Er det så enkelt?

[Intrigue]

jeg er av dem som synes spørsmålet om organdonasjon er ytterst vanskelig.
Har noen venner som har måttet få ny nyre. Det gis fra f.eks levende donor, familiemedlem, venner eller andre som passer.

Jeg kjenner panikken krype inn over meg. Å skulle gå gjennom operasjon, gi fra seg et organ, i levende livet skremmer vannet av meg.
Den som donerer gjør et stort offer for å hjelpe den syke.

Er det så lett som at, hvis din vevstype er forenlig med den sykes ja så lar du dem ta nyra di. Uten forbehold?

[morgana]

Redd ja, men hadde vært reddere for ikke gjøre det hvis feks mannen eller et av barna skulle trenge det.

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av Intrigue, her.

Er det så lett som at, hvis din vevstype er forenlig med den sykes ja så lar du dem ta nyra di. Uten forbehold?

Ja. For meg er det så lett, skulle bare mangle.

Det kommer an på hvem det er, men hadde det vært barnet mitt, eller kjæresten min? Eller søsken også forresten? Ja.

[Daisy]

Ja, den avgjørelsen hadde vært enkel. Men jeg hadde gruet meg!

Jeg hadde gjort det for ungene, mannen, og mine søsken, mine foreldre, mine tantebarn.
Hmm svigers? Sikkert de også

[Sitron]

Jeg hadde ikke gjort det for hvem som helst. Antagelig kun ungene mine. Så nei, jeg syns ikke det er så lett.

[Inagh]

Jeg hadde glatt ofret ei nyre for ungene mine eller mannen min - og for næreste familie utenom dette.

Det er mulig jeg hadde måtte gå mange runder med meg sjøl i tenkebokser når det kommer til vilt fremmede.

Når jeg er død, om det skulle være noe som kunne brukes av organer da - så er det fritt fram.

[gullet]

Jeg har aldri sett på det som annet enn en selvfølge, og regner min eventuelle innsats som "liten" i forhold til den som måtte trenge et av mine organer.

[Pebbles]

Dette er garantert veldig lett i teorien - og sikkert langt mer komplisert når det kommer til stykke.

For de aller nærmeste hadde det vært utenkelig å ikke gjøre det. Men for litt mer perifere slektninger, kan jeg godt se for meg at jeg hadde vurdert risikoen grundig (og da med tanke på at jeg tross alt er mor til små barn).

[Kitty Bastard]

Jeg tror det.
Jeg vet ikke før jeg har vært der, men jeg tror det.

:lese litt nøyere først neste gang:

For hvem-som-helst? Det tror jeg ikke. For noen jeg er glad i? Det tror jeg nok.
For barnet mitt? Uten å blunke.

[Matilda]

Etter min død kan hvem som helst få plukke hva de nå måtte trenge. Jeg ville nok ikke vært levende donor for hvem det skulle være, men for nær familie hadde jeg ikke tenkt meg om en gang. Det er en håndfull mennesker som betyr mer for meg enn noen andre, og de gjør jeg hva som helst for.

[Kitty Bastard]

Ja, når jeg er død så kan de ta det de måtte trenge og brenne restene.
Hadde det vært mulig så kunne de resirkulert meg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg hadde ikke gjort det for hvem som helst. Antagelig kun ungene mine. Så nei, jeg syns ikke det er så lett.

Enig. Jeg hadde nok kun gjort det for ungene mine, men det spørs egentlig hvem andre det hadde vært snakk om.
Er jeg død er det noe helt annet, da kan hvem som helst ta hva som helst.

[M&S]

Kommer an på hvem det er. Ved å donere vekk en nyre så sliter jo du selv om du skulle bli syk en gang. Mange sykdommer svekker jo nyrefunksjonen, og med bare en nyre da så er du jo mye mer utsatt. Ved død kan de ribbe meg for det de måtte trenge, he he...

[Røverdatter]

Nei, det syns jeg ikke er lett i det hele tatt, og jeg ville nok måtte gå noen runder med meg selv om det skulle blitt aktuelt. :ærlig:

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Intrigue, her.

Er det så lett som at, hvis din vevstype er forenlig med den sykes ja så lar du dem ta nyra di. Uten forbehold?

Det er da virkelig ikke vanlig å bli bedt om å donere et organ til en fremmed? Med organdonasjon menes vanligvis donasjon av organer etter at man er død. Det er normalt det det snakkes om når folk sier de har donorkort eller gjort avtale om organdonasjon med sine nærmeste.

Jeg synes det er en selvfølge at mine organer skal "gjenbrukes" hvis jeg dør på en slik måte at det er mulig. Jeg trenger jo ikke organene selv lenger, og hvis det kan berge livet til en eller annen stakkar, så er jo det flott. Og kanskje trenger jeg nytt hjerte eller lever selv en dag, og da er jeg jo avhengig av at noen andre er villig til å donere sine organer til meg.

For mine nærmeste hadde jeg hugget av meg høyrehånden, hvis det trengtes, og gladelig ofret en nyre. Jeg hadde ikke gjort det for noen jeg ikke kjente. Og ja, jeg har donorkort, og har informert mine nærmeste om at jeg skal doneres bort hvis det blir aktuelt. Det er ikke det samme som at noen får lov til å forsyne seg mens jeg ennå er i live.

[Ru]

Det er veldig enkelt når man ikke deler blodtype med noen i familien.

Jeg synes Teo sier det fint!

[Tjorven]

Moren min er operasjonssykepleier, så jeg er vokst opp med operasjoner som noe dagligdags og er innprentet med at man hjelper til der man kan. Jeg kunne sikkert vært levende donor for ganske mange, men jeg tror at jeg hadde ønsket å kjenne dem. Etter min død kan alt fordeles hvis det kan brukes, og dette er alle mine nærmeste orientert om.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er da virkelig ikke vanlig å bli bedt om å donere et organ til en fremmed? Med organdonasjon menes vanligvis donasjon av organer etter at man er død.

Jeg kan ikke nok om dette, men jeg mente man måtte som et minimum holdes kunstig i livet til donasjonen (organet er tatt ut av kroppen) er gjort, selv om dette omtales som død? Er det ikke ved dette det stopper opp for mange etterlatte når de får spørsmålet?

[Maz]

Jeg tror dette er en av de tingene som en uansett hvor mye en synser og tror ikke kan forutsi sin egen reaksjon på.

Jeg tror nok jeg ville ha stilt opp for både familie og venner. Å vite at jeg kunne hjelpe noen jeg kjener og så se dem inn i øynene og si nei tror jeg ikke jeg hadde klart.

Jeg er ofte litt for mye på tilbudssiden og ville nok være det her også. Men vevsprøver er jo ikke et tema om jeg ikke vurderte å si ja.