Bort med barn med downs syndrom (VG)

[Sitron]

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=152936

Hadde du tatt abort om du hadde ventet et barn med downs? I så fall tilhører du en stor majoritet.

Nakkefoldstesten er jo ikke 100% sikker, så jeg antar de vil bli tilbudt fostervannsprøve, de som har fostre med nakkefold som avviker. Uansett syns jeg det er tragisk. Kunne de ikke heller konsentrert seg på å finne løsninger for de som av ulike grunner behøver pgd ol?

[Harriet Vane]

Ja, det hadde jeg. :egoist:

Jeg er 100 % for at foreldre til barn med spesielle behov skal få all den hjelp og oppfølging de har behov for. Men så lenge man må slite så fryktelig for å kunne ha et godt familieliv, for å kunne gi barnet det som det trenger, for å kunnen fortsette i jobb, få alt man har krav på og ikke minst fremdeles ha krefter til søsken, partner og venner, så vil jeg ikke. Jeg akter ikke å velge å bli en frontkjemper i en håpløs kamp mot offentlige kontorer, manglende nattesøvn og hele tiden vaklende på kanten av samlivsbrudd.

Dette er et likestillingsproblem, ettersom det å få barn med spesielle behov fører med seg at mor må slutte i jobben og være hjemme med ungen i årevis. Ingen menn gjør det. Damer blir eksperter på ungenes sykdom, og må fungere som sykepleiere 24/7 for ungene sine uten avlastning. Og samlivet ryker med enorm hyppighet. Dette livet ønsker jeg ikke. :ærlig:

Jeg tar det om det kommer, men jeg VELGER det ikke.

[Filifjonka]

Jeg kan ikke si det 100% sikkert siden jeg heldigvis har sluppet å være i den situasjonen at jeg måtte ta et sånt valg. Men jeg tenker veldig mye av det samme som Mim. Jeg ville syntes det var veldig tungt å ta abort, men jeg kjenner foreldre som har barn med Downs, og det er ikke bare solskinnshistorier. Tenkte endel på dette da jeg fikk minstemann (da jeg var 36). Med tre barn fra før var jeg veldig redd for å få et barn med spesielle behov, og jeg ville nok latt hensynet til de jeg allerede hadde komme først.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg akter ikke å velge å bli en frontkjemper i en håpløs kamp mot offentlige kontorer, manglende nattesøvn og hele tiden vaklende på kanten av samlivsbrudd.

Dette er heldigvis ikke nødvendigvis virkeligheten! Jeg har som pedagogisk leder i barnehage hatt nær kontakt med fem familier med barn som er født med downs, og selv om det ikke er lett - og de har ulike utfordringer på hver sin kant - så er det fullt mulig å ha et godt og meningsfylt familieliv med disse barna. Gjennom god oppfølging og trening i barnehage så er det utrolig hva disse barna lærer å mestre. Jeg hadde ikke valgt det bort.

[Hasselnøtt]

Jeg må med handa på hjertet si at jeg absolutt hadde vurdert det. Hva utfallet hadde blitt aner jeg ikke. Jeg har derimot ikke gjort noen ekstra krumspring for å la meg undersøke de gangene jeg har vært gravid.

Jeg kjenner at jeg er litt på linje med Mim her.

[Mandarin]

Jeg har vokst opp med en mor som har jobbet på et hjem for barn med downssyndrom og hadde nok syntes at dette var et utrolig vanskelig valg.
Men klart jeg hadde vurdert det. Det er en travel og hektisk hverdag vi lever i, og stilt ovenfor valget så hadde det blitt en vanskelig avgjørelse. Men om jeg med hånden på hjertet skulle velge, så hadde jeg nok beholdt.

Vi kjenner et par som fikk barn nummer tre for et år siden med downs. Det er en liten hjerteknuser og de er overlykkelige for å ha født dette barne i Norge. Her har vi ressurser til å ta oss av de som er litt anderledes. I deres hjemland, ville det vært katastrofalt.



