Tre år og dypt fortvilet (A-magasinet. Juul)

[Teofelia]

Jeg har litt sansen for hans måte å svare på: barnet ditt føler seg sviktet når far reiser bort i fire måneder like etter at lillebror ble født og familien flyttet til utlandet. Lev med det, eller gjør noe med det, men det at dere ikke har mulighet til å unngå situasjonen gjør den ikke bedre for barnet ditt av den grunn.

Det er ikke alltid slik at "det som er bra for foreldrene er bra for barnet", og JJ har en måte å vise verden fra barnets synsvinkel som jeg ofte synes er tankevekkende.

Også klarer jeg ikke dy meg for å kommentere at jeg virkelig lurer på hvilken far det er som har mage til å reise fra familien sin i fire måneder, mens de er bosatt i utlandet uten familienettverk, og like etter at en ny baby er født? På FP diskuterer vi så fillene fyker hvorvidt det er omsorgssvikt når mor av og til jobber lange dager, mens denne situasjonen får stå ubemerket, siden det er en far – en karrieremann – det er snakk om. : oppgitt:

[Gaia]

Jeg liker egentlig ikke JJ. Det er mye av det han skriver som jeg syns er total skivebom, men i dette tilfellet hadde han faktisk en rekke gode poeng. Jeg skjønner ikke faren som reiser fra familien sin i fire måneder i den beskrevne situasjonen. Men jeg skjønner heller ikke at moren da ikke reiser til et sted med mulighet for avlastning når hun likevel er alene med barna i fire måneder. Problemet med slike innlegg er jo nettopp det at det er så mye ved den aktuelle situasjonen som ikke blir beskrevet. Bildet blir derfor ufullstendig, og det vil nødvendigvis rådene også bli.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Plipp, her.

Men jeg likte dette svaret!
Man kan si han er bastant i sitt svar til moren, men det betyr jo ikke at han kanskje ikke har rett i det han sier. Det er ofte jeg svarer bastant ut fra spørsmål jeg får, man svarer ut fra den info man får. Så må det bli opp til den andre parten, som sitter med hele bildet, å bruke de rådene hun mener kan funke eller har behov for.

Helt enig! Jeg liker at han ER bastant, at han sier ting rett ut istedet for å gå rundt grøten og være redd for å tråkke folk på tærne. Noen foreldre TRENGER kraftige oppvekkere for å forstå hva deres livssituasjon egentlig gjør mot barna. Jeg synes overhodet ikke bastantheten er JJ's største svakhet, jeg synes tvert imot det er hans største styrke som veileder.

[m|nken]

Opprinnelig lagt inn av Plipp, her.

Jeg er ikke spes. fan av Jesper Juul, jeg liker å hente kunnskap fra ulike hold, ikke bare fra en selvutnevnt profet.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er enig med flere her at det største problemet med Jesper Juul er at han er veldig bastant og "slik er det barnet opplever det". I denne konkrete beskrivelsen mener jeg det kan være flere grunner til at barnet oppfører seg anderledes. (Han har fått småsøsken, han har problemer språket, han er i "trassalderen").

Godt poeng, og jeg synes det er veldig merkelig at dette ikke blir nevnt i svaret.

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg liker egentlig ikke JJ. Det er mye av det han skriver som jeg syns er total skivebom, men i dette tilfellet hadde han faktisk en rekke gode poeng. Jeg skjønner ikke faren som reiser fra familien sin i fire måneder i den beskrevne situasjonen. Men jeg skjønner heller ikke at moren da ikke reiser til et sted med mulighet for avlastning når hun likevel er alene med barna i fire måneder. Problemet med slike innlegg er jo nettopp det at det er så mye ved den aktuelle situasjonen som ikke blir beskrevet. Bildet blir derfor ufullstendig, og det vil nødvendigvis rådene også bli.

Jeg vet ikke om denne måten og "hjelpe" foreldre på er så veldig konstruktivt. Mange foreldre tror jeg "putte fingrene i øret" og heller fokusere på en annen problemorientering enn hva Juul prøver og rette fokus mot. Mange foreldre vil kanskje få en "oppkvikker", men hvor mange er istand til å gjøre noe med den faktiske situasjonen de er i? Jeg savner mer konktrete løsninger/råd som er rette på barnet og hva moren kan gjøre i den faktiske situasjonen de er i.

