Folk som ikke liker dyr ...

[Bluen]

For en merkelig tråd! Jeg er helt på linje med Lutfslottet, ser jeg.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men ja, jeg hadde nok gitt deg et skjevt blikk om vi møttes ja. For jeg skjønner ikke at man ikke blir litt glad inni seg av å se dyr. Ikke alle behøver å være helt tussete, men å trekke på smilebåndet av å se et dyr (eller en baby) er for meg, den naturlige reaksjonen.

Jeg blir ihvertfall ikke alltid glad å se dyr som er innesperret, alltid går på betong, detter ned i møkkakjellere osv.

[Maverick]

Jeg liker stort sett dyr bedre enn mennesker. What does that make me?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Jeg blir ihvertfall ikke alltid glad å se dyr som er innesperret, alltid går på betong, detter ned i møkkakjellere osv.

Betyr det at du er motstander av all form for hold av kjæledyr og produksjondyr?
De fleste dyr i den kategorien vil være innesperret og gå på hard underlag i allefall av og til.

Det er vel ikke så mange som blir glade av at dyr faller i møkk kjelleren? Det var en pussig ting å si....

[Acsa]

Jeg har aldri hatt spesielt sterke følelser for noe dyr. Jeg har luftet hund, jeg har passet katter, gerbiler og andunger, jeg har vært på rideleire. Men den personlige relasjonen til et dyr som andre forteller om, den har jeg aldri opplevd. Klart kattunger er søte, men jeg hadde vært et par timer hos veninna mi med fire nyfødte kattunger i stua før jeg kom på at jeg kanskje skulle titte.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men helt seriøst, appelerer ikke dyr til deg på noen som helst måte?

Nope, de appelerer ikke til meg. Vi hadde katt da jeg var liten, og det var jo koselig og sånt, men jeg kan ikke si jeg savnet katten når den døde av alder og år. Nå har mamma og pappa fått ny katt og jeg kan ikke si jeg er begeistret for det, men det har også noe med at jeg har to stk. i familien min som er ganske så allergisk mot katt og at det dermed blir veldig stress å være på besøk hos opphavet.

[Kirsebær]

Jeg har en innlevelsesevne som er overdrevet godt utviklet. Jeg får helt angst av bur, bånd, ensformighet og dressur når det kommer til dyr.
Derfor er jeg ikke så glad i å være rundt husdyr. Jeg blir bare trist og får vondt av det.

Så jeg skyver dyr unna meg, og er overdrevent empatisk, faktisk.

[nokon]

Eg skjønner at dyr kan sjå søte ut på bilder, men der stopper min empati. Eg liker ikkje å gå på besøk til folk som har siklande hunder som legg hovudet i fanget mitt og forventer kos. Og viss det er ti voksne som sitt rundt eit bord og prøver å få kontakt med katta, kan du vere sikker på at det er mine bein han gnir seg opp etter. Og ja - eg blir sur når eg har sagt ja til å vere barnevakt ei heil helg og det viser seg at det følgjer to katter med desse ungane.

For min del botner det at eg ikkje liker å måtte ta på dyr (særleg viss dei siklar) i ein episode kor eg blei veldig redd ein nabohund då eg var 4-5 år gammal. Eg veit ikkje om eg er direkte redd, men eg liker ikkje å måtte ta på dyr. Og eg går to steg bakover når hunden din kjem logrande mot meg og vil "helse". Men eg er voksen nok nå, til at eg har slutta å uttrykke eit "ååååh!", eller liknande, når hunden kjem. Det verste eg veit er hundeeigarar som seier "Han er ikkje farleg". Eg veit jo det, rasjonelt sett, men eg liker ikkje dyr og eg liker endå mindre at folk prøver å tvinge meg til å ta på dei.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg liker stort sett dyr bedre enn mennesker. What does that make me?

Samme her. Dyr.

[Sure Eplet]

Sjansen er større for at jeg sier nååååååååhhh-dobbidobbidoooodudde til et dyrebarn enn et menneskebarn, menneh ... jeg LIKER mennesker ganske godt likevel.

[Tjorven]

Jeg tror jeg er ganske snill og grei.

For meg er dyr mye mer jobb enn kos (vokst opp med hunder i heimen).

