Hvorfor hater "mannen i gata" barnevernet?

[Trulte]

Jeg har ingen venner som uttaler slike holdninger.

[kie]

Jeg tror at dersom man får bukt med "dem" og "oss"-tankegangen mange har i forhold til det å motta hjelp fra barnevernet, så vil det bli greiere for alle de som har en god historie å balansere med å trå frem i lyset.

Barnevernstjenesten i Norge har etterhvert blitt en potet som trår til og bidrar der andre instanser svikter. Får man endret og nyansert holdningene overfor mottakerfamiliene til tjenester fra barnevernet tror jeg mye er gjort. Litt tid inne på et forum for foreldre til barn med bokstavdiagnoser m.m. endret i alle fall inntrykket mitt av hva barnevernet brukes til i dag. Selv gode og oppegående foreldre kan trenge forsterkninger nå og da.

Barnevernets rolle som barns advokat, som foreldres forsterkning og som hjelpeapparatets "øreholder"... Det skulle jeg ønske "mannen i gata" fikk vite om. Da ville det kanskje vært mer forståelig for "mannen i gata" hvorfor andre i større grad ønsker seg opprustning av barnevernet. Både når det gjelder kompetansebygging, resursser og ivaretakelse av folkene i de tøffeste jobbene, slik at vi slipper at erfaringen flykter ved første anledning fordi det blir så stor slitasje på folkene der.

[Harriet Vane]

Jeg kjenner ingen som er veldig kritisk eller negativ til barnevernet, så kanskje du skal holde deg med nye venner fra nå av?

Men fra spøk til revolver, de som jeg har sett være veldig kritiske til barnevernet er spik spenna gærne folk som av MEGET gode grunner (rus/psykiatri/omsorgssvikt/alt sammen) er blitt fratatt ungene, fordi ungene ikke kunne bo hjemme lenger, lager av og til hjemmesider der de lager hatlister over alle fagfolk de har møtt på sin vei, (inklusive sekretærer på advokatkontorer hvor en involvert advokat har jobbet og sånn), spyr ut edder og galle og trusler, konspirasjonsteorier og kokomateriale i fleng, som i bunn og grunn bare understreker hvor riktig det er at de ikke skal passe på små barn akkurat nå.

Selvsagt gjør barnevernet feil, det er for lang saksbehandling, for dårlig bemanning, ikke alltid riktige ansatte, og mest kritisk er jeg til de svake fagmiljøene i små kommuner, der en eprson sitter i 75 % stilling og skal vurdere om naboene og vennene er gode omsorgspersoner.

Jeg har jobbet en periode med å vurdere barnevernet for tidligere generasjoner, og det var særlig mange som søkte om erstatning som hadde vært på barnehjem. De hadde blitt itsatt for tildels grov omsorgssvikt. Noen av disse havnet på barnehjem av ren uflaks, og det ville aldri skjedd i dag. Man havner ikke på barnehjem dersom mor eller far dør, blir handikappet eller ravende gal, fordi man i dag regner far som en omsorgsperson og fordi mor i dag har mulighet til å forsørge ungene sine. Man må elske fremskrittet. Man havner ikke på barnehjem dersom mor og far skilles heller, siden mor kan forsørge seg selv og far er en mulig omsorgsperson.

Men utenom det, var det slik at de som var på barnehjem var plassert der fordi de ikke kunne bo hjemme. Og tro meg, terskelen for å melde bekymring på femti- og sekstitallet var SKYHØY! Samme på sytti- og åttitallet.

Barnehjemmene ble nok bedre og bedre, for fra folk født på 60- og 70-tallet var det flere som søkte om erstatning for at barenvernet ikke hadde grepet inn. (Og som oftest hadde ikke BV kunnet gripe inn, for de fikk aldri noen bekymringsmeldinger, selv om vi fant akriverte notater herfra og derfra hos kommunene fra lærere, helsesøstre, om snørrete, skitne unger uten matpakke, med blåmerker, tydelige tegn på omsorgssvikt og overgrep, men de meldte ikke.)