[Tartex]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Mange foreldre vil kanskje få en "oppkvikker", men hvor mange er istand til å gjøre noe med den faktiske situasjonen de er i? Jeg savner mer konktrete løsninger/råd som er rette på barnet og hva moren kan gjøre i den faktiske situasjonen de er i.

Jeg ser poenget ditt, men ser også en fare ved alltid å veilede innenfor gitte premisser. Andre valg ville gitt andre betingelser for denne familien. Det vet de kanskje, men har de tatt det helt inn over seg? Har de skjønt hvor sterkt farens stadige fravær påvirker treåringen? Hvis de tenker nøye gjennom saken og likevel ønsker å leve som de gjør og heller gjøre det beste ut av sitiuasjonen de er i, må de jo gjerne det. Det er jo deres valg tross alt. Men siden treåringen ikke har stemmerett og ikke får muligheten til å velge, synes jeg det er svært betryggende at noen (her Juul) peker på at de som foreldre har valgfrihet. Selv om det vil ha store konsekvenser å skifte jobb og flytte på seg, betyr det ikke at det ikke går an.

Noe jeg reagerer på (som regel uten å kommentere det) er når unge par med godt betalte jobber, to dyre biler og splitter nytt hus (og barnehageplass til begge ungene) sukker litt når de hører at jeg skal jobbe 70% i et halvt år etter denne barselpermisjonen. "Ja vi har ikke det valget, vi. Vi må nok jobbe fullt begge to." Jeg irriterer meg nok ørlite over at de formulerer seg slik. For det er jo ikke sant at de ikke har noe valg. Det er vel heller slik at de alt har tatt sitt valg angående forbruk og levestandard og nå også tar konsekvensene av det.

Litt på siden dette siste kanskje, men jeg tenker at man har lett for å gro fast i livssituasjonen sin og innbille seg at det er helt uoverkommelig og skummelt å endre på den. Man utelukker jo en masse muligheter sammen med ulempene og det er litt trist. Trist og kanskje også litt skummelt. Menneskets frihet til å velge er i seg selv et spennende tema synes jeg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Tartex, her.

Noe jeg reagerer på (som regel uten å kommentere det) er når unge par med godt betalte jobber, to dyre biler og splitter nytt hus (og barnehageplass til begge ungene) sukker litt når de hører at jeg skal jobbe 70% i et halvt år etter denne barselpermisjonen. "Ja vi har ikke det valget, vi. Vi må nok jobbe fullt begge to." Jeg irriterer meg nok ørlite over at de formulerer seg slik. For det er jo ikke sant at de ikke har noe valg. Det er vel heller slik at de alt har tatt sitt valg angående forbruk og levestandard og nå også tar konsekvensene av det.

Den der har jeg hørt altfor mange ganger, og jeg synes det er like provoserende (og trist) hver gang.
Vi kunne hatt lekkert stort hus, 2 biler og reist til Syden hvert år vi også, om jeg hadde jobbet 100 %. Men vi velger annerledes pga. ungen og de fremtidige barna. At folk velger å se mindre til barna og jobbe mer er helt greit om de trives sånn, men da må de jo ikke komme og klage på at de ikke har noe valg, når sannheten er at de aller fleste faktisk HAR det. Forresten, det at en nybakt far kan reise fra sine små barn i flere måneder av gangen er for meg helt ufattelig. Min mann hadde gått over lik for å skaffe seg en annen jobb om han fikk se barna sine så lite. Heldigvis!

[Tartex]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Forresten, det at en nybakt far kan reise fra sine små barn i flere måneder av gangen er for meg helt ufattelig. Min mann hadde gått over lik for å skaffe seg en annen jobb om han fikk se barna sine så lite. Heldigvis!

Ja den kan jeg signere. Og så trekker jeg det liksom enda lengre inni hodet mitt... jeg tviler på at jeg ville falt for en sånn mann i utgangspunktet, siden jeg synes det er så uendelig viktig å ha en partner som er en god far og som virkelig ønsker å knytte gode nære og sterke bånd til barna sine. Jeg kan liksom ikke tro at denne faren kan få et fullgodt forhold til sønnen sin om han velger å fortsette å reise så mye. Jeg lurer også på om det inntrykket sønnen hans sitter med nå lar seg reparere helt. Tre år er en viktig alder når det kommer til utvikling av selvfølelse, evnen til å knytte relasjoner og egenverdi å gjøre. Leste en gang om dette og at enkelte kaller det et "window of opportunity" som i stor grad lukkes etter 3-4-års alderen. Ikke alle lærde er enige i at det er riktig så dramatisk, men jeg ville søren meg ikke turt å gamble med det når det kom til mine egne unger...