Jeg er av typen som synes det er morsommere med større barn enn babyer også. Jeg tror rett og slett jeg best liker vesener jeg kan prate med og få svar fra.

Og ellers er jeg enig med Kirsebær.

[tink]

Jeg har problemer med å leve meg inn i den voldsomme innlevelsen en dyreelskende venninne forteller om alle byens løse katter og at sauer som slaktes. Det er selvsagt trist med dyr som har det vondt, men det er ikke noe jeg går rundt å tenker på.

Samtidig kan jeg se at en del dyrebarn er søte, og har blitt glad i tantes hund som vi går på tur med. Ofte tenker jeg på meg selv som en som ikke er spesielt glad i dyr, jeg hater dem ikke, men det er ikke de som vekker størst glede og bekymring hos meg.

på Luftslottet.

[Linella]

Jeg er ikke spesielt glad i dyr generelt, men kan bli glad i enkeltindivider som jeg får et forhold til. Vokste f.eks. opp med en katt jeg hadde et godt forhold til - om man kan si det slik, men har ikke noe ønske om å ha dyr selv. Kan bli litt betatt av små kattenøster, men hunder har jeg aldri likt. Jeg tolererer dem, og behandler dem pent, men foretrekker å ha dem på avstand. Jeg er ikke redd, men synes de er plagsomme når de hopper på meg og snuser på utilbørlige steder, og så har de fryktelig dårlig ånde. Meget mulig jeg hadde sett annerledes på det om jeg var vokst opp i en "hundefamilie".

[Tallulah]

Om ikke annet viser denne tråden dyreelskeres totale mangel på evne til å sette seg inn i andres situasjon.

"men den er jo så søt! "

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Om ikke annet viser denne tråden dyreelskeres totale mangel på evne til å sette seg inn i andres situasjon.

"men den er jo så søt! "

Ikke alle dyreelskere.

[Retz]

Det er vel ikke så uvanlig å ikke like dyr særlig godt, men da tror jeg det handler om å ikke ha noe forhold til dyr, at man stiller seg ganske likegyldig til dem og ikke har noe ønske om å bruke tid og energi på dem. De synes heller ikke dyreunger er spesielt søte. En del har den samme holdninga til barn, og jeg synes begge deler er greit.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men historien er ikke levende med puls og hjerne.

Jo, det vil jeg si. :historiker:

Jeg liker dyr. Dyr liker meg. Jeg er ikke tussete etter dyr, men det er sikkert fordi jeg ser på dyr som nyttige og ikke har noe romantisk forhold til hverken dyrehold eller dyrenes funksjon. De er jo vandrende melk og kjøtt, tross alt. Hunder og katter er nyttedyr i mitt hode, (selskap er nyttig) og jeg blir ganske fnisete av folk som kler på dyrene sine og behandler dem som mennesker.

Jeg synes heller ikke man skal behandle mennesker som dyr. Jeg liker barn. Jeg kjenner og er glad bla.mennesker som misliker dyr, er redd for dyr og elsker dyr. Jeg har også venner og bekjente som ikke er så himla glad i barn.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ikke alle dyreelskere.

Det er sant. Jeg modererer meg til "enkelte dyreelskere".

[Guava]

Jeg liker enkelte dyr veldig godt og jeg er såpass glad i dyr generelt at jeg aldri noensinne skal ha det selv. Jeg mangler interessen og mangler connection. Mitt nærmeste forhold til et dyr hadde jeg til en kalv som var "min".

Ang empati så vet jeg om enkelte som steller voldsomt med jakthundene sine, bruker masse tid og penger på dem, men gir totalt blaffen i sine egne barn. Man kan være temmelig glad i et dyr uten å være særlig hyggelig som menneske. På samme måte kan man synes at en nusselig tarantell er ekkel og lite tiltalende samtidig som man synes naboens baby er bedårende.

Jeg er ikke veldig glad i mus og rotter og synes kjæledyrrotter er vemmelige. Jeg tror likevel at jeg er normalt empatisk.

[polarjenta]

Jeg liker ikke dyr, jeg klapper ikke venners katter eller hunder, f.eks. Joda, jeg kan syns de er søte og sånn, men jeg blir ikke tussete nei.

Jeg vil likevel påstå jeg er rimelig empatisk.