Å føle lykke

[him]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Nettopp ! Jeg tror nemlig ikke at alle opplever dette så veldig ofte. Når man nevner ganske trivielle episoder som skjer hver eneste dag og hele tiden som eksempel, så tenker jeg at man kanskje ikke har helt skjønt hva jeg vil frem til.

Jeg opplever i alle fall ikke lykke av ytre ting. For meg er det noe som bare kommer. Feks var jeg medisinert på ganske høye doser kortison en periode, den kan ha som bivirkning at den virker stemningshevende. Da var jeg mye oftere i en "lykkestemning", og tilsvarende da jeg trappet ned var jeg mye oftere i en "trist stemning".

Akkurat det med at man er euforisk varer kanskje ikke så lenge, men følelsen forsvinner gradvis hos meg, det er ikke noe on/off greie. Men akkurat det å bli lykkelig eller ulykkelig kommer brått, og gjerne av detaljer.

Opprinnelig lagt inn av Joika

Ikke det at ikke trivielle ting kan fremkalle dette, men jeg tror ikke det er mange forunt å leve i nesten konstant lykkerus.

For min del er det ikke hvor eksepsjonelle tingene er som skjer, men mer settingen. Hvis jeg feks har vært redd for barna, så kjenner jeg sterkere at jeg er glad i dem i etterkant etc På samme måten som mat smaker bedre hvis man sulter seg litt.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg opplever i alle fall ikke lykke av ytre ting. For meg er det noe som bare kommer. Feks var jeg medisinert på ganske høye doser kortison en periode, den kan ha som bivirkning at den virker stemningshevende. Da var jeg mye oftere i en "lykkestemning", og tilsvarende da jeg trappet ned var jeg mye oftere i en "trist stemning".

Akkurat det med at man er euforisk varer kanskje ikke så lenge, men følelsen forsvinner gradvis hos meg, det er ikke noe on/off greie. Men akkurat det å bli lykkelig eller ulykkelig kommer brått, og gjerne av detaljer.

For min del er det ikke hvor eksepsjonelle tingene er som skjer, men mer settingen. Hvis jeg feks har vært redd for barna, så kjenner jeg sterkere at jeg er glad i dem i etterkant etc På samme måten som mat smaker bedre hvis man sulter seg litt.

Vi er helt på linje her. Men jeg er faktisk litt on/off da.
Med nylig påvist "deffekt" i hjernen (så påvist som det er mulig å få det i allefall) så har jeg fått vite at jeg lever med disse bølgedalene i mye større grad enn en "normal hjerne". Syntes det er veldig interessant å høre om flere er så opp og ned. Jeg kan ha lyst til å grine et øyeblikk for så å være euforisk lykkelig ti min senere. Alt i løpet av en busstur til byen hvor jeg egentlig ikke gjør annet enn å sitte i min egen verden.

[Libra]

Jeg er lykkelig og tilfreds rett som det er. Men, noen euforisk lykkefølelse har jeg ikke opplevd.

Jeg får også sånne små "stikk" hvor det kiler til i magen, og jeg tenker at fy søren så heldig jeg er. Blaff av lykke kan man nok kalle det ja.

[Kate]

Jeg er heldig og har også stadig slike øyeblikk. Øyeblikk der jeg må stoppe opp og føle på lykken, øyeblikk der jeg skulle ønske tiden kunne stå stille.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Lurer på om dette er noe de fleste gjør jeg? Små "euforiske" øyeblikk hvor man kjenner at ting ikke kunne blitt noe bedre.

Varer det lenge? Er det ofte?

Det er ofte - og varer noen intense minutter av gangen.
Jeg ønsker å oppleve så mye lykke som mulig - og tar godt vare på følelsen når den dukker opp.

[Optimist]

Opprinnelig lagt inn av gurgle, her.

Så pussig at det kom en tråd som denne akkurat i dag. For i dag morges så tenkte jeg på den følelsen jeg ofte får når jeg ser på og er sammen med barna mine. Jeg kom frem til at det var den ulitmate lykkefølelsen som kommer dumpende over meg, og får meg til å få en liten tåre i øyekroken. At man kan føle slik kjærlighet er bare helt fantastisk!

Opprinnelig lagt inn av Nuta, her.

Ja det kan jeg føle ofte over mye forskjellig, selvfølgelig familien og de øyeblikkene vi har sammen, men også små ting som en vakker himmel, en sommerfugl eller en stille stund, å føle seg heldig og priveligert er for meg å føle lykke.

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Men kiler det i magen så du nesten "sprekker" av dette?

Det kiler i magen, og jeg blir på en måte

[jannski]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg skjønner hva du mener, Joika. Jeg er generelt veldig lykkelig og tilfreds i hverdagen, men innimellom kommer det blaff av intens lykkefølelse, nesten som en rus. Det er en deilig følelse som jeg kan hente frem igjen mange dager etterpå. Innimellom holder det at jeg tenker på den konkrete hendelsen for å hente frem et snev av godfølelsen.

Jeg har det litt sånn jeg også. Det kan være et par ganger i måneden i perioder, av og til sjeldnere, med måneder imellom, og utløses gjerne av dagligdagse hendelser. Det er nesten som en forelskelsesfølelse for meg, der jeg får bare følelsen av å kunne klare alt, at jeg er utrolig heldig osv.osv.

[Alfa]

Jepp. Sånne har eg innimellom, og det er ei fantastisk, men skummel kjensle. Den vert som regel avløyst av ein nedtur der eg blir klar over kva eg faktisk har å miste ...
I sommar hadde eg ei slik oppleving då eg låg i telt med mannen på den eine sida og lille A på den andre. Ute hørte eg berre litt bølgeskvulp, men elles var det stille. Då kjente eg verkeleg på kor godt det var å berre vere oss tre ei lita stund. Ingen ytre stimuli, berre tre personar som er veldig, veldig glade i kvarandre.

[rajraj]

Jeg hadde ofte slike blaff da jeg var ung tenåring. Da var følelsen kjempeintens en liten stund og jeg ble nesten slått i bakken. Det føltes som om jeg var udødelig, uovervinnelig og at bare gode ting kunne skje meg. Nå er den ikke like intens lenger, men den kommer innimellom. Spesielt når jeg har et øyeblikk helt for meg selv og har gjort eller ser fram til å gjøre noe jeg trives med.