Hva tror du vil skje i etterkant av Christoffer-saken?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Om jeg sier til foreldre at denne typen skader melder jeg alltid så skjønner de det. Foreldre som blir gale av raseri når jeg sier det, tenker jeg at det var antagelig helt riktig å melde.

Ikke sant? Og du kan jo bare henvise til meldeplikten din, at du faktisk ikke noe valg.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men det er en ukultur og man må få bukt med det, barnehager, skoler og helsevesen må få rutiner på at man melder, og helst at det er leder som gjør det formelt sånn at enkeltansatte slipper å stå til rette for rasende foreldre.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det handler ikke om "det offentlige" det handler i stor grad om enkeltmennesker som er konfliktsky. Og før man kommer med for stor pekefinger så bør man tenke etter om man hadde hatt guts nok til å gjøre det selv.

Men det er en ukultur og man må få bukt med det, barnehager, skoler og helsevesen må få rutiner på at man melder, og helst at det er leder som gjør det formelt sånn at enkeltansatte slipper å stå til rette for rasende foreldre.

I denne saken var det siste du skriver en del av problemet: Alt stoppet hos rektor.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

I denne saken var det siste du skriver en del av problemet: Alt stoppet hos rektor.

Og problemet var også at dersom man melder til en overordnet så sjekker man at det går videre til barnevernet. Om det ikke gjør det, så ordner man det selv. Jeg mener det ikke er en gyldig unnskyldning for lærerne som varslet rektor og så at ingenting ble gjort. Jeg fratar likevel ikke rektor for skyld her altså.

[Nessie]

Nå har jeg lest dette: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3035648.ece


Det er så vondt å lese. Jeg blir uvel av tanken på at lærere mistenkte mishandling hjemme, men likevel sender han hjem fra skolen pga at han er uvel.

[Teflona]

Jeg er veldig enig i det Esme sier.
Håper denne saken kan skape "presedens" for at de instansene som er i kontakt med barnet melder i fra, både ut fra reell mistanke og magefølelse. Den siste skal man ikke kimse av.

[Apple]

Jeg jobber i en bransje der vi blir innimellom kan måtte ta slike valg om å melde eller ikke. Generelt er jeg ikke imponert over holdningnene til dette. Spesielt er det utfordernde med legene som ikke har tradisjon på å vurdere annet enn den pasienten de har til behandling.

Jeg har også opplevd hvordan barnehager unnviker dette.

Så selv om vi blir bedre, er det en lang vei igjen. Hva kan man forvente av privatpersoner når selv fagfolk kvier seg for å melde?

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Hva kan man forvente av privatpersoner når selv fagfolk kvier seg for å melde?

Det er faktisk flest privatpersoner som melder til barnevernet.

[ullmor]

Det er blitt mer fokus på meldeplikten etter C-saken, heldigvis. Jeg håper inderlig at det fortsetter og at det blir mer kursing av alle som jobber med mennesker i årene framover.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Det er faktisk flest privatpersoner som melder til barnevernet.

Er du sikker på det?

Jeg har ikke sett nasjonale tall, men jeg så tall fra en del barnevernstjenester i Groruddalen i fjor. Der var politiet absolutt største melder. Av ca 300 meldinger i den ene bydelen, kom noe slikt som 10-15 fra familiemedlemmer/slekt og 6-7 fra privatpersoner som ikke var i barnets familie (uten at jeg husker tallene helt nøyaktig).

Men skoler og barnehager var påfallende lavt representert.

[ullmor]

http://tb.no/article/20090508/NYHETE...1527/NYHETER04

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

.

Så selv om vi blir bedre, er det en lang vei igjen. Hva kan man forvente av privatpersoner når selv fagfolk kvier seg for å melde?

Forskjellen på privatpersoner som melder,og f eks en melding fra barnehage/skole er at som privatperson kan man velge å gi en bekymring anonymt. Navnet på melder vil ikke komme frem, før saken eventuelt havner hos fylkesmannen. Da får de foresatte kjennskap til melderen.
Barnehage må melde ved navn, og da får foreldrene vite umiddelbart hvem som har sendt melding, og det kan ofte vanskeligjøre det tette foreldresamarbeidet som man har og må ha i barnehagen. Mange foreldre reagrere da med å ta barnet ut av barnehagen...

[safran]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg har forsøkt å melde. (I samråd med barnets forelder.)
Jeg ble ganske kontant avvist på telefonen.

Opprinnelig lagt inn av Ladybug, her.

