Hvite løgner - hva er det egentlig og er det greit?

[Filifjonka]

Ja det er ikke sånn at jeg skryter navn eller klær jeg ikke liker opp i skyene. Det kommer jo også an på hvor nær relasjon man har til vedkommende.

[Tjorven]

Jeg juger svært lite.

MEN; i går fortalte jeg sønnen min at den mikroskopiske biten med grønt som hadde sneket seg på kyllingbiten hans var krydder. I virkeligheten var det spinat. Han går med på å spise krydder, men ikke grønnsaker og jeg orket ikke tørke bort de 10 små bitene med spinat som fremdeles hang igjen på kyllingen hans. Spinat setter forøvrig smak på maten, og kan kanskje derfor kalles et krydder? Så sånne ting lyver jeg om.

Hvis noen spør om et plagg er fint, og jeg egentlig ikke synes det, så skryter jeg heller av noe annet ved plagget. For eksempel fargen eller snittet. På konkret spørsmål som "Er dette fint til meg?" så svarer jeg ærlig.

[Tallulah]

Jeg kan komme med hvite løgner hvis det er for å beskytte noen, for eksempel som i eksempelet til Skilpadda, eller om den som spør vil bli veldig såret av et ærlig svar. Jeg prøver å ikke lyve for å redde meg selv ut av kinkige situasjoner. Uten at jeg skal påstå at det aldri har skjedd.

Som Divine vil jeg forholde meg til at folk forteller sannheten, og orker ikke gå rundt og lese alternative betydninger inn i alt folk forteller meg.

[star]

Jeg kommer nok veldig ofte med hvite løgner, men da for å skjerme meg selv ved at jeg ikke orker alle spørsmålene jeg vil få hvis jeg sier sannheten. Altså av typen "Jeg har det bra" hvis noen spør meg hvordan jeg har det. Der ser jeg at skilpadda har formulert det på en litt bedre måte enn jeg har ja.
Men hvis noen spør meg om jeg vil gå på kino og jeg ikke orker, så sier jeg det. Samme med kjolespørsmål, sier det jeg mener. Tror jeg da hvertfall.

[Maverick]

Jeg levde i en lang periode et ganske heftig dobbeltliv, og løy stadig vekk om stort og smått. Etter en tid ble det lettere for meg å lyve enn å snakke sant. Det krevde mye å avvenne seg det. Jeg har også blitt løyet for veldig mye, daglig, i mange år, av nær relasjon. Det har kanskje gjort meg litt bombastisk i mine uttalelser.

[Retz]

Jeg liker ikke hvite løgner. Skal jeg først nedlate meg til å lyve så kan jeg like godt ta en av de stygge svarte.

Jeg har ingen problemer med å si at noen ser tykke(re) ut i et klesplagg, vel og merke hvis de spør etter min mening. Som regel tier jeg stilt hvis jeg ikke ser noe positivt.

[Toffskij]

For å ta det fra motsatt kant, så blir jeg ganske sliten og stressa av folk jeg vet stadig tyr til hvite løgner. Jeg synes det er vanskelig å navigere når motparten er unnvikende, konfliktsky og glatter over problemer med hvite løgner og halvsannheter. Det blir så vanskelig å forstå hva de egentlig vil, og jeg har hatt et par vennskap som har strandet på sånt.

Jeg blir også veldig ubekvem av å lyve selv, så jeg prøver å dekke de diplomatiske behovene mine på andre måter. Jeg synes det er helt greit å være selektiv med informasjonen, og så synes jeg ofte «Don’t explain, don’t apologise» er et godt prinsipp. Det er ikke alt som må forklares, og i hvert fall ikke alt som må unnskyldes.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

For å ta det fra motsatt kant, så blir jeg ganske sliten og stressa av folk jeg vet stadig tyr til hvite løgner. Jeg synes det er vanskelig å navigere når motparten er unnvikende, konfliktsky og glatter over problemer med hvite løgner og halvsannheter. Det blir så vanskelig å forstå hva de egentlig vil, og jeg har hatt et par vennskap som har strandet på sånt.

Jeg blir også veldig ubekvem av å lyve selv, så jeg prøver å dekke de diplomatiske behovene mine på andre måter. Jeg synes det er helt greit å være selektiv med informasjonen, og så synes jeg ofte «Don’t explain, don’t apologise» er et godt prinsipp. Det er ikke alt som må forklares, og i hvert fall ikke alt som må unnskyldes.

Ja. Nettopp.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det er ikke alt som må forklares, og i hvert fall ikke alt som må unnskyldes.

Det der er ikke nødvendigvis så lett å leve opp til når man er vokst opp med en mor som leser Se&Hør og krever detaljer all the way ...

Men det er en fin ting å strekke seg etter, og jeg er blitt veldig flink.

