Det finnes ikke lenger noe «glasstak» som holder kvinner tilbake fra lederstillinger

[him]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Å, jeg kjenner at jeg er så utrolig lei av at det i en hver tråd her inne skal sutres om den nye regjeringen.

Dette er jo veldig relevant i forhold til tråden? Det er ikke tvil om at det er gjort grep som svekker den likestillingen som har vært "tvunget på oss" (fant ikke noe begrep som helt dekker det jeg ville si), og nå blir det opp til enkeltindividet til selv å sørge for likestillingen. Pisken (noen vil kanskje si guleroten? Kommer vel an på hvilken side av bordet man er på) er fjernet.

[rine]

Sutring er kanskje for mildt? Egentlig har jeg mest lyst til å strigråte over den nye regjeringen.

[Polyanna]

Jeg har snakket med og rekruttert veldig mange unge mennesker de siste 15 årene, inn i typiske "starten på en krevende og vellykket karriere"-jobber. Det er jobber og karrierer som over lang tid, mange, mange år, vil krever 60-80-timers uker, lite kontroll over egen tid, mye reising og lite mulighet for "vanlige" permisjoner ved fødsel, deltid når man har små barn, og andre ting de fleste andre tar for gitt. Jeg har sett mange av disse gå videre til veldig spennende og krevende karrierer og gleder meg over hva de har fått til, men: jeg ville aldri valgt det selv. Jeg har veldig bevisst valgt å hoppe av denne karusellen, og gjort akkurat det KSL beskriver.

Jeg så også for 10-15 år siden det som beskrives her: jentene VILLE ikke ha disse jobbene. Få av dem, i hvert fall. Noen er ganske individuelt - de ville ha andre ting i livene sine enn bare jobb. Noe er mer strukturelt: forbausende mange fantastisk flinke jenter trodde ikke selv de var flinke nok.

Det som har vært interessant de siste par årene er at dette i økende grad også gjelder unge menn! Så i generasjonen under KSL vil det generelt bli færre som vil gjøre de oppofrelsene lederjobber har krevd. Om det betyr at det bare blir færre om beinet for toppjobbene, eller om det faktisk vil medføre strukturelle endringer i hvordan privat næringsliv organiserer seg - jeg vet ikke. Det vil jo alltid være sånn at den som er villig til å strekke seg litt lengre, jobbe litt hardere, ta på seg litt ekstra, ofte vil være den som vinner. Og det kan man ikke organisere seg fra.


Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Eller akademia.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Eller akademia.

Tell me about it.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Siden jeg er midt i målgruppa av de du beskriver (mesteparten av erfaring fra offentlig og frivillig sektor, men har vært innom privat sektor) så hadde det vært interessant å vite mer konkret hva du reagerer på?

For meg er det en selvfølge at det er både en individuell og en struktrurell komponent, og hva som dominerer varierer sikkert fra bransje til bransje og også med eierform (statlig, privat sektor, as). Selv har jeg vært heldig og jobbet i en bransje hvor jeg aldri har opplevd noen struktruelle grep, men jeg har også vært innom å jobbet på verksted - og der var kulturen veldig mannsdominert, vet ikke hvor gøy jeg hadde syntes det var å jobbe der i en lengre periode ...

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Hvorfor sier du det? Jeg for min del skjønner utmerket godt at det er forskjell på å være rektor på Storbakken skole og leder i Norsk Hydro. Jeg vil egentlig tro at de aller fleste forstår det, selv om de ikke har arbeidserfaring fra privat næringsliv.

[Simone]

For meg er det heilt uaktuelt å jobbe 60 timar for veka og vere tilgjengelig heile døgnet. Eg kunne aldri tenkt meg ein toppleder-jobb.
Eg er veldig glad i jobben min, men jobben er ikkje livet mitt.
Og eg trur det er mange kvinner som tenker som meg.