Forskjellen på privatpersoner som melder,og f eks en melding fra barnehage/skole er at som privatperson kan man velge å gi en bekymring anonymt. Navnet på melder vil ikke komme frem, før saken eventuelt havner hos fylkesmannen. Da får de foresatte kjennskap til melderen.

Fylkesnemnda - ikke fylkesmannen. Og man blir som regel oppfordret til å melde med navn, selv om man har en mulighet til å være anonym. Akkurat det med anonyme meldinger blir gjort litt ulikt ved de ulike barnevernkontorene, noen steder får man beskjed om at man ikke kan være anonym lenger enn til fylkesnemnda. Andre steder noterer de ikke navn og nummer selv om de har det, dersom melder sier han ønsker å være anonym. Da er jo melder anonym også dersom saken skulle gå til fylkesnemnda.

Opprinnelig lagt inn av Ladybug, her.

Har ikke lest hele tråden men ville bare kommentere dette...
Det finnes en lovparagraf som sier at enhver privatperson som kjenner til et lovbrudd(altså f eks det at et barn blir mishandlet) Skal melde ifra om dette, ellers kan vedkommende få fengsel i inntil et år. Husker ikke eksakt paragraf, men jeg var netopp på kusr med Stine Sofie stiftelsen, der temaet var vold mot barn. Kurset var rettet mot barnehagepersonal, barnevern og helsearbeidere. Utrolig bra, men også gripende kurs

Så det vi alle må huske på er at vi skal melde en bekymring til barnevernet, så er det opp til barnevernet å vurdere om det er grunnlag for tiltak.

Dette var jeg ikke klar over. Jeg kan ikke fatte at ikke rektor på skolen til denne ungen samt div andre burde hatt en runde med denne paragrafen.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Fylkesnemnda - ikke fylkesmannen. Og man blir som regel oppfordret til å melde med navn, selv om man har en mulighet til å være anonym. Akkurat det med anonyme meldinger blir gjort litt ulikt ved de ulike barnevernkontorene, noen steder får man beskjed om at man ikke kan være anonym lenger enn til fylkesnemnda. Andre steder noterer de ikke navn og nummer selv om de har det, dersom melder sier han ønsker å være anonym. Da er jo melder anonym også dersom saken skulle gå til fylkesnemnda.

Jeg var heller ikke klar over at anonymiteten bare gjelder et stykke. Det kan jo være viktig å vite om man skal melde - slik at man sørger for å faktisk være anonym om det er behov for det og ikke bare er anonym på papiret.

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Fylkesnemnda - ikke fylkesmannen.

Selvsagt...en liten trykkleif...

[bina]

Saken er opprørende og det gjør vondt å lese om gutten.

Jeg har registrert at svært mange mennesker har engasjert seg i Christoffer-saken. Blogger, Facebook-sider, artikler og hjemmesider vitner om det. Men hva er det de engasjerer seg for? Jo, for den døde gutten. For at ting skulle vært gjort annerledes for han. Men på hvilken måte påvirker det alle de andre barn? Min påstand: ikke i det hele tatt.

All fokus på Christoffer minner litt om fråtsing i andres ulykke. Det er så lett å sitte å si at huff og huff, hvorfor gjorde ingen noe? Men kanskje i stedet for å fråtse i Christoffer skjebne at man burde vende blikket ut og rundt seg, se etter de barna som har det vondt der, og gjøre noe for dem, før det er for sent?

Det mest paradoksale syns jeg er at besteforeldrene til gutten har stått frem og blitt fremstilt som guttens eneste faste holdepunkt, der han var trygg. Men strengt tatt gjorde ikke besteforeldrene noe de heller. Burde ikke de være de aller nærmeste til å se og forstå, og gjøre noe?

Men klart, det er lettere å skylde på diffuse motparter som Skolen og Kommunen, og kanskje Helsevesenet.

Det er lett å være etterpåklok, og jeg tror at alle som hadde kontakt med Christoffer i ettertid har skjønt at det VAR signaler, men at de overså dem. Jeg vil tro at mange har tenkt på sin egen rolle i dette, og hatt det vondt av at de ikke gjorde noe. Christoffer har blitt et symbol, og det er greit nok. Men la nå ikke fokuset rundt Christoffers liv og tragiske skjebne overskygge det faktum at dette skjer rundt oss, i blant oss, hele tiden. Lignende saker pågår over alt. Denne er spesielt grov, ja, men mishandling, misbruk, omsorgssvikt og vold mot barn foregår kontinuerlig.