Jeg tror vår generasjon stort sett er ganske gode foreldre, jeg tror helsestasjoner og barnehager også spiller positivt inn. Men det er ikke tvil om at det finnes både gode foreldre som sliter og trenger hjelp i en tøff periode, og så finnes det noen ubrukelige, voldelige, rusete, psykisk syke foreldre som du ikke ville latt passe så mye som et marsvin. Hos slike folk kan det ikke bo barn.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Men det er ikke tvil om at det finnes både gode foreldre som sliter og trenger hjelp i en tøff periode, og så finnes det noen ubrukelige, voldelige, rusete, psykisk syke foreldre som du ikke ville latt passe så mye som et marsvin. Hos slike folk kan det ikke bo barn.

Det er nettopp fra den første gruppen man hører så lite og fra den siste man hører så mye. Og da vil jo kanskje "mannen i gata" dra slutninger deretter. Noe som er synd. For hvem vet? Kanskje barna til "mannen i gata" kunne dratt nytte av barnevernets hjelp innimellom?

Jeg skulle ønske det ble så lite stigmatiserende å være mottaker fra tjenester fra barnevernet at flere fikk høre f.eks. hvordan en godt voksen saksbehandler i barnevernet gikk inn og fungerte som mamma og mentor for en usikker, redd og nygravid tenåring jeg ble kjent med flere år senere. For henne var barnevernet en viktig støtte. Foreldrene kastet henne ut da hun ble gravid, om jeg ikke husker feil. Og til denne eldre damen i barnevernet kunne hun, selv om hun var en god ung mor, ringe på dager hvor hun følte seg som verdens verste mor og få trøst og oppbacking. Rent foreldrevern, altså. Men guri som det kom barnet hennes til gode.

Jeg skulle ønske at flere visste hvor gode barnevernet i mange tilfeller er på å rydde opp når systemrot gjør at barn faller imellom sprekkene i andre instanser. Som når sosialkontorene i to bydeler er mer opptatt av at familien tilhører den andre bydelen (og følgelig skyver saksmappa mellom seg) enn at det faktisk er unger som ikke har spist det siste døgnet der. Og lignende saker hvor barnevernet får ting gjort.

Jeg har jo jobbet innen akuttpsykiatri, så jeg er jo klar over at det kan være virkelig ille også. Samtidig vet jeg jo at sykdom kan være så mangt. Noen kan ikke ha barn. Andre trenger kanskje støttekontakt til barnet sitt fordi de strever litt med sosial angst og ikke alltid mestrer å bli med barnet ut blant folk. Eller de er lydsensitive og ønsker å skape anledninger der barnet kan gjøre bråkete ting og trenger at en støttekontakt tar med ungen for fri utfoldelse i en hverdag det ellers kanskje må ta en del hensyn fordi mamma har ME. Men jeg synes det blir så mye av de store, skumle og alvorlige sakene og så forsvinnende lite av de andre historiene som kommer frem. Hadde mannen i gata visst mer om hva barnevernet egentlig driver med kan jeg ikke skjønne at de skal ville fjerne det. Evaluere, reformere osv. ja. Men ta det bort? Nei.

[FruLarsen]

Jeg kjenner ingen som har så sterke meninger om barnevernet, de få jeg har snakket med om temaet virker som de er balansert i sitt syn og mener de for det meste gjør en bra jobb og er der for barnas skyld. Men så kjenner jeg ingen som har hatt problemer med barnevernet på den måten at ungene har blitt fjernet fra hjemmet. Men vet om et par-tre stykker som har fått god veiledning og hjelp når det har vært behov for det i perioder, noe de er åpne om og positive til.

[astrid_d]

Jeg kjenner ingen som hater bv.
Jeg tenker at det mange ganger er litt sterkt foreldrevern i Norge.

[Madicken]

Det lille jeg kan om barnevernet, er gjengitt fra kjente som jobber i ledelsen i instansen, så jeg er muligen noe innhabil her. Nuvel. Det eneste jeg føler meg rimelig sikker på, er at bv, på samme måte som de fleste offentlig instanser, er noen til plage, andre til glede, men at de gjør sitt ytterste for å følge rettighetene til barna som innlemmes i deres forvaltning..

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Men de fleste er jo ikke slik, poenget er at mennesker i krise og sorg er irrasjonelle. Flertallet av norske innbyggere ser verdien i BVT, mens de som ikke gjør det, de som gjerne ufrivillig har dem tettest innpå seg, de gjør snakker også høyest.

