Ideell barnehagestart? Finnes det?

[Hasselnøtt]

Jeg tror det er mange individuelle forskjeller på barn så vel som på barnehager. Jeg tror inge av mine to var superklare da de var 11 måneder og permisjonen tok slutt, men de har hatt det fint likevel. Jeg tror ikke det har vært traumatisk på noen måte.

[Skremmern]

Er ikke imot en litt personlig debatt også, men håper på mer enn "mine barn startet da og da og var fornøyd med det".

[Tallulah]

Jeg tror ikke det finnes en ideell startalder, til det er barn for ulike. Glitterbarnet gikk først hos dagmamma når han var litt over 10 måneder, og det var altfor tidlig. Han hadde helt panikk, og det var grusomt. Han startet i barnehagen når han var ett år og taklet det helt fint. Skulle jeg fått det akkurat som jeg ville burde han nok ha vært halvannet + før han startet, da tror jeg han hadde hatt stor glede av barnehagen. Hadde vi ikke hatt mulighet til å gi ham veldig korte dager de første årene hadde vi nok utsatt barnehagestart ett år.

[Tøtto]

Barn er like forskjellige som oss voksne og har derfor ulike behov. Jeg har jobbet på småbarnsavdeling, og de aller fleste barna trives og har det kjempebra, men det er alltis en liten, eller to, som etter min mening hadde hatt mer utbytte av å være hjemme en stund til.
Mitt første barn begynte i barnehage da hun var 2,5. Da var hun klar, men jeg kunne ikke sendt henne før, heller et halvt år senere om jeg hadde kunnet. Nå skal det sies at hun hadde vært med andre barn på sin egen alder hver dag selv om hun ikke gikk i barnehage. Det er litt annerledes om de er alene med en voksen hele dagen.

Lillebror er en litt annen type, og jeg kan godt se for meg at han er klar for barnehagen tidligere enn storesøster var. Han skal uansett ikke begynne før han er nærmere to år. Han kommer også til å være i daglig omgang med andre barn selv om han ikke går i bhg.

[Martis]

Mine har begynt når de har vært ca 11 måneder. Begge er veldig sosiale og setter stor pris på å ha barn rundt seg og at det skjer ting, men begge syntes også at det var fælt at ikke mamma/pappa skulle være der også. F.eks var innkjøringen med Småen walk in the park, men når han noen dager senere hadde skjønt at han skulle være der hver dag og uten oss, så ble det mye gråting og desperasjon. Jeg kan nok tenke meg at om penger ikke hadde vært noe tema at jeg ville ha ventet til de var 18 måneder, men det hadde også vært avhengig av at det var flere hjemme med barn i samme alder, for ellers ville de ha kjedet seg fælt sammen med meg.

[Dixie Diner]

Verden er litt fullere av muligheter om man har bil eller bor et sted der det går busser eller er åpen barnehage og lignende i nærheten.
Men jeg skjønner hva du mener, og jeg har jo vært lenge hjemme med begge barna.

[Anne C]

Jeg tror at barna mine er ganske så trygge til tross for at de har en mamma som ikke liker å være hjemmeværende med de....... Og jeg tenker på mine barns ve og vel jeg og selv om de startet tidlig i bhg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg tror at barna mine er ganske så trygge til tross for at de har en mamma som ikke liker å være hjemmeværende med de....... Og jeg tenker på mine barns ve og vel jeg og selv om de startet tidlig i bhg.

Ja, jeg har da heller aldri påstått annet. Jeg snakker hvis-om-at barnet ikke er klar til barnehagestart ved ett års alder.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, jeg har da heller aldri påstått annet. Jeg snakker hvis-om-at barnet ikke er klar til barnehagestart ved ett års alder.

Neida, jeg sier ikke at du har påstått det. Men jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort hvis gutta ikke hadde vært klare når de startet i bhg. Tror nesten mannen måtte ha vært hjemme eller jobbet redusert.

[Che]

Det finnes jo ikke et fasitsvar på dette. Noen unger går aldri i barnehagen og greier seg utmerket, andre er i barnehagen fra de er 10 mnd og greier seg akkurat like greit.

I en optimal verden (da også sett at jeg har trivdes bedre som hjemmeværende enn jeg gjør), så er 2 år en fin alder å starte i barnehagen. Da får de 2 år hjemme, men ett år på småbarnsavdeling før de starter på storbarn.

Søstra mi har 5 barn (noe jeg vet jeg gjentar i det uutholdelige omtrent)

Førstemann, andre og tredjemann gikk aldri i bgh. Nummer en og tre er svært sosialt veltilpasse og har alltid vært veldig trygge. Nummer to tror jeg har hatt svært godt av å bli utfordret i bgh. Hun er en helt annen type og skulle lært seg å etablere forhold til flere barn enn hun har gjort. (Hun er stor nå) I tillegg har hun nok da blitt fanget opp tidligere med at det er "noe" med henne.

