Spinnoff: Spesialskoler for barn med diagnoser

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Men altså. Spesialskoler og spesialskoler er egentlig to forskjellige ting. De "gamle" spesialskolene med internat og greier er ikke noe jeg ønsker tilbake. Ikke ti ville hester hadde fått meg til å sende bort ungen min, samme pokker.

Til informasjon så tråkker du hardt og brutalt på mine tær nå. Min unge skal har opphold på internatskole 2-4 uker i året fra 4.-5. trinn. Det er et bevisst valg, jeg har snakket med temmelig mange andre foreldre, og jeg er overbevist om at det er det beste for henne. Kjenner også foreldre som har sendt ungdomsskoleunger på internatskole fulltid, etter mye samtaler med pedagoger, psykologer og innad i familien. Det finnes fortsatt internatskoler, vi kjemper hardt for å få beholde dem, og de er ekstremt viktige for den lille gruppen som trenger dem.

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Men de hørselshemmede utgjør et eget språksamfunn. Det er det ingen andre diagnosegrupper som gjør.

Nå er vi ikke i flisespisserforumet, men jeg spikker likevel. Hørselshemmede og døve har ikke eget språksamfunn, men Døve har det. Det er litt varierende begreper ute og går, men jeg foretrekker dette definisjonsskillet mellom døv og Døv: en døv person har lite eller ingen hørsel, mens en Døv person har tegnspråk som førstespråk. En person uten hørsel kan dermed være både døv og Døv, mens en hørende person kan være Døv, men ikke døv. Det finnes mange ikke-hørende som ikke kan tegnspråk, de vil her defineres som døve, men ikke Døve. Det er særlig hørende barn av døve foreldre (CODA) som blir inkludert i Døvesamfunnet når man bruker denne definisjonen. Det gir dem rettigheter til opplæring i og på sitt morsmål, noe som er viktig både for å ivareta kultur, familiebånd og språket. Norsk tegnspråk er et minoritetsspråk som Norge er forpliktet til å ta vare på, på linje med samisk og kvensk.

[Serafin]

Jeg har ikke lest tråden enda - så jeg kommer sikkert til å si mer etterhvert. *ler*

Men altså. Spesialskoler og spesialskoler er egentlig to forskjellige ting. De "gamle" spesialskolene med internat og greier er ikke noe jeg ønsker tilbake. Ikke ti ville hester hadde fått meg til å sende bort ungen min, samme pokker.

Men sånn som det er i dag, er heller ikke utelukkende bra. Intergrering er ikke allltid det riktigte, ikke for enhver pris. Så da sitter man der med unger som kanskje ikke trives på skolen, lærere som ikke har kompetanse og som ikke har nok ressurser, ikke minst.

"Drømmeskolen" min hadde vært at det hadde vært en spesialskole, delt opp i flere forskjellige "deler", etter diagnoser, og etter hva som "går sammen" Der ressursene kunne vært samlet, der man hadde kompetansen, og der ungene fikk opplæring som var tilpasset de. Men det er nok en utopi, dessverre.

Så da har man "baser" og "toa" og "a-skolen" isteden. På "basen" på Storebror sin skole jobber det neste flere sykepleiere og vernepleiere enn lærere og assistenter. De barna som er der trenger masse oppfølging. Samme på "toa" på den andre skolen jeg kjenner til.

Så har du barn som Storebror. Som ikke er "syk" nok til å være på basen, men som heller ikke kan være 100% inne i klassen. Der er løsningen 1-1 med en voksen. Både i skoletid og SFO. Men etterhvert blir vel SFO for han på basen, når de andre på samme alder slutter på SFO.

Men misforstå meg rett, intergrering etc er KJEMPEBRA, men ikke til enhver pris.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

"Drømmeskolen" min hadde vært at det hadde vært en spesialskole, delt opp i flere forskjellige "deler", etter diagnoser, og etter hva som "går sammen" Der ressursene kunne vært samlet, der man hadde kompetansen, og der ungene fikk opplæring som var tilpasset de. Men det er nok en utopi, dessverre.

Jepp. Slik er skolen til Lillemann. Der er gruppene ikke satt sammen etter alder eller diagnoser, men etter funksjonsnivå og behov, og alle barna har et skreddersydd opplegg, tilpasset deres nivå og evner. Skolen er et oppkomme av kompetanse og ressurser samlet på et sted.

Samtidig ser jeg at spesialavdelingene både på vår nærskole, naboskolen og ungdomsskolen, fungerer som bare tusan. På nærskolen sin spesialavdeling, er det barn med en del sammensatte utfordringer, på naboskolen er det i hovedsak barn med ulike diagnoser innen autismespekteret, og så slås disse sammen i ei gruppe på ungdomsskolen. Det varierer fra barn til barn hvor mye de er i "moderklassen" og hvor mye de er i spesialavdelingen.

