Når dine foreldre/svigerforeldre blir gamle

[Jinx]

Ja så absolutt. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien, og er nok en del preget av det. Nesten alle unnskylder barna sine med at:" De har jo så mye, jobber og har 2/3 barn" For meg er det bare en unnskyldning. I vår familie besøker vi de eldste ofte. Besteforeldrene min har 4 barn,11 barn og 3 oldebarn. Hver eneste dag er det folk innom. De lager store middager hver dag, for de aner ikke hvor mange som er der til middag den dagen. Og har vi ikke vært der på et par uker ringer hun og lurer på om alt er bra.

Det fins så mange ensomme eldre, og det verste er at de som er mest ensomme har ofte både barn og barnebarn. Jeg syns det er trist at man ikke prioriterere sine foreldre eller besteforeldre....

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Jinx, her.

Ja så absolutt. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien, og er nok en del preget av det. Nesten alle unnskylder barna sine med at:" De har jo så mye, jobber og har 2/3 barn" For meg er det bare en unnskyldning. I vår familie besøker vi de eldste ofte. Besteforeldrene min har 4 barn,11 barn og 3 oldebarn. Hver eneste dag er det folk innom. De lager store middager hver dag, for de aner ikke hvor mange som er der til middag den dagen. Og har vi ikke vært der på et par uker ringer hun og lurer på om alt er bra.

Det fins så mange ensomme eldre, og det verste er at de som er mest ensomme har ofte både barn og barnebarn. Jeg syns det er trist at man ikke prioriterere sine foreldre eller besteforeldre....

Jeg er nok veldig preget av at jeg for tida bor langt unna nærmeste familie. Nå er besøkene til oldeforeldre en del av "pliktløypa" vi må gjennom i løpet av ei kort helg eller uke i hjembyen. De gamle setter nok stor pris på at vi stikker innom og lager liv, men vi blir aldri lenge nok, og det er jo aaalt for lenge til neste gang. Det som kunne vært et hyggelig besøk med småprat om livet blir stressende og en slags drakamp mellom forventninger som ikke blir innfridd.

Hadde vi bodd i samme by, ville nok besøkene vært hyppigere. Men med full jobb og barn, innser jeg at kapasiteten til full service er mindre enn den var da jeg var skoleelev/student.

[Jinx]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg er nok veldig preget av at jeg for tida bor langt unna nærmeste familie. Nå er besøkene til oldeforeldre en del av "pliktløypa" vi må gjennom i løpet av ei kort helg eller uke i hjembyen. De gamle setter nok stor pris på at vi stikker innom og lager liv, men vi blir aldri lenge nok, og det er jo aaalt for lenge til neste gang. Det som kunne vært et hyggelig besøk med småprat om livet blir stressende og en slags drakamp mellom forventninger som ikke blir innfridd.

Hadde vi bodd i samme by, ville nok besøkene vært hyppigere. Men med full jobb og barn, innser jeg at kapasiteten til full service er mindre enn den var da jeg var skoleelev/student.

Ja slikt kan man ikke gjøre så mye med. De jeg reagerer på er de som bor like ved, og ikke besøker foreldrene sine mer enn gang eller to i md.

[Siri]

Jeg ser på det som naturlig med mine egne foreldre - med svigerforeldrene er jeg mer blandet. Men samtidig, i kvinnekampens ånd - det er vel helst manneslaskens område.

[Benzo]

For meg er det en selvfølge å ta vare på mamma når hun blir gammel/pleietrengende, men jeg gjør ganske mye nå også. Ikke fordi hun trenger det, men fordi jeg liker å vise at jeg setter pris på henne. Hun hadde ofret høyrearmen for søsteren min og meg, så for oss er det helt naturlig å stille opp.
Svigers bor på andre siden av kloden, så det blir litt problematisk å hjelpe dem. De har en sønn til der med stor familie, så de blir ikke alene.

[Tinka]

Føler meg ikke forpliktet til å ta meg av mine foreldre.

Min far jeg ingen kontakt med og min mor er sporadisk med kontakt, de høster det de har sådd selv.

Mine svigerforeldre hjelper vi når vi kan, de er gamle og snille.

