Mild avstraffelse av barn bør tillates

[safran]

Jeg kjenner jeg blir litt satt ut når voksne folk vrenger utav seg sånt. Jeg burde kanskje slutte med det, for min egen del.
Jeg syns det sier veldig mye om deres intellektuelle nivå.

[Jinx]

Ikke akseptabelt i det hele tatt. Jeg er ikke vokst opp med noe form for fysisk avstraffelse, mannen fikk seg stadig en smekk på rumpa. Og vi er helt enige om at våres barn skal ikke røres på noen måte.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Michayla, her.

Her bruker de "jeg har ikke tatt skade av det" argumentet...

Og da har jeg lyst å svare at det er jeg jammen meg ikke sikker på gitt!

Det er det dårligste argumentet på vår jord det der.

Jeg ble skutt i skinken med luftgevær for mange år siden. Det gikk bra med meg.
Kan jeg da skyte Carl I. i rompa?

[Michayla]

[quote=Lille Ru;623431]Jeg ble skutt i skinken med luftgevær for mange år siden. Det gikk bra med meg.

Du har min tillatelse..

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er stor forskjell på å ta barnet i armen i affekt og sinne og å ta barnet i armen når man kler på det eller om man skal få barnet unna en farlig situasjon. Barn skjønner veldig raskt hvordan slikt fungerer.

Om en sykepleier drar folk i armen under påkledning (uten å overdrive) og om noen plutselig dytter meg ut av veien om det kommer en bil mot meg vil det ikke oppleves på samme måte som om sykepleieren tok meg i armen som en sinnereaksjon eller om jeg ble dyttet av en person som bare var sint på meg.

Barn er smarte små individer og de skjønner også forskjellen. Det er ikke bare den rent fysiske reaksjonen som har betydning, men motivet bak.

La meg forklare med et eksempel som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.

Du står på legekontoret og skal få satt opp ny time om x antall uker. 4-åringen - som har herjet villmann siden du ankom legekontoret - begynner å slå av og på lysene, klatrer på skranken for å se over kanten, og åpner og lukker døra til venterommet, og sier "hei! hade!" til alle på venterommet for hver gang. Så begynner han å mase, og dra i armen din. "Kom nå mamma, jeg vil at vi skal gå nå, etterpå vil jeg ha pølse, jeg er sulten, mamma jeg må på do, mamma..." Samtidig som du prøver å føre en samtale med legesekretæren prøver du å forklare for 4-åringen at "Ja, du skal få mat snart, bare vent til jeg er ferdig her... stå i ro her nå...". Så begynner han å løpe rundt - med høy latter og vill fart.

Til slutt griper du tak i armen på ungen i det han passerer deg - han får bråstopp og hadde du ikke holdt i armen hadde han nok deiset i golvet. Du bøyer deg ned og ser han strengt inn i øynene og sier: "NÅ ER DET NOK! NÅ STÅR DU I RO HER! ER DET FORSTÅTT??!!".

Ungen begynner å gråte - for mamma er jo SINT!

Erstatt gjerne legekontoret med banken, forsikringsselskapet, reisebyrået, kommunen, bilforretningen, hjemme hos oldemor, i garderoben i barnehagen - eller det du måtte føle passer.

I den situasjonen at man som forelder blir sint på grunn av barnets atferd, og griper barnet i armen, så er det jo fysisk avstraffelse - om enn en mild sådan. Motivet bak er å få barnet til å slutte med den uønskede handligen. Barnet skjønner at mamma er sint. Barnet ble fysisk hindret i å gjøre noe han ønsket. Og det gjorde sikkert litt vondt, det var nedverdigende fordi det var andre menneske til stede, og barnet skvatt skikkelig.

[turi]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Og da har jeg lyst å svare at det er jeg jammen meg ikke sikker på gitt!

Det er det dårligste argumentet på vår jord det der.

Jeg ble skutt i skinken med luftgevær for mange år siden. Det gikk bra med meg.
Kan jeg da skyte Carl I. i rompa?

Tror faktisk det bør bli lovfestet at det er lov å skyte den mannen i rompa, kan umulig skade..

[Harriet Vane]

Som barneombud Reidar Hjerman sa i går på 1730: Alle bærer på en del ting fra barndommen som kanskje ikke er helt som det skulle, og sannsynligheten for at man ville båret på mindre, om man ikke ble slått, er stor.

Hvis man tenker etter, så er dårlige minner fra barndommen preget av følelse av maktesløshet, urettferdighet, av å ikke bli hørt, av å bli misforstått. Vold vil forsterke disse episodene og aktiv bruk av såkalt oppdragende vold, vil forsterke denne følelsen og kan i verste fall gjøre syk som voksen.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Som barneombud Reidar Hjerman sa i går på 1730: Alle bærer på en del ting fra barndommen som kanskje ikke er helt som det skulle, og sannsynligheten for at man ville båret på mindre, om man ikke ble slått, er stor.

