Om å håndtere triste og tunge saker som står i media

[Odelia]

Jeg klarer heller ikke å lese om slike nyheter. Bare overskriftene gjør at det vrenger seg i magen, og jeg kan gå med denne følelsen lenge etterpå. Dessverre endrer det ikke på noe om jeg leser slike artikler eller ei, og derfor må jeg velge å la være.

[Enhjørning]

Det var vanskelig å unngå denne i går, all den tid det var på forsiden av en avis (VG?) i hver eneste butikk og på hver eneste nettavis. Jeg kan rett og slett ikke lese sånt, jeg blir helt ødelagt. Sånne saker går så inn på meg, jeg var ikke menneske i dagevis da jeg hadde lest om han lille gutten i Sverige som hadde blitt kastet ut i snøen av sin mor og stefar for å fryse ihjel.

Jeg må rett og slett skjerme meg for slike ting.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Det blir bare verre og verre, synes jeg. Før var jeg ganske hardhudet og tålte det meste, nå gråter jeg for den minste ting - både saker i media og annet....

Hor meg kom endringen kom særlig etter at jeg selv fikk barn. Før det engasjerte jeg meg osv, men ble ikke så satt ut og gråtete.

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Også tenker jeg tildels litt kyniske tanker for å spore meg selv av den verste følsomheten. Tanker som at drukning heldigvis ikke ta så altfor lang tid og tanker som om at aldri i verden om denne lille jenta kunne hatt noe godt liv sammen med moren sin så utrolig uegnet som hun tydeligvis var/ er.

Slik tenker av og til jeg også av og til, men da blir jeg mest sint og gråtete - på samme tid, så det hjelper vel ikke.

Jeg leser nyheter og saker i blader jeg mottar fra div. organisasjoner, men særlig de siste skjermer jeg meg selv mot. Skal jeg kunne stå på beina og gjøre en jobb overfor egne barn, kjæresten og arbeidsgiver kan jeg ikke få med meg alt jeg har tilgjengelig.

[Sure Eplet]

Jeg blir bare mer og mer sensitiv med årene. I dag har jeg ikke hatt på radioen og jeg har unngått nettaviser etter at jeg kom borti tragedien om ettåringen. Jeg tåler det dårlig. Nå skal jeg se sport, det pleier å være trygt

Under terroren i Oslo fungerte ikke filteret mitt i det hele tatt, jeg følte at jeg bare MÅTTE vite alt, med en gang. Utpå kvelden den 23. fant jeg ut at nok var nok, lånte en bil og tok med meg guttungen på fisketur nyhetene går jo faktisk ingen steder, de venter fint til en gang det passer.

[Prøvende]

Det er helt for jæ#¤%&#%!

Jeg leser de fleste slike saker, men det er fordi at ellers begynner fantasien min å gjøre det enda værre, om mulig!

Saker som omhandler barn som er like gamle som mine egne går sterkest innpå meg, selv om alle er veldig grusomme.

For å vri noe positivt ut av det tenker jeg etter hver sak jeg har lest at dette forsterker mitt ønske om at jeg en dag vil prøve å bli fostermor, så JEG kan hjelpe et barn som har hatt det vondt!

[Bomull]

Det blir verre og verre. Det største skillet merket jeg etter at jeg selv fikk barn, men jeg forsøker å filtrere noe. Som Tallulah skriver så velger jeg bort detaljer rundt store sultkatastrofer, død og fordervelse på verdensbasis - jeg orker ikke, kan ikke, ta alt innover meg. Men så er det jo noen ting som man ikke klarer å unngå og som treffer midtt i marg og bein, blant annet saken nevnt i HI. Jeg ble fysisk uvel da jeg leste det på nett tidligerer i dag, og fikk vondt i magen igjen nå. Nei, fytti helvete!!

[era]

Jeg skjermer meg så godt jeg kan, jeg prøver å unngå å lese og fortrenger, får det til ganske mye, går helt i svart om jeg tar det inn og begynner å tvile på om jeg klarer å jobbe med disse tinga osv. Jeg regner med og håper at det blir bedre når minstemann begynner å vokse litt til. Jeg studerer nå istedet for å jobbe mye fordi jeg ikke takler barn i nød situasjoner mens jeg har baby og ammer. Men beinhard fortrenging funker altså, jeg leser det rett og slett ikke.

