Hva om du måtte fjerne brystet ditt pga brystkreft?

[Maxine]

Jeg tror ikke det hadde betydd noe for forholdet til mannen om jeg fjernet et bryst, men jeg tror jeg hadde ønsket rekonstruksjon dersom det hadde skjedd i de nærmeste årene.

Vi har dessverre hatt flere tilfeller av brystkreft i familien de siste ti årene, og min tante valgte selv å fjerne et bryst for å være mer sikker på å slippe tilbakefall, og sa dermed: "Elsker han meg ikke med bare et bryst, er han ikke noe å samle på!" Enkelt og greit. Hun er frisk fra kreften, men har dessverre fått en annen sykdom hun lite trolig vil overleve nå.

[Erica]

Jeg tror jeg hadde tatt det tungt å måtte fjerne et bryst. Det er jo en del av meg, og jeg vil jo se helt annerledes ut uten brystet. PÅ den annen side ville jeg nok midt oppe i behandlingen ha fokus mest på sykdommen, og å bli frisk. Redselen for sykdommen hadde nok overskygget dette med brystet i starten. Som frisk igjen ville jeg nok vært plaget av å ha kun ett bryst. Jeg har store bryst, og vektmessig ville det vært plagsomt også tror jeg. Så jeg ville nok gått for rekonstruering, etterhvert.
Jeg vet at mannen og jeg takler kriser bra sammen, og jeg er helt sikker på at han ville vært like glad i meg, og ville syntes jeg var like sexy med bare en pupp. Det ville vært for meg det ville vært vanskelig. Jeg ville nok følt meg mindre sexy, og at det ville gått ut over lysten, det kan jeg godt tenke meg. Men vi hadde måtte jobbe med det, som vi har jobbet med andre ting.

Jeg har lest ei bok som er skrevet av mor til ei venninne av meg (Else Hanna Tendæ Kjeldsen), hun ble brystoperert pga brystkreft, og den boken var fin med hensyn på akkurat dette temaet. HUn skriver om hvordan hun taklet dette, og hvordan mannen taklet det.

[-ea-]

Hadde ikke gjort meg noe å fjerne et bryst, tror jeg. Har en venninne som har gjort det for noen år siden, og vi er enige om at endelig kom det til en situasjon der det var en absolutt fordel å være flatbrystet, for det er ingen som ser på henne at hun har bare ett bryst. Men så bruker hun ikke åletrange klær da.
Ifølge samme venninne er det mye, mye verre å bli fri for hår, som hun er akkurat nå pga flere sterke cellegiftbehandlinger siden hun har fått tilbakefall. Forrige gang brukte de en annen type cellegift som ikke tok håret. Håret, det er noe alle ser og mye mere en del av den personen man er, enn brystet er. Sier min venninne.

[Joika]

Jeg tenker at dette blir litt det samme som å få magen maltraktert etter et svangerskap. Det er kjipt, men sånn er det bare. Noen blir sånn, andre ikke. Og man lever med det.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Jeg tenker at dette blir litt det samme som å få magen maltraktert etter et svangerskap. Det er kjipt, men sånn er det bare. Noen blir sånn, andre ikke. Og man lever med det.

Jeg syns ikke det blir helt det samme. Det med magen kom som en "bivirkning" av noe positivt, mens å måtte skjære bort et bryst pga brystkreft er det ikke noe positivt med. Jeg har fått mindre pen mage etter 3 svangerskap, og det er litt som du skriver, litt kjipt, men det er bare sånn. Men å miste et bryst ville ikke vært litt kjipt, det ville vært fælt tror jeg.

[Avelonia]

Jeg hadde nok tenkt på å overleve, fremfor hvor tragiskt det er at man mister brystet. Hva er vel ett bryst, i forhold til resten av livet?
Forholdet vårt hadde holdt for det om jeg hadde blitt syk.