Eg jobbar i akademia. Det er ein del forskarar på mitt institutt som jobbar 12 timar i døgnet , sju dagar i veka omtrent året rundt. Uten noko som helst form for overtidsbetaling. Vi fører ikkje timar her. Dei fleste av desse er menn, men det er nokre få kvinner også. Desse kvinnene har ikkje barn.
Blant mennene som jobbar så mykje er det kun dei utenlandske som har små barn. Norske menn under 35 år med små barn er heller ikkje villige til å jobbe så mykje. Men dei mannlige professorane i 50-60 åra med voksne barn og som jobbar 12-timars dagar no gjorde det nok då barna var små også, så det har skjedd ei endring der dei siste 15-20 åra. Denne endringa har nok skjedd i større grad i akademia enn i privat sektor. I privat sektor er det nok fremdeles mange menn med små barn som jobbar veldig mange timar for veka. Men der får ein også meir uttelling for det økonomisk enn i akademia.

[Polyanna]

Hovedforskjellen handler noe om elementet av konkurranse - både mellom virksomheter og individer - og troen på hvorvidt man kan regulere seg ut av utfordringer.

Det var det jeg rakk nå - syke unger.

[Polyanna]

Akademia er liksom noe helt annet igjen. Det har elementer av både det mest offentlige av det offentlige, og det mest kompetitive og arbeidsnarkoman-pregede fra det private.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Akademia er liksom noe helt annet igjen. Det har elementer av både det mest offentlige av det offentlige, og det mest kompetitive og arbeidsnarkoman-pregede fra det private.

Definitivt. Og et element av personlig frihet som man knapt finner maken til i noen annen bransje. Det er ofte veldig vanskelig å forklare folk hvorfor man er så gal som man er. (For min egen del merker jeg at det går i bølger hvor mye jeg er villig til å gi, og det er helt klart noe som er enklere å regulere uten jobbytte i akademia.)

[Polyanna]

Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".

Enig, og jeg oppfatter at ikke alle vet hvor mange timer det faktisk er snakk om med mindre man selv har vært innom en sånn bransje. Jeg synes debatten rundt valget å bli toppleder sånn sett blir litt "platt" fordi det snakkes så mye om hindringer fra "andre", men for meg er den mest opplagte grunnen til at man velger noe sånt bort at man ikke ønsker å jobbe så mye.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Enig, og jeg oppfatter at ikke alle vet hvor mange timer det faktisk er snakk om med mindre man selv har vært innom en sånn bransje. Jeg synes debatten rundt valget å bli toppleder sånn sett blir litt "platt" fordi det snakkes så mye om hindringer fra "andre", men for meg er den mest opplagte grunnen til at man velger noe sånt bort at man ikke ønsker å jobbe så mye.

Enig med deg apan.
Velger man bort er det fordi dette krever jobb langt utover de 40 timene og ikke minst et generelt dårlig skille på jobb /fritid. Liker man dette, eller rettere sagt finner man en rytme der dette fungerer mht familien ellers, er dette noe som noen kan leve bra med.
Jeg vet ikke om jeg ser så mange av de hindringene som det snakkes om. Nå har jeg vært i en mannsdominert bransje i det private næringsliv hele mitt arbeidsliv og jeg må innrømme at jeg opplever å bli sett på som et menneske, for mine ferdigheter, og ikke som kvinne. Men, kvinne er det jo flott at jeg er, all den tid jeg er i denne mannsdominerte bransjen.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".

Det tror jeg du har rett i, Polyanna. Min bror startet sin karriere i et av de store, kjente advokatfirmaene og har jobbet beinhardt der i 12 år. Han har klart å spise middag med familien endel, men så har han jobbet langt utover kvelden og nettene etter at barna har vært i seng. Han har og tatt med seg jobb i ferier og er aldri "av". Det var forventet at han jobbet og bidro, jobben skulle komme først. Er man ikke villig til å legge inn nok ressurser står det mange andre i kø for å ta over jobben. For et år siden byttet han firma og ble partner. Det hadde han neppe blitt enda i sitt gamle firma, hadde nok måttet jobbe desto hardere da. Men, han elsker det han gjør, han er svært dyktig og han får godt betalt.

