Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg har veldig tro på at det Teo sier, stemmer – ungdom velger yrke med et meningsløst snevert sett alternativer, og ofte uten egentlig å ane hva jobbene går ut på. Så det beste vi kan gjøre, er kanskje å vise dem det så godt som mulig, i mye større grad kombinere tradisjonell studieveiledning med åpne dager på lærestedene og besøk på typiske arbeidsplasser. Jeg har hatt i hvert fall tre jobber jeg i utgangspunktet ikke ante at eksisterte engang, men som passet meg perfekt.

Jeg skal overhode ikke motsi deg, for jeg er veldig enig.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg har veldig tro på at det Teo sier, stemmer – ungdom velger yrke med et meningsløst snevert sett alternativer, og ofte uten egentlig å ane hva jobbene går ut på. Så det beste vi kan gjøre, er kanskje å vise dem det så godt som mulig, i mye større grad kombinere tradisjonell studieveiledning med åpne dager på lærestedene og besøk på typiske arbeidsplasser. Jeg har hatt i hvert fall tre jobber jeg i utgangspunktet ikke ante at eksisterte engang, men som passet meg perfekt.

Enig, en bredere yrkesveiledning er absolutt noe å jobbe for!

Det jeg av og til har reagert på i tråden (og også i Dagbladet-artikkelen) er den formanende, generaliserende og litt arrogante holdningen til mennesker som tenker og velger annerledes enn seg selv. Den kan sikkert bunne i et engasjement for kvinnesaken og et brennende ønske å bryte de tradisjonelle kjønsrollene, men kan lett bli motatt som selvtilfredstillese som: "Orker du ikke mer enn det? Jeg klarer både det og det og det, jeg, og ser ikke på det som et problem overhodet, sånn er jeg!". Mange kvinner - meg selv inkludert - har veldig godt av å refleketere over de valgene vi tar og har tatt. Men blir vi utfordret med arroganse så blir vi nok mer opptatt av å forsvare oss enn å revurdere?

[Callisto]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Enig, en bredere yrkesveiledning er absolutt noe å jobbe for!

Det jeg av og til har reagert på i tråden (og også i Dagbladet-artikkelen) er den formanende, generaliserende og litt arrogante holdningen til mennesker som tenker og velger annerledes enn seg selv. Den kan sikkert bunne i et engasjement for kvinnesaken og et brennende ønske å bryte de tradisjonelle kjønsrollene, men kan lett bli motatt som selvtilfredstillese som: "Orker du ikke mer enn det? Jeg klarer både det og det og det, jeg, og ser ikke på det som et problem overhodet, sånn er jeg!". Mange kvinner - meg selv inkludert - har veldig godt av å refleketere over de valgene vi tar og har tatt. Men blir vi utfordret med arroganse så blir vi nok mer opptatt av å forsvare oss enn å revurdere?

Dette er jeg enig med deg i.
Derfor har nok mange hatt et behov for å forsvare sine valg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Enig, en bredere yrkesveiledning er absolutt noe å jobbe for!

Det jeg av og til har reagert på i tråden (og også i Dagbladet-artikkelen) er den formanende, generaliserende og litt arrogante holdningen til mennesker som tenker og velger annerledes enn seg selv. Den kan sikkert bunne i et engasjement for kvinnesaken og et brennende ønske å bryte de tradisjonelle kjønsrollene, men kan lett bli motatt som selvtilfredstillese som: "Orker du ikke mer enn det? Jeg klarer både det og det og det, jeg, og ser ikke på det som et problem overhodet, sånn er jeg!". Mange kvinner - meg selv inkludert - har veldig godt av å refleketere over de valgene vi tar og har tatt. Men blir vi utfordret med arroganse så blir vi nok mer opptatt av å forsvare oss enn å revurdere?

Veldig enig i dette. Godt skrevet.

[Floksa]

Man har jo som regel et relativt snevert grunnlag å velge yrke ut fra.
Det er jo ingen tvil om det. Og man velger jo blandt de yrkene man kjenner og vet litt/mye om. Som da ofte blir yrker som familie og nære venner har

Også finnes det utskudd med høy utdannede akademiker foreldre, mor i leder stilling med høy lønn, oppvokst på beste vest, som ender opp med 3 år på jordbruksskole og en livsdrøm om å melke kuer :familiens sorte får:

Men hvordan skal man nå ut med alle alternativene?
Alle de "andre" flotte yrkene man kan velge?

