Bort med barn med downs syndrom (VG)

[Superior]

Siden jeg nå har fått et alvorlig sykt barn selv, ville jeg aldri klart å kunne ta bort et barn. Heldigvis håper jeg at jeg slipper å ta stilling til det, men jeg tror med hånden på hjertet at abort ikke er en mulighet for meg.

Det er ingen garantier, og selv om barnet er født friskt betyr ikke det at man slipper unna noen ting.

Jeg forstår hvorfor folk gjør som de gjør, men personlig ville jeg hatt problemer med det.

[Kate]

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Det er umulig å si.
En god venn av meg fikk vite at barnet kona bar på hadde ryggmargsbrokk.
De valgte å beholde jenta.

[Cascaye]

Jeg hadde uten noen som helst tvil tatt abort.

Ja, jeg ville tatt abort dersom jeg ventet et barn som hadde downs.

[samra]

Jeg er 110% imot sortering av liv! Selv VET jeg at jeg hadde båret frem det som ble skapt inni meg uansett. Jeg tror at selv om legen hadde gitt meg beskje om at barnet vill dø like etter fødsel at jeg likevel ville valgt å bære det frem. På den måten kunne jeg sett det som at naturen var slik fremfor at JEG tok et liv. (Jeg tror også at jeg hadde klamret meg til håpet om at legen tok feil...)

Jeg hadde IKKE fjernet et barn med down's. De er nydelige barn med masse personlighet som ofte øser rundt seg med glede, latter og kjærlighet!!! Å forklare en abort av downs barn med økonomi blir for meg helt søkt når man lever i norge!

[Heiko]

Vi var midt oppe i problematikken da i skulle ha Tilde. Under første ordinære ultralyd fant jordmor ut at lårbenet til fosteret var for kort i forhold til resten av kroppen. Det ble et himla styr. Vi var til flere etterkontroller over en 2 måneders periode hvor alle lemmer ble målt igjen og igjen. Jordmor og leger gav oss humbugg svar, og latet som om det var vanlig vekstavvik og svangerskapsforgiftning de var engstelig for. Den siste legen vi var hos fortalte til slutt hva de var bekymret for (noe jeg skjønte på første UL), da var jeg rasende på alle de idiotiske svarene vi hadde fått underveis. Ja ,ja, nok om det (kjenner jeg blir eitrende sinna når jeg tenker på det).

Jeg har i en del år jobbet med utviklingshemmede så jeg viste en del om hvilke utfordringer vi ville få med et barn med downs. Det verste var egentlig at jeg møtte meg selv døra. Jeg hadde alltid sagt at jeg ”ALDRI kom til å ta abort om jeg ble gravid med et barn med downs” (og lignende diagnoser), ”at alle barn har livets rett” og at ”et utvelgelses samfunn er noe jeg ikke ville være en del av”.

Så kom kamelen. Plutselig gjaldt det muliges meg på ordentlig. Det var noen tøffe uker, mye gråt, elendighet og krisemaksimering fra min side. Jeg kom underveis frem til at abort ikke var aktuelt, men jeg hadde mange og tunge runder med meg selv. Jeg ble nærmest lettet for hver dag som gikk og grensen for å få tatt vanlig abort var overskredet.

Tanken på hva et søsken med downs ville gjøre med oppveksten for Hedda var hele veien tilstede og vanskelig å forholde seg til.

Kjenner jeg blir litt nummen når jeg tenker på dette igjen. Det var en tøff ”nesten-opplevelse” av det verst tenkelige. Allikevel var det aller,aller verste å konfrontere seg selv med tidligere bastante utsagn. Jeg tror jeg kom ut som mer ydmyk etter de ukene der.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Vi var midt oppe i problematikken da i skulle ha Tilde. Under første ordinære ultralyd fant jordmor ut at lårbenet til fosteret var for kort i forhold til resten av kroppen. Det ble et himla styr. Vi var til flere etterkontroller over en 2 måneders periode hvor alle lemmer ble målt igjen og igjen. Jordmor og leger gav oss humbugg svar, og latet som om det var vanlig vekstavvik og svangerskapsforgiftning de var engstelig for. Den siste legen vi var hos fortalte til slutt hva de var bekymret for (noe jeg skjønte på første UL), da var jeg rasende på alle de idiotiske svarene vi hadde fått underveis. Ja ,ja, nok om det (kjenner jeg blir eitrende sinna når jeg tenker på det).

