Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Jeg må bare tilstå at jeg kan bli forferdelig sliten av fireåringen min.
Jeg elsker henne så høyt at det nesten gjør vondt, men samtidig blir jeg av og til drittlei!
Lei trass, lei mas, lei sutring. Kanskje det kommer av at jeg ikke er en spesielt barnekjær person. Altså, jeg liker barn, men jeg er ikke flink til eller glad i å leike med dem. :dårlig mor: En dag hjemme for å aktivisere en fireåring er beinhardt. Heldigvis blir det bedre når vi kommer oss ut, enten det er på tur i marka, besøk hos venner eller på leikeplassen.
Lillemor har grenser, men hun prøver stadig vekk å flytte dem.
Ikke føler jeg at vi stiller veldig store krav til oss sjøl heller.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.

Ikke sant. I det siste har jeg begynt å lengte skikkelig etter en avslappende ferie... problemet er at jeg ikke orker tanken på å reise bort fra ungene mine. De må jeg ha rundt meg for å kose meg (med unntak om kvelden når jeg skal drikke vin og skravle med andre voksne selvsagt ).

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.

[Jinx]

Jeg må bare legge til at jeg tror man lager mye stress selv. Vet ikke hvor gammel ditt barn er Monsoon, men hva med å vekke han før om morgenen, la han kle på seg selv? Hvis han ikke vil spise, nei vel. Går han i bhg kan man vel ta med så han spiser der?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg synes det er kjempeslitsomt å ha barn. Det har vært det fra starten, og jeg synes egentlig ikke det er mindre slitsomt nå som de er 6 år - bare annerledes slitsomt.

Å nei ... Og jeg som tror det blir noe helt annet så snart han nærmer seg førskolealder.

Fadese traff spikeren litt på hodet for meg. Dette med å være barnekjær. Jeg er nok ikke det. Jeg kjeder meg fort. Det var faktisk en skikkelig opptur for meg da jeg kunne begynne å lese bøker for ham, bøker med litt handling. Jeg er ingen stor fan av Briotog eller sjørøverskuter.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar. Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.

Ellers er jeg aleine med dem, og jeg synes det er slitsomt å få tida til å strekke til i hverdagen. I tillegg er det jo stort sett sånn at jeg må ta med meg begge overalt, sånn at ethvert i utgangspunktet lite ærend blir mye mer omfattende enn det hadde trengt å være.

[Siri]

Tror langt ifra du er alene om disse tankene. Nå for tiden synes jeg ikke det er så slitsomt. I perioder med mye avbrutt søvn har det vært tøft. Men det er forbigående.

[Fruktflua]

Det er slitsomt på en utrolig givende måte å ha barn. Det er aldri så slitsomt at jeg har lyst til å gi opp (og jeg har en HORMONELL 13-åring i hus), og det er aldri så slitsomt at jeg angrer på å ha fått barn.

Jeg blir egentlig sjeldent veldig sliten av ungene, men heller av alt ansvaret rundt å sørge for at alt hele tiden er i orden (klær, mat, og alt som hører med), og de gangene jeg blir direkte sliten av ungene, så går det utrolig fort over.
Barn er en gave, og jeg er ganske sikker på at de er selve meningen med livet.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.

Det er en av de få tingene som får meg ut av balanse. Sønnen min er høylytt. Jeg er gærn annenhver helg her hjemme.

[Garbella]

Jeg synes det er slitsomt å være alene med to unger. Men det er ikke ungene i seg selv om er slitsomt, det er bekkenløsningen som gjør at alt er tyngre, tar lenger tid eller ikke lar seg gjøre.

Det er enkelte morninger jeg skulle ønske jeg kunne dra dyna over hode og ikke være med i verden.. men da tenker jeg bare at nå er det så og så mange dager til de skal til pappaen sin og DA kan jeg sove.

Det rare er at når de er borte så savner jeg de hele tiden og skulle ønske at de var her.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen?

Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.

[him]

Vanskelig å gi et kategorisk svar. Det var veldig slitsomt å få barn for oss, ingen av oss kunne noe som helt som barn, og så skal man plutselig skjønne hva som er traumatisk for ungene og hva som er nødvendig disiplin. Man skal lese side opp og side ned om ull, amming, bading, lekselesing, biting, venner, og, og ... Ja, det baller på seg. Med nummer to er det kjempelett, faktisk, vi vet mer, vi kan mer. Og vi har noen som hjelper oss, det eldste barnet.

Av og til er det slitsomt, spesielt når vi voksne er syke. Det er beintøfft. Men vi prøver å organisere hverdagen rundt oss slik at ting skal fungere. Det er også beintøfft til tider.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.

Jeg spør om det er et valg. Det er klart at det er mange som ikke har et valg, men om man opplever hverdagen som veldig slitsom, så er det jo et relevant spørsmål, er det ikke? Det er jo dermed ikke sagt at alle kan gjøre noe med jobb og inntektssituasjon uten videre.

[Estrella]

Det var mere slitsomt når Christian var mindre og jeg hadde en til. Nå har Christian blitt såpass stor 9 år at jeg faktisk ikke ser ham så mye lenger. Han er en skikkelig utegutt og er veldig mye ute og leker med kameratene sine. Det blir mye enklere med alt jo eldre de blir.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg spør om det er et valg. Det er klart at det er mange som ikke har et valg, men om man opplever hverdagen som veldig slitsom, så er det jo et relevant spørsmål, er det ikke? Det er jo dermed ikke sagt at alle kan gjøre noe med jobb og inntektssituasjon uten videre.