[Fadese]

Umiddelbart ville jeg nok ikke ofret fjerning av brystet mye tid. Det viktigste ville vært å bli frisk og å kunne være der for mannen min og spesielt barna mine.
På sikt derimot, ser jeg for meg at det ikke nødvendigvis hadde vært uproblematisk å ha fjernet det ene brystet. Mest fordi det alltid ville ha minnet meg på den alvorlige og skremmende sykdommen, tror jeg. Jeg kan ikke se for meg at mannen min hadde fått problemer med det, men jeg ser ikke bort fra at jeg sjøl hadde vært nødt til å bruke lang tid på å bli bekvem med å vise meg fram for mannen min, og kanskje ville det sånn sett ha påvirket vårt seksuelle forhold? Jeg aner virkelig ikke, altså.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Jeg syns ikke det blir helt det samme. Det med magen kom som en "bivirkning" av noe positivt, mens å måtte skjære bort et bryst pga brystkreft er det ikke noe positivt med. Jeg har fått mindre pen mage etter 3 svangerskap, og det er litt som du skriver, litt kjipt, men det er bare sånn. Men å miste et bryst ville ikke vært litt kjipt, det ville vært fælt tror jeg.

Jeg tenker at det å fjerne har en betydning så lenge det er snakk om å overleve. Og at det i stor grad vil overskygge det at man mangler en kroppsdel.

[Aminta]

Jeg hadde som mange andre sier, nok vært mer opptatt av å overleve sykdommen. Jeg har vært til mammografi og ul pga. en kul, og har altså rukket å tenke de verste krisetanker i et døgn. Og det var ikke å miste en pupp jeg tenkte på, men det å være livredd for å dø fra barn hovedsaklig, og mann. Hvis puppen var et offer som gjorde meg frisk hadde jeg nok vært lettet. Jeg tror nok jeg hadde bedt om rekonstruksjon, men da for min egen del. Vårt forhold hadde nok, om noe, blitt sterkere av en slik situasjon, det har blitt sterkere før av kriser.
Noen nevnte hår over her, og jeg tror nok garantert at jeg hadde fått meg noen gode parykker, fordi det er så veldig synlig bla.

[Fadese]

Når det snakkes om rekonstruksjon her, er det da snakk om protese eller implantat?
Jeg ser liksom ikke for meg at jeg ville ha puttet noe potensielt skadelig inn i kroppen min etter noe slikt ... Men protese ville jeg helt sikkert skaffet meg raskt, sånn at jeg kunne brukt det meste av klær.

[Anne C]

Først tenker man vel mest på det å overleve. OG hadde jeg måttet fjerne brystet så hadde jeg måttet forholde meg til det. Jeg tror nok at jeg hadde bedt om å få nytt bryst, jeg har store pupper og jeg hadde følt meg veldig merkelig og ikke spesielt fin med en G-cup pupp og helt flat. I forhold til ekteskapet tror jeg ikke det hadde gjort at vi hadde skilt oss, ikke fordi jeg hadde hatt bare et bryst.

[Skremmern]

Jeg hadde nok ville ønsket å få rekonstruert et bryst så raskt som mulig. Tviler på at den tanken ville fjernet fokuset fra gleden av å overvinne / bekjempe sykdommen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror jeg hadde reagert typisk. Til å begynne med hadde jeg bare vært lettet over å ha overlevd, men når hverdagen kom hadde jeg opplevd det som et problem å bare ha ett bryst. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde bedt om en rekonstruksjon.

En alvorlig sykdom er nok en påkjenning på et forhold.

Tenker jeg bare signerer denne.
Klart jeg hadde ofret et bryst for å leve. Men samtidig tror jeg det hadde vært viktig for meg å ha begge brystene mine.

[nolo]

Dette har jeg tenkt på siden jeg var 16, og min mor fjernet sitt første bryst. Hun har ikke rekonstruert. Min venninne fjernet et bryst for drøye ti år siden, og for henne ble det viktig å få et nytt etterhvert. Jeg tror ikke jeg ville gått for en ekstra operasjon.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Jeg tror ikke jeg ville gått for en ekstra operasjon.

Dette er argumentet til min enbrystede venninne, hun orker ikke flere operasjoner.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Dette er argumentet til min enbrystede venninne, hun orker ikke flere operasjoner.