Det er litt det samme som når en kollega sladrer om en annen. Det er lett å gå for den enkle veien; tjatte med, men det er faktisk ikke vanskelig å gå for den andre varianten; "det der er jeg ikke interessert i å høre på", om man bare øver seg det.

[noen]

Jeg synes dere som lyver til noen skal slutte med det!

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg synes dere som lyver til noen skal slutte med det!

Men det er jo alltid noen som lyver!

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Men det er jo alltid noen som lyver!

Nei, jeg har aldri sagt en løgn i hele mitt liv. Ikke en liten hvit en engang.

[him]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg synes dere som lyver til noen skal slutte med det!

Ja, men det har vi jo gjort!

For meg er "problemet" med hvite løgner at man til slutt blir veldig usikker på hva som overhode er sant eller ikke. Det er veldig slitsomt å måtte forholde seg til folk som man egentlig ikke aner hva mener. Selv lyver jeg minst mulig (da regner jeg løgner i alle farger), men klar det har forekommet og kommer sikkert til å skje igjen.

[Bokormen]

Jeg er ikke så glad i å trikse med sannheten. Men jeg blir ofte litt satt ut om jeg svarer "det passer dessverre ikke på fredag", og folk begynner å spørre og grave hvorfor. (Gjerne etterfulgt av "jamen det kan du da gjøre en annen dag??)

Det blir kanskje litt på siden av diskusjonen, men jeg er nok litt privat av meg, og har noen ganger opplevd at familien blir snurt fordi jeg ikke har fortalt om ett eller annet. Det er jo ikke å lyve, men å unnlate å fortelle om alt som skjer i livene våre. Hvis man da er i slekt med mennesker som gladelig forteller om både hemoroidetrøbbel og ekteskapelige krangler blir man oppfattet som sær.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Det der er ikke nødvendigvis så lett å leve opp til når man er vokst opp med en mor som leser Se&Hør og krever detaljer all the way ...

Nei, og det er jo generelt helt utrolig hvor mye folk føler seg berettiget til å få forklaringer på og unnskyldninger for. Men jeg tenker at folk skal stå meg temmelig nær før de har rett til noe som helst. Jeg trener jevnlig på å smile pent, si «Det går dessverre ikke» og bytte emne før de vet ordet av det.

[vixen]

Jeg jatter nok av og til med uten at jeg har dårlig samvittighet av den grunn. Kanskje spes i jobbsammenheng og ikke så mye privat. Det å ikke si noe eller ta til motmæle kan jo på et vis fremstå som løgn det også. Bare ikke alltid at jeg gidder eller at det passer (som f.eks på jobb i møte med brukere). Kollegaenes navnevalg og andre ting som Skilpadda nevner koster det meg ingenting å ta noen hvite løgner om, men prøver å si minst mulig om jeg ikke har noe positivt å si.

[GydaG]

Hvite løgner er en del av mitt liv. Jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig, men alternativet er i grunnen ikke så himla mye bedre.
Jeg har blitt flinkere med årene til å ikke utbrodere et "nei", og jeg har justert de hvite løgnene til være mer gråaktige og "gyldige" men de er det likefullt.
Og det handler om min helse. Og om ting selv nær familie ikke vet om meg, og som forverrer både relasjoner og dermed også min helsetilstand.
Og etter ha øvd meg i lang tid på å bli venner meg meg selv har jeg kommet frem til at jeg syns hvite løgner er helt kurante til sitt bruk.
Om jeg feks ikke klarer å gjennomføre en avtale pga helsen så er det jo knekkende likegyldig for utfallet om det er omgangssyke eller angstanfall som er grunnen, men folk flest syns visst omgangssyken er meget enklere å forholde seg til.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Hvite løgner er en del av mitt liv. Jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig, men alternativet er i grunnen ikke så himla mye bedre.
Jeg har blirr flinkere med årene til å ikke utbrodere et "nei", og jeg har justert de hvite løgnene til være mer gråaktige og "gyldige" men de er det likefullt.
Og det handler om min helse. Og om ting selv nær familie ikke vet om meg, og som forverrer både relasjoner og dermed også min helsetilstand.
Og etter ha øvd meg i lang tid på å bli venner meg meg selv har jeg kommet frem til at jeg syns hvite løgner er helt kurante til sitt bruk.
Om jeg feks ikke klarer å gjennomføre en avtale pga helsen så er det jo knekkende likegyldig for utfallet om det er omgangssyke eller angstanfall som er grunnen, men folk flest syns visst omgangssyken er meget enklere å forholde seg til.

Dette skjer mye hos meg og. Og noen ganger skylder jeg på mann eller barn, faktisk, for å slippe å avlyse avtale nr 140 pga egen sykdom.

[Toffskij]

Og så er jeg en rev til å bytte samtaleemne.

[Maverick]

Jeg har lært meg at "det har jeg ikke overskudd til" er en helt grei ting å si.