Lesesirkel: The Brooklyn Follies - diskusjonstråd

[LaLuna]

Er vi klare til å begynne diskusjonen nå, tro?

[Claire]

Jeg har bare noen få sider igjen, og sier ikke så mye før jeg er helt ferdig, tror jeg. Men kjør diskusjon - det går fint.

[Skilpadda]

Jeg har lest den ferdig, men har feber og hodepine og føler ikke helt for å starte. Men jeg likte den veldig godt.

[annemede]

Jeg har aldri diskutert bøker seriøst før. :nybegynnerangst:

[Ryli]

Jeg har egentlig selvpålagt forumforbud for tiden, men siden ingen tør å begynne, så får jeg jo bare bryte det forbudet.

Jeg savnet litt bilder i boka, jeg. Dere aner ikke hvor mye tankekraft jeg har brukt på å forestille meg hvordan DVS ser ut.

Ellers tok det litt tid før jeg fikk taket på boka. Etter min smak ble det litt for mye beskrivelse av karakterer i starten, jeg liker bedre når det kommer litt mer innimellom og gjennom handlingen. Så det var litt kjedelig de første 50 sidene eller noe sånt, men etter hvert tok det seg kraftig opp. Stort sett koste jeg meg veldig mens jeg leste, det var en artig bok. Det er ikke den beste jeg har lest, men det er slett ikke utenkelig at jeg prøver meg på flere bøker av samme forfatter.
Det var det jeg hadde på hjertet i dag, men etter hvert som diskusjonen blir litt heftigere, så er det mulig jeg kommer på noe mer. :stolt førstegangsbokdebattant:

Vær så god, neste!

[Skilpadda]

Jeg har lest et par Auster-bøker før, for mange år siden, og det som har slått meg ved alle, er at de alle skifter retning og tema ganske tidlig i boken, og at det som ser ut som en liten digresjon fra hovedhistorien viser seg å i stedet være hovedhistorien. Det var mye sånt her også, selv om boken begynner med Nathan som flytter til Brooklyn, og ender opp med å være en historie der Nathan er sentral hele veien. Selv om han selv sier at det er nevøen som er helten i boken, så synes jeg det er Nathan som best fyller den plassen.

[Ryli]

Nathan er sjefen, ja. Det synes jeg også.
Jeg likte forøvrig veldig godt vendingen boka tok helt på slutten, jeg. Det var vel på den aller siste sida, da vi brutalt ble revet ut av fiksjonen og ført tilbake til den virkelige verden igjen.

[Ryli]

Dessuten var det en artig vri dette med at han fortalte om hva han ikke skulle fortelle oss: I beskrivelsen av det påfølgende møtet forteller jeg ikke om (og så legger han ut om alt som skjedde, som han egentlig ikke hadde tenkt å fortelle om). Dette moret meg litt … jeg er nok en enkel sjel.

[Skilpadda]

Jeg liker alle de tilsynelatende avsporingene og tilfeldighetene som ender opp med å bli så viktige. Det gjør personene så virkelige.

Nathan begynner som ganske selvsentrert, både krangelen med datteren og den ubetenksomme flørten med servitrisen viser at han ikke tenker stort på hvordan han påvirker andres liv. Men jeg liker veldig godt hvordan han bestemmer seg for å forholde seg til menneskene han møter som virkelige, og for eksempel straks går bort og begynner å snakke med kvinnen som Tom er så "livsfjernt" forelsket i - og så oppdager Nathan at hun nok ikke er fullt så perfekt som Tom tror, men hun er en veldig hyggelig dame som han blir venner med. Slike ting.

Og hvordan han gjenfinner sin egen sjel (etter en sjelløs karriere og et mislykket ekteskap og en alvorlig sykdom) gjennom å ta opp igjen forholdet til nevøen, og prøve å hjelpe ham og andre han bryr seg om. Han ender jo opp med å dramatisk forbedre livet til ganske mange til slutt, og tar på seg rollen som "forsvarer" for mange av dem.

[LaLuna]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Jeg savnet litt bilder i boka, jeg. Dere aner ikke hvor mye tankekraft jeg har brukt på å forestille meg hvordan DVS ser ut.

Hun ser sånn ut, Ryli:

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av LaLuna, her.

Hun ser sånn ut, Ryli:

Jeg hadde forventet meg mer enn dette.

[annemede]

Jeg likte det at karakterene i boka ikke likte Bush ...