[Syrin]

Eg meiner at ein skal filtrere - det er ikkje riktig at ein blir eit betre menneske av å kjenne til all verdens elendighet. I detalj altså. Eg tenker som så at for 100 år sidan visste ein rett og slett mindre. Verda var mindre. På eit vis er informasjonssamfunnet "unaturlig". I den grad naturlig/unaturlig er ord som kan brukast i forhold til korleis samfunn og menneske fungerer. Eg skyv saker frå meg. Eg lar ver å tenke på. Eg tillet det å komme innimellom, og da kan eg hulke høgt, før eg må skyve det bort på nytt. Når ei sak er fersk og framme i media kan det vere vanskelig.

[Tallulah]

Det er noe i det Syrin. Jeg tenker ofte på det når jeg leser om grusomme barnemishandlingssaker fra USA eller Englandpå norske nettaviser - hva er vitsen? Det er virkelig ingen god grunn til at jeg skal opplyses om disse sakene.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det er noe i det Syrin. Jeg tenker ofte på det når jeg leser om grusomme barnemishandlingssaker fra USA eller Englandpå norske nettaviser - hva er vitsen? Det er virkelig ingen god grunn til at jeg skal opplyses om disse sakene.

Det er virkelig sant. Man har ikke behov for å vite om alt slikt. Men noen ganger får man jo også servert det rett i fleisen før man rekker å tenke så mye over at man egentlig ikke ønsker å høre om det.

[Mani]

Jeg føler at det har blirr bedre nå som mne barn er litt større, men det verste er alltid saker som omfatter barn på alder med mine egne.
Anbefaler ingen å se filmen Gazas tårer, det gjorde jeg ved en tilfeldighet i sommer da det plutselig kom frem bilder av barn på samme alder som mine som var døde. Det gikk rett i magen.
Sånn bortsett fra den episoden med den filmen velger jeg samme motode som Tallulah. Jeg skjermer meg fra de verste detaljene og liker best å lese nyheter på nett. Da har jeg mye større kontroll over hvilke detaljer jeg får servert.

[Mani]

Også tenker jeg tildels litt kyniske tanker for å spore meg selv av den verste følsomheten. Tanker som at drukning heldigvis ikke ta så altfor lang tid og tanker som om at aldri i verden om denne lille jenta kunne hatt noe godt liv sammen med moren sin så utrolig uegnet som hun tydeligvis var/ er.

[Syrin]

Eg kan også bli skremmande kynisk. Og eg er jo ikkje sånn - det er rein forsvarsmekanisme.

Vi er verdensborgarar, men er ikkje konstruert til å ta inn over oss all informasjonen. Vi kan ikkje håndtere New York som vårt eige nabolag. Finst det mediepsykologar egentlig?

[Skremmern]

Jeg skjermer meg også. Jeg har jo en jobb hvor jeg opplever mye og kommer ut for en del skjebner, men det er likevel annerledes, for da har jeg en aktiv hjelpende rolle. Hjemme foran PC-en når jeg leser om verdens elendighet føler jeg meg så hjelpesløs, og jeg blir bare trist og lei meg. Jeg tenker alltid på omstendighetene. Hvordan kunne dette skje, gikk 1-åringen glad og intetanende forbi i det h*n ble dyttet oppi denne bøtta og kampen for å overleve begynte? Hvor lang tid led barnet, hva har det vært utsatt for i forkant osv. Hjernen tar bare overhånd.

[era]

Jeg mener det er en vesentlig forskjell på å skjerme seg fra taboloidpressa som mesker seg i sosialpornografi for å kunne holde ut en virkelighet der man skal fungere i førstelinjetjenesten,eller bare å holde ut å ha barn og å skjerme seg fra politiske omstendigheter- det er mulig å være politisk aktiv og å bry seg, uten å oppsøke detaljbeskrivelse av vold.

[Mani]

Jeg er ikke redd for detaljer der hvor jeg kan bruke dem til noe, i situasjoner hvor jeg kan utgjøre en forskjell og faktisk bistå til at noe vondt skal bli bedre. Men grusomme detaljer og bilder av situasjoner jeg aldri kan gjøre noe i forhold til opplever jeg også som vanskeligere å forholde seg til.