Ja, jeg lurte litt på om du faktisk mente det som et genuint spørsmål eller om det var ren retorikk fra din side. Og selvsagt er det et relevant spørsmål. Alle som sliter bør vel stoppe opp nå og da for å spørre seg om dette er den måten de vil/må leve på. Noen ganger er svaret ja, noen ganger nei.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det handler nok om at det er stor overgang i forhold til det å ikke ha barn. De tingene man før kunne gjøre for å slappe av og ta seg inn i gjen, funker ikke lenger. Man må finne nye måter å få overskudd på - det tar litt tid å finne ut av.

Mitt største problem har vært søvnen. Det var en overgang at det ikke var mitt behov for søvn som styrte sovingen min. Det var en overgang å stå opp ca kl 6 om morgenen hver dag. Det var en overgang å aldri få sove til man våknet av seg selv og aldri kunne bruke tid på å våkne, men bli vekket av et barn som skriker og måtte sprette ut av sengen og være i gang med en eneste gang. Det var en overgang at det aldri var dager å se fram til der man kunne sove så lenge man ville. osv osv

Når man sliter med konstant for lite søvn, så blir ting slitsomt. Nå når den sovebiten er borte, synes jeg ikke det er nevneverdig slitsomt å ha barn.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar.

Der fikk du i grunnen satt ord på hvordan jeg har det også. Fireåringen min er også slik og jeg føler meg noen ganger mentalt herja. I tillegg plages jeg litt av dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å vise nok engasjement for alle disse greiene som han er opptatt av (pirater og den slags... ) og å være nok til stede i situasjonene med han.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er en av de få tingene som får meg ut av balanse. Sønnen min er høylytt. Jeg er gærn annenhver helg her hjemme.

Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".

[Olvina]

Det er ein periode for alt. No er vi i den mest hektiske småbarnsfasen og prioterar deretter, og er innstilt på at slik er det berre. To er nesten lettare enn berre ein (etter å ha blitt ferdig med babyperioden), då dei aktiviserar kvarandre, leikar i lag og kosar seg (stort sett), mot tidlegare den eine som heile tida skulle ha mamma eller pappa til å leike i lag med seg.

Eg tykkjer ikkje det er slitsomt, men hektisk i periodar. Vi er to vaksne i minst full jobb med ein del reising, vi trenar sjølve, eldste har mange aktivitetar, men vi les bøker kvar kveld for ungane, prøvar å vere ute med dei kvar ettermiddag og tek turar i skog og mark i helgane. Kosekveldar eller søndagsmorgonar med kakao og god tid har vi også. Men det veldig sosiale utelivet er sett på vent, storbyferie med berre vaksne likeså, og fjernsynet er ein stor tidstjuv som faktisk ikkje gjer oss det minste meir utkvilt og energiske. Vi er beinharde på at ungane skal kome seg i seng om kveldane, for sure og trøytte ungar er ikkje moro for nokon. Etter at ungane er i seng har vi litt tid til å rydde unna verste rotet, ta oss ei treningsøkt og/eller roe ned med ei bok, eit spesielt program ein vil sjå eller berre prate litt. På den måten får vi vaksne henta oss inn kvar dag, noko som igjen betyr at dagene ikkje blir oppfatta som slitsomme, sjølv om det går i 110 frå kl 06.30 om morgonen til det nærmar seg sengetid for ungane.

For oss er visst nøkkelorda for at ting ikkje blir slitsomme, nok sømn (spesielt ungane, men sjølve og, naturlegvis) og trening, ser eg. Og det stemmer nok, når eg tenkjer etter. Organisert trening som MÅ rekkast dei og dei dagane har vi slutta med, det vart berre stress. Men ein joggetur eller ei treningsøkt heime to - tre dagar i veka, det fungerar kjempebra.

[Chanett]

Jeg var hos min single og barnløse venninne for noen helger siden og måtte smile da hun fortalte meg hvor hektisk og travelt hun har det. Jeg ser liksom ikke for meg at det er hektisk nåpr man er ei sjel og ei skjorte når vi som er fem får hverdagen noenlunde til. Til tider hektisk, ja, men slitsom er det sjelden. Og da har vi en med diagnose som trenger ekstra oppfølging og selvsagt også er mer krevende enn de andre.

Jeg tror hva man opplever som slitsomt har mye med egne krav å gjøre. Det eneste jeg kommer på som er veldig slitsomt er unger med spysjuke. Da blir jeg satt ut, men det er mest fordi jeg ikke evner å vaske klær like fort som de spyr.

[Mandarin]

Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.
Jeg har levd et voksen liv, singleliv, karriere, og bare tatt hensyn til meg selv i mange mange år. Da jeg ble mor tror jeg det kom som et lite sjokk hvor mye arbeid osv som ligger i dette. Jeg tror det var en tøff omstilling og plutselig ta hensyn, ikke bare til en mann , men også til en liten hovedperson som krevde meg dag og natt. Og JEG (!) ble satt til side.

Min søster gjorde noe ganske anderledes, hun fikk barn som 20 åring. Og jeg tror det var ganske anderledes for henne å bli mor enn det var for meg. Ikke at det ikke var tøffere, men helt anderledes vil jeg tro.