Hvorfør øker andelen uføretrygdede?

[gajamor]

Jeg kjenner også folk som er "blitt nektet" å fortsette på skolen. NAV mente det ikke var vits i å prøve lengre, det var bedre å bare gå på uføretrygd. Altså, jeg skjønner deler av argumentet, det koster penger å ha folk på skolebenken, og det var kanskje ikke så sannsynlig at han noengang ville klare å jobbe så mye. Men det var snakk om grunnskoleopplæring! Kunne de ikke betalt for 2-3 år til slik at stakkaren ihvertfall fikk ungdomsskoleeksamen? Kanskje kunne han klart å få seg en liten deltidsjobb også, hvis ikke NAV hadde gitt ham beskjed om at han var arbeidsufør...

Det er en fryktelig demotiverende beskjed å få, når man virkelig ønsker å være en del av normalsamfunnet.

[Miss Norway]

Svar: Fordi så mange ikke fungerer i arbeidslivet, og så vet man ikke helt hva man skal gjøre med dem. Og så er det endel som er syke og ikke kan jobbe pga helsen.

Og så er det en liten del som tror at NAV er et "fiks livet mitt" kontor.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Svar: Fordi så mange ikke fungerer i arbeidslivet, og så vet man ikke helt hva man skal gjøre med dem. Og så er det endel som er syke og ikke kan jobbe pga helsen.

Og så er det en liten del som tror at NAV er et "fiks livet mitt" kontor.

I tillegg er det for liten kunnskap om alternative muligheter, har jeg inntrykk av. Som mannen bak Giktbloggen skriver:

Sitat:

Etter min oppfatning burde man, og da særlig NAV, lagt større innsats i å hjelpe uføre til å skape sine egne arbeidsplasser. NAV har kompetanse på bedriftsplanlegging og bedriftsrådgivning. De kan bidra med verdifull hjelp i en oppstartsfase. Ja, det kan til og med hevdes at NAV burde kjøpe tjenester fra slike uføre bedrifter. Jeg kunne for eksempel holdt foredrag om hvordan det er å leve med en kronisk lidelse til nydiagnostiserte.

http://www.giktbloggen.no/?p=350

Istedet får f.eks. bloggeren Gudrun, som har kanskje 7-8 innlegg i måneden beskjed om at hun ikke er arbeidsufør når hun kan sitte på nett osv. Glem det at spesialister har uttalt seg om at hun er syk og arbeidsufør. Glem at bloggingen i stor grad dokumenterer at jenta gjør akkurat det man bør gjøre for å bli friskere. Eller at hun viser talent innen tegning som med litt hjelp kunne ha blitt i alle fall en tilrettelagt deltidsstilling å strekke seg etter.

Med andre ord: Det er muligheter som ikke får særlig oppmerksomhet, men som kunne ha hjulpet mye. Eieren av Giktbloggen er et veldig godt eksempel på hva som kunne ha hjulpet mange. Og siden han har tråkket opp veien helt selv, synes jeg NAV og politikere burde ta seg tid til å lytte til hva han har å si. Om muligheter. Om å skape en egen, spesialtilpasset arbeidsplass og hvordan NAV bedre kunne være en medspiller.

For å gjøre noe med uføretrygdstatistikken tror jeg man må slutte å mistenkeliggjøre syke folk og heller se om man ikke, gjerne i samarbeid med de som har klart å skape noe eget, heller kan undersøke mulighetene.

Og så synes jeg ærlig talt vi må skille litt mellom gradert uføretrygd og full uføretrygd. Det er en god del som sper på en redusert arbeidsførhet med trygd også. Altså er ikke alle som mottar uføreytelser helt utenfor arbeidslivet. Dette øker jo antall trygdemottakere, men er også med på å øke skatteinntekter, aktiv deltakelse osv. fra folk som kanskje i gamle dager ville ha meldt seg helt ut.

De yter etter evne. Og mer kan man vel strengt tatt ikke forlange av noen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Vett sje. Det er mange faktorer, antakelig, men det er jo ingen tvil om at samfunnets økende krav fører til mange stressrelaterte lidelser? Samfunnet forandrer seg i rekordfart, stiller store krav til effektivitet, evne til raskt å omstille seg (som er dokumentert å være en stor stressfaktor) og evne til å være kompleks og kontinuerlig tilstede.

Det er ikke mitt inntrykk. Ordninger som hjemmekontor, fleksitid, aktiv sykemelding osv, burde jo bidra til å minske problemene, ikke øke dem.

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Nei, stress er ikke bare farlig. .

Jo, stress er schjæmpefarlig.

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

I motsetning til deg tror jeg mange lever i en tikkende stressbombe og at dette vil få konsekvenser for framtiden.

Javel? Men dette stresset er jo noe man i stor grad pålegger seg selv, kanskje en idè å stresse ned?

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Svar: Fordi så mange ikke fungerer i arbeidslivet, og så vet man ikke helt hva man skal gjøre med dem. Og så er det endel som er syke og ikke kan jobbe pga helsen.

Og så er det en liten del som tror at NAV er et "fiks livet mitt" kontor.

Jepp. Enig med du.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

I arbeidsmarkedsbedriften hos oss ser vi at når arbeidsledigheten er lav, så er det mennesker som virkelig fungerer dårlig som søkes inn på noen av tiltakene våre - mange av disse har diagnoser som ikke er kommet frem før i voksen alder, mange har smerter i hele kroppen osv osv - Det er noen av de som får innvilget uføretrygd som har arbeidsevne, men ikke inntekstevne (altså, så mange behov for tilrettelegging og kanskje i tillegg en svært lav arbeidskapasitetsprosent som gjør at få arbeidsgivere tar imot dem uten å drive veldedighet, omtrent.

Jeg opplever ikke at folk får lett uføre nå. Men jeg tror mange fler bli fanget opp nå enn tidligere.

Jeg tror særlig siste punktet ditt stemmer godt med virkeligheten. Før tror jeg det var store mørketall av reelt uføre som fakatisk ble forsørget av familien sin. Når man også ser andelen kvinner som nå er i arbeid kontra tidligere så