[tante Veronica]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Men grusomme detaljer og bilder av situasjoner jeg aldri kan gjøre noe i forhold til opplever jeg også som vanskeligere å forholde seg til.

Det er vel akkurat det. At når en leser eller hører om det, er det allerede for sent.
Så kan tankene spinne videre på hvor mange visste dette... underveis. Og hvor lenge. Og så videre til hva skjer rundt oss så, rundt omkring i hjemmene. Som vi ikke vet om. En blir på et vis helt maktesløs og oppgitt.

Men i de situasjonene der jeg har visst, eller har hatt mistanke om overgrep har jeg meldt ifra. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Og jeg skjønner ikke hvordan mennesker som jobber med barn, i ulike etater, kan unnlate å gjøre noe i situasjoner der de oppdager slikt. En hører av og til om det, og det er for meg helt ubegripelig.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns det er forskjell på å filtrere og å stenge alle nyheter ute. Jeg har en venninne som mener at jeg må vite alt om verdens jævligheter, for "det er sånn verden er". Jeg er ikke enig. Noen ting trenger jeg bare å vite litt om. F.eks. trenger jeg ikke detaljene i saken du henviser til, jeg trenger heller ikke inngående detaljer om hvor grusomt barn har det under sultkatastrofer. Jeg vet det like fullt. Jeg blir ikke et bedre menneske av å ha disse detaljene kvernende rundt oppi hodet mitt, av at de gir meg søvnproblemer og gråteanfall.

Så ja, jeg filtrerer der jeg kan. Jeg føler meg ikke som et mindre oppdatert menneske av den grunn. I stedet for tabloidnyheter prøver jeg å få med meg bakgrunnsnyheter og dybdejounralistikk, også donerer jeg penger til Unicef, leger uten Grenser og alle de andre jeg er supertakknemlige for at er i stand til å gjøre en jobb jeg ikke kan.

Jeg kjenner meg helt igjen i dette. Jeg har alltid vært opptatt av politikk og samfunn og engajerer meg i stor grad i samfunnet rundt meg. Å finlese groteske detaljer rundt overgrep og brutale, bestialske handlinger, handler ikke om samfunnsengasjement. Jeg vet hvor i verden det er konfliktområder, og følger med på utviklingen, jeg vet også hvilke grupper i Norge som statistisk sett er utsatt for hva, og jeg vet hva som skjer av urett i store trekk. Med dette i bakhodet engasjerer jeg meg positivt innenfor utvalgte områder der jeg har noe å bidra med (medmenneske på det private plan, veldedighet og engasjement i Amnesty, som eksempler).

Det å lese lange og detajerte beskrivelser av rå brutalitet har jeg sluttet med for mange år siden. Det er et meget bevisst valg. Det er ikke slik at man må drukne seg i de mest bestialske dataljer og dyrke verdenssmerte for å kunne kalle seg et oppegående og orientert menneske - og det er slett ingen automatikk i at man blir et oppegående og orientert/engasjert menneske av å lese de verste detaljer om menneskers brutalitet. Min personlige erfaring, er at de som drukner seg mest i slikt gjerne bare blir overveldet og handlingslammet - at det blir en slags sensajsonslyst i stedet for et aktivt og positivt engasjenment for å bidra til en forandring på ett eller annet plan i verden.

Jeg ble selv fysisk kvalm av å gå forbi VG-forsiden i dag. Jeg kommer aldeles ikke til å lese om saken.

[Trulte]

Jeg filtrerer. Setter meg ikke ned å leser slike saker, men registrerer at de er der. Hvis jeg skulle la alt det grusomme som skjer ute i verden gå inn på meg så ville jeg slitt grundig psykisk.

Jeg må leve slik at vi har et best mulig liv.

[shute]

Jeg tror jeg slår over i jobbmodus. Kynisme og galgenhumor, liksom. Vi jobber mye med til dels grusomme saker, og jeg tror man blir mer hardhudet etter hvert. Som i at evnen til å distansere seg og "slå av" fokuset når man legger bort en sak blir sterkere. Det vil jeg tro gjelder mange innenfor politi, helsevesen etc.