Jeg har i en del år jobbet med utviklingshemmede så jeg viste en del om hvilke utfordringer vi ville få med et barn med downs. Det verste var egentlig at jeg møtte meg selv døra. Jeg hadde alltid sagt at jeg ”ALDRI kom til å ta abort om jeg ble gravid med et barn med downs” (og lignende diagnoser), ”at alle barn har livets rett” og at ”et utvelgelses samfunn er noe jeg ikke ville være en del av”.

Så kom kamelen. Plutselig gjaldt det muliges meg på ordentlig. Det var noen tøffe uker, mye gråt, elendighet og krisemaksimering fra min side. Jeg kom underveis frem til at abort ikke var aktuelt, men jeg hadde mange og tunge runder med meg selv. Jeg ble nærmest lettet for hver dag som gikk og grensen for å få tatt vanlig abort var overskredet.

Tanken på hva et søsken med downs ville gjøre med oppveksten for Hedda var hele veien tilstede og vanskelig å forholde seg til.

Kjenner jeg blir litt nummen når jeg tenker på dette igjen. Det var en tøff ”nesten-opplevelse” av det verst tenkelige. Allikevel var det aller,aller verste å konfrontere seg selv med tidligere bastante utsagn. Jeg tror jeg kom ut som mer ydmyk etter de ukene der.

Ja det er noe annet å si hva vi ville når vi aldri har vært i situasjonen tror jeg. Det må være tøft å måtte ta valget. Jeg har full respekt enten man velger det ene eller det andre om jeg skal få si det slik.

[banana]

Jeg har vært i den situasjonen at min tilsynelatende frisk-fødte baby ble utredet for mulige syndrom og andre ting. Det er de tøffeste ukene jeg noen gang har hatt. Redselen var så stor og så uendlig tilstedetværende. Redsel for framtida, for babyens liv, for våre liv, vårt samliv. Vi hadde allerede massevis av problemer med babyen, det tok all vår energi og enda mye mer. Hadde vi hatt et barn som var litt eldre i tillegg så hadde vi ikke hatt noenting å gi han / henne. Og ingen familie i nærheten til å hjelpe oss. Enden på historien er at babyen ikke var syk, noen grunn til problemene fant man aldri men de gikk over av seg selv.

Jeg kjenner meg helt på linje med Mim her, uansett hvor lite politisk korrekt det er å si det. Da jeg var gravid neste gang gikk vi til privat ultralyd da jeg var 11 uker på vei for bl.a. å sjekke nakkefolden. Jeg er 99% sikker på at jeg ville tatt abort dersom barnet hadde Downs syndrom.

[Inagh]

Dette er en av årsakene til at min mann og jeg har gjort et valg og satt en stopper for videre barneproduksjon...

Dersom jeg hadde blitt gravid igjen, og fått vite at barnet jeg bar hadde Downs eller en annen funksjonshemming, må jeg dessverre si jeg hadde valgt å ta det bort. Ut fra den livsssituasjonen vi er i, har vi ikke overskudd eller økonomi til å ta oss av et barn til med spesielle behov.

Hadde vi hatt friske barn fra før, og to inntekter, da hadde jeg nok ikke valgt bort et barn med Down syndrom.

Så - for å spare oss et slikt valg, som ingen av oss ønsker å måtte ta, velger vi heller å være fornøyd med de to guttene vi har.

Jeg syns det er trist at barn med Down syndrom blir valgt bort - men jeg har full forståelse for at enkelte velger abort.

[nolo]

Jeg hadde tidlig ultralyd pga alderen min da jeg var gravid. Vi diskuterte selvsagt en del i forkant av denne, og med to friske barn og ordnet økonomi og helse, var vi enige om at det fikk komme det som kom, så fikk vi takle det etter hvert. Tilstander som hadde vært uforenlig med liv etter fødsel hadde endt i abort i vårt tilfelle. Tilbud om fostervannsprøve takket vi nei til.

