar ikke noe smertestillende for det da jeg ikke tåler det. Smertestillende gir meg som regel enda mer smerter og da mister de på en måte poenget. Jeg føler selv at jeg takler smertene ganske greit, selv om jeg til tider griner og forbanner hele kroppen. Det er dog mest hvis jeg feks er ute blant folk og oppdager at jeg ikke klarer å komme meg hjem igjen ved egen maskin. Mulig det egentlig er mest stoltheten som verker da altså.
Jeg har forøvrig født med epidural, og sist fikk jeg epidural 2 ganger som ikke virka, og ungen var alt for stor og satt fast og de truet med ks, og da fant jeg ut at smerte faktisk blir dønn borte hvis jeg bare har noe veldig viktig å jobbe for, som feks å unngå ks. Dvs, borte ble det ikke, men jeg klarte da å skvise ut halve ungen på trass mens de klargjorde meg for hastesnitt. Og siden hjernen er skikkelig god på å fortrenge husker jeg lite av de minuttene fra han satt fast med skuldrene og til han ble lagt på magen min. Så om det er en form for smertetakling så er jeg god på det og.

Jeg har også rødt hår, men har ingen anelse om jeg takler smerter bedre enn andre.

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

Jeg tror også at redsel/usikkerhet relatert til smertene kan forsterke opplevelsen av smertene i ganske stor grad, og det merker jeg på meg selv også. Jeg har hatt noen store blodpropper i et par-tre halsvener og de gjorde så vondt at jeg ikke greide å sitte/ligge i ro (selv Ketorax tok kun smertetoppene og jeg har vanligvis god effekt av 1g Paracet), men jeg trodde smertene skyldtes muskelknuter så jeg var ikke redd mens det stod på. Ved en senere anledning fikk jeg på nytt vondt i samme område, bare at det også strålte ut fra brystet og da både jeg og legene mistenkte emboli ble min opplevelse av smertene ganske forsterket.

Men sånn generelt tror jeg at jeg tåler de fleste typer smerter ganske greit. Jeg har hatt en del egguttak med lite smertestillende og mange stikk (pga mange follikler) og tilhørende hyperstimulering uten at det har vært vondt. Dvs hyperstimuleringen har ført til store væskeansamlinger i buken som jo ikke har vært behagelige, men fordi jeg ikke har hatt vondt ble det heller ikke fanget opp at jeg var hyperstimulert i så alvorlig grad som jeg var før jeg ble ordentlig gravid og var på tidlig UL hvor eggstokkene ble målt til å være "godt voksne" i størrelse (minst 10x20 cm hver) og da jo etter at jeg ikke var så plaget av dem lenger så de var nok en del større tidligere.

Jeg har også hatt keisersnitt uten at magen var helt bedøvd (kjente når de snittet, sydde og reiv av teipen på operasjonsduken, men har muligens vært bedøvd lenger ned i lagene?), og ønsket ikke opiater i etterkant. Fikk 1 g Paracet og 1 Diclofenac på post-op'en, og den samme miksen da jeg følte meg noe obstipert dagen etter, men foruten dette tok jeg 1 g Paracet kun 2 ganger fordi jeg ikke hadde vondt. Det hadde de visst ikke vært borti før på sykehuset her, ifølge jordmoren, så de mente jeg hadde høy smerteterskel, og det kan nok stemme, men de har nok også gjort en veldig god jobb med skuren. Fikk forøvrig de samme tilbakemeldingene da jeg fødte tvillingene siden jeg ikke hadde vonde rier frem til epiduralen ble satt (prosedyre pga tvillingfødsel) ved 5-6 cm åpning, men til gjengjeld hadde heller ikke mamma vonde fødsler så jeg er nok heldig med genene. Til gjengjeld fikk jeg vondt av at epiduralkateteret hadde en krøll på seg som presset på noen nerver i foten, og det var så vondt at jeg nok hadde takket ja til amputasjon om jeg hadde blitt spurt der og da (uten at det nødvendigvis var en rasjonell løsning).

Jeg synes allikevel det er grisevondt å dunke tåen da, og tror jeg syntes det ikke akkurat var godt den gangen jeg fikk lilletåen knust. Og så har jeg grått en del kvelder når smertene relatert til bekkenløsning/-låsning har blitt for ille, for da er ingen stillinger gode og smertene hogger tak uten å gi slipp.

Tror kanskje jeg har grei/høy smerteterskel på de fleste traumesmerter, mens andre, mer dumpe, men vedvarende smerter får gjennombrudd etter en viss tid.

[Ivrig]

Opprinnelig lagt inn av Odelia, her.

Jeg tror også at redsel/usikkerhet relatert til smertene kan forsterke opplevelsen av smertene i ganske stor grad, og det merker jeg på meg selv også.

