Hvorfor er vi så mange som brenner oss ut?

[Isolde]

Jeg har fått mye samme tilbakemeldingene fra daglig leder som deg Arietta. Desverre for henne så har jeg fast stilling Jeg ble sykemeldt for over 3mnd siden for betennelse i skulderen. Men når jeg satt hjemme kom det over meg hvor sliten jeg egentlig har vert. Er forsatt for gåen til å gå ut i jobb igjen. I går klarte jeg ikke de 3 timene i aktiv engang. Man skal være sprudlene mot barn, ansatte og foreldre hver dag. Ha overskudd til å takle dette samtidig som de presser flere barn, og ferre ansatte inn på avdelingen. Og så skal man ha like godt humør etter at daglig leder oppfører seg ikke like hyggelig mot deg.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Det er sjefen som har den avgjørende stemmen, så det var heldigvis han som fikk siste ordet. Men det er jammen ikke greit å skulle jobbe sammen med denne daglige lederen etter dette.

Det var en kjip story. Jeg hadde nok også slitt med samarbeidet om en kollega kom med noe slikt. Men det var nå godt du fikk fortsatt jobb.

[Mjau]

Denne har jeg veldig lyst til å svare på, men ammer, så litt vanskelig å skrive med en hånd. Kommer sterkere tilbake etter legging av snupp...

[Bobbelur]

For meg tror jeg det hele handler om totalt feil type arbeid. Jeg kan være drivende flink til å føre regnskap når jeg er fit for fight, men det er drepende kjedelig. Og hva har jeg jobbet med de siste åtte årene? Regnskap. Og andre typer kontorarbeid. Som jeg kan - jeg er flink og jeg er effektiv. Når jeg bare er frisk.
I tillegg ser jeg at det å si i fra om at jeg ikke helt får til, at noe er for mye - det er en ting jeg ikke kan. Jeg har ikke lært det og det er ikke noe det er 'lov' til å 'unnskylde' seg med i min familie. Vi skal stå på og jobbe og ikke være late eller sluntre unna. Jeg har vært på tur mot denne veggen nå sikkert i syv år, og det sier muligens mest om oppdragelsen jeg har fått at jeg har stått på så lenge uten å falle før.
Jeg har en vei å gå for å klare å se at jeg ikke er lat, giddalaus, unnasluntrer. At jeg ikke skal ta meg sammen mer, ikke skal stå på til tenna er bitt i stykker. Mental prosess som jeg regner med blir drit tøff.

[Mjau]

Ok, jeg ble utbrent uten å ha barn, jeg jobbet i en jobb som hadde en type stress jeg tydeligvis ikke taklet.

Jeg tror det er flere grunner til at folk blir utbrent.
Noen kan oppleve ting på arbeidsplassen slik som meg, og ikke klare å takle det. JEg endte opp som en skjelvende bylt bak resepsjonsdisken i spaet der jeg jobbet, og ble sent på diverse undersøkelser av hodet blant annet. Ja, det var ikke noe annet galt enn at jeg trengte hvile, og jeg slet med svimmelhet pga det der i ca et år.

En annen årsak enn jobb (for det er jo de som blir utbrent pga andre ting) så tror jeg det handler mye om samfunnet vårt. Det var ikke slik at man ble utbrent på samme måte før, ikke i den grad vi ser det i dag.
Jeg tror at det at vi skal opprettholde samme standard hjemme, på det sosiale plan, på å ha et flott hjem, ha et fantastisk forhold, være kone, mamma, venninne, arbeidskollega, og vellykket på alle plan gjør at det kan bli for mye for alle og enhver. Dette gjelder jo også menn. De som oss kvinner ønsker å fremstå som vellykket på alle plan, og det kan jo gå det, om alt flyter som det skal. Men kommer det uforutsette ting som gjør en av momentene mer krevende over tid så er det ikke så rart at man blir utmattet.

Dette ble kanskje litt rotete, men dere skjønner kanskje hva jeg mener?

Jeg tror det var lettere å dra hjem fra jobb og legge igjen jobben der den hører hjemme før. Nå skal man liksom være så tilgjengelig hele tiden?

[Heilo]

Det er mange som nevner dette med at vi stiller for store krav til oss selv, effektivitet, prestasjon, perfeksjon. Dette er noe jeg til en viss grad kjenner igjen hos meg selv. Samtidig har jeg en liten djevel som sitter på skuldra mi og sier at egentlig kan jeg jo ikke si at jeg stiller så store krav til meg selv når jeg i virkeligheten verken er effektiv, spesielt dyktig eller leverer fra meg perfekte oppgaver...

