Hvordan var du som barn?

[Røverdatter]

Jeg var stille og sjenert og leste masse jeg også. Litt engstelig og tilbakeholden og ofte venninners alibi overfor foreldrene. "Når Kasia kan, så kan du også". Jeg ville stort sett bare lese, og tanta mi klaget alltid over at jeg ikke hjalp til med oppvasken når vi var på hyttetur, hun fikk "nerver av den jentungen som bare satt og leste hele tida".

[Huldra]

En rolig og sjenert "solstråle", som de kalte meg på barneskolen. I perioder var jeg litt gutte-jente og utbrytende, men stort sett alle som husker meg sier at jeg var så rolig og sjenert, og alltid hadde smilet på plass.

Nå sitter jeg og prøver å huske hva jeg likte å gjøre, men jeg husker det rett og slett ikke på det. Vet jeg ofte passet unger og brukte mye tid på dette.. men ellers? Hm, det var ekkelt.. Må spørre mamma tror jeg.

[turi]

En lesehest, urolig i kroppen hoppet og danset, veldig sjenert. Tror jeg var en ganske grei unge, fikk lite kjeft.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Ja, det lurer jeg på.

Jeg var allerede den gang en ordentlig bokorm. Satt støtt og stadig med nesa i en bok. Jeg var ganske stille og beskjeden, og likte godt å sitte sammen med de voksne og høre på hva de snakket om. Om det var barn på min egen alder der som ville at jeg skulle bli med og leke, syntes jeg ofte det var litt kjedelig. :særunge: Fysisk var jeg nokså forsiktig av meg, tok sjelden de store sjansene.

Sånn var jeg også. Jeg leste og leste og leste, og til og med mamma mistet tålmodigheten med meg i mellom. Da ba hun meg gå ut og få litt frisk luft, for jeg kunne jo ikke sitte inne og lese hele tiden heller. Det hørte jeg på. Tok på meg tjukt med tøy, fant fram et pledd og satte meg ute på sparken og leste videre i 12-15 kuldegrader. Jeg ble nok litt kunnskapsarrogant de første årene på skolen. Var av den typen som rakte opp handa hver gang læreren stilte et spørsmål, og ble litt fornermet når andre elever ble spurt og ikke kunne svare. I hvert fall hvis ikke læreren spurte meg etterpå. -Fysj for en unge...

Jeg var stille, beskjeden og ganske usikker. Klarte aldri helt å forstå kokleriet de andre jentene holdt på med. Intriger, slarv og folk som ikke oppleves som ekte og oppriktige, gjør meg fremdeles usikker og utilpass. Endte opp med venner som var uten kokleri, og i stedet like fulle av særheter som meg selv. I trygge settinger blomstret kreativiteten, med maling, tegning, klipping og liming, skriving, teater og sang. Ellers var jeg motorisk usikker, eller kanskje det var at jeg var redd for å gjøre feil og at noen skulle le eller erte. Ble i hvert fall elendig i all slags sport, for jeg turte ikke prøve når noen så. Men likte å sykle, gå turer, svømme mm. Så helt passiv var jeg ikke.

Så tror jeg at jeg oppførte meg på en helt annen måte hjemme enn ute. Ute var jeg beskjeden og stille, mens hjemme var jeg i konstant opposisjon til pappa, som var ganske streng og ofte urimelig i sine krav. Vi kranglet og kranglet, og det var i grunn ganske slitsomt.

[Toffskij]

Enda en av Dem melder seg. En stk. veslevoksen, påståelig, makelig, friluftsskeptisk, fabulerende, hissig, sosialt keitete, men veldig tydelig, voksensøkende bokorm. Eldstedatteren min er nesten skremmende lik meg.

[Bluen]

Jammen er vi mange! Det ante meg, ja. De som var viltre friluftselskere som barn, har vel annet å bestille som voksne enn å tjatre på nettfora, tenker jeg.

[Toffskij]

Ja, de koser seg nok med friske løpeturer og kalde avrivninger i stedet.

[Azi]

Jeg var snill og rolig og begynte å prate og gå tidlig. Rundt 1 år var jeg da jeg begynte å prate. Begynte på skolen da jeg var 4 år. Jeg var som en uttørket svamp og tok og lærte meg alt mulig. En skolegeni, men senere i ettertid fikk skolegenipærå kortsluttning.

Jeg var også guttejente en god stund. Egentlig ville jeg være heller en gutt enn jente. Jeg kalte meg Ali i mange år. Og ble så ganske så flau da jeg ble oppdaget av noen venner.
Da pakket jeg vekk hele Ali i hylla og Azi fikk komme fram igjen.

Jeg ble riktig så femi da. Men holdt meg lenge sammen med gutta oppgjennom til jeg var 20 år og traff min kjære mann.

Nå i ettertid har jeg lært meg å få jentevenner, men ennå føler jeg at det er lettere å prate med gutter enn jenter av en eller annen merkelig grunn.

[Mandarin]

Jeg må nok tilføye at jeg var en lesehest selv.
Lurer på om ikke dette er et gjennomgående trekk her på FP.

[Zip]

Eg var ikkje nokon lesehest.
Eg var stille, sjenert og ganske roleg. Likte å leike ute med nabo unger eller sitte inne å pusle med tegning eller håndarbeid.

[Obelix]

Bokorm, kruttønne, sta, murmeldyr og sinnsykt morragretten.

Det er vel kanskje litt som jeg er idag.

[Pepper Lemon]

Tja ... Vi kan vel oppsummere det med at jeg fortsatt husker den gangen jeg svarte feil på skolen? Jeg brukte feil artikkel foran substantivet tapet.

Jeg får vel legge til at jeg også var svært opptatt av venner, og hadde mange "riktige" interesser utover nerdingen min. Jeg har blitt mye mer puslete i voksen alder.

[Fruktflua]

Jeg var spøkefull, supernysgjerrig, veldig glad i naturen, selvstendig, og utrolig utspekulert som helt liten.

Da jeg ble eldre satt jeg nesten bare på rommet mitt og leste eller hørte på musikk, og var vel egentlig ganske innesluttet.

[Maverick]

Jeg lærte også å lese som treåring, og har vel strengt tatt gjort det siden.

Lekte masse ute med søsken og et par gode venner, og har alltid holdt på med hester på en eller annen måte. Hatet å GÅ på ski, men ble en skiboms av rang da nedoverbakkene og offpistens mirakler åpenbarte seg.

Alltid fått høre at jeg er frekk , alltid vært skoleflink, til tider litt vel, siden jeg ikke akkurat lærte å anstrenge meg for å få gode resultater.

Som tenåring gikk jeg gjennom et helsikes opprør, mistet all tiltro til menneskeheten og ble et helt annet menneske. Nå begynner troen å opparbeide seg igjen.