[Erica]

Jeg synes svaret til Juul er bra jeg. Han sier jo at barnets oppførsel er en reaksjon på at faren reiser bort lenge, og at det blir spesielt vanskelig nå som det er kommet et nytt barn i familien. Han gir jo råd ut fra at dette barnet tydeligvis ikke takler denne situasjonen, at foreldrene må enten gjøre noe med situasjonen eller leve med barnets reaksjoner. Han sier jo også at barnet nok ikke får noen varige mén av dette, men at det er ingen god situasjon for familien. Han gir råd til mor om å trøste istedet for å irettesette barnet.

[habahabasjuppsjupp]

mannen min er borte i 4 uker av gangen. mine barn er vant til det, vi snakker med pappa i telefonen og vi snakker om pappa daglig.

andre barn takler det på helt andre måter, så er det bare, men synes dere er litt "frekke" når dere sier mannen deres ville gått over lik for å få en annen jobb, og dere ville ikke ha falt for en slik amnn i utgangspunktet. vell jeg hadde ikke planer om å falle for en sjømann jeg heller det bare ble slik for det var min HAN! han jeg passet sammen med han som fikk hjertet mitt til å jobbe litt ekstra hardt... kjærlighet er ikke noe man bestemmer selv.
hva hvis mannen din var utdannet noe der han måtte reise? har han satt seg tilbake på skolebenken for å få seg ny utdannelse?


så over til tema er morsomt å lese hva "ekspertene" mener om oppdragelse, men til slutt er det deg og ditt liv som må avgjøre om hva som passer til deg og dine.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av habahabasjuppsjupp, her.

andre barn takler det på helt andre måter, så er det bare, men synes dere er litt "frekke" når dere sier mannen deres ville gått over lik for å få en annen jobb, og dere ville ikke ha falt for en slik amnn i utgangspunktet. vell jeg hadde ikke planer om å falle for en sjømann jeg heller det bare ble slik for det var min HAN! han jeg passet sammen med han som fikk hjertet mitt til å jobbe litt ekstra hardt... kjærlighet er ikke noe man bestemmer selv.
hva hvis mannen din var utdannet noe der han måtte reise? har han satt seg tilbake på skolebenken for å få seg ny utdannelse?

Frekkt eller ikke, det er nå engang slik at vi har forskjellige meninger. 4 uker er nok ikke så voldsomt mye, jeg hadde da taklet feks. en Nordsjø-arbeidende mann. Men 4 måneder, slik mannen i artikkelen? Min mann hadde ikke orket å være så lenge borte fra sine egne barn, så jeg VET at han hadde "gått over lik" for å forandre situasjonen. Han sier det selv også. Barna er viktigere enn jobben for ham, heldigvis.

[habahabasjuppsjupp]

barna er det viktigste for mannen min også men inntekt må vi ha!

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av habahabasjuppsjupp, her.

synes dere er litt "frekke" når dere sier mannen deres ville gått over lik for å få en annen jobb, og dere ville ikke ha falt for en slik amnn i utgangspunktet. vell jeg hadde ikke planer om å falle for en sjømann jeg heller det bare ble slik for det var min HAN! han jeg passet sammen med han som fikk hjertet mitt til å jobbe litt ekstra hardt... kjærlighet er ikke noe man bestemmer selv.
hva hvis mannen din var utdannet noe der han måtte reise? har han satt seg tilbake på skolebenken for å få seg ny utdannelse?

Det er da ikke noe nytt eller revolusjonerende at folk bytter jobb eller bransje når de planlegger å lage eller har fått barn.

Det er sant at man ikke vanligvis selv kan bestemme seg for hvem man forelsker seg i, men man kan påvirke sin egen (og hverandres) hverdag i veldig stor grad, og jeg for min del hadde ikke i utgangspunktet ønsket å lage barn med noen som syntes det var greit å reise bort i fire måneder, rett etter en fødsel, og la meg sitte igjen i utlandet med to barn alene. Enten måtte mannen ha funnet seg en annen jobb, eller så fikk det heller være med barnelagingen.