Mangel på konkret tilbakemelding tror jeg også er et savn for mange. For meg var det en stor overgang å gå fra å være skoleelev og student der jeg med jevne mellomrom
hadde eksamener og prøver og fikk konkrete tilbakemeldinger i form av karakterer og vurderinger fra lærere og professorer, til en jobb der man skulle prestere uten at man fikk noe særlig respons på om det man gjorde var godt nok eller ikke.

Men hvorfor er vi så mange som føler det slik? Er det skolen som gir oss en slik innstilling, eller er det noe med "flink-jente" rollen som vel egentlig handler om kjønnsrollemønster? Og hvordan kan hver enkelt ta ansvaret for å forandre en personlig innstilling som kan føre til utbrenthet? Hvor mye ansvar kan og bør sjefer og ledelse egentlig ha?

[Isprinsessen]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det er mange som nevner dette med at vi stiller for store krav til oss selv, effektivitet, prestasjon, perfeksjon. Dette er noe jeg til en viss grad kjenner igjen hos meg selv. Samtidig har jeg en liten djevel som sitter på skuldra mi og sier at egentlig kan jeg jo ikke si at jeg stiller så store krav til meg selv når jeg i virkeligheten verken er effektiv, spesielt dyktig eller leverer fra meg perfekte oppgaver...

Mangel på konkret tilbakemelding tror jeg også er et savn for mange. For meg var det en stor overgang å gå fra å være skoleelev og student der jeg med jevne mellomrom
hadde eksamener og prøver og fikk konkrete tilbakemeldinger i form av karakterer og vurderinger fra lærere og professorer, til en jobb der man skulle prestere uten at man fikk noe særlig respons på om det man gjorde var godt nok eller ikke.

Men hvorfor er vi så mange som føler det slik? Er det som gir oss en slik innstilling, eller er det noe med "flink-jente" rollen som vel egentlig handler om kjønnsrollemønster? Og hvordan kan hver enkelt ta ansvaret for å forandre en personlig innstilling som kan føre til utbrenthet? Hvor mye ansvar kan og bør sjefer og ledelse egentlig ha?

Jeg har samme lille djevel på min skulder! Skal vi gi den en lang ferie eller fyken?
Min leder mener at arbeidstaker må si ifra selv.

[Heilo]

Det med å øve seg på at godt nok er godt nok tror jeg er kjempeviktig! Ikke bare i jobbsammenheng men også ellers i livet.

Det vanskeligste området å tenke at godt nok er godt nok er kanskje ifht morsrollen? Når jeg var alene med ungene i 10 dager i strekk i forrige uke øvde jeg meg på å tenke at om de nå hadde flekkete t-skjorte eller bustete hår når jeg leverte dem i bhg/på skolen så var det kanskje likevel godt nok, og ikke grunn for meg til å føle meg som en dårlig mor.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det vanskeligste området å tenke at godt nok er godt nok er kanskje ifht morsrollen?

Jepp. Nå er jeg sykemeldt og orker rett og slett ikke alt jeg pleier å orke. Det får meg til å føle meg som en dass, og jeg må snakke litt med meg selv hver dag for å huske at jeg rett og slett ikke skal prioritere høy standard på hus, hårfletting eller stryking, men babyen i magen.

[tink]

Jeg synes det er vrient å finne en standard for heim og barnas klær og liknende som stemmer med begge foreldrenes innsats og forventninger til hvordan det skal være.

Bare et lite hjertesukk. Når jeg bestemmer meg for å gi litt beng, så blir noen andre stressa og sur.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Bare et lite hjertesukk. Når jeg bestemmer meg for å gi litt beng, så blir noen andre stressa og sur.

Kanskje det er derfor jeg egentlig synes det kan være litt avstressende også å være alene med ungene..

[Harriet Vane]

En ting til som jeg tror kan være vesentlig i sammenhengen.

Jeg har, i likhet med mange andre, utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra mine foreldre relatert til prestasjoner. Jeg har i ryggmargen at jeg må fortjene kjærlighet og positive tilbakemeldinger gjennom gode prestasjoner. Å bli elsket betingelsesløst bare fordi man fins er nok en veldig god medisin mot Flink-Pike-adferden.

Mine unger skal i hvert fall få slippe å gjøre seg fortjent til min kjærlighet.

[Heilo]

Jeg har forsåvidt ikke noe problem med å være med på at den rådende kapitalistiske verdensordninga er en av problemets røtter, sammen med patriarkatet og kanskje noen flere store strukturelle forklaringer. Sånn sett er ikke Metts argumenter helt skivebom, men kanskje litt grovt skyts?