I en annen livssituasjon hadde vi gjerne tatt andre valg. Jeg er ingen andre, og vet ikke beveggrunnene for at folk tar de ulke valgene de gjør. Jeg er bare glad valgene finnes.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Jeg er bare glad valgene finnes.

Ja jeg er så enig.

[jane]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hadde du tatt abort om du hadde ventet et barn med downs?

Ja.

[Jinx]

Nei jeg er ganske sikker på at vi ikke hadde gjort det. Men jeg kan ikke si det 100%.

[Michayla]

Ja jeg hadde valt å ta abort, men ikke med lett hjerte.

Jeg har en gutt med Ad/hd og han får ikke den hjelpen av kommunen han har rett på pga økonomi, hvordan i alle dager skulle jeg ha fått hjelp med et barn som trenger så vanvittig mye mer?
Jeg har jobbet med forskjellige funksjonshemninger blandt annet downs og de er flotte mennesker, men fy fader for en jobb.

Så lenge samfunnet ikke er tilrettelagt for barn med spesielle behov så makter jeg ikke å bære frem et barn med downs eller andre funksjonshemninger.

En ting er jobben det er å ta var på dette barnet, ha økonomi og ikke minst tid og samtidig ta meg av de barna jeg allt har, så skal man kjempe mot kommunen, møter og papirmøller, avslag, anker....+++

Nei takk, jeg ser for mange utslitte foreldre.

Et barn med downs trenger deg hele livet, har selv en gammel pasient med denne diagnosen og h*n bor alene, men er 7 år i hodet og oppfører seg deretter og vi er der flere ganger til dagen da familien er for slitne til å følge opp. H*n er overlatt til kommunen.

Er ikke rett det heller? Og det er mange av dem.


Nei en må kjenne på seg selv om man makter å ta vare på en barn med ekstra behov og den kampen det innebærer.
Med downs så følger det ofte med andre sykdommer blandt annet hjertefeil.

[Muad'Dib]

Vi dro til Danmark og fikk morkakebiopsi hos en av landets førende spesialister som ikke hadde noen spontanaborter blandt sine testede. Det kostet 7000 kr, hvis jeg husker rett. Som jeg har skrevet før, er mannen og jeg utlendinger her, og vi har et svært begrænset nettverk som ville kunne hjelpe os med et handicappet barn som uten problemer ville kunne overleve oss. Vi hadde dessuten storebror å ta hensyn til. Et søsken med Downs syndrom ville fort blitt hans ansvar. Hadde screeningen vist downs syndrom, ville vi ikke ha nølt med å ta abort. Det var underligt å tenke på, at vi med et eventuelt dårlig testresultat kunne ha henvendt os til nærmeste sykehus og forlangt abort.

Mange av vores bekendte og kolleger til mannen (leger) reiser til utlandet etter screening, som de da selv betaler for.

Jeg synes det er litt beklagelig, at det p.g.a. den veldig begrensede mulighet for svangerskapsdiagnostikk her i landet, blir et i alt for stor grad sosio-økonomisk anliggende om man får mulighet for å vite mere om, hvad det er man har i magen, og velge deretter. Min tyske veninne, som også er lege her i Norge, ble ganske chokert da hun så, hvor dårlig rutine det er m.h.p. svangerskapsdiagnostikk. Som konsekvens er det flere spontanaborter blandt de som tar fostervandsprøve/morkakebiopsi. Dessuten kunne mange barn som nå dør av medfødte feil ha vært reddet om man hadde vært forberedt på deres defekt. Det blir sågar fortsatt født tvillinger uten at man er forberedt på det !

Fint at folk velger forskjelligt, men for at det skal være rettferdigt, må alle ha tilgang til informasjon, så de selv kan ta dette valget (eller selv velger ikke å ta et valg).

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hadde du tatt abort om du hadde ventet et barn med downs?

Nei, det hadde jeg ikke.

[Kirsebær]

Jeg har er ikke for at alle som har barn i magen med sykdommer/syndrom skal ta abort, for jeg ønsker virkelig ete samfunn med alle utgaver av menneskearten.

