Hva skal til for å rokke et barns tro eller mangel på tro?

Jeg vet at mange ikke liker at skolene går i kirken til jul. Her ser jeg at en del får fullstendig fnatt ved at det synges en muslimsk sang i barnehagen også. Går da ut fra at julekveldsvisa og dens lignende er en parallell til dette.

Jeg er litt nysgjerrig.
Hvorfor er det så dumt at det synges og feires litt id og jul og påske og sånt?

Jeg er ateist selv, men jeg synes ikke det er noe problem at ungene deltar i religionsundervisning. Det er helt greit med en årlig tur i kirka, det er nada problem å synge en salme eller en muslimsk sang (muslimsk salme? ). Jeg har fortalt mine barn bestandig at det er forskjellig hva man tror på. Noen tror at det finnes en Gud som er snill og ligner på julenissen. Noen tror at det finnes en slags snill kraft som de kaller Gud. Noen tror at kraften heller skal hete Allah, noen tror det ikke er noen kraft noe sted. Noen tror på jedier og noen på nissen. Og etterhvert som de vokser opp så vil de nok gjøre seg sine egne tanker og finne ut hva som kjennes mest riktig ut for dem.

Dermed mener jeg de er tilstrekkelig beskyttet mot den tross alt ganske lette indoktrinering som kommer gjennom skole og barnehage i 2009. (Ja, det hadde vært noe annet om en svovelpredikant hadde tordnet over dem fire timer hver dag.)

Så ser jeg at det dukker opp en sånn sak som jeg linker til i neste innlegg. Og lurer på hva som er saken? Er saken at det er en muslimsk sang og ikke en kristen? Er det like puk med kristne sanger? Hva er man redd for egentlig? At ungene skal kunne andre sanger enn oss? At de skal komme hjem og erklære seg konvertert? At de skal få en annen tro enn vi har selv? Skal de ikke være frie til å ta den troen de vil uansett?