[sologmåne]

Jeg tror det er mange ulike grunner til at man blir utslitt / utbrent,- både samfunnsmessige og personlige grunner. For min egen del var det en stressende jobb-situasjon over lang tid med mye overtid og sjelden pauser, kombinert med bekymring og oppfølging av syke foreldre ,og 3 barn, mange våkenetter, et ønske om å stille opp for alle som trengte det, etc. Jeg hadde ikke klart å stoppe opp selv for å gjøre noe med det, om jeg ikke hadde fått en konkret kollaps med påfølgende sykehusinnleggelse. Fikk etterhvert diagnosen utbrenthet, og oppå det en haug med ulike infeksjoner i kroppen.Har nå vært sykmeldt ett år.

[gajamor]

På jobben min gikk sykmeldingene i taket da klassestørrelsen økte fra 25 til 30. På sykehjemmet jeg var innom møtte mange veggen da de gikk ned til en nattevakt pr. avdeling. Jeg har også møtt folk fra den store postreformen som fnatten beskriver. Den ene jeg snakket med tror jeg til slutt ble presset til uføretrygd, de klarte ikke å omskolere ham/henne. Den gamle jobben klarte h'n helt utmerket.

[Wix]

Mange interessante tanker her. Jeg tror en viktig årsak er vi har så mange muligheter og så mye det er mulig å gjøre med livene våre at vi rett og slett ikke makter å velge hvor vi skal legge energien vår hen. Tidligere var det jo ikke mange valgmuligheter, verden var oversiktlig og enkel og man visste hva konsekvensene av det man gjorde ble. Nå vet vi ikke det lenger.

Vi står ovenfor millioner av valg, i forhold til jobb, utdanning, partner, måte å leve livet, prioritere pengene sine osv. , der vi ikke vet konsekvensene av noen av dem. Og siden vi har alle mulighetene, bør vi vel benytte oss av alle da?

Derfor skal vi ta lange utdanninger og etterutdanninger, ha fantastiske karrierer, vi skal være kjærlige med barna våre, ha ekteskap basert på ekte kjærlighet, vi skal konsumere kultur som konserter, tv-serier, film, bøker (det er lett å glemme at dette kan ta MYE tid), vi skal ha fine hjem og vi skal dra på fine og spennende turer og ferier. Det er rett og slett ikke grenser for hva vi skal kunne oppnå, og vi makter ikke å sette grensene overfor økonomistyrte virksomheter heller. Så blir det en slags kollektiv prosess der vi ødelegger for hverandre - at du er så flink og får til så mye gjør livet mitt vanskeligere siden jeg må sette de samme krav til meg selv.

Jeg slenger meg også på den bemerkningen til Mim - vi er oppdratt på selvtilliten vår (troen på at vi får til alt) fremfor selvfølelsen (troen på at vi er verdt noe tross alt).

[Gaia]

Jeg var faktisk på et veldig interessant seminar om dette på fredag, hvor konklusjonen (forenklet) var at grunnen til at så mange brenner ut er at summen av aktivitet er høyere enn summen av tilført energi. Vi er rett og slett ikke flinke nok til å stoppe opp og lytte til kroppens signaler, men peiser på i et sinnsykt tempo og på høy gir på alle livets områder.

Jeg syns denne artikkelen beskriver det veldig godt.

[Mett]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg var faktisk på et veldig interessant seminar om dette på fredag, hvor konklusjonen (forenklet) var at grunnen til at så mange brenner ut er at summen av aktivitet er høyere enn summen av tilført energi. Vi er rett og slett ikke flinke nok til å stoppe opp og lytte til kroppens signaler, men peiser på i et sinnsykt tempo og på høy gir på alle livets områder.

Jeg syns denne artikkelen beskriver det veldig godt.

Enig, den artikkelen var god. Uvant å se på en depresjon som en venn, men det gir mening.

Så gjenstår det bare å lære seg kunsten det er å gjøre ingenting. Finnes det et kveldskurs jeg kan ta? Vet ikke egentlig om jeg har tid til det ...

:blar litt rådvill frem og tilbake i den syvende sansen: Kjenner jeg blir stressa av å skulle rekke enda en ting.

[bina]

Jeg tror at mange er inne på mye fornuftig her. Det er kombinasjonen av ting som brenner folk ut.

Og jeg tror også at det er mange som har urealistiske forventninger til både seg selv, jobben sin, familien, kolleger, samfunnet, og så videre.

Man innbiller seg at "alle andre" klarer både det ene og det andre, og da skal man ikke være noe dårligere.