Gutten i familien er barn nummer fire. Han begynte i barnehagen da han var fire. og femtemann er nå fem og begynte i barnehagen to dager i uken i år. Femåringen kunne ikke leke med andre barn omtrent. Hun har så mange fantasivenner at andre unger sliter med å henge med på alle lekekameratene. (Storebror som egentlig leker svært godt med jenter blir helt forvirret av å forholde seg til Frosken, Guro og Lillegubben) Jeg tror hun har hatt godt av å være i barnehagen tidligere.

Mine starter i bgh når de er forholdsvis 1,5 år og 21 mnd (Lillebror er førstnevnte) Om det er det beste vet jeg ikke, men jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi gjør det slik. Kanskje jeg anser meg selv som dårlig pedagog

Forøvrig: Storebror begynte i familiebarnehage da han var 15 mnd. De var ikke flinke med han og jeg valgte å ta han ut av barnehagen og la han være hos Dagmamma. Kanskje ikke suverent det heller, men det funka veldig godt for oss.

[Chanett]

Tja. Yngste begynte da hun var halvannet år. Hun stortrivdes, men det gjorde ikke jeg. Så da hun var to år sluttet jeg å jobbe og tok henne ut av barnehagen. Vi storkoste oss hjemme i halvannet år til og jeg er så glad for at jeg lyttet til min indre stemme om at det ikke var greit selv om hun trivdes i barnehagen. *følger mammaens behov*

[Lisa]

Jeg har nok moderert meg litt i synet på dette ... jeg innser jo at hvis et barn ikke trives, det vil si gråter hver dag ved levering og generelt ikke har det bra (ikke deltar i lek, gråter og er utilpass) så passer selvfølgelig ikke barnehage start til 1 åringen. Jeg selv var heldig siden barnet mitt trivdes fra dag 1 og aldri så etter meg (kun gråting ved henting ). Derfor synes jeg det er umulig å kommentere en ideell alder for oppstart. Jeg har i alle fall sluttet å si til alle og enhver at det er supert for barn å starte når de er året, jeg sier heller at barnet mitt hadde stort utbytte av barnehage da hun startet når hun var litt over året.

[Malama]

Dette er nok meget individuelt, både fordi barn er ulike, barnehage er ulike, hjemme er ulike, og foreldrenes prioriteringer er ulike, og man skal lete lenge før man finne en mor som innrømmer at "jeg leverte mitt barn i barnehagen før h*n var klar for det, fordi jeg ikke ville være hjemme mer, så da får det heller bare være at h*n mistrives..."

Vi søkte plass fra hn var et år. Jeg hadde ikke det minste lyst, men det føltes som et "press". Permisjonen var over, det forventes da. Han fikk ikke plass. (Litt spent på hva som skjer fremover, han er jo lovfestet rett til en plass... så det kommer vel et tilbud, fra et annet sted...)

Vi har besluttet å ta litt permisjon hver og være hjemme med ham lenger. I påvente av at det bygges en ny barnehage, som de ikke har begynt å grave på enda, eller noe annet inntreffer som løser barnepassproblemstillingen.

Jeg ser at guttungen nærmer seg året, og jeg føler ikke han er barnehageklar. Litt mer sosialisering kunne han trenge, så jeg planlegger å oppsøke åpen barnehage/småbarnssamling etc. Men han kan ikke gå. Kan ikke snakke. Kan ikke spise selv. Han trenger "fulltidsoppfølging". Og det KAN ikke barnehagen gi ham, om de skal passe på de andre også. Derfor er jeg veldig glad for at han skal få være sammen med sin mamma og sin pappa litt lenger. Om JEG kommer til å noen gang bli klar for å levere ham fra meg tviler jeg på, men jeg håper HAN blir det...

[Filifjonka]

Jeg tror ikke heller det finnes noen ideell startalder for alle barn. Ut fra den erfaringen jeg har med mine egne fire ville jeg valgt barnehagestart når de var rundt 2,5-3, om jeg ikke trengte å tenke på jobb og økonomi. Jeg kjeder meg ikke hjemme med små barn, jeg syns det er noe av det mest givende her i livet. Og det er definitivt ett av valgene jeg aldri kommer til å angre på, at jeg var mye hjemme noen år mens de var små.