Vi har en liten søster
Vi har en liten bror
Som er litt anderledes
Enn andre barn på jord

De kom til denne verden
-det vanskelige sted-
Med mindre håndbagasje
Enn vi ble utstyrt med

Vi voksne er så kloke
i mening og i ord
Vår lille bror og søster
Blir aldri riktig stor

Vi har vår eng og åker
Vi har vårt kjøpmannskap
Og vi beregner livet
i vinning og i tap

Det er så lett å skubbe
De små og svake vekk
Og la dem stå tilbake
Med hjelpesløse trekk

Det er så lett å glemme
Når siste båt skal gå
Må alle pasasjerer
La ALL bagasje stå

[Estrella]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ja, det hadde jeg. :egoist:

Jeg er 100 % for at foreldre til barn med spesielle behov skal få all den hjelp og oppfølging de har behov for. Men så lenge man må slite så fryktelig for å kunne ha et godt familieliv, for å kunne gi barnet det som det trenger, for å kunnen fortsette i jobb, få alt man har krav på og ikke minst fremdeles ha krefter til søsken, partner og venner, så vil jeg ikke. Jeg akter ikke å velge å bli en frontkjemper i en håpløs kamp mot offentlige kontorer, manglende nattesøvn og hele tiden vaklende på kanten av samlivsbrudd.

Dette er et likestillingsproblem, ettersom det å få barn med spesielle behov fører med seg at mor må slutte i jobben og være hjemme med ungen i årevis. Ingen menn gjør det. Damer blir eksperter på ungenes sykdom, og må fungere som sykepleiere 24/7 for ungene sine uten avlastning. Og samlivet ryker med enorm hyppighet. Dette livet ønsker jeg ikke. :ærlig:

Jeg tar det om det kommer, men jeg VELGER det ikke.

Må bare signere Mim her. Og jeg vet hvordan det er å ha et annerledes barn.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Hobbes, her.

Og hvem skal da bestemme hvem som får lov og hvem som ikke får lov?

Det bør vel hver forelder avgjøre da, eller? Vi ser jo i slike diskusjoner som dette at på langt nær alle ville valgt abort.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette er et likestillingsproblem, ettersom det å få barn med spesielle behov fører med seg at mor må slutte i jobben og være hjemme med ungen i årevis. Ingen menn gjør det.

Da må vi i såfall være unntaket som bekrefter regelen, for her har begge tatt den biten. Mannen mest.

[Anuk]

Jeg liker ikke denne tendensen. For å være helt ærlig er det enkelte ting jeg ikke vil vite og ikke ville måtte ta valg om. Jeg ser at noen kan ha gode grunner for det, men det store flertall har ikke brukt for slik informasjon.

Vi tenkte endel gjennom dette da jeg var gravid, fordi jeg var i den situasjonen at jeg fikk tilbud om fostervannsprøve. For meg var det greit å ta prøver og undersøkelser, som kunne være med på å redde barnets liv eller forebygge kompilkasjoner. Prøver som kun var til infomasjon, der man i verste fall ble stilt ovenfor valget om abort - ble for meg meningsløse. Jeg vil slippe å vite om ting jeg ikke kan gjøre noe med! Og det er enkelte valg jeg slett ikke vil ha!

Jeg mener at man er ikke på noen måte garantert et friskt barn - uansett. For meg ble det viktig å ta i mot det barnet jeg fikk, og ikke sortere ut barn som ikke er bra nok på fohånd. Men jeg kan forstå at foreldre som har barn som krever mye fra før, har et annet utgangspunkt for å velge.

[Harriet Vane]

Jeg respekterer synet ditt, Anuk. Men jeg er ikke enig. Jeg mener at dersom muligheten er der for å kunne velge, så må man få lov til å bestemme over sitt eget liv. For livet blir svært annerledes med et barn med spesielle behov.

Jeg blir smådårlig av lyserosa fremstillinger av hvor idyllisk det er med Downsbarn. Det er ikke alltid en dans på roser å ha et delvis språkløst utagerende og etterhvert DIGERT barn, som trenger deg hele døgnet. Jeg har møtt en del foreldre med barn med spesielle behov og slitnere folk finner du ikke. Hvorfor krever vi at disse skal slite seg ut, for at vi skal snakke pent om mangfold?