Men samtidig syns jeg jo at noen burde kunne ta abort på et slikt grunnlag også. Det er ikke alle som er veldig gode foreldre i utgangspunktet, og å kunne gi dem valget om å ta abort når de venter et barn med store, spesielle behov ser jeg ikke noe negativt ved.

Om noen absolutt ikke ønsker seg et barn med downs, og virkelig ikke ser for seg at de kan ofre alt det de bør ofre ved å få et sykt barn, så er det kanskje best at de ikke får det også?

Men sånn tenker jeg jo om friske graviditeter også. Blir man gravid, og virkelig, virkelig ikke vil ha barn, så har jeg ingen problemer med å anbefale en abort.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg har er ikke for at alle som har barn i magen med sykdommer/syndrom skal ta abort, for jeg ønsker virkelig ete samfunn med alle utgaver av menneskearten.

Men samtidig syns jeg jo at noen burde kunne ta abort på et slikt grunnlag også. Det er ikke alle som er veldig gode foreldre i utgangspunktet, og å kunne gi dem valget om å ta abort når de venter et barn med store, spesielle behov ser jeg ikke noe negativt ved.

Om noen absolutt ikke ønsker seg et barn med downs, og virkelig ikke ser for seg at de kan ofre alt det de bør ofre ved å få et sykt barn, så er det kanskje best at de ikke får det også?

Men sånn tenker jeg jo om friske graviditeter også. Blir man gravid, og virkelig, virkelig ikke vil ha barn, så har jeg ingen problemer med å anbefale en abort.

Og hvem skal da bestemme hvem som får lov og hvem som ikke får lov?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Jeg synes det er litt beklagelig, at det p.g.a. den veldig begrensede mulighet for svangerskapsdiagnostikk her i landet, blir et i alt for stor grad sosio-økonomisk anliggende om man får mulighet for å vite mere om, hvad det er man har i magen, og velge deretter. Min tyske veninne, som også er lege her i Norge, ble ganske chokert da hun så, hvor dårlig rutine det er m.h.p. svangerskapsdiagnostikk. Som konsekvens er det flere spontanaborter blandt de som tar fostervandsprøve/morkakebiopsi. Dessuten kunne mange barn som nå dør av medfødte feil ha vært reddet om man hadde vært forberedt på deres defekt. Det blir sågar fortsatt født tvillinger uten at man er forberedt på det !

Fint at folk velger forskjelligt, men for at det skal være rettferdigt, må alle ha tilgang til informasjon, så de selv kan ta dette valget (eller selv velger ikke å ta et valg).

Veldig enig. Gode poeng.

Opprinnelig lagt inn av Hobbes, her.

Men jeg føler litt at når man åpner opp muligheten for å få flere barn, så åpner man også opp for risikoen at dette barnet trenger ekstra oppfølging. Som noen sa over her, man har ingen garanti for at man skal få et friskt barn.

Å få barn er alltid en mulighet for risiko. Noe kan skje Lille. Når som helst. det vet man jo aldri. Jeg kan ikke sikre meg mot trafikkulykker, akeulykker, sykkelulykker, skiulykker, stupeulykker og hva_har_du...Men jeg vil gjerne ha kontroll over alt jeg kan ha den minste mulighet til å ha kontroll over.

Jeg har stor respekt for andres valg på dette punktet. Jeg gjør alt jeg kan for at det skal bli lettere å ha barn med spesielle behov. Men jeg ønsker ikke å ha et barn med spesielle behov. Hvis jeg kan slippe. Jeg skal prøve å greie å håndtere det om det skulle skje, men jeg velger det ikke. :vilikkehøresutsometdårligmenneske:

[Maz]

Nakkefoldtest i kombinasjon med blodprøve er flott som et utgangspunkt for en beslutning om fostervannsprøve.

Tidligere var det slik her at alle over en gitt alder (37/38?) ble tilbudt fostervannsprøve. En slik prøve har jo i seg selv en abortriskio på minst 1%. Resultatet var mange friske fostere som ble abortert som følge av prøven enn de som ble terminert for kromosonfeil.

Før jeg fikk datteren min ville jeg ikke ha valgt terminasjon, men nå ville jeg nok det. For et søsken med utfordringer som oftest er en belastning for søsken også. En belastning de vil ha med seg nesten hele livet.