[Inagh]

Flott skrevet, Cille!

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg har veldig tro på at det Teo sier, stemmer – ungdom velger yrke med et meningsløst snevert sett alternativer, og ofte uten egentlig å ane hva jobbene går ut på. Så det beste vi kan gjøre, er kanskje å vise dem det så godt som mulig, i mye større grad kombinere tradisjonell studieveiledning med åpne dager på lærestedene og besøk på typiske arbeidsplasser. Jeg har hatt i hvert fall tre jobber jeg i utgangspunktet ikke ante at eksisterte engang, men som passet meg perfekt.

Dette tror jeg er det viktigste av alt. Ungdom aner ikke hvilke muligheter som fins der ute, og de får svært lite informasjon om det. Jeg skal ha en 10. klasse nå, og "the PTB" prøver å pakke mer og mer informasjon inn i det ene året. Det burde kommet mye tidligere. Og det burde vært mer tenking utenfor boksen. Yrkespraksisuka i 9. er genial; hvorfor kunne vi ikke hatt ei slik hvert år fra 5. klasse? Så kunne ungene fått prøvd seg mange ulike steder. Og gjerne med litt mer styring, slik at de ikke bare løp bort i nabobarnehagen dagen før tidsfristen gikk ut.

Næringsforumene kunne fått ansvar for å lage en liste over bedrifter som ungene kunne valgt fra (selvsagt med mulighet for å komme med egne ideer).

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Kie.. Din situasjon er såpass spesiell at jeg tenker at den ikke er særlig relevant i en generell debatt hvor man tar utgangspunkt i statistikk.

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.

Jo. Men det spiller ingen rolle egentlig. For alle de barna som har spesielle behov har også en far. Som ut fra hensyn til kvinnens økonomi, selvstendighet og fremtidsutsikter burde ta sin del av lasset på hjemmebane.

Heller ikke der hvor det er syke mødre, barn med spesielle behov eller andre særlige hensyn kan jeg se en eneste grunn til at det må være akkurat kvinnen som dropper jobb og blir hjemme. Omsorg kan gis av menn.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jo. Men det spiller ingen rolle egentlig. For alle de barna som har spesielle behov har også en far. Som ut fra hensyn til kvinnens økonomi, selvstendighet og fremtidsutsikter burde ta sin del av lasset på hjemmebane.

Heller ikke der hvor det er syke mødre, barn med spesielle behov eller andre særlige hensyn kan jeg se en eneste grunn til at det må være akkurat kvinnen som dropper jobb og blir hjemme. Omsorg kan gis av menn.

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.

I en diskusjon om barn med spesielle behov så er det at foreldre ikke kan jobbe fullt ved siden av å ta seg av barnet relevant.

I en debatt om likestilling og om kvinner som vil forsørges av mannen sin så mener jeg det er meget relevant at det som regel er kvinner som ender med å gå hjemme.

Jeg kjenner ikke kies mann og ønsker ikke å plukke det ned på enkeltperson kjenner jeg - det er at de store tallene er så entydige som er problemet.

[rine]

Det er egentlig mange ting vi diskuterer her, og jeg tenker at Kie absolutt er inne på noe når hun snakker om hjelpepleieren på 50 med utagerende tenåringssønner og senil mor. Og så er det selvfølgelig en del kvinner som er hjemme pga barn med spesielle behov, selv om man skulle tro at disse behovene kunne blitt like godt ivaretatt av en mann...

Likevel, når jeg ser meg rundt i nabolaget og omgangskretsen er det ikke til å komme forbi at kvinnene som jobber redusert er i en ganske lik situasjon som det jeg er selv. Ingen gamle og syke foreldre (de stiller opp som barnevakt, iallefall) ikke barn med spes. behov, og like mange/få barn som det jeg selv har. De fleste har høyere utdanning også. Forklaringen på hvorfor de jobber redusert er som regel: "Jeg må ha en dag til huset/meg selv," eller: "ungene skal jo følges opp også." Jeg tror faktisk ikke det er tvingende nødvendig at så mange kvinner i sin beste alder velger å bli hjemme/jobbe redusert og tror situasjonen er ganske lik den artikkelen beskriver. Man velger det fordi det er mulig, fordi det er komfortabelt og så tenker man ikke så mye lengre enn det. Kanskje er det for mye forlangt at man skal ta andre valg enn de som passer en selv best der og da bare fordi det kommer samfunnet, og andre kvinner, til gode i det lange løp?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.

