Er det så enkelt?

[Odelia]

Det er vel ikke aktuelt å være levende (frisk) organdonor for ukjente så dette er ikke en problemstilling jeg har tenkt over (og svaret hadde, slik jeg ser det nå, ikke vært positivt). Benmarg- og bloddonor kunne jeg fint ha vært for ukjente, men siden jeg har vært prøver/gravid hele 20-årene blir jeg ikke godkjent av blodbanken enda.

Å donere en nyre for de det er akuelle for (nærmeste familie) hadde jeg stilt meg positiv til - selv om det er en omfattende prosess (dette tok jeg stilling til da min mor fikk alvorlig nyresvikt). Og så hadde jeg håpet at noen hadde gjort det samme for meg dersom for eksempel den siste nyren jeg da hadde igjen (etter å ha donert bort den andre) skulle svikte en gang. For meg hadde det kanskje kostet å være dårlig en god stund etterpå - for mottakeren hadde det i motsatt fall kostet livet, og vil uansett bl.a. innebære at han/hun må gå på immunsuppressiva resten av livet. For min del altså langt mindre å ofre enn det alternativene til mottakeren innebærer.

Når jeg er død (eller mens jeg holdes kunstig i live til de har fått hentet ut det de trenger) kan de få bruke det de ønsker til donasjon. Dette har jeg informert mine pårørende om, og jeg har også et donasjonskort som jeg bærer med meg. Det er dog ikke aktuelt å donere kroppen min til forskning eller medisinstudiet foreløpig. Hvorfor dette sitter så langt inne klarer jeg ikke å sette fingeren på, men i hovedsak ønsker jeg at familien min skal ha en grav å besøke (om jeg blir kremert eller begravet på det som i dag er vanlig måte her).

Jeg savner forøvrig et register hvor man kan registrere seg som organdonor - og ikke bare disse lappene man selv må sørge for å ha med seg (og uansett er det jo pårørende som til syvende og sist har ordet slik ordningen er i dag).

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Odelia, her.

Jeg savner forøvrig et register hvor man kan registrere seg som organdonor - og ikke bare disse lappene man selv må sørge for å ha med seg (og uansett er det jo pårørende som til syvende og sist har ordet slik ordningen er i dag).

Signerer dette jeg.

Jeg ser med gru for meg at familien skal krangle om mine organer om jeg dør ung, eller når jeg dør. Et donorkort kan fort komme bort, og som du skriver så er det jo pårørende som tar avgjørelsen som du skriver. Men jeg håper jo, og tror jo at de aller fleste respekterer avdøde sine ønsker.

Men jeg ser for meg at det blir en del krangel og diskutering hos enkelte, der barna ikke vil gi bort organene til sin døde mor, f.eks. Og foreldrene til dette mennesket absolutt vil gi bort organger. Dette skaper noen ganger en del krangel og splittelse tror jeg. Eller det kan være jeg bare leser de mest tragiske historiene, at det ikke er så utbredt som det kan virke som.

Et slikt register ville vært flott tror jeg. Men jeg tror jo det alltid vil forekomme at mennesker som egentlig ønsker å være donorer, ikke står oppført i dette registeret. Som aldri får registrert seg der. Og dermed kan det oppstå en del uenigheter allikvel. Men kanskje fastlegene f.eks kunne spurt om dette under et legebesøk, spurt pasientene om de ønsker å stå oppført i et sånn register.

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Et slikt register ville vært flott tror jeg. Men jeg tror jo det alltid vil forekomme at mennesker som egentlig ønsker å være donorer, ikke står oppført i dette registeret. Som aldri får registrert seg der. Og dermed kan det oppstå en del uenigheter allikvel. Men kanskje fastlegene f.eks kunne spurt om dette under et legebesøk, spurt pasientene om de ønsker å stå oppført i et sånn register.

Man kan jo fortsatt praktisere å spørre pårørende i tilfeller hvor vedkommende ikke står oppført i registeret, m at man lar være å spørre dersom vedkommende er registrert siden dette da uansett vil veie tyngre enn avgjørelsen pårørende måtte ønske. Altså i hovedsak sikre at de som ønsker å donere får gjort dette. Så man man evt opplyse om denne muligheten til å registrere seg ved legebesøk, ect, som du nevner

[M&S]

Kommer an på hvem det er. Ved å donere vekk en nyre så sliter jo du selv om du skulle bli syk en gang. Mange sykdommer svekker jo nyrefunksjonen, og med bare en nyre da så er du jo mye mer utsatt. Ved død kan de ribbe meg for det de måtte trenge, he he...

[Røverdatter]

Nei, det syns jeg ikke er lett i det hele tatt, og jeg ville nok måtte gå noen runder med meg selv om det skulle blitt aktuelt. :ærlig:

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Intrigue, her.

Er det så lett som at, hvis din vevstype er forenlig med den sykes ja så lar du dem ta nyra di. Uten forbehold?

Det er da virkelig ikke vanlig å bli bedt om å donere et organ til en fremmed? Med organdonasjon menes vanligvis donasjon av organer etter at man er død. Det er normalt det det snakkes om når folk sier de har donorkort eller gjort avtale om organdonasjon med sine nærmeste.

Jeg synes det er en selvfølge at mine organer skal "gjenbrukes" hvis jeg dør på en slik måte at det er mulig. Jeg trenger jo ikke organene selv lenger, og hvis det kan berge livet til en eller annen stakkar, så er jo det flott. Og kanskje trenger jeg nytt hjerte eller lever selv en dag, og da er jeg jo avhengig av at noen andre er villig til å donere sine organer til meg.