Ingen av mine begynte på akkurat den alderen, bare så det er sagt. Eldste var 1,5 år (det gikk veldig dårlig, han var trist i barnehagen helt fram til han var tre, og lengtet hjem. Heldigvis bare halv plass, men jeg angrer på at vi ikke tok ham ut).
Nummer to fikk ikke barnehageplass før siste året før skolestart, da han var seks. Vi søkte flere år før dette, men fikk ikke plass. Vi gikk endel i åpen barnehage og fant på mye aktiviteter hjemme. Han så absolutt ikke ut til å mangle noe ved skolestart på grunn av kort barnehagekarriere, hverken faglig eller sosialt, men jeg ville jo egentlig at han skulle begynt tidligere. Nummer tre begynte da han var fire, og trivdes fra første stund. Nummer fire var bare ti måneder da han begynte 50% i barnehage, og det gikk greit, men det var jo helt klart for vår skyld og ikke for hans at han begynte så tidlig. (Jeg jobbet frilans den gangen og var nødt til å begynne igjen før det gikk altfor lang tid). Han hadde hatt det bedre hjemme i minst et år til.

[Tallulah]

Når Glitterbarnet begynte det en jevnaldrende liten fyr som ikke sa at kvekk hele det første året. Han kunne snakke, men det var helt tydelig at han var ukomfortabel med situasjonen, til tross for at han hadde det bra og ble tatt godt vare på. Den gutten som kom i barnehagen etter sommeren og begynte på sitt andre år var virkelig en totalt anderledes gutt!

[Niobe]

Ja, jeg tror ideell startalder er individuelt, men jeg tror at langt færre ville hevdet at deres ettåringer var beinklar for barnehage, om permisjonen faktisk var lenger. Poden begynte i barnehage da han var 2 år, jeg tror ideelt sett han kunne ventet til han var 2,5 år, men han begynte samtidig med studiet jeg gikk på.

Jeg synes faktisk man kan diskutere ideell barnehagealder, uten å dra inn økonomi, foreldrenes ønske etc, selv om dette selvsagt spiller en rolle rent praktisk.

[Polyanna]

Jeg tror i grunnen unger er robuste og fleksible vesener som er ekstremt tilpasningsdyktige. Jeg tror derfor det er mye som kan være "optimalt", så fremt det blir bra håndtert.

Om barnet er hjemme med en forelder som virkelig trives med den tilværelsen, og klarer å lage gode, innholdsrike hverdager som begge har glede av, så tror jeg det gjør at barnehagestart godt kan drøyes litt mer enn den vanlige 1-årsoppstarten.

Generelt tror jeg kanskje barn som alltid har hatt en forelder å støtte seg på kan bli ganske usikre og uselvstendige når de skal ut på egen hånd, og tror kanskje at de har godt av å ha sin egen, foreldrefrie, trygge og hyggelige arena fra 2-3-årsalderen. Om enn ikke nødvendigvis på full tid.

Jeg tror de fleste barn godt kunne hatt kortere dager og kanskje færre dager, enn 5 * 8-timersuker, uten at det betyr at full barnehagetid er negativt.


Tja, det var noen løse synsinger herfra, i hvert fall.

[Bokormen]

Jeg tror det er individuelt ja, og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn. Barnets personlighet, modenhet, hvor stor glede de har av andre barn og voksne, hvordan barnehagen er, hvor mye stimuli de trives med, og ikke minst hva slags holdning foreldrene har.

[Tjorven]

Jeg mener at dette er forskjellig fra unge til unge. Begge mine begynte i barnehage da permisjonen tok slutt.

For snuppas del var det en dyd av nødvendighet. Hun er litt mer krevende enn de fleste unger, men så lenge hun har plenty av utfordringer og andre barn rundt seg så har hun det bra. Helsesøster var enig med meg i denne vurderingen, og sa seg villig til å søke fortrinnsrett for snuppa. Det ble aldri noe av siden vi fikk plass før hun ble ett.

Knerten begynte i barnehage da han var like under 11 måneder. Ideelt sett skulle han nok ventet et halvt år, men vi fikk plass i snuppas barnehage hvor vi visste at han var i de beste hender. Vi ville heller at han skulle begynne da enn å kanskje ikke få plass samme sted når det ble nødvendig.

Jeg har veldig mange venninner som er førskolelærere. De har fortalt at den vanskeligste alderen vanligvis er når ungene er rundt 2-3. Da har fleste ikke et velutviklet språk enda, men de har meget klare oppfatninger av hva som skjer rundt dem. Noen klarer selvfølgelig barnehagestart lett som en plett også i den alderen, men statistisk sett var det da det var mest problemer.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har veldig mange venninner som er førskolelærere. De har fortalt at den vanskeligste alderen vanligvis er når ungene er rundt 2-3. Da har fleste ikke et velutviklet språk enda, men de har meget klare oppfatninger av hva som skjer rundt dem. Noen klarer selvfølgelig barnehagestart lett som en plett også i den alderen, men statistisk sett var det da det var mest problemer.

Men det at 2-3 er en vanskelig alder mtp barnehagestart kan jo bety at eldre barn er mer i stand til å utrykke ønsker og behov enn det ettåringene er, ikke at ettårsalderen nødvendigvis er den idéelle.