Når man velger vekk karriere for å være hjemme med barna

[Pusurkine]

For meg handler dette om å være i stand til å forsørge meg og barna mine selv på en fornuftig måte.
Jeg kunne godt ha vært hjemme en kortere periode, men ikke så lenge at det går for mye utover evnen min til å kunne forsørge oss.
Jeg synes det er veldig fint at noen velger å være mer hjemme en periode, men da bør man passe på at hvis den ene fokuserer mer på hjemmearbeid en periode at man har avtaler som ivaretar denne personen økonomisk.

Jeg har sett så mange ganger at kvinner velger å være hjemme noen år, mannen bygger karriere i samme periode, blant annet jobber kanskje han litt ekstra for å få økonomien til å gå opp når hun er hjemme. Dette vil ofte øke hans "markedsverdi" og ofte senke hennes. Dette medfører at de ikke stiller særlig likt hvis de skulle velge å gå fra hverandre - noe svært mange faktisk gjør.

[Kråka]

Jeg er hjemmeværende på 6. året og stortrives enda. Dog, jeg har sjelden alenetid og egenpleie. Det er alltid unger rundt meg, mine + andres. Jeg er mye barnevakt for andres unger pga de skal ut eller jobbe. De vet jeg er hjemme og er lett å ringe til. Jeg er ikke redd for fremtiden, eller når ungene er store. Jeg har et yrke og vet jeg får jobb. Jeg kan også velge offshore når jeg føler for det, og er absolutt ikke avhengig av noen som skal forsørge meg. Sparer pensjon gjør jeg og, så jeg bekymrer meg aldri.

[Hyacinth]

Har ikke lest (de fleste) svarene.

Å si Jeg vil ikke være økonomisk avhengig av en mann høres helt feil ut for meg. Vi er en familie, en enhet, vi har felles økonomi, og hvem som drar inn pengene er helt likegyldig. Nå er ikke jeg hjemmeværende, men jeg synes likevel slike utsagn er merkelig. Jeg ville ikke gått rundt og krisemaksimert og tenke at vi kanskje blir skilt.

Hilsen hun som trodde hun var rødstrømpe.

[cilen]

Jeg føler meg utrolig heldig jeg, som "får lov" å være mye hjemme.

Det er klart at vi hadde hatt mer penger å bruke om jeg også hadde jobbet mer, men det går helt greit. Mannen driver eget firma og det er klart han til tider jobber mye, men det har han alltid gjort. Ikke noe mere nå enn da jeg jobbet 100%. Så bruker vi heller de pengene vi har på andre ting enn ny sofa og dyre klær. (13-årinene er de som har dyrest klær her i huset). Alt er jo til en viss grad prioritering. Det er mange som sier til meg at begge MÅ jobbe for at det skal gå rundt.. Og flere av dem har mindre gjeld enn oss. Hvor pengene brukes vet man jo bare selv?

[LaBanga]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Jeg har sett så mange ganger at kvinner velger å være hjemme noen år, mannen bygger karriere i samme periode, blant annet jobber kanskje han litt ekstra for å få økonomien til å gå opp når hun er hjemme. Dette vil ofte øke hans "markedsverdi" og ofte senke hennes. Dette medfører at de ikke stiller særlig likt hvis de skulle velge å gå fra hverandre - noe svært mange faktisk gjør.

Dette er det mange som ikke innser før de står og skal gjøre opp bo ved en skilsmisse. Den norske ekteskapsloven er, i motsetning til i mange andre land, slik at verdiene fordeles etter hvor mye man har tatt inn i ekteskapet OG hvor mye man har bidratt i ekteskapet. Man får riktignok igjen en del for å ha vært hjemme med små barn, men dersom man er borte mange år fra arbeidslivet, så skal det veldig mye til før man kommer opp på samme lønnsnivå som mannen. For veldig mange vil man aldri gjøre det, pga det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi tross alt har.

Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

Det skjønner jeg. Men her blir det 50/50 uansett. Jeg har nettopp gått inn med nesten 100.000 i lånet (betalte med en arv jeg fikk), men det så jeg på som våre penger, ikke mine, selv om det var jeg som fikk dem. Det samme gjør han, heldigvis.

[Chanett]

Hadde vi hatt muligheten hadde jeg ikke jobbet nå. Selv nå som alle tre begynner på skolen. Etter å ha vært hjemme i mange år vet jeg hvor stor verdi det har for vår familie at en av oss voksne er basen hjemme. Jeg vet hvor lite vi liker to voksne i full jobb og puslespillet som følger med det. Og i og med at jeg aldri har drømt om en karriere innen læreryrket (hadde nå jobben blitt sett på som en verdifull jobb med lønn etter ansvar, hadde det kanskje vært noe annet) så koster det meg ikke en kalori å ikke jobbe som det. Heldigvis har jeg muligheten til å jobbe redusert.