Jeg synes egentlig at det er litt trist at dette er så vanskelig å forstå.

Sneglo har jo ikke sagt at hun ikke kan skjønne at det finnes folk som har et negativt syn på BV? Hun uttrykker overraskelse over at så veldig mange på hennes FB-venneliste gjør det - noe som hun da tenker kan tyde på at folk flest tenker sånn.

Nå tror jeg ikke det er sånn, at folk flest hater BV - men om det hadde vært sånn, så hadde jo det vært rart, det er jeg enig i.

[kie]

Det der med barnevern vs foreldrevern blir litt rart i mine øyne. I mange saker er vel barns og foreldres interesser sammenfallende og da er jo et sterkt foreldrevern bra? F.eks. når slitne foreldre trenger avlastning.

Det jeg har sett og reagert litt på, er hvor lite barnevernet får gjort hvis foreldre setter seg på bakbeina og det ikke er full krise riktig ennå. Type forebyggingsarbeid. Der synes jeg det er synd at f.eks. en forelder kan nekte at et barn i puberteten som har vist bekymringsverdig seksuell atferd mot yngre barn, men uten at det har skjedd direkte overgrep, får noen å prate med om seksualitet, grenser osv.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det jeg har sett og reagert litt på, er hvor lite barnevernet får gjort hvis foreldre setter seg på bakbeina og det ikke er full krise riktig ennå. Type forebyggingsarbeid. Der synes jeg det er synd at f.eks. en forelder kan nekte at et barn i puberteten som har vist bekymringsverdig seksuell atferd mot yngre barn, men uten at det har skjedd direkte overgrep, får noen å prate med om seksualitet, grenser osv.

For ikke å nevne at pubertetsbarnet straks det har fylt femten selv står fritt til å nekte hjelpetiltak, samme hva foreldrene ønsker.

Det diskuteres stadig hvorvidt man skal utvide mulighetene til å sette inn hjelpetiltak mot familiens vilje. Det er mange gode argumenter mot dette. Den mest vesentlige endringen i det siste er vel anledningen til å gjenoppta undersøkelsessaker etter et halvår, om man henlegger saken med bekymring i første omgang.

[Milfrid]

Jeg kjenner kun en person som er skeptisk til barnevernet (og domstolen) og denne personen har all grunn til å være det. Jeg har lest sakspapirene all den tid personen sa jeg ikke kom til å tro hpå det om h*n bare fortalte. Og det har personen helt rett i. Etter å ha lest rettssdokumentene har jeg full forståelse for at det finnes mennesker som føler at domstolen begår direkte overgrep. Jeg kjenner saken, og ungene det dreier seg om, godt etterhvert, og det handler om at en person, som barnevernet anmeldte for barnemisshandling endte opp med daglig omsorg, fordi retten på bakgrunn av sakkyndiges vurdering, falt ned på at man ikke kunne stole på det barna fortalte, og den utarbeidemde av foreldrene ikke "kjente ungene like godt som den som hadde vært hjemme med dem". Forenklet sagt. Som personen som mistet daglig omsorg sier: ungene bor hos en offentlig godkjent barnemishandler. At denne personen, basert på egne erfaringer, inne tror h*n er alene om å oppleve slik som dette har jeg null problem med å forstå.

Jeg "hater" ikke barnevernet eller domstolen på bakgrunn av dette, for alt i verden. Men eg må innrømme at jeg begynner å lure på hvordan en så opplag sak, det barnevernet "tvinger" den ene av foreldrene til å gå til sak not den andre for full omsorg "ellers tar vi barna fra deg for du beskytter dem ikke" kan ende opp med at den som er tiltalt får daglig omsorg. Som sagt, jeg har lest saksdokumenter og dommen, og jeg har hørt hva ungene sier, både til meg og til datteren min (som nekter å være hos faren fordi han ga henne ris ved to alendniger). Det er virkelig snakk om en person som slår ungene sine. Og hvor ungene og den andre foreldren ikke blir trodd.

Barnevernet (og domstoler) gjør feil. Og jeg har fått en nagende tvil om de er så kjønnsnøytrale som man skulle ønske de var.