Har og hatt familie (kvinner) som alle har startet sine karrierer som siviløkonomer i konsulent/revisjonsselskapene. De har holdt på en stund og jobbet mye til tider, før de fikk barn, og har alle hoppet av til andre private firmaer (oljerelatert).

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg tenker i utgangspunkt toppleder når jeg diskuterer i denne tråden, men jeg mener også at veldig mange mellomlederstillinger vil kreve mer enn mange er villig til å ofre i kombinasjon med familieliv - det gjelder både menn og kvinner.

Det krever ofte mye satsing for å komme dit at man er partner i et konsulentselskap eller har en topplederstilling, slike ting kommer ofte ikke rekende på en fjøl.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Skulle akkurat til å si det ... Det med å hoppe hver gang noen sier hopp, er vel et større problem jo flere ledere du har over det.

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg vil tørre å påstå at "hoppe"-frekvensen hjemme hos oss har vært omtrent den samme hele veien oppover karrierestigen, man bare hopper av ulike årsaker.

Og akkurat den hoppingen er noe av det jeg har syntes er verst, for man får så lite forutsigbarhet, både den som må hoppe og den som må være hjemme og dekke opp for hoppingen.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg vil tørre å påstå at "hoppe"-frekvensen hjemme hos oss har vært omtrent den samme hele veien oppover karrierestigen, man bare hopper av ulike årsaker.

Og akkurat den hoppingen er noe av det jeg har syntes er verst, for man får så lite forutsigbarhet, både den som må hoppe og den som må være hjemme og dekke opp for hoppingen.

Ja! Jeg hadde en stilling i syv år hvor jeg hoppet mye og ofte. Veldig lite forutsigbar type jobb, helt avhengig av hvordan markedet var den dagen. Å si nei og gå hjem var uaktuelt, for hvem skulle da tatt over? Jeg hadde da en mann hjemme som måtte hente i bhg, men han hadde absolutt ikke noe forståelse for situasjonen og var nok med til å bidra noe til at vi i dag ikke er gift lenger. Jeg, jeg elsket jobben! Ofte ble barnet tatt med på jobb etter bhg fordi jeg bare måtte gjøre meg ferdig, måtte vente på en mail, en telefon el. Da yngste ble født innså jeg at jeg ikke kunne fortsette slik og fant meg en annen litt roligere jobb internt. Jeg savnet virkelig den jobben i ettertid.

[Polyanna]

Jeg kjenner jo noen som velger det. Noen få kvinner, noen flere menn. De er stort sett drevet av en intens pasjon for å få til ting, å lykkes, å komme videre. En veldig sterk driv, rett og slett. Noen, enkelte mer enn andre, også av penger. Og så tenker de godt over det og sier at de syns det er verdt det. At barna er godt ivaretatt (av en drivende flink mor og kone med tid og krefter, som oftest, eller av en kombinasjon av storfamilie og kjøpt hjelp i andre tilfeller), at den tiden de har sammen er så god at det oppveies av at det ikke er så mye av den, at hele familien har glede og utbytte av de økonomiske fordelene jobben gir. Mange av disse har også en unik og imponerende evne til struktur og energi til overs, slik at de rett og slett får til mer, også som foreldre, på mindre tid, enn det i hvert fall jeg gjør.

Men JEG vil ikke ha det sånn, og når vi treffes så priser jeg meg alltid lykkelig over at jeg har valgt en annen vei.

[Tallulah]

Det er temmelig vanlig i kulturbransjen også. Og med et lite sandkorn i lønn sammenliknet med bransjene du nevner, Poly.

[Polyanna]

Ja, kulturbransjen kjenner jeg nada til, så den glemte jeg.