Jeg syns vi har så lett for å lulle oss inn i enkle sannheter. Henge oss opp i en sak og i rettferdig harme være enig om at HER har altså mange sviktet! Så hauser vi opp oss selv og hverandre, fråtser i en stakkars gutts skjebne, og gradvis slapper vi av og føler at nå har vi gjort vårt, for vi var jo med i en eller annen gruppe som mente at stor urett var begått.

Jeg tror derfor ikke at noe som helst vil skje i etterkant av saken. Annet enn det jeg har beskrevet over. Barnemishandling, vold og misbruk er ikke alltid lett å oppdage, og det er vanskelig for både naboer, lærere, slektninger og andre å "blande seg". Det er vanskelig å komme med beskyldninger, enten de er sanne eller usanne. Og slik vil det fortsatt være. Kan ikke se at noe lovverk skulle endre på det. Dessverre.

[Polyanna]

Jeg hørte bruddstykker av en sak på radioen, som handlet om opplæring av lærere og førskolelærere når det gjaldt å si fra om bekymring. En ting de snakket mye om var at vi alle har et instinkt eller en ryggmargsrefleks som reagerer med å "tro det beste" når det handler om folk vi kjenner eller ser rett foran oss. Hvis en mor forklarer underlige blåmerker med fall i trappen, så reagerer vi med lettelse og VIL tro henne. Alternativet - at dette tilsynelatende normale mennesket kan drive eller dekke over vold mot et barn - er så uhyrlig at hjernen vår skyver det bort og fortrenger det.

Kursingen handlet mye om å kjenne igjen sine egne fortrengningsmekanismer og om teknikker for å forbigå dem slik at man ikke lar hjernen slippe unna de ubehagelige tankene.

Sånt burde vært obligatorisk.

[gajamor]

Og når man varsler, men opplever at barnevernet sier; vi kan ikke gjøre noe, det er helg/ferie/vi har ikke tid/vi har ikke ressurser/vi har ingen som kan ta i mot barna...

Klart man kan/skal fortsette å varsle, men det føles litt håpløst når man ser at det ikke følges opp.

:desillusjonert:

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og problemet var også at dersom man melder til en overordnet så sjekker man at det går videre til barnevernet. Om det ikke gjør det, så ordner man det selv. Jeg mener det ikke er en gyldig unnskyldning for lærerne som varslet rektor og så at ingenting ble gjort. Jeg fratar likevel ikke rektor for skyld her altså.

Dersom man som fagperson har mistanke om at barnet blir utsatt for omsorgsvvikt, vold eller overgrep SKAL vi melde selv dersom en rektor velger å stoppe den første meldingen som kommer tjenestevei. Det kommer også litt an på hvor i tjenestemannssystemet man arbeider men en tjenestemann kan straffes for brudd på varslingsplikten i et tenkt tilfelle.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Den enkelte ansatte har likevel en varslingsplikt.

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Og når man varsler, men opplever at barnevernet sier; vi kan ikke gjøre noe, det er helg/ferie/vi har ikke tid/vi har ikke ressurser/vi har ingen som kan ta i mot barna...

Klart man kan/skal fortsette å varsle, men det føles litt håpløst når man ser at det ikke følges opp.

:desillusjonert:

Klart man skal fortsette. Det er ikke lett for de som sitter der i 1. linjen som er overarbeidet og underbemannet. Nå kan jeg love deg at alle meldinger som kommer inn blir undersøkt fordi det er en undersøkelsesplikt i loven. Noen ganger vil man føle seg maktesløs fordi ting tar tid, men jeg kan love deg at det er bedre å bli hentet ut litt sent enn ikke i det hele tatt.

Tenk om denne saken kan få ministerdama til å våkne!

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Og når man varsler, men opplever at barnevernet sier; vi kan ikke gjøre noe, det er helg/ferie/vi har ikke tid/vi har ikke ressurser/vi har ingen som kan ta i mot barna...

Klart man kan/skal fortsette å varsle, men det føles litt håpløst når man ser at det ikke følges opp.

:desillusjonert:

Det gjør det ikke mindre viktig å melde. Jo flere saker de får jo større press kan de legge på politikere for å få mer ressurser.

Jeg er så enig med Esme at jeg sitter og nikker til skjermbildene her.

Gajamor - man må jo varsle videre. Og telle til ti hundre tusen ganger når varslingen ikke møtes seriøst.