Nei, først må man ha 100% trygghet for at barnet og en selv får all den hjelpen man trenger og har krav på. Deretter kan man vifte med mangfoldsflagget.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg respekterer synet ditt, Anuk. Men jeg er ikke enig. Jeg mener at dersom muligheten er der for å kunne velge, så må man få lov til å bestemme over sitt eget liv. For livet blir svært annerledes med et barn med spesielle behov.

Jeg blir smådårlig av lyserosa fremstillinger av hvor idyllisk det er med Downsbarn. Det er ikke alltid en dans på roser å ha et delvis språkløst utagerende og etterhvert DIGERT barn, som trenger deg hele døgnet. Jeg har møtt en del foreldre med barn med spesielle behov og slitnere folk finner du ikke. Hvorfor krever vi at disse skal slite seg ut, for at vi skal snakke pent om mangfold?

Nei, først må man ha 100% trygghet for at barnet og en selv får all den hjelpen man trenger og har krav på. Deretter kan man vifte med mangfoldsflagget.

Ja, dersom man har muligheten til å velge er det forståelig at mange velger det bort. Det er uten tvil tøft å ha et barn med spesielle behov, det er krevende i seg selv, i tillegg til at man ofte må sloss for å få den hjelpen og støtten man trenger.

Jeg har på ingen måte lyst til å ha et barn med spesielle behov. Men hvis jeg hadde fått det, så må jeg ta det som det kom. Å velge et slikt barn, er noe helt annet - det er nesten et umenneskelig valg.

[Bergensis]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg blir smådårlig av lyserosa fremstillinger av hvor idyllisk det er med Downsbarn. Det er ikke alltid en dans på roser å ha et delvis språkløst utagerende og etterhvert DIGERT barn, som trenger deg hele døgnet. .

Der sa/skriver du det eg sleit med å formulere.
Trur også eg hadde tatt abort. Eg sliter nok med mamma-rollen med to friske barn

Men det er vanskelig/umulig å vite 100% sikkert kva me hadde gjort dersom me kom opp i den vanskelege situasjonen, og eg har all respekt for dei som velger å bære fram eit barn med Downs

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg blir smådårlig av lyserosa fremstillinger av hvor idyllisk det er med Downsbarn. Det er ikke alltid en dans på roser å ha et delvis språkløst utagerende og etterhvert DIGERT barn, som trenger deg hele døgnet..

Jeg er veldig enig med deg i den første setningen, men den andre er drøy.
Det er ikke alle med downs som er utagerende, og det er heller ikke alle som delvis mangler språk. Det finnes de som er høyst velfungerende, og som kan klare seg selv i det lange løp.
(for å presisere at det ikke nødvendigvis er slik som du fremstiller det her heller, men klart, tøfft er det uansett, og man vet aldri hvilke utfordringer akkurat ditt downsbarn får)

Som mor til et alvorlig sykt barn selv, så kan jeg si at det unner jeg ingen, og skjønner veldig godt de som tar abort.
Jeg ville nok gjort det selv også kanskje.
Det spørs veldig på situasjonen der og da.
Hadde jeg blitt gravid nå, og barnet hadde downs eller andre funkjsonshemninger hadde jeg tatt abort. Jeg har faktisk ikke mulighet for å ta meg av to syke barn alene.
Hun ene jeg har krever hele meg 24/7 og mer. Jeg hadde ikke hatt noe å gi et barn til, null overskudd eller tid.
Det er derfor jeg unngår å bli gravid nå, rett og slett.

Jeg aner ingenting om framtidsutsiktene til mitt barn, jeg vet ikke hvor vi er om et år, eller fem. Jeg håper bare hun fortsatt lever.
Så jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis det var om noen år, men jeg kan ikke si at abort hadde vært utelukket lenger. Det sa jeg nemlig før jeg fikk et alvorlig sykt barn selv.