Jeg vet i alle fall at det er utarbeidet en rapport som heter "Helsestatus til foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne". Her er noen av konklusjonene derfra:

Sitat:

– Å få et funksjonshemmet barn har større konsekvenser for mor enn for far, sier professor Jan Tøssebro ved NTNU Samfunnsforskning.

Sitat:

– Hvis mor er den som har sprunget fra kontor til kontor, så er det gjerne mor som fortsetter med det fordi hun er eksperten. Så forsterker dette en allerede skjev arbeidsdeling, sier Tøssebro.

Sitat:

Et funksjonshemmet barn får også konsekvenser for mors karriere, men ikke for fars. Mødre til funksjonshemmede barn går senere ut i jobb enn mødre som har friske barn, og de går oftere ut i deltidsjobb enn andre.
Men utdanning er en viktig nøkkel. Mødre med høy utdanning jobber nesten like mye som andre, mens forskjellen er stor blant de med lav utdanning.
– Noen mødre sier at nettopp fordi de har et funksjonshemmet barn, er det viktig å ha noe annet å tenke på. Mens andre mødre sier det helt motsatte: De har det så travelt med å springe fra kontor til kontor for å få hjelp, at det er vanskelig å kombinere det med jobb.

Herfra

Det er klart at dette ikke er hele hjemmeværendegruppen. Men dersom politikerne og andre virkelig ønsker å fremme likestilling synes jeg det kunne være en idé å se på hvordan de selv systematisk skaper en god del av disse minstepensjonistene. Noe annet blir hyklersk i mine øyne.

Så kan man kanskje si at dette ikke gjelder alle og derfor ikke er gjeldende eller relevant i det hele tatt. Men det er jo gjennomgående at det er omsorgsoppgaver de fleste oppgir som grunn til å være hjemmeværende. Og da kan jo kanskje tallene og sammenhengene man finner for de med "ekstremvarianten" av dette (altså spesielle behov osv.) gi en pekepinn om hvor landet ligger i forhold til andre omsorgsoppgaver også?

Jeg tror i alle fall det er mer snakk om grader enn om enten/eller. At hverdagen til foreldre med funksjonshemmede barn er krevende på omsorgsbiten betyr jo ikke at det ikke kan være det for de som har funksjonsfriske barn også.

Og der kommer vi tilbake til det jeg mener man har felles. Vi er foreldre. Dette er ungene våre. Man sier at man er villig til å ofre livet om nødvendig for eget barn. Er det da virkelig så vanskelig å forstå at noen mødre er villige til å ofre pensjonspoeng fordi det er nødvendig for barna? I stedet for å automatisk betvile nødvendigheten av det så kan man kanskje se litt på hvorfor det er slik? Og hvordan man ellers skal løse ting uten at pensjonspoengene ryker?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men dersom politikerne og andre virkelig ønsker å fremme likestilling synes jeg det kunne være en idé å se på hvordan de selv systematisk skaper en god del av disse minstepensjonistene. Noe annet blir hyklersk i mine øyne.

Altså, det er ikke gitt at man blir minstepensjonist fordi om man ender opp med et barn med funksjonshemning/spesielle behov. Men det er så enormt stor forskjell på hvordan de forskjellige kommunene håndterer slikt, og det er så enormt stor forskjell på hvilke svar foreldrene får på søknader - og ikke minst, hvilke søknader foreldrene makter/orker/har kapasitet til å sende, at det neppe gir noe grunnlag for sammenligning ift. hvem som jobber redusert eller ikke.

*** sidespor: ***
Også må jeg få si at jeg har en helt annen erfaring enn deg ift dette med å ikke jobbe for å ta seg av barn med spesielle behov og det evt økonomiske tapet ved dette - jeg har en gutt med spesielle behov, og har aldri hatt problemer med å få økonomiske støtteordninger for han.
Jeg får hvertfall støtte nok for han til at jeg kunne redusert stillingen min betydelig hvertfall, om jeg hadde ønsket det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Kie.. Din situasjon er såpass spesiell at jeg tenker at den ikke er særlig relevant i en generell debatt hvor man tar utgangspunkt i statistikk.

Nei, svaret var til rine og sikkert en avsporing. Samtidig har Chanett et poeng.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Når jeg tenker på kvinner som jobber redusert så jobber de fleste av dem jeg vet om i varehandel, som frisører, som assistenter i helsevesen eller barnehage, som sekretærer og lignende. Jeg tror knapt jeg kjenner noen med mastergrad eller mer som jobber redusert.

Dette er bare mine observasjoner og det behøver ikke si noe om hvordan virkeligheten er.

Hah! Esme! Hun er så utdannet atte - og jobber redusert-ish.

Men sånn på det mindre personlige plan - jeg kjenner flere med høy utdanning som jobber redusert, ja.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Når jeg tenker på kvinner som jobber redusert så jobber de fleste av dem jeg vet om i varehandel, som frisører, som assistenter i helsevesen eller barnehage, som sekretærer og lignende. Jeg tror knapt jeg kjenner noen med mastergrad eller mer som jobber redusert.

Dette er bare mine observasjoner og det behøver ikke si noe om hvordan virkeligheten er.

Stemmer ikke med min virkelighet, i hvert fall. De fleste jeg kjenner som jobber redusert, har mastergrad/hovedfag/doktorgrad.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg kjenner for egen del at jeg går stoltere og gladere inn i oppgaver hjemme når mannen vet og erfarer hvilket arbeid det er og ikke tar slike oppgaver for gitt. Jeg kan kose meg med en lage en god middag og jeg vet da at han ser hvilket arbeid som ligger bak.

Jeg kjenner en del kvinner i min foreldregenerasjon som i alle år har laget ferdig middag til mannen sin og han tar det for gitt. Om hun har lagt ned aldri så mye arbeid i det så ser han det ikke. Han ser ikke arbeidet bak at han har nystrøkne skjorter og rene gulv. Han har aldri erfart å gjøre sånt selv.

Jeg synes det er deilig å få høre et takk hvis jeg har strøket skjorta hans i samme slengen som jeg stryker mine klær. For at slike ting skal bli sett så tror jeg det er nødvendig at man ikke tar for gitt at den andre gjør det.

På samme måte tror jeg også at det er fint for mannen at jeg ikke tar for gitt at han klipper plen og legger om dekk på bilen.

Men kjære vene, man trenger da ikke å bli tatt for gitt selv om man er hjemme/deltidsarbeidende i perioder. Mannen er veldig takknemelig for at det er jeg som klipper plenen på samme måte som jeg setter pris på at han vasker huset. Og jeg synes at det er deilig å alltid få frokost (sove lenge i helgene) på samme måte som han er glad for å slippe å lage middag når han kommer hjem fra jobb.Jeg synes at det er nydelig med en ektefelle som holder huset med fersk bakst selv om jeg liker å bake selv. Han setter pris på at jeg liker å snekre og at vi samarbeider om slike ting.

Alt dette selv om jeg jobber deltid og har vært hjemmeværende i perioder.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg ser at jeg glemte sitatet fra Him i innlegget mitt. Det var en kommentar til det å innta tradisjonelle roller. Det handler ikke om at ikke kvinner i reduserte stillinger ikke har menn som verdsetter eller kan gjøre husarbeid.

Dog taler tallene ganske tydelig, noe jeg har vist til i en artikkel tidligere i diskusjonen og sammenholdt med artikkelen i starten av denne tråden så er det ikke bare tilfeldig at ting er som det er. Jeg snakker ikke nå om din familie, men om generelle trekk i samfunnet.

Mitt svar kan vel være et like godt svar til det du glemte sitatet på. Så tradisjonelle vil jeg nå ikke si at vi er hjemme.

Du snakket altså om din familie fordi den passet inn, men jeg kan ikke snakke om min? Hm.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Joda du kan snakke alt du vil om din familie, men jeg følte at du misset mitt poeng, som jeg sikkert ikke fikk fram godt nok.

Jeg så ingen andre poeng enn de jeg kommenterte.