For meg er det å ha en deltagende far til mine barn det desidert viktigste kriteriet for å lage dem, og deltagende fedre klarer vanligvis å unngå slike situasjoner som den vi snakker om her. Jeg kaller meg en karrierekvinne, men like fullt prioriterer jeg barna og familien før jobben. Jeg forventer ikke noe mindre av barnas far.

Og det er forsvinnende få menn som MÅ reise bort i fire måneder like etter at han har blitt far. Kanskje de må det for å unngå å bli forbigått ved neste forfremmelse, kanskje de må det for å lande den jobben de helst vil ha og kanskje alternativet er å sette karrieren på hold noen år, men dette gjør da kvinner i ett sett, og det er ikke verre enn som så for menn heller. Det er så godt som alltid et spørsmål om prioriteringer.

[Dixie Diner]

Halleluja.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

For meg er det å ha en deltagende far til mine barn det desidert viktigste kriteriet for å lage dem, og deltagende fedre klarer vanligvis å unngå slike situasjoner som den vi snakker om her. Jeg kaller meg en karrierekvinne, men like fullt prioriterer jeg barna og familien før jobben. Jeg forventer ikke noe mindre av barnas far.

Jeg kan vel egentlig signere alt Teofelia har skrevet i denne diskusjonen, og særlig det som er sitert. Jeg traff mannen min som 17-åring. Mannen min har et typisk "manneyrke", og er i en situasjon hvor det forventes at han skal jobbe mye - og at den type arbeidssituasjon han er i (med eget firma) ikke er forenelig med oppfølging av småbarn.

Allerede som 17-åring gjorde jeg det klart mine tanker rundt det å få barn og familie. Viktighet av begge foreldres tilstedeværelse og engasjement. Heldigvis var mannen min enig, og hovedårsaken til at han også var opptatt av dette, var egne negative erfaringer med en far som jobbet mye i oppveksten. Mitt engasjement kommer av at jeg har vært så heldig å ha en svært tilstedeværende far (og mor).

Man kan påvirke sin livssituasjon, man har mange valgmuligheter. Man man må ville, og man må ville ofre noe. Jeg blir skikkelig irritert over at så mange begrunner fars fravær med at han tjener mest, og den genrelle oppfatningen av at menns arbeid er så sabla viktig. (Som om typiske manneyrker er viktigere en typisk kvinneyrker. ) Menn har da for f*** vært med å stifte familie, da får de jammen stille opp for barna sine. Det er ikke nok å være glad i dem (det er ikke graden av "glad i" vi diskuterer), man må faktisk til en viss grad være til stede også.

Når det gjelder kommentarer rundt JJ sin bastanhet er jeg enig i at det kan bli litt mye, og at det kan føre til at foreldre trekker seg tilbake. Som sosionom synes jeg det er viktig å ta litt forbehold når man gir råd og veiledning. For øvrig følger jeg ham i mye av det han sier, og er enig i at han er et viktig talerør for barna.

[Tartex]

Synd at det oppleves som frekt å være veldig opptatt av å ha en tilstedeværende mann, men sånn er faktisk jeg og det må jeg få lov til å være. Kjenner "oss" igjen i det Irma skriver nedenfor her:

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

... Heldigvis var mannen min enig, og hovedårsaken til at han også var opptatt av dette, var egne negative erfaringer med en far som jobbet mye i oppveksten. Mitt engasjement kommer av at jeg har vært så heldig å ha en svært tilstedeværende far (og mor).

Akkurat sånn er det her også. Faren til mannen min var fisker og moren var i praksis alenemor med tre-fire unger store deler av året. Faren engasjerte seg heller ikke i ungene slik fedre gjør i dag. Mannen min er derfor veldig bevisst på hva slags far han ønsker å være og tid med ungene er noe han selv setter veldig høyt. Han ønsker rett og slett ikke å gå glipp av noen del av oppveksten deres.

Kan jo legge til at mannen min jobbet skift i et nyhetsbyrå da førstebarnet vårt ble født, men siden han hadde et ganske fritt yrke og fleksibel arbeidstid, gikk det bra. Han fikk i grunnen mer våkentid med babyen vår i og med at mange av vaktene var på kveldstid. Han tok også ut mye mer pappapermisjon enn de fastsatte ukene. Før vi fikk barn nummer to, byttet han jobb ene og alene for å få en vanlig 8-16-jobb som var lettere å kombinere med tilværelsen som småbarnsforelder. Det var ikke det mest ambisiøse å gjøre, men lønna var like god og han ser på den nye jobben som en grei løsning for å få en god familiehverdag.