Og jeg er nok av dem som lever i nuet. Jeg aner ikke om jeg lever til jeg er pensjonist og derfor blir det faktisk meningsløst for meg å velge bort mer tid med familien for pensjonspoeng som jeg ikke vet om jeg får gleden av. Ungene mine vet jeg at jeg har stor glede av nå.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Hadde vi hatt muligheten hadde jeg ikke jobbet nå. Selv nå som alle tre begynner på skolen. Etter å ha vært hjemme i mange år vet jeg hvor stor verdi det har for vår familie at en av oss voksne er basen hjemme. Jeg vet hvor lite vi liker to voksne i full jobb og puslespillet som følger med det. Og i og med at jeg aldri har drømt om en karriere innen læreryrket (hadde nå jobben blitt sett på som en verdifull jobb med lønn etter ansvar, hadde det kanskje vært noe annet) så koster det meg ikke en kalori å ikke jobbe som det. Heldigvis har jeg muligheten til å jobbe redusert.

Og jeg er nok av dem som lever i nuet. Jeg aner ikke om jeg lever til jeg er pensjonist og derfor blir det faktisk meningsløst for meg å velge bort mer tid med familien for pensjonspoeng som jeg ikke vet om jeg får gleden av. Ungene mine vet jeg at jeg har stor glede av nå.

Forstår veldig godt at det kan ha stor verdi for familien at en har mye tid hjemme. Det jeg synes er viktig i den sammenhengen er at det ikke er noe som bare den ene voksne skal "betale".
Jeg vet ikke hvordan din lønn utvikler seg som lærer hvis du ikke jobber eller jobber redusert i en periode, men i mange typer jobber blir man hengende etter. Hvis det er slik bør man ha en økonomisk avtale partene imellom som kompenserer den som har tapt "markedsverdi", selv om ekteskapet/forholdet oppløses etter en stund.
Men hvis du føler deg tygg på at du kan forsørge deg og dine barn på en fornuftig og god måte hvis det blir nødvendig, så har du jo den tryggheten du trenger

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

For meg som lever med felles økonomi så høres slike ting virkelig absurd ut. Da vi studerte tjente jeg mer enn han på min bijobb. Det falt meg aldri inn at jeg hadde rett til mer da, det samme gjelder nå når han tjener mer.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

For meg som lever med felles økonomi så høres slike ting virkelig absurd ut. Da vi studerte tjente jeg mer enn han på min bijobb. Det falt meg aldri inn at jeg hadde rett til mer da, det samme gjelder nå når han tjener mer.

Nei, sånn har jeg heller aldri tenkt. Jeg har alltid sett økonomien under ett når man er gift, uansett om den ene tjener mer.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Nei, sånn har jeg heller aldri tenkt. Jeg har alltid sett økonomien under ett når man er gift, uansett om den ene tjener mer.

Samme her.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Nei, sånn har jeg heller aldri tenkt. Jeg har alltid sett økonomien under ett når man er gift, uansett om den ene tjener mer.

Det tror jeg egentlig de fleste gjør, mitt poeng er økonomien etter et eventuelt samlivsbrudd, og hvilke muligheter man har for å forsørge seg og barna sine.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Dette er det mange som ikke innser før de står og skal gjøre opp bo ved en skilsmisse. Den norske ekteskapsloven er, i motsetning til i mange andre land, slik at verdiene fordeles etter hvor mye man har tatt inn i ekteskapet OG hvor mye man har bidratt i ekteskapet. Man får riktignok igjen en del for å ha vært hjemme med små barn, men dersom man er borte mange år fra arbeidslivet, så skal det veldig mye til før man kommer opp på samme lønnsnivå som mannen. For veldig mange vil man aldri gjøre det, pga det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi tross alt har.

Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

Må si at denne uttalelsen sjokkerer meg. Slik du resonnerer her LaBanga så skulle min mann f.eks. hatt med seg mer økonomisk i forbindelse med en skilsmisse enn meg, fordi jeg at helsemessige årsaker har vært uten jobb i over 7 år??

For meg blir dette veldig feil. Det du sier her er at hans jobb teller mer enn din jobb som hjemmeværende. Ved at du evnt. hadde vært hjemme så hadde han fått en lettere hverdag der han kunne kommet hjem til ferdig middag og huset i orden slik at dere kunne få mer tid sammen og mindre mas om ting som måtte gjøres. Det ville jo være slik dersom dere valgte denne arbeidsfordelingen. Eller kanskje dere valgte andre måter å fordele på, men uansett. Om dere er enig om at du går hjemme en periode for å ta deg av et barn så må da det kunne være likeverdig en full jobb?? Du gir jo avkall da på egen karriere for å få en god hverdag med familien? Det er jo en investering dere begge har valgt evnt.?