Det tror jeg du har helt rett i. Når jeg relaterer det du sier til egen smerte, innser jeg at smertetaklingen min er bedre dersom jeg vet hvorfor jeg har vondt. Smerte jeg ikke ser noen hensikt med irriterer meg forøvrig mer enn smerte som har en funksjon.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Altså. Sånne smerter som jeg har hatt under fødsel har jeg aldri hørt noen være i nærheten av å beskrive under menstruasjon. :gir meg søren ikke:

Nå hadde jeg riktignok en fødsel jeg knapt tør snakke høyt om fordi ingen tror meg. Men da mannen og jeg satte oss i bilen på vei til sykehuset med førstemann i magen, var det for å få noe å sove på. Jeg hadde menssmerter/kramper som ikke ga seg, og hadde igangsetting neste morgen så jeg stresset fordi jeg følte jeg ikke fikk samlet energi til den forestående fødselen. Da vi kom på sykehuset insisterte jordmor på ta en sjekk før jeg skulle få noe sove på, og mens mannen lo høyt da jordmor utbrøt at jeg hadde 9cm åpning og bare en kant igjen ble jeg helt forvirret. Smertene som skulle følge var jo ikke tilstede, og jeg nektet å tro jeg faktisk var i fødsel. To timer senere var poden ute, og jeg var fortsatt kjempeforvirret og skjønte ingen ting.

Tror nok jeg generelt sett jeg har høy smerteterskel (i tillegg til at jeg var heldig med fødselen). Når jeg føler smerte blir jeg veldig fokusert på å puste dypt og at kroppen er avslappet, noe som kanskje tar fokuset bort fra smerten.
Smerte er jo på en måte kroppens forsvarsmekaniske; dens måte å si fra om at noe er galt eller noe skjer. Dersom jeg aksepterer smerten, fokuserer på å gi kroppen nok oksygen til å hele det som heles skal og jeg i tillegg slapper av i resten av kroppen slik at all energi kan gå til å hele, vil smerten bli mindre og vare kortere.

Innser det høres litt rart ut, men det hjelper ihvertfall meg

[Polyanna]

Jeg har blitt bedre med årene, tror jeg. Og takler egentlig ganske greit alt jeg vet går over.

Unntakene er hodepine og tannpine. Da dør jeg nesten.

[Karamell]

I følge mamma tåler jeg visst masse smerte. Det var visst erfaringen hennes av meg som barn.

Egentlig vet jeg ikke. Jeg vet jo bare min opplevelse, ikke sant?

Knakje det er kastansjefargen på håret?

[Polyanna]

Barna mine er forresten VELDIG forskjellige med dette. Med eldste holdt vi på å dra hjem fra legevakten da vi ver der med beinbruddet hans, for "han ser da ikke ut til å ha SÅ vondt", som mannen sa. Han kan også blåse av skikkelig kraftige vepsestikk (noe som IKKE er bra, for han er allergisk, og SKAL hjem og få Zyrtec når han blir stukket, men han bare glemmer stikket med en gang, og tenker ikke mer over det).

Jentungen derimot, hyler av hvert minste lille skrubbsår.

Minsten vet jeg ikke. (Tredjemann. Går for lut og kaldt vann.)

[Esme]

Det er forskjell på smerteterskel og tålegrense.

Smerteterskel går på når man synes noe gjør vondt. Tålegrensen kan derimot ligge et annet sted.

F.eks så kan man ha en person som har høy smertegrense, det skal mye til før personen synes noe er vondt, men med det samme man går over smerteterskel så blir det veldig feil, tålegrensen ligger rett over smerteterskel.

Så har man andre som kan synes relativt små ting er vonde, men de tåler det, de klarer å fungere med smertene likevel, de har altså lav smerteterskel men høy tålegrense.

Og så er det stor forskjell på om man tåler raske, kontrollerte smerter, som f.eks et sprøytestikk, eller om man tåler kroniske smerter godt, om man klarer å skyve smertene vekk og leve livet likevel.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er forskjell på smerteterskel og tålegrense.

Smerteterskel går på når man synes noe gjør vondt. Tålegrensen kan derimot ligge et annet sted.

F.eks så kan man ha en person som har høy smertegrense, det skal mye til før personen synes noe er vondt, men med det samme man går over smerteterskel så blir det veldig feil, tålegrensen ligger rett over smerteterskel.

Så har man andre som kan synes relativt små ting er vonde, men de tåler det, de klarer å fungere med smertene likevel, de har altså lav smerteterskel men høy tålegrense.

Og så er det stor forskjell på om man tåler raske, kontrollerte smerter, som f.eks et sprøytestikk, eller om man tåler kroniske smerter godt, om man klarer å skyve smertene vekk og leve livet likevel.

Gode poenger Esme!
Jeg tror tålegrensen min er veldig varierende ut i fra hvilken type smerte der er. Jeg hater feks hodepine og tannpine, men jeg kan fint bore uten smertelindring.