[habahabasjuppsjupp]

men en mann som jobber borte i perioder kan da vell ta, i like stor grad som "vanlige" pappaer, del i oppveksten og oppdragelsen til sine barn. den tiden de er hjemme så er de jo hjemme, hele døget og kan følge opp ungene sine da.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tartex, her.

Synd at det oppleves som frekt å være veldig opptatt av å ha en tilstedeværende mann, men sånn er faktisk jeg og det må jeg få lov til å være.

Nå spørs det jo veldig hvilken jobb mannen har som gjør han fraværende. De som reiser på båt eller i nordsjøen er jo mye hjemme også. Jeg tror at hvis min mann hadde hatt denne typen jobb ville det først og fremst vært et problem for meg og min jobb - ikke nødvendigvis for barna.
Det er i alle fall slik jeg tenker per i dag, har aldri opplevd det på kroppen.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av habahabasjuppsjupp, her.

men en mann som jobber borte i perioder kan da vell ta, i like stor grad som "vanlige" pappaer, del i oppveksten og oppdragelsen til sine barn. den tiden de er hjemme så er de jo hjemme, hele døget og kan følge opp ungene sine da.

Fire måneder er en ganske stor prosentandel av livet til en treåring, og jeg tror det skal mye til å ta igjen det tapte når man kommer hjem etter et slikt fravær. (Ikke minst når fraværet er lagt til et så lite gunstig tidspunkt.) Det er stor forskjell på å være hjemmefra fire uker i strekk og fire måneder. (Og noe sier meg, uten at jeg har peiling, så klart, at en mann som er hjemmefra i fire måneder etter fødselen, har har ikke fire måneder fri fra jobb når han kommer tilbake igjen for å ta igjen det tapte på …)

[Señora]

Som småbarnsmor og sjømannsfru har jeg sagt til min mann at han får ikke lov å reise bort i perioder som er lenger enn 4 uker. Dermed må han velge jobb etter det. I fjor begynte han i et rederi som lovet 4 ukers seiligsperioder, men det var bare tull og løgn. De drøyet det til 7 uker. Da sa jeg stopp. Vi kunne aldri bestille en ferie på forhånd, vi visste ikke om han kom til å være hjemme til jul, påske og andre viktige dager.

Han endte med å bytte jobb ganske kjapt siden han var i prøveperiode, og fikk kjapt en ny jobb som hadde mye mer seriøs arbeidsgiver.

Jeg har ikke ork eller overskudd til å være alene med to barn i over 4 uker uten avlastning, i tillegg til at jeg på daværende tidspunkt skulle begynne i ny 100% stilling. Jeg har da ikke blitt mor alene, og styrer det jeg kan, men jeg vet at jeg aldri kan forlange at han skal ta ny utdannelse og få seg jobb i land. Det ville være å knuse drømmen han har drømt om hele livet, og nådd. Så rå er jeg ikke.

I tillegg så har man jo barna oppi dette. Mini forstod ikke forskjell på 1 uke eller 7 den gang, men han på 7 forstod jo at dette ble lenge. Han klaget og sa at han ville ha pappa hjem.

Uansett er jeg glad for at han faktisk er heltidspappa når han er hjemme, hele 6 måneder i året. Det kan ikke jeg skilte med.

Et hjertesukk fra meg kanskje, jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, jaja.

[Lykken]

Er poenget til enkelte her at ingen fedre kan være sjømenn, fiskere eller ha andre yrker som medfører reising eller uteperioder? Man skal gi opp yrket sitt, det man er utdannet til eller alltid har jobbet med fordi det medfører perioder borte fra hjemmet?
Jeg selv hadde ikke ønsket det, men det er mange familier som har innrettet seg slik og trives med lengre perioder borte og lange perioder hjemme.
Dere får det til å høres ut som alle med slike yrker er lite interessert og lite deltakende i barnas liv, det synes jeg er frekt. Dere sier rett ut at dersom man ikke har en 8-16 jobb som far så er man egentlig ikke interessert i være en god og deltakende far.