[shute]

Men da høres det jo ut som barnevernet gjorde riktig og domstolen feil, Milfrid?

Altså, om barnevernet anmeldte en forelder for vold og anbefalte den andre å gå for hovedomsorgen, så er det helt korrekt prosedyre. At Tingretten er bingolotto når det kommer til barnefordelingssaker... vel, det låter ikke helt ukjent.

Men jeg har full forståelse for at den tapende forelderen mister all tro på systemet generelt, for all del.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Men da høres det jo ut som barnevernet gjorde riktig og domstolen feil, Milfrid?

Altså, om barnevernet anmeldte en forelder for vold og anbefalte den andre å gå for hovedomsorgen, så er det helt korrekt prosedyre. At Tingretten er bingolotto når det kommer til barnefordelingssaker... vel, det låter ikke helt ukjent.

Men jeg har full forståelse for at den tapende forelderen mister all tro på systemet generelt, for all del.

Vel, jeg kan ikke gå i detaljer i saken, men personen er langt fra fornøyd med den oppfølgingen saken fikk etter at h*n ble tvunget til å fremme sak mot Eksen sin. Og hvordan de kan være bingolotto i en så opplagt sak begriper jeg ikke. Og det er vel det h*n heller ikke forstår...

[jane]

Jeg hater i hvert fall ikke barnevernet, og jeg veit ikke om mange som gjør det. Kun en person. Denne personen har i alle år hatt kontakt med barnevernet selv. Både som barn, og nå som voksen med egne barn.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Og hvordan de kan være bingolotto i en så opplagt sak begriper jeg ikke. Og det er vel det h*n heller ikke forstår...

Det er et enormt problem at man har dårlig samkjøring mellom barnevernloven og barneloven. Mer og mer påtagelig ettersom det blir flere og flere samlivsbrudd, mange av dem med store konflikter.

Per i dag er det relativt sjelden at barnevernet får komme til orde i barnefordelingssaker i det hele tatt, selv om man kjenner familiesituasjonen godt. Det burde være utbredt at man fikk uttale seg, om ikke annet så til den sakkyndige. Det er det absolutt ikke.

Det med bingolotto er noe jeg stadig hører fra jurister som kjører barnevernssaker. Det dreier seg om manglende barnefaglig kompetanse hos dommere og om et ganske vilkårlig sakkyndigsystem. Jeg tror en form for familiedomstol hadde vært en bra ting.

[gajamor]

I forhold til Facebook-diskusjoner: Hvis noen forteller en personlig og tåredryppende historie skal det en del til før jeg går inn i debatten og diskuterer barnevernet på generelt grunnlag. Selv hvis jeg er uenig eller vet at de framstiller saken feil/skjevt.

[Sneglo]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

I forhold til Facebook-diskusjoner: Hvis noen forteller en personlig og tåredryppende historie skal det en del til før jeg går inn i debatten og diskuterer barnevernet på generelt grunnlag. Selv hvis jeg er uenig eller vet at de framstiller saken feil/skjevt.

Det var ingen tåredryppende historie som førte til diskusjonen.

Link til aftenposten

Det var denne saken, annført med en sleivakomentar "Ja gå å stjel enda flere barn, legg ned hele driten"
Som førte til diskusjon.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

(...) lager av og til hjemmesider der de lager hatlister over alle fagfolk de har møtt på sin vei, (inklusive sekretærer på advokatkontorer hvor en involvert advokat har jobbet og sånn).

Svigermor er oppført på en av listene som ligger på nett. Hun var ikke engang fagperson, hun var beredskapsmor og tok seg av barnet til noen som ble utredet av barnevernet. Når man mener at det fryktelig dårlig gjort å stille opp som beredskapshjem for barnet deres, viser man vel hvor mye man har skjønt.

For en del år siden satt jeg som politisk representant i ungdomsrådet i kommunen. Et av tiltakene ungdommene ønsket seg, og fikk gjennomført, var at representanter fra barnevernet i kommunen kom på besøk på ungdomsskolene og fortalte om hva de gjorde. Det synes jeg var et flott initiativ, og jeg tror det gjorde barnevernet mindre skummelt for mange.