For mine nærmeste hadde jeg hugget av meg høyrehånden, hvis det trengtes, og gladelig ofret en nyre. Jeg hadde ikke gjort det for noen jeg ikke kjente. Og ja, jeg har donorkort, og har informert mine nærmeste om at jeg skal doneres bort hvis det blir aktuelt. Det er ikke det samme som at noen får lov til å forsyne seg mens jeg ennå er i live.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er da virkelig ikke vanlig å bli bedt om å donere et organ til en fremmed? Med organdonasjon menes vanligvis donasjon av organer etter at man er død.

Jeg kan ikke nok om dette, men jeg mente man måtte som et minimum holdes kunstig i livet til donasjonen (organet er tatt ut av kroppen) er gjort, selv om dette omtales som død? Er det ikke ved dette det stopper opp for mange etterlatte når de får spørsmålet?

[Ru]

Det er veldig enkelt når man ikke deler blodtype med noen i familien.

Jeg synes Teo sier det fint!

[Tjorven]

Moren min er operasjonssykepleier, så jeg er vokst opp med operasjoner som noe dagligdags og er innprentet med at man hjelper til der man kan. Jeg kunne sikkert vært levende donor for ganske mange, men jeg tror at jeg hadde ønsket å kjenne dem. Etter min død kan alt fordeles hvis det kan brukes, og dette er alle mine nærmeste orientert om.

[Maz]

Jeg tror dette er en av de tingene som en uansett hvor mye en synser og tror ikke kan forutsi sin egen reaksjon på.

Jeg tror nok jeg ville ha stilt opp for både familie og venner. Å vite at jeg kunne hjelpe noen jeg kjener og så se dem inn i øynene og si nei tror jeg ikke jeg hadde klart.

Jeg er ofte litt for mye på tilbudssiden og ville nok være det her også. Men vevsprøver er jo ikke et tema om jeg ikke vurderte å si ja.

[Anuk]

Nei, det hadde ikke vært et lett valg. Det måtte nok være fordi jeg tross alt syntes det var bedre å miste en nyre, enn å miste noen jeg var utrolig glad i. (og det er ikke SÅ mange av dem)

[Katta]

Nå er det med levende donor noe som kun brukes for nære pårørende, man blir jo ikke plutselig ringt opp fra blodbanken med beskjed om at det er noen som trenger ei nyre. Og for nærmeste familie hadde det vært et lett valg, men jeg hadde ikke akkurat gledet meg.

Når det gjelder organdonasjon etter død er dette et lett valg for meg. Da kan de plukke de organene de kan bruke.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg kan ikke nok om dette, men jeg mente man måtte som et minimum holdes kunstig i livet til donasjonen (organet er tatt ut av kroppen) er gjort, selv om dette omtales som død? Er det ikke ved dette det stopper opp for mange etterlatte når de får spørsmålet?

Akkurat dette vet jeg ikke noe om, men det er uansett en helt annen problemstilling enn å være i live og sunn og frisk.

Jeg oppfattet HI dit hen at hun trodde det å være organdonor medførte at man kunne bli bedt om å gi fra seg en nyre mens man ennå var frisk og sprek.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Akkurat dette vet jeg ikke noe om, men det er uansett en helt annen problemstilling enn å være i live og sunn og frisk.

Jeg oppfattet HI dit hen at hun trodde det å være organdonor medførte at man kunne bli bedt om å gi fra seg en nyre mens man ennå var frisk og sprek.

Ja, jeg tror vel det var senarioet. Jeg bare kom til å lure på det, for det er mange som har problemer med den biten at donor faktisk lever når vitale organer blir fjernet fra kroppen.

[Blondie]

Er reglene forandret siden dette diskuteres? Jeg har en svoger som har vært alvorlig nyresyk i tjue år og før jeg ble gift med mannen fikk jeg ikke engang lov til å sjekke om min nyre passet hans. Man måtte være i nær familie for å kunne være levende donor.

Jeg hadde helt klart vært levende donor for mine nærmeste (inkludert min svoger hvis det hadde vært match), men jeg har aldri tenkt på det som noe problemstilling å gi til andre, fremmede. Etter min død er alle mine organer fritt vilt for alle.

Svigermor donerte bort sin nyre til sin sønn og hun var syk i et år etterpå. Det er en stor greie.

[Pegasus]

Jeg hadde ikke nølt med å gi en nyre til sønnen min f.eks. Det er strenge kriterier for å kunne få lov til å gi nyre, og hvis jeg ble godkjent av legene, ville jeg følt meg trygg på at det var greit. Men jeg håper det aldri blir behov for!

[Hilda]

Jeg hadde gitt hjertet mitt for familen.
Men..
Jeg er ikke registrert organdonor. Om det skulle skje noe med meg så vil jeg at det som kan reddes skal reddes å deles ut.

[Pasta]

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg har ingen forutsetning for å svare.
Det jeg tror er at det hadde vært en svært vanskelig avgjørelse, og jeg hadde nok kun gjort det for noen som sto meg svært nært. Det vil si mann, barn, foreldre eller bror.

[trøtt]

Jeg kan ikke si sikkert hva jeg ville gjort hvis jeg var i den situasjonen, men jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at jeg hadde gjort det for mine barn og for min mann. Jeg tror nok jeg ville gjort det for brødrene mine, men der stopper det for meg.

[Bergenseren]

Moren min syntes det er helt forferdelig at jeg går rundt med et donorkort i lommeboken, men for meg har det vært naturlig å tenke at jeg kan donere hvis jeg omkommer i en ulykke og det er noen som trenger en nyre eller noe som jeg da ikke trenger lenger. Jeg håper jo at hvis jeg plutselig skulle trenge en nyre eller et hjerte at det haddevært noen som "passet for meg"... eller familien min. Hvorfor miste to personer, eller tre, -eller kanskje tiliogmed fire?