Kunne du ha glemt barnet ditt eller hunden din i bilen?

[Agurke]

Det Divine sa. Jeg klarer ikke å forestille meg at jeg skulle klare og glemme ungene i bilen.

[Knerten]

Jeg kan fint se for meg situasjonen der et barn blir glemt igjen i bilen.
Som historien på Oprah der rutinene ble endret en dag. Mor leverte aldri barnet i barnehagen og skulle plutselig levere henne denne morgen. Rutinen hennes fører henne ut på veien, på vei til jobb som vanlig. Tankene er på jobben allerede. Hun tenker ikke på barnet i baksetet, siden hun aldri leverer det ellers. Bilturen går nesten på autopilot.
Hun parkerer bilen som vanlig på parkeringsplassen og går på jobb. Og vips er tragedien et faktum.

Ifjor døde det 48 barn i USA fordi de var glemt igjen i bilen. Jeg aner ikke hvor mange som nesten døde grunnet det samme. Sikkert et mye høyere tall.

Det der kan skje hvem som helst. Et lite avvik fra rutinene er alt som skal til. De som har glemt igjen barnet sitt i bilen har ikke gjort det med vilje. Barnet ble glemt igjen. Foreldrene er sikkert like oppegående og normale som de fleste andre. Nå ser jeg bort fra de foreldrene som med vilje lar barnet være igjen i bilen siden de bare skal et lite ærend. De andre, de som faktisk glemmer igjen barnet sitt, er vanlige folk med tankene ett annet sted når de parkerer bilen.

Om jeg kunne glemt igjen barnet mitt i bilen? Ja, det kunne jeg. Jeg har opplevd brudd på rutinen der jeg plutselig kommer på at jeg har et barn i baksetet. Der jeg kjørte ett sted jeg aldri har med barn i utgangspunktet og hvor rutinen plutselig ble endret og barnet skulle være med.
Jeg kom på det på veien dit jeg skulle, men den følelsen av å plutselig komme på at barnet er der, er skremmende. Jeg hadde glemt at barnet var der. Etter den episoden har jeg innarbeidet en rutine med å alltid sjekke i baksetet før jeg går fra bilen. Uansett hvor jeg stopper.

[Hyacinth]

Det er jo umulig å svare på. Når man glemmer noe, så glemmer man jo, man planlegger ikke. Jeg vil jo selvsagt svare at nei, det kunne jeg aldri gjort, og det tror jeg ikke heller at jeg kunne, men jeg kan aldri garantere at jeg ikke glemmer verken det ene eller det andre. Hvem kan det?

[Ying]

Jeg har alt klart å glemme minsten i bilen. Heldigvis kom det raskt spørsmål fra baksete om hun ikke skulle i barnehagen.....

[Blomst]

JEG kan si at JEG aldri kunne glemt barna mine i bilen.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Selv om jeg tror jeg kunne glemt hunden på mitt mest svimete, anser jeg meg allikevel ikke for en person som ikke forholder meg til omverdenen. (eller kanskje jeg ikke gjorde det på den tiden, gitt at jeg sov 1-2 timer i døgnet fordelt på 10-minuttersbolker )

Du er definitivt en person som forholder deg til omverdenen! Og det er nettopp derfor du innser en slags begrensing som du beskriver, ikke sant?

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Den tiden hun ikke sov om natten var jeg ikke tilregnelig på en flekk, så jeg vet faktisk ikke helt. (...)
Søvnmangel – intens, torturerende, langvarig søvnmangel – gjør noe med ellers oppegående mennesker. : dulter på m^2:

Jeg tror *bank i bordet* jeg er på vei ut av den verste søvndeprivasjonsperioden. Og ja, man blir sprø av å ikke sove. Mine kognitive evner har ikke vært på topp de siste månedene. Like greit at jeg ikke har lappen og faktisk må ut i frisk luft for å komme meg noe sted. At noen kan fungere bittelitt med bare 1-2 timers søvn i perioder er beyond me. Jeg hulker i fosterstilling på badegulvet, vurderer å ta livet av meg og er en åndsforlatt amøbe uten søvn. Helt fjern.

Jeg tror det som redder meg er at jeg er så innmari skravlete selv, så jeg snakker med ungene hele tiden. :meddelssom:

[Hulda]

Opprinnelig lagt inn av Agurke, her.

Det Divine sa. Jeg klarer ikke å forestille meg at jeg skulle klare og glemme ungene i bilen.

Ikke jeg heller.
Jeg prøver også alltid å finne en parkeringsplass i skyggen, så bilen ikke skal være så varm å sette seg inn i etterpå.

Når jeg hadde bikkje, så parkerte jeg ikke bilen med ham i om det ikke fantes skygge.(Som varte til jeg kom ut)

[m^2]

Ungen, nei, det tror jeg virkelig ikke.
Men hunden, ja. Hundene mine har alltid lagt i bur baki bilen, og hvis det var for mye stress og hurramegrundt kan jeg godt seg for meg at jeg kunne glemt den - i et ekstremt tilfelle og hvis alt annet var ute av rutine.