Om mannen din hadde mer med seg inn i ekteskapet så kan det være særeie. Det vil stå utenfor et evnt. oppgjør dere i mellom.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Må si at denne uttalelsen sjokkerer meg. Slik du resonnerer her LaBanga så skulle min mann f.eks. hatt med seg mer økonomisk i forbindelse med en skilsmisse enn meg, fordi jeg at helsemessige årsaker har vært uten jobb i over 7 år??

For meg blir dette veldig feil. Det du sier her er at hans jobb teller mer enn din jobb som hjemmeværende. Ved at du evnt. hadde vært hjemme så hadde han fått en lettere hverdag der han kunne kommet hjem til ferdig middag og huset i orden slik at dere kunne få mer tid sammen og mindre mas om ting som måtte gjøres. Det ville jo være slik dersom dere valgte denne arbeidsfordelingen. Eller kanskje dere valgte andre måter å fordele på, men uansett. Om dere er enig om at du går hjemme en periode for å ta deg av et barn så må da det kunne være likeverdig en full jobb?? Du gir jo avkall da på egen karriere for å få en god hverdag med familien? Det er jo en investering dere begge har valgt evnt.?

Om mannen din hadde mer med seg inn i ekteskapet så kan det være særeie. Det vil stå utenfor et evnt. oppgjør dere i mellom.

En ting er hva man føler og hva som kanskje er rettferdig, en annen ting er hva man kan kreve iht loven ved et skilsmisseoppgjør. Det er vel det LaBanga sier.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

En ting er hva man føler og hva som kanskje er rettferdig, en annen ting er hva man kan kreve iht loven ved et skilsmisseoppgjør. Det er vel det LaBanga sier.

Det er derfor man må sørge for å ha skriftlige avtaler, pensjonsordninger osv dersom man velger at den ene skal være hjemmeværende/jobbe redusert over en lengre periode.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

En ting er hva man føler og hva som kanskje er rettferdig, en annen ting er hva man kan kreve iht loven ved et skilsmisseoppgjør. Det er vel det LaBanga sier.

Slik jeg har oppfattet det så vil ikke en hjemmeværende som har bidratt med å ta vare på parets barn bli sett på som en person uten bidrag til familiens totale økonomi. Hvis man skal begynne å tenke sånn så kan det bli mange og kompliserte oppgjør...

[Anne C]

Mannen min har alltid tjent mer enn meg og han har spyttet inn masse penger i hus og innbo og sånt. Men vi eier alt sammen og kommer til å dele 50/50 hvis vi skulle skille oss.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Mannen min har alltid tjent mer enn meg og han har spyttet inn masse penger i hus og innbo og sånt. Men vi eier alt sammen og kommer til å dele 50/50 hvis vi skulle skille oss.

Men det jeg tenker på for min del er at hvis man er mange år hjemme, vil man ganske ofte ha en lavere inntekt når man går ut igjen i jobb enn om man hadde vært i jobb hele tiden. Denne fordelen har oftest mannen når man skiller lag. Hvis den ene skal være hjemme i mange år mener jeg faktisk at man bør få kompensasjon på en eller annen måte for dette også...

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Men det jeg tenker på for min del er at hvis man er mange år hjemme, vil man ganske ofte ha en lavere inntekt når man går ut igjen i jobb enn om man hadde vært i jobb hele tiden. Denne fordelen har oftest mannen når man skiller lag. Hvis den ene skal være hjemme i mange år mener jeg faktisk at man bør få kompensasjon på en eller annen måte for dette også...

Jeg er helt enig.

[Skremmern]

Hjemmeværende eller ikke-hjemmeværende-trådene dukker opp med jevne mellomrom, og er de trådene jeg argumenterer på et veldig personlig plan. Det handler om hvordan den enkelte familie velger å fordele arbeidsoppgavene, og de personlige årsakene som ofte styrer de valgene man tar. Mannen min har vært hjemmeværende også, og anså tiden med storesøster som verdifull og minnerik. Glad han fikk gjøre det også. Nå har vi fordelt det litt annerledes ved at jeg jobber halvt, men bare på kveld / natt og helg, slik at barna våre er med mannen, meg eller øvrig slekt. Jeg rekker f.eks. å gå i åpen barnehage 4 dager i uka, og slipper å stue de bort til fremmede.

Jeg er en person som får fornybar energi av å tilbringe tid sammen med barna mine. Jeg leser uttalelser i denne tråden om de som ikke takler å være hjemme med barna sine o.l., og det mangler jeg ikke forståelse for, selv om jeg er rake motsetningen.