Det sies fra mange hold at arbeidslivet i dag er langt tøffere enn for bare noen år siden. Det er godt mulig, jeg skal ikke si at det er feil. Samtidig vil jeg påstå at ser vi arbeidslivet i et lengre perspektiv så må vi da ha det bedre i dag enn "før i tiden"? Før i tiden, da folk jobbet 12-14 timer om dag 6 dager i uka og ikke hadde ferie, for eksempel.

Men på den annen side var det sjelden to fulltidsarbeidende i en familie med barn, da.

Jeg tror at det med barn og familie er undervurdert som stressfaktor. Både for kvinner og menn, for å ha det sagt. Det er ikke uvanlig med unger som er urolige om natta, er syke, og så videre. Men i vårt samfunn har vi ikke tid til det. I den PerfekteFamilien kommer man seg opp om morgenen og får ungene i barnehagen og på skolen, og kommer seg selv på jobb, selv om man har sovet 2 timer i løpet av natt. Skulle barna være syke sånn at barnehagen nekter å ta i mot dem, så må en av foreldrene være hjemme, men aller helst gjør man det sånn at man jobber litt hjemmefra eller tar ungen med seg på jobben en stund, før man plasserer barnet hos bestemor/nabo et par timer så man får unna litt mer. (Og merk - barnet blir ikke nødvendigvis hjemme fordi foreldrene mener at barnet er sykt, men fordi barnehagen ikke vil ha syke barn der.)

Men så kan man sammenligne med andre land, med dårligere velferdssystem enn det norske, og lure på hvordan arbeidstakere i andre land unngår å bli utbrent. Med kortere fødselspermisjoner, dårligere rettigheter ved sykdom og så videre - hvordan henger det sammen? Er nordmenn spesielt sutrete og tåler lite?

[tink]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det sies fra mange hold at arbeidslivet i dag er langt tøffere enn for bare noen år siden. Det er godt mulig, jeg skal ikke si at det er feil. Samtidig vil jeg påstå at ser vi arbeidslivet i et lengre perspektiv så må vi da ha det bedre i dag enn "før i tiden"? Før i tiden, da folk jobbet 12-14 timer om dag 6 dager i uka og ikke hadde ferie, for eksempel.

Men på den annen side var det sjelden to fulltidsarbeidende i en familie med barn, da.

Før i tiden er et veldig ullent begrep. Det dekker det gamle bondesamfunnet der man jobbet for mat på fatet og tak over hodet, familien var et arbeidsfellesskap med faste oppgaver til alle. Det hadde nok sine fordeler og ulemper.

Fra ca 1850 kom den industrielle revolusjonen til Norge. De første fabrikkarbeiderne er nærmere arbeidstakere etter dagens definisjon. De ble kjørt knallhardt, i noen familier måtte alle jobbe, mann, kone og barn. Etterhvert kom først forbud mot barnearbeid, siden regulerte arbeidstider og 8-timersdagen på 1930-tallet om jeg ikke husker helt feil. Det har vært masse hardt og farlig arbeid, folk ble utslitt i kroppen og døde med eller av slitasjesykdommer før de ble gamle. I mange familier var det nok også to fulltidsarbeidende, om mor "bare" var husmor i mellomkrigstida, så var det likevel mye mer arbeid enn de fleste av oss kan sette oss inn i. Mange damer hadde også ekstraarbeid som småindustri de drev hjemme eller vaskejobber rundt om kring.

Det presset vi har i dag er helt annerledes, det står ikke om livet på samme måte - vi overlever alltids, men vi skal jo ha det så flott og fint og pent rundt oss. Som blant annet Wix er inne på.

Jeg tror ikke vi egentlig kan sammenlikne gamle dager med nå - og industriarbeidstida utgjør en liten del av historien.

Vi har mange valg, og innimellom blir de valgene vanskelige. Vi har også et stort ansvar for hele tiden å velge rett. Vi må også (spesielt oss damer) innse at innimellom må vi faktisk velge noe bort. Vi må skille mellom egens og andres forventninger til oss. Selvfølgelig forventer alle andre at vi skal fortsette å greie hus og heim og jobben og ungene og alt når vi gang på gang biter tennene sammen og får ting til å gli.

Andre har i tillegg dårlige eller kaotiske ledertilstander på arbeidet. Arbeidsplasser er i omstilling og vi må lære nye arbeidsoppgaver og metoder. Jeg har lært den siste uka at ustabil ledelse er som et svart hull på mitt energinivå. Mye selvtillit kan forsvinne i dette svarte hullet.