Men så skal det sies at jeg var så svirrete i perioder pga sykt barn og null søvn at jeg 1) kjørte ikke bil i en lengre periode. Vi tok drosje. Jeg var så svimete at jeg turte ikke kjøre bil, og spesielt ikke med ungen i bilen. 2) om jeg hadde med hunden var det fordi jeg skulle på trening med bikkja. Det var svært sjelden at hunden var med i bilen "for moro skyld" og uten grunn.
Siden jeg kjenner meg selv har jeg for det meste valgt å ikke ta med hunden uten åpenbar grunn nettopp fordi jeg i perioder har vært glemsk nok til å glemme at hun var med. Isåfall har jeg gjerne hatt henne liggende på gulvet foran forsetet nettopp så jeg skulle huske henne (så kan man si sitt om trafikksikkerheten, men det er bedre enn å glemme hele greia)

Jeg _har_ glemt igjen hunden utenfor mattebygget på UiO en gang jeg bare skulle innom og endte opp med å spille bridge Hun lå fint bak en busk, der jeg hadde lagt henne, og snorket da jeg kom ut igjen. Og jeg har glemt henne utenfor en venninne en gang det regnet og jeg bare skulle innom etter en kopp kaffe og så ble det litt lengre...
men det blir litt annerledes.
Jeg har også lagt igjen hundene i bilen med vitende og vilje, men aldri i solsteik og på varme dager, selvsagt.

[Tinka]

Jeg har ikke klart å glemme verken barn eller dyr i bilen enda og tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller.

Jeg kunne aldri glemt ungene i bilen. Ikke uten at de hadde ringt meg og begynt å mase når de ble lei av å vente ihvertfall. :store barn:

Men at jeg kan gjøre en feil en gang som med maks uflaks kan bli skikkelig ille? Jeg håper ikke det. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå det og jeg er nøye på hva jeg gjør. Men jeg kan aldri noen gang garantere at det ikke kan skje en ulykke hos oss også.

[Luftslottet]

Jeg kan faktisk være helt sikker på det, for jeg kjører ikke bil.

Om jeg gjorde det, ville jeg, som de andre her, være 99,9 % sikker på at jeg ikke ville gjort det. Altså ikke helt sikker.

[Che]

Tja, kan det skje med andre stressa småbarnsmødre, så kan det vel skje med meg også. Jeg tviler på det, men dog.

Mine unger snorker når de sover og skravler konstant når de er våkne.

[Teofelia]

Jeg kan i alle fall si at det har hendt flere ganger at jeg har glemt å levere unger i barnehagen eller på skolen og kjørt direkte på jobb. Det har aldri hatt mer alvorlige konsekvenser enn at en stemme fra baksetet har overrasket meg med "Skal vi ikke i barnehagen i dag?"

Jeg har til dags dato aldri glemt en unge i bilen; jeg har ikke en gang glemt å hente dem i barnehagen, noe som egentlig imponerer meg, all den tid jeg er distré så det holder. Jeg er helt sikker på at dersom alt som kunne gå galt gikk galt på verst tenkelig måte, kunne jeg komme til å glemme en sovende unge i bilen. På samme måte som jeg kan komme til å begå andre fatale feil som vil være til skade for ungene mine.

I det daglige og under normale forhold virker det veldig utenkelig.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg kan i alle fall si at det har hendt flere ganger at jeg har glemt å levere unger i barnehagen eller på skolen og kjørt direkte på jobb. Det har aldri hatt mer alvorlige konsekvenser enn at en stemme fra baksetet har overrasket meg med "Skal vi ikke i barnehagen i dag?"

Ser at flere skriver om tause baksetebarn. Mine unger, spesielt minstemann, snakker og spør kontinuerlig og uavbrutt, så det er ingen fare for å glemme at de er der.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg kan i alle fall si at det har hendt flere ganger at jeg har glemt å levere unger i barnehagen eller på skolen og kjørt direkte på jobb. Det har aldri hatt mer alvorlige konsekvenser enn at en stemme fra baksetet har overrasket meg med "Skal vi ikke i barnehagen i dag?"

Det der har skjedd meg en gang også, men det er det nærmeste jeg har kommet til glemming, så jeg tror virkelig ikke jeg kunne ha glemt et barn i bilen nei.

[bina]

Ja, jeg kunne nok ha glemt barnet i bilen. Mest sannsynlig ikke så veldig lenge, men ja, jeg kunne glemt. Jeg er fryktelig surrete sånn.

[Maverick]

Jeg klarer ikke helt å se det for meg, egentlig. Jeg har ganske peil på hvordan hjernen min fungerer når jeg er veldig stressa/sliten, og jeg blir glemsom, men på helt andre ting enn barn og hund, det er mer type "hva var det meningen jeg skulle gjøre nå bensinlampa lyste igjen?" og ikke sjans til å huske koder/telefonnummer/adressen min.

Barna er forsåvidt heller aldri stille bak der, og det er en del av rutinen at bikkja er med, (han er så godt som alltid med), så jeg tror ikke jeg kunne gjort det.

[Bobbelur]

Nei, jeg hadde aldri glemt hunden i bilen. Stesønn - som er det nærmeste jeg kommer "det å ha barn" - ordner seg sjøl så han glemmes ikke.
De gangene hunden er med i bilen er det planlagt. Hun er ikke med dersom vi skal ut på handlerunde og det er varmt og sol ute - da har hun det bedre hjemme. Hun er i tillegg nokså flink til å si i fra om at hun er med i bilen - å kjøre/vente i bil er ikke det morsomste hun vet.

[Sitron]

Jeg har glemt barnet på butikken. Baby i bagvogn. Men jeg husket jo på det rett oppi gata.

[Carrera]

Jeg håper og tror at jeg aldri kunne glemt en unge i bilen.

Når det gjelder hunder, så tviler jeg sterkt på at hundene er glemt, i ordets rette forstand. Det er enten eierne som ikke fatter konsekvensene av å gå fra dem, eller at eierne ikke tenker på at sola faktisk flytter seg, slik at den skyggefulle plassen man parkerte på plutselig ikke er skyggefull lengre.

Jeg ser ikke noe galt i å forlate en hund i bilen for en kortere periode, bare man tar forhåndsregler. Åpne vinduer, tilgang til vann, og jevnlig tilsyn.