De jeg kjenner som har barn ved disse avdelingene er kjempefornøyde med tilbudet, heldigvis.

[Skjevo]

Skole med tilknyttet spesialavdeling er det beste alternativet for mange. Inkludering og integrering høres fint og flott ut, men det er mange barn med spesielle behov som betaler prisen for politiske fine illusjoner. Mye ensomhet og annerledeshet, selv om det faglig er noenlunde tilrettelagt.

Her hvor jeg bor er det heller ingen spesialavdelinger for barnehagebarn. Store avdelinger med multifunkdjonshemmede barn og knappe voksenressurser er en skam. Har personlig erfaring med et overstimulert, stresset og smertepreget multibarn. Alt det medisinske som tok flere timer av dagen ble overlatt til barnehagen. Inkludering liksom.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Skjevo, her.

Skole med tilknyttet spesialavdeling er det beste alternativet for mange. Inkludering og integrering høres fint og flott ut, men det er mange barn med spesielle behov som betaler prisen for politiske fine illusjoner. Mye ensomhet og annerledeshet, selv om det faglig er noenlunde tilrettelagt.

Samtidig bor mange så grisgrendt til i Norge, at fagmiljø og nok barn blir en utfordring. Jeg bor urbant og har litt erfaring med både spesialskole, spesialavdeling og inkludering i nærskole. Sistnevnte var trist, fordi barnet som skulle integreres ikke nyttiggjorde seg slik inkludering. Der tror jeg å gå på en spesialavdeling/spesialskole med barn man faktisk kan bli venner med og stort fagmiljø hadde vært ca 1000 ganger bedre. Som en forelder på en slik skole sa til meg; endelig er det ting som mitt barn også er best i!

[Serafin]

Jeg ser jo at Storebror skaper endel uro i klassen. Som når han masjerer ut midt i KRE, fordi at noen andre også tegnet elefant til Noahs ark, det var jo bare to av hver art der!! Slenger med døra og brøler.
Men jeg ser også at han trives sammen med de andre barna, og når de andre barna er godt informert, så fungerer det godt. Men nå er vi kommet i den situasjonen at vi må skjerme "bestekompisen" hans, fordi at B spiser han opp, og vil leke med han hele tiden, men nå blir spriket større og større. Så jeg er spent på hvordan det blir de neste årene.

For Storebror krever mye. Han krever voksne, ressurser, de må finne opp kruttet på nytt, og han har ei mor som også krever at ting skal gjøres, skje og som ikke lar de hvile på laubærene. Så ja - vi koster skolen i kommunen mye. Dessverre. Og det er knappe ressurser, og vi må få det til "på beste forsvarlige måte" med de ressursene vi har.

Han har spes.ped og egen lærer halvparten av tiden, og assistent resten av tiden. Han gjør lekser på SFO. Har ekstra svømming. Krever skjerming. Det er møter og det tar ekstra tid for de i å lage undervisningsopplegg til han.

På en spesialskole hadde noe av dette kommet "gratis", tror jeg.

[Serafin]

gajamor - 2-4 uker i året er ikke akkurat det jeg tenkte på. Jeg tenkte på de "gode gamle" internatskolene, der ungene var fra de var 6 år til de blir 18 år, og var knapt hjemme på ferie.

Det du skisserer er IKKE det jeg tenkte på.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

gajamor - 2-4 uker i året er ikke akkurat det jeg tenkte på. Jeg tenkte på de "gode gamle" internatskolene, der ungene var fra de var 6 år til de blir 18 år, og var knapt hjemme på ferie.

Det du skisserer er IKKE det jeg tenkte på.

Det heter fortsatt internatskole, det er fortsatt folk som jobber for å legge dem ned, og vi må fortsatt forklare og forsvare våre valg til alle og enhver vi snakker med.

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Det heter fortsatt internatskole, det er fortsatt folk som jobber for å legge dem ned, og vi må fortsatt forklare og forsvare våre valg til alle og enhver vi snakker med.

Den ser jeg.
Og det var sleivete av meg, og jeg burde presisert på en annen måte, men jeg tenkte ikke så langt i farta.
Jeg så for meg spesialskolen som lå i nabobyen i hodet mitt, og alt det der, og tenkte ikke over det som finnes i dag. Jeg tenkte også ut fra min unge, som nok hadde blitt plassert der for 50-60 år siden.

[gajamor]

Og til de som prøver å lese opp teksten over muntlig og mener det gir lite mening, så vil jeg anbefale å si den på tegnspråk istedenfor. Da blir distinksjonene helt tydelige.

[Martis]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Og til de som prøver å lese opp teksten over muntlig og mener det gir lite mening, så vil jeg anbefale å si den på tegnspråk istedenfor. Da blir distinksjonene helt tydelige.