Jeg tror dette kan være vanskelig å ta stilling til før en er der. Det er ikke godt på forhånd å vite om man orker å gjennomgå en operasjon til etter å ha fjernet et bryst, og gjennomgått cellegiftbehandling og en masse undersøkelser. Kanskje en tenker: "Ikke mer sykehus enn strengt nødvendig." Ikke vet jeg.

Men Jessica, du har jo hatt brystkreft, jeg husker ikke om du fjernet brystet? Hva tenker du om dette, som faktisk har vært i situasjonen?

[Sonar]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg hadde nok ville ønsket å få rekonstruert et bryst så raskt som mulig. Tviler på at den tanken ville fjernet fokuset fra gleden av å overvinne / bekjempe sykdommen.

Skremmern skrev akkurat det jeg også tenkte.

[Harriet Vane]

Må man, så må man. Og så ville jeg lagt inn implantat. Jeg er en brystfager dame og ville ikke likt å være uten en pupp eller to. :enkel:

[Avelonia]

Jeg kjenner forresten ei som har gått uten det ene brystet i 10 år, hun sliter skikkerlig nå med å komme seg etter operasjonen hun valgte å ta i mars.
Hun er snart 60 år, de måte da rekonstruere brystet ved å bruke hud fra magen. Hun klarer ikke bruker armen sin skikkerlig enda og magen er veldig vond.
Med dette i tanken, ville jeg nok godt får å få fikset bryst med engang.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Jeg tror dette kan være vanskelig å ta stilling til før en er der. Det er ikke godt på forhånd å vite om man orker å gjennomgå en operasjon til etter å ha fjernet et bryst, og gjennomgått cellegiftbehandling og en masse undersøkelser. Kanskje en tenker: "Ikke mer sykehus enn strengt nødvendig." Ikke vet jeg.

Men Jessica, du har jo hatt brystkreft, jeg husker ikke om du fjernet brystet? Hva tenker du om dette, som faktisk har vært i situasjonen?

For meg var det slik du sier 3barnsmor. Etter to operasjoner. Først en for å forsøke å bevare brystet samtidig som de fjernet kreftsvulsten og så en for å fjerne brystet fordi de ikke hadde fått fjernet all kreften. Så cellegiftkurer og stråling. Da jeg var ferdig med dette var jeg som ei vaskefille. I tillegg startet jeg med anti-østrogener (for å ikke få tilbake kreften) som tørker ut slimhinner i blant annet underlivet og setter kroppen i overgangsalderen. Disse medisinene tar jeg enda. Jeg var så sliten og nedkjørt at rekonstruksjon var uaktuelt. I brystkreftforeningen har vi fått informasjon om metodene de bruker. Det er tøffe operasjoner der de blant annet tar en muskel, fettvev og blodårer og så lager de et nytt bryst av dette. Det er flere metoder blant annet implantat kan brukes.

En nær venninne av meg fikk brystkreft 2,5 år etter jeg var syk. Hun hadde akkurat fått seg kjærest og var fast bestemt på at hun skulle rekonstruere. Da brystet ble fjernet spurte hun legene om når hun kunne få rekonstruert. Hun måtte vente et år. Etter vi hadde fått info i brystkreftforeningen så var det helt uaktuelt for henne med operasjon. Så vi lever begge to med ett bryst og det går greit.

For meg er det verst om sommeren, fordi jeg må gå med brystprotesen på det meste av dagen og det samler seg væske under en arm fordi bhen strammer. Jeg har også lymfeødem i armen som jeg fjernet lymfene (jeg hadde spredning til mange lymfer). Mitt største problem er å finne klær som ikke viser fram pupper. Protesen stikker over de fleste utrigninger. Og jeg vil i armer på overdeler som er så korte at de kommer over armstrømpen jeg må bruke.

Ikke mye sexy dette, men, men jeg lever, og pupper er ikke alt. Jeg kunne sagt mer om bivirkninger som fører til problemer i samlivet, men lar det ligge. Det er medisiner som fører til det. Så det er mye bak som mange ikke tenker over. Men det var jo ikke det jeg spurte om her heller.....