Dette bet jeg meg merke i også. Klokt sagt og det summerer igrunnen opp det jeg tenker om saken også.

[tink]

Da har jeg tenkt, og kommet fram til at barn først og fremst ikke bør straffes. Det er klart at en del gjerninger bør få konsekvenser, og at vi som foreldre kan føle oss maktesløse ovenfor barn som tilter en gang i mellom. Men da må vi helst gå i oss selv og finne en bedre måte å løse floka på neste gang.

• Unngå at hele familien får lavt blodsukker samtidig gjennom å ha ei ekstra skive i matpakken for å unngå ulvetimen før middag.
• Roe ned krakilske barn med å ta de på fanget/la de rase fra seg dersom omgivelsene tillater det og det fungerer best for barnet - og så snakke sammen etterpå.
• Det finnes sikkert uendelig mage flere råd, men disse fungerer godt hjemme hos oss.

Barn trenger gode og tydelige grenser, det kan ta tid å få arbeidet disse inn. Jeg finner meg ikke i at 3-åringen nekter meg å drikke jus fordi han får et innfall av at jeg ikke liker det (det gjør jeg nemlig). Måltidet blir avsluttet, vi går på et annet rom og snakker sammen. Så får T velge om han vil rett i seng (typisk trøtt treåring ved kveldsmatproblematikk) eller gå opp og fortsette måltidet med vanlig stemme.

Min erfaring med foreldre og barn (som jeg observerer, men ikke kjenner) er at de kjeftete foreldrene får bråkete unger. Selv om jeg kan se for meg sceniariet som bina beskriver kan oppstå for hvem som helst en gang i mellom.

[Skremmern]

Jeg føyer meg inn i rekken med de som ikke har bakkekontakt. Jeg leste binas scenario med store øyne, og tenkte med meg selv at sånn oppfører da ikke fireåringer seg?

Jeg hadde debatten på TV2 stående på i bakgrunnen igår, og hørte Staff og Ahsan forsvare fysisk avstraffelse med store ord. De argumenterte litt med at mennesker er av kjøtt og blod, at man som foreldre har et metningspunkt for hva man finner seg i, og litt med at det er naturlig for mennesker å slå. De gikk med andre ord steget videre fra bina, de forsvarer ikke enkelte handlinger basert på *dette kan skje*, de argumenterer faktisk for det, basert på *det er naturlig*.

Jeg har lagt merke til flere som forsvarer enkelte handlinger av ingen annen grunn enn at de gjør det selv. Man vet kanskje at det ikke er stuerent, men fordi man tidvis praktiserer det selv, føler man kanskje et ekstremt behov for å forsvare det. Det blir kanskje mer riktig på den måten. Men alle i denne debatten er vel enige i at det ikke er greit å bli fysiske? Selv om barna lager mye baluba? Er vi enige i det, er det jo ingen diskusjon, for i mine øyne er det en ting å ta barnet hardt i armen fordi man er sliten/trøtt/mister besinnelsen/har lavt blodsukker, en annen ting er å mene at det er greit og en OK måte å håndtere barn på.

Hagen og Ahsan nærmest reklamerer for fysisk avstraffelse, de har nemlig redningen for fortvilte småbarnsforeldre, begynn å slå, det gjorde mor, og det ble folk av oss også.

[MsM]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Jeg ble skutt i skinken med luftgevær for mange år siden. Det gikk bra med meg.
Kan jeg da skyte Carl I. i rompa?

Ja, det tror jeg er lov da

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Michayla, her.

Her bruker de "jeg har ikke tatt skade av det" argumentet...

Det beste argumentet i hele verden. Jeg blir alltid så rørt når noen trekker dette argumentet inn i alle diskusjoner, enten det er røyking i svangerskapet, usikrede barn i bil og annet.

Hva jeg mener om hele denne saken tør jeg ikke engang si noe om, for jeg eksploderer.

[Fadese]

Nei, såvisst ikke.
Jeg ønsker så klart at mine barn skal respektere meg, men det skal ikke være redde eller føle seg underkuet. De skal ikke ha en mamma (eller en pappa) som i det ene øyeblikket trøster og i det andre påfører dem fysisk smerte. De skal heller ikke oppleve at de er mindreverdige, siden vi foreldre kan avstraffe dem slik.
Et annet moment, tenker jeg, er at fysisk avstraffelse kan bli en måte for foreldre å håndtere sin aggresjon på. At barn kan trigge sinne hos sine foreldre er opplest og vedtatt (er det ikke?), og idet samfunnet tillater foreldre å gi sine barn en mild form for fysisk avstraffelse er jeg redd enkelte lettere vil miste besinnelsen og gå langt utover det man karakteriserer som "mildt".

[emm]

Det er da folk som har vært igjennom helvete og tilbake som det har gått bra med i ettertid, det blir likevel ikke et argument for at alle bør oppleve det samme.