Det er interessant å lese det du skriver. 1. klassingen min "lærer" tegnspråk nå, hele klassen lærer dette på lik linje med f.eks engelsk (tror man kan sammenligne det med å ha et ekstra fremmedspråk) siden det er to barn i klassen som er hørselshemmet og lærer bruker tegn i tillegg.

Når det gjelder spesialskoler, så syns jeg det er vanskelig å mene så mye, siden jeg ikke kjenner så godt til dette, men jeg har også observert det som flere har skrevet over at det er ikke alle som man kan integrere i nærskolen både sosialt og ifht opplæring, og da er kanskje spørsmålet hva er best for eleven?

[Toffskij]

gajamor: Slurvete skrevet av meg, jeg mener selvfølgelig den gruppa som har tegnspråk som hovedspråk. Tror ikke vi er uenige idet hele tatt.

[m|nken]

Jeg er generelt "livredd" segregerte tilbud som spesialskoler. Jeg er derimot veldig for spesialgrupper (selv om det finnes mange med et ufattelig dårlig pedagogisk tilbud). Hver elev trenger individuelle tilpasninger, å "stue likesinnede" sammen fører sjeldent positiv læring. Utagerende barn blir satt i "klasser" sammen med andre utagerende barn og her skjer læring fort. Ofte dessverre i negativ retning. Det er selvfølgelig mange sider med denne debatten, men jeg har troen på at barn bør ha flere muligheter, ja til inkludering på barnets premisser!

Ser flere kommenterer at barn med autisme ofte har vansker med å tilpasse seg det sosiale miljøet på skolen. Det er sant at det ofte er en utfordring for det aktuelle barnet. Det som også er sant er at barn med autisme sjeldent lærer sosiale ferdigheter av andre barn med autisme. Barn trenger tilgang på et "normalt" miljø for å kunne lære. De må ha tilgang på det "normale liv". Hvordan skal de ellers kunne lære seg å være en del av hverdagen?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

gajamor: Slurvete skrevet av meg, jeg mener selvfølgelig den gruppa som har tegnspråk som hovedspråk. Tror ikke vi er uenige idet hele tatt.

Tror vi er temmelig enige, men regnet også med at du ikke hadde noe mot litt spikking.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Ser flere kommenterer at barn med autisme ofte har vansker med å tilpasse seg det sosiale miljøet på skolen. Det er sant at det ofte er en utfordring for det aktuelle barnet. Det som også er sant er at barn med autisme sjeldent lærer sosiale ferdigheter av andre barn med autisme. Barn trenger tilgang på et "normalt" miljø for å kunne lære. De må ha tilgang på det "normale liv". Hvordan skal de ellers kunne lære seg å være en del av hverdagen?

Nemlig. Jeg har en sjuendeklassing med autisme. Vi har vært så heldige og fått et "Rolls Royce-tilbud" som rektor kaller det, nemlig plass på nærskolen, men med ressurser fra fagpersoner på Haug, spesialskolen i Bærum. Sønnen min har gått på vanlig nærskole hele barneskolen, men har hatt én dag i uka inne på Haug.

Neste år begynner han på ungdomsskolen, og da faller dette tilbudet bort. Da var alternativene vanlig ungdomsskole eller Haug. Selv om spesialpedagogen har vært i tvil, har PPT vært soleklar. Han skal IKKE gå på spesialskolen. Han er ikke psykisk utviklingshemmet, han er høytfungerende og skal etter hvert fungere i samfunnet. Ergo MÅ han gå på skole med "normale" barn og få atferden slipt på det vis. Han ville sikkert fått et knallbra tilbud og følt større mestringsfølelse på Haug, men akkurat nå MÅ den sosiale læringen stå i høysetet.

Når det er sagt, så var det en annen gutt i klassen med samme tilbud. Der har foreldrene allerede flyttet han over til spesialskolen, og de mener at det var et 100 % riktig valg. Så det viktige er at alternativene er der, slik at man kan ta valg etter hva som passer for barnet. Men bare det å ha et alternativ, er jo luksus. :bortskjemt bærumsboer:

[Lenam]

Jeg er veldig delt og veldig i tvil.

I utgangspunktet tenker jeg st det handler om et verdisyn og et læringssyn.
Samtidig vet jeg at "vanlige" skoler sjeldent eller aldri klarer å gi barn med rett til særskild hjelp den hjelpen/støtten de faktiskt trenger pga av resursmangelbog kompetansemangel.