[Harriet Vane]

Lil'c: Joda, den var kanskje drøy. Men jeg har sett noen slike etter å ha jobbet med unger med spesielle behov. Og vi hadde utagerende digre bleiebrukende språkløse Downstenåringer. Ikke søte, blide, glade, kjærlige downsbarn som var så artige og blide, atte....

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Lil'c: Joda, den var kanskje drøy. Men jeg har sett noen slike etter å ha jobbet med unger med spesielle behov. Og vi hadde utagerende digre bleiebrukende språkløse Downstenåringer. Ikke søte, blide, glade, kjærlige downsbarn som var så artige og blide, atte....

Ja det er store forskjeller på downsbarn som alle andre barn.

Mange av dem er vanskelige å kontrollerer og trenger KONSTANT tilsyn mens andre er gode og snille tvers igjennom og klarer seg bra.

[m|nken]

Det heter barn med downs syndrom! Ikke downsbarn! :flisespikker:

Angående dilemmaet så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Alder, egen og familiens helse og antall hadde nok måtte vært med i vurderingen.

[Ingrid-lille]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Det heter barn med downs syndrom! Ikke downsbarn! :flisespikker:

Så enig så enig, og jeg synes faktisk ikke det er flisespikking engang jeg.

Jeg er nok i tvil selv om hva jeg ville gjort, men for meg er ikke downs syndrom det jeg frykter mest. Familier til barn født med downs syndrom får automatisk en del hjelpetiltak og tilbud fra det offentlige (om enn ikke nok), mye mer enn jeg opplever at barn med mange andre spesielle og vanskelige diagnoser får.

Det er mange andre sykdommer og syndrom jeg heller skulle sett at mitt barn slapp å bli født med.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg respekterer synet ditt, Anuk. Men jeg er ikke enig. Jeg mener at dersom muligheten er der for å kunne velge, så må man få lov til å bestemme over sitt eget liv. For livet blir svært annerledes med et barn med spesielle behov.

Men jeg føler litt at når man åpner opp muligheten for å få flere barn, så åpner man også opp for risikoen at dette barnet trenger ekstra oppfølging. Som noen sa over her, man har ingen garanti for at man skal få et friskt barn.

Pippimamma, jeg synes innlegget ditt sa det veldig bra.

[Bokormen]

For å være helt ærlig er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort om jeg ble gravid med et barn som vi visste var alvorlig sykt. Hadde det vært barn nummer en hadde vi nok nesten uansett valgt å gjennomføre svangerskapet. Men om vi nå hadde fått et fullstendig pleietrengende barn, som kanskje måtte inn og ut av sykehus, ville det utvilsomt gått ut over de to små vi allerede har satt til verden. Jeg har sett på nært hold at små barn har bodd hos besteforeldrene flere uker i strekk, for så å besøke mamma, pappa og søsken på sykehuset i helgene. Hensynet til det syke barnet må alltid komme først, og da må skoleavslutninger vike, bursdagsfeiringer flyttes, ferier avlyses. I tillegg til dette kommer hverdagen, alle mulige små og store situasjoner som blir preget av å ha et sykt barn i huset. Og i motsetning til å få et friskt barn som har kollikk noen måneder, for eksempel, er ikke kronisk sykdom og/ eller handicap noe man kan se enden på.


Det er ikke meningen å svartmale nå, og jeg beundrer de som lever med syke barn, mange gjør en utrolig innsats. Men det er lett for oss som har friske barn å legge merke til solskinnsshistorier. Vi ser ikke de dårlige dagene - eller ukene - vi ser ikke de utallige tunge løftene, haugene med klesvask, vasking av spy, bleieskift på tenåringer, medisinering midt på natten osv osv.

Nå beveger jeg meg kanskje litt utenfor tema her, men jeg har fått litt større innsikt i at downs kan utarte seg i utallige varianter, etter at en kollega av mannen fikk et barn med downs. Han er en skjønn liten pjokk, men han kan aldri bli blant dem som spiller musikk på TV, for å si det slik. Han er veldig hardt rammet. Og da jeg ser hvor mye dette krever av foreldrene kan jeg ikke forestille meg hvordan det hadde blitt om de hadde barn fra før.