Nå må snart verden begynne å se barn som de likeverdige menneskene de er!
Det gjør meg trist at en gjeng med gamle menn fremmer et så bakstreversk menneskesyn.

[emm]

Må føye til at jeg er redd enkeltes grenser tøyes ved slike uttalelser. Som Tink påpeker kan man handle dumt når man er sinna, men enkelte sperrer har man. Hvis grensen for hva som er akseptabelt viskes ut og blir en gråsone vil det bli farlig. Dette er og blir svart/hvitt for meg: man slår ikke barn, man slår ikke noen i det hele tatt! En mellomting vil aldri bli greit.

Vi må også huske på at det ikke er styrken av slaget som nødvendigvis ødelegger et annet menneske, men ydmykelsen og det merket behandlingen setter psykisk.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men jeg tror også at de fleste av oss tar hardt i ungene av og til. Tar dem hardt i armen som en korreksjon, eller lemper dem inn i bilen, osv. Det er jo forsåvidt også fysisk avstraffelse. .

Jeg tar aldri barnet mitt hardt i armen for å straffe ham fysisk. Ei heller så hardt at han får vondt.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg oppfatter i artikkelen er at det mest av alt tas til orde for å sette grenser for barna, og håndheve dem. Og der er jeg enig.

De færreste er vel uenig i at man skal sette grenser for barn. Men jeg håper virkelig at de aller fleste er uenig i at hvis barnet bryter en grense gang på gang, så er det greit å rise det, gi det en ørefik, slag på lanken eller noen som helst annen form for smerte. Jeg syns det er misbruk av makt.

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Må føye til at jeg er redd enkeltes grenser tøyes ved slike uttalelser. Som Tink påpeker kan man handle dumt når man er sinna, men enkelte sperrer har man. Hvis grensen for hva som er akseptabelt viskes ut og blir en gråsone vil det bli farlig. Dette er og blir svart/hvitt for meg: man slår ikke barn, man slår ikke noen i det hele tatt! En mellomting vil aldri bli greit.

Vi må også huske på at det ikke er styrken av slaget som nødvendigvis ødelegger et annet menneske, men ydmykelsen og det merket behandlingen setter psykisk.

Enig med emm. Hva noen tolker som "lett fysisk avstraffelse" er nok temmelig individuelt.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg tar aldri barnet mitt hardt i armen for å straffe ham fysisk. Ei heller så hardt at han får vondt.

Jeg synes det er et godt poeng. De gangene jeg har "vært fysisk" overfor Lillemor har motivet vært et helt annet enn avstraffelse. Men ja, jeg har kledd på henne klær mot hennes vilje, båret henne ut i bilen ved henting i barnehagen og jeg har måttet blåholde henne for å få tatt blodprøve eller for å få tatt tempen. Men jeg tror faktisk at dette og avstraffelse ville oppleves som to ulike ting av min fireåring, hvor ille og urettferdig hun enn måtte føle det der og da.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg synes det er et godt poeng. De gangene jeg har "vært fysisk" overfor Lillemor har motivet vært et helt annet enn avstraffelse. Men ja, jeg har kledd på henne klær mot hennes vilje, båret henne ut i bilen ved henting i barnehagen og jeg har måttet blåholde henne for å få tatt blodprøve eller for å få tatt tempen. Men jeg tror faktisk at dette og avstraffelse ville oppleves som to ulike ting av min fireåring, hvor ille og urettferdig hun enn måtte føle det der og da.

Enig.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg tar aldri barnet mitt hardt i armen for å straffe ham fysisk. Ei heller så hardt at han får vondt.

De færreste er vel uenig i at man skal sette grenser for barn. Men jeg håper virkelig at de aller fleste er uenig i at hvis barnet bryter en grense gang på gang, så er det greit å rise det, gi det en ørefik, slag på lanken eller noen som helst annen form for smerte. Jeg syns det er misbruk av makt.

Men helt konkret: tror du det spiller noen rolle for barnet om du har planlagt straffen eller handler irrasjonelt der og da? Om man tar barnet hardt i armen for å tvangs-kle-på eller for å stoppe vill herjing og løping hjemme hos oldemor, tror du barnet noen gang vurderer om dette var en planlagt straff eller plutselig straff? Og spiller det egentlig noen rolle?

[bina]

Og for å legge til noe om motiv: Ja, barna skjønner når det er rene uhell. Som den gangen jeg skulle legge lillesøster i senga og var uheldig og slo hodet hennes i sengekanten. Eller alle de gangene jeg har kjørt på en av dem med handlevogn i butikken. Vondt gjør det, men de vet det var et uhell, og jeg beklager.

Men er man sint, så er man sint, og om mamma har dårlig samvittighet for å ha grepet barnet i armen eller ikke er uinteressant. For "du var sint, mamma...".