[Susse]

Mamma skal jeg hjelpe så godt jeg kan når hun blir gammel, hun stiller opp for oss nå. Pappa og co. har nok med sitt i stor grad og det påvirker, i allefall nå, mitt forhold til det å hjelpe dem med tida.
Min kjære, kjære farmor stiller jeg opp alt jeg kan for. På tross av full jobb og 3 unger Hun har jeg vokst opp hos, og hun har gitt meg en god barndom,så det føler jeg for å gi noe tilbake for.
Vi er ukentlig på handletur og jeg er innom et par ganger i uka. Tanta mi og jeg jobber begge i helsevesentet og er helt enige i at vi skal ta oss av farmor så lenge det er mulig hjemme. (Hun er fortsatt sprek i både kropp og hode) Hun har leiliget i tantes kjeller som er tilpasset alderdommen på alle måter.
Svigerforeldrene mine er gode og snille mennesker på alle måter og de skal vi også ta vare på når den tid kommer.

Når jeg sier "ta vare på" tenker jeg jo at dette må skje på våre premisser, og innenfor rimelighetens grenser. Vi kommer ikke til å flytte på oss, si opp jobben eller stelle for dem døgnet rundt.

[Huldra]

Jeg føler meg ikke forpliktet til å ta vare på mine foreldre, nei, men jeg kommer til å stille opp så langt det er mulig. Noe annet hadde jeg ikke hatt samvittighet til. Jeg ville nok ikke flyttet "hjem" igjen, men hvis de ville flyttet nærmere meg så hadde det vært enklere å være der for dem.

Nå håper jeg dette ikke blir en aktuell problemstilling på mange år ennå da, de har jo såvidt passert 50 år. Hvem vet hvor i verden man befinner seg da, men jeg vil iværtfall bestrebe meg på å stille opp for dem innenfor de rammene jeg befinner meg når dette kan bli aktuelt.

Når det gjelder svigermor, så har hun flyttet inn vedsiden av sin datter og får hjelp og omsorg der. Vi får desverre ikke stilt opp så mye som vi ønsker i og med at hun bor på helt motsatt kant av landet. Forsøker å ringe henne så ofte som mulig iværtfall.

[Pepper Lemon]

Er det lov å si at mamma kan bo her, mens svigers må på hjem?

Jeg vil nok veldig gjerne hjelpe mine foreldre, men innser at det blir vanskelig på grunn av at vi bor langt fra hverandre. Svigers bor i nærheten, så der vil vi nok bidra med det vi kan. Heldigvis har de flere barn å fordele ansvaret på.

[Aminta]

Nei, jeg føler meg overhodet ikke forpliktet til det.
Men, jeg kommer til å hjelpe foreldrene mine ja.
Nå bor jeg langt unna, så enten må de flytte hit, eller så må jeg heller hjelpe dem i form av privat hjemmehjelp, dyr og god alders/sykehjemsplass el.
E av brødrene mine bor der de bor, så det kommer vel til å falle mer på han.
Men jeg vil bidra med det jeg kan.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Føler du deg forpliktet til å hjelpe\følge dem opp?

Tenker du at det de har investert i deg\ikke investert i deg og din familie påvirker hvor mye du kommer til å engasjere deg på deres gamle dager?

Eller føler du deg forpliktet uansett, siden det er familien din?

Jeg føler overhodet ingen forpliktelse til å følge opp faren min. Han høster det han har sådd.

Bestemoren min derimot, hun følges opp hver dag av et eller flere av barnebarna. Hun får også igjen for det hun har gjort.

[gullet]

Jeg føler ingen forpliktelse, men ser det som en selvfølge at dersom de skulle trenge hjelp, vil jeg gi det.
Jeg har pratet en del om med dem, fordi vi har andre pleietrengende/demente i nær familie og ser hva som kreves av pårørende.
Dokumentet om at de skal på intstitusjon dersom pleiebehovene tilsier det skal skrives, slik at vi slipper i hvertfall den kampen (jeg vil nemlig ikke krangle med mamman min om det også ...).
Foreldrene mine er 65 og 67 år, og forholdsvis spreke. De reiser (mye) og vil nok i mange år enda være selvbærende. Men det kommer en dag.