[Simone]

I forbindelse med at ein spesialskule her i Bergen var forslått lagt ned var det mange foreldre og barn som stod fram i media med svært gode argument for å opprettholde skulen.
Det som gjekk igjen var at dei fleste barna hadde fungert greit nok på vanlig skule med assistent opp til ca 10-års alder, men etter det falt dei veldig utanfor sosialt. Dei andre barna raste frå dei i utvikling og var ikkje interessert i å omgås gutten/jenta med spesielle behov. Det var blant anna eit par med ein gutt med aspergers/autisme som fortalte om den opplevelsen. Dei fortalte at gutten hadde blomstra opp når han blei flytta over på ein spesialskule:
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Andr...n-3057854.html

Det er link til ei anna lignande historie i artikkelen, men den må ein betale for å få lese.

Det handlar altså ikkje berre om faglig tilrettelegging, men også sosial integrering som i mange tilfelle kan vere svært vanskelig i ein vanlig skuleklasse. Trist, men sånn er det.

Vi har ein nabo som har eit barn med asperbergers og eit barn med ein anna litt meir alvorlig utviklingsforstyrrelse. Begge har gått på vanlig skule.
Eldste er ferdig med ungdomsskulen no og har begynt i spesialklasse på vidaregåande medan den andre framleis går på ungdomsskulen. Begge har hatt det fryktelig tungt på skulen. Dei har for det meste gått for seg sjølv eller saman med assistenten. Dei andre i klassen er opptatt med sitt og ikkje spesielt interessert i å omgås "han rare". Spesielt ikkje på fritida!

Før eg leste alle historiene frå Tveiterås skule i Bergen og snakka med naboen min hadde eg ein idè om at det var best for alle å integrere barn med spesielle behov i vanlige skuleklassar. No er eg ikkje lengre så overbevist om at det alltid er det riktige.

[Pelle]

Jeg føler at man diskuterer ut fra litt ulike perspektiver her..? Når folk sier det beste er inkludering på nærskolen - mener dere da også barn som er svært inadvendte, som ikke kan prate, som ikke er interessert i andre barn, som sitter og rugger på seg og lager massevis av lyder og må ha alle timer på eget rom?

For jeg har nemlig vært vitne til et slikt tilfelle, og det ble etterhvert ganske trist. De andre 7-klassingene satt ikke og gravde med spade i sanden hele friminuttet og hadde dotrening med faste intervaller, liksom. Alle tok tur i å bytte på å være med barnet i de små friminuttene, men det hjelper jo ikke veldig på integreringen. Barnet ble så ensomt. Og pedagogene var "ensomme", og det hele ble svært sårbart ved feks sykdom.

Slike tilfeller blir jo noe annet enn høytfungerende asperger, barn som gjerne prater og er sosiale, som også gjerne vil være med å spille litt ball i friminuttet eller synge i musikktimen osv.

[Serafin]

Vi har to gutter i "rugger i en krok og kan ikke snakke" enden på skolen, ikke på B sitt trinn, men litt eldre. Eller, han ene snakker vel litt. Jeg ser de bare på SFO, og da tusler de rundt med sitt.
Han min er jo en skravlebøtte, men det er sjelden at han skravler om det som de andre er interesserte i å skravle om, og han fører strengt tatt ingen samtaler. Jeg ser nå at han trekker mer og mer alene, og kan godt ligge og rulle i "kassa" (en slik sofa med tre vegger rundt) alene og spise på bitesmykket sitt og være verdens lykkeligste med det. Men innimellom leker han med lego og sånn sammen med de andre.

Skolen vår er veldig på intergrering, og alle ungene har veldig tilhøringhet til klassen sin, samme pokker liksom. Og det er jo kjempebra. Men noen ganger får jeg litt vondt i hjertet mitt, sånn som når de dro med seg han som er mulithandicapet opp på julekonserten, han måtte sitte på fanget til en voksen, og hele ungen viste med hele kroppen at dette var skummelt og ikke et sted han ville være.
Og på samme julekonsert satt jeg også med vondt i magen, fordi at det ble så veldig tydelig at min guttunge ikke var som alle andre, der han sto oppe på scenen med øreklokker på, og ristet på hendene.
Men tanken er god - for all del. Men mange ganger føler jeg at det kanskje blir gjort fordi at man "skal" og en misforstått "men foreldrene vil nok se at deres barn også deltar" Og noen foreldre setter sikkert pris på det? Jeg kan jo bare snakke ut fra meg selv.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Og på samme julekonsert satt jeg også med vondt i magen, fordi at det ble så veldig tydelig at min guttunge ikke var som alle andre, der han sto oppe på scenen med øreklokker på, og ristet på hendene.

Jeg kjenner følelsen. Jeg sliter med slike tilstelninger. I hverdagen så merker vi ikke alltid annerledesheten, for vi omgås ikke så mange andre på hans alder. Men i slike settinger blir det så tydelig hva de andre barna kan og hvor mye mer modne de er.