Livmor fra mamma

[era]

I dag nei, om 20+ år ja... om det da er medisinsk forsvarlig. Og ikke nødvendigvis til bare egne barn...av grunnene pepper lemon nevner, egga mine er jeg derimot mere knytter til, de vil jeg ha oppfølgnings mulighet på.

[Pia]

Jeg hadde nok gjort det dersom legene kunne overbevist meg
om at det var relativt trygt. Altså fortrinnsvis dersom det var testet ut et tosifret ganger med vellykket resultat. Jeg hadde nok også pushet på med adopsjon først, men det er ikke alle som får adoptert heller, og selvom jeg synes det er et fullgodt alternativ, så skal min datter få avgjøre om det er det for henne helt selv. Da tar jeg utgangspunkt i at hun er reflektert og fornuftig, for det er hun jo selvsagt. :datter av sin mor :

[Pegasus]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Dere som ser på dette som en selvfølge, har dere en idé om hvor omfattende kirurgi som skal til for å 1) operere ut en livmor inntakt, og 2) få den implantert? Og kan man si noe som helst sikkert om hvor stor sjansen er for å kunne bære frem et fullvokst, friskt foster i en 50 år gammel livmor?

Om dette vil fungere i praksis, stiller jeg meg litt tvilende til, for å være helt ærlig. Jeg vil tro at det er høyt opp og langt fram før dette eventuelt vil være noe som kan bli et reelt alternativ.

Jeg vil forøvrig tro at å operere ut en livmor inntakt, vil være en smal sak hvis man bruker åpen kirurgi. Å få den implantert ser jeg for meg vil være en mye vanskeligere jobb. Om en gammel livmor kan bære fram et barn, tja- det kan vel være mulig? Men jeg lurer på hvordan et evt foster vil tåle medisinene som mor må ta for ikke å støte fra seg livmoren.

Men iallefall- hvis jeg hadde hatt en datter, og hvis det var veldig viktig for henne å få prøve dette, så ja- jeg hadde stilt opp.

[Pepper Lemon]

Ja, jeg skal ikke påstå noe i denne saken altså, jeg kjenner ikke til det og leste bare litt av artikkelen. Men som du sier - på generell basis.

[LilleRosin]

Først tenkte jeg "ja så klart". Men så leste jeg Teofelias innlegg og tenkte" eeeeh, kanskje ikke".

Men sånn om alt hadde vært rosenrødt og risikofritt, så hadde jeg gitt bort livmoren min jeg altså.

[Lilith]

Jeg hadde glatt gikk bort min livmor hvis datteren min hadde satt seg grundig inn i dette, tenkt seg nøye om og fremdeles mente det var beste løsning.

[tink]

Tja, det er neppe en aktuell problemstilling ettersom jeg selv (i beste fall) bare får lov til å bruke den en gang til.

[Fibi]

Jeg ser helt klart Teofelias argumenter, men jeg tror likevel jeg ville gjort det. Det er klart at det finnes risikoer, slik det gjør med alt, men dersom dette var noe min datter virkelig ønsket så hadde jeg gjort det. Dersom det ikke fungerer, vil legeteamet være en erfaring rikere, og det vil kanskje gå bedre med neste pasient. Ja, det er eksperimentelt, men det har jo alle kirurgiske inngrep vært en gang. Dersom de får forsket på dette, prøvd det ut, og funnet måter å løse dette på, kan kanskje livmorer (livmødre?) bli transplantasjonsorgan sammen med for eksempel hjerter, lunger og nyrer.

Adopsjon er jo en løsning, men som andre har nevnt, er den ikke for alle. Jeg vet selv om en person som fikk avslag på adopsjonssøknad men som uten problemer fikk hjelp til befruktning. Jeg synes heller ikke man skal undergrave ønsket om å bære frem barnet selv. Ja, surrogati er en løsning, men man bærer likevel ikke barnet selv.

[Dixie Diner]

Da svarer jeg på nytt; ikke i en fase der det er eksperimentelt. Det hadde uansett ikke vært aktuelt før om kanskje 20 år for min del, og jeg tenkte ikke tanken på at det da skulle være en eksperimentell operasjon. Jeg hadde nok kunnet gjøre det om det var godt utprøvd med gode resultater og lite komplikasjoner.

[Divine]

Jeg tror ikke jeg hadde gjort det uansett. Ikke engang om kirurgien ikke lenger var eksperimentell.

[Odelia]

Dersom det ikke var noen fare for fosteret kunne jeg nok ha gjort det, ja.

Når det gjelder bruken av ressurser på dette måtte jeg ha visst mer om hvem som stod bak før jeg kunne ha tatt stilling til det. Om dette er leger som gjør det på fritiden sin av egen interesse, eller i utgangspunktet er tilsatt ved klinikker som ikke driver livsnødvendige operasjoner i utgangspunktet (og støtten selvsagt ikke var statlig) hadde jeg ikke hatt betenkeligheter ved denne delen.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ikke planer! Av den grunn som Cuyahoga nevner. Jeg synes ellers ikke at det å produsere barn selv er viktig nok grunn til å drive utstrakt, eksperimentell kirurgi på meg selv og mine barn. Hadde det vært et livsnødvendig inngrep hadde jeg ikke nølt, men jeg synes adopsjon er en utmerket måte å skaffe seg barn på og ville mye heller oppfordret til det.

Jeg hadde gladelig donert bort en nyre eller annet som er "ferdigeksperimentert" og som er nødvendig for å opprettholde liv og helse.

Jeg synes også at adopsjon er en utmerket måte å få seg barn på, og ville nok argumentert kraftig for det før jeg ga bort livmoren min til eldstemann, for å si det sånn. Ville heller ikke at ungene mine skulle vært del av eksperimentell kirurgi (med mindre det er snakk om livreddene greier som gjør at det er "siste utvei"), men om det blir vanlig i framtiden, så skal jeg ikke si nei. Min er jo helt ubrukt og fin.

[Bobbelur]

Hadde dette vært en løsning, hadde jeg vært yngre og min mor vært yngre og hadde min mor sagt at dette var noe hun også gjerne gjorde... så hadde jeg ikke hatt noe problem med det. Forutsatt at det var min livmor som gjorde oss barnløse. (Vi vet ikke hvorfor vi ikke har fått barn - ingen årsak er funnet.)

Adopsjon er en fin ting, men for å si det litt slemt så er adopterbare barn begynt å bli en mangelvare. Det er flere barnløse par som vil adoptere enn det er barn som kan adopteres. Jeg tror at i årene som kommer så vil vi få se det enda klarere - ventetiden på å få tildeling er allerede lang og lengre blir den.

Surrogati? Jo, mulig. Dersom det hadde vært lov i Norge.

[Agent Scully]

Det er utvilsomt noe monty pythonsk over dette.

[Rabbit]

Jeg hadde ikke gjort det pr.idag,nei. Så jo at det ikke var risikofritt,og tenker som så at da skulle jeg heller stilt som surrogatmor for datteren min,istedenfor å gjennomgå et så omfattende inngrep med så usikker utgang. Ellers er jeg vel også der at adopsjon må være en god løsning,ja.

[Ru]

Enig med Teo og sånn.

Ellers er nok ikke livmoren min noe å gi videre.

Jeg kunne i skrivende stund donert den bort til hvem som helst tror jeg :har_mens_og_er_drittlei:

Fra fjas til alvor. Ja, jeg kunne donert den bort til datteren min, eller en annen nær person. Jeg har ikke bruk for den selv.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ikke planer! Av den grunn som Cuyahoga nevner. Jeg synes ellers ikke at det å produsere barn selv er viktig nok grunn til å drive utstrakt, eksperimentell kirurgi på meg selv og mine barn. Hadde det vært et livsnødvendig inngrep hadde jeg ikke nølt, men jeg synes adopsjon er en utmerket måte å skaffe seg barn på og ville mye heller oppfordret til det.

Jeg hadde gladelig donert bort en nyre eller annet som er "ferdigeksperimentert" og som er nødvendig for å opprettholde liv og helse.

Jupp.

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jeg kunne i skrivende stund donert den bort til hvem som helst tror jeg :har_mens_og_er_drittlei:

Fra fjas til alvor. Ja, jeg kunne donert den bort til datteren min, eller en annen nær person. Jeg har ikke bruk for den selv.

Men ikke før det evt. er praktisk mulig å få det til, og uten for store sjanser.

[polarjenta]

Nei, jeg tror ikke det. Nå har jeg bare gutter så det er ikke aktuelt uansett.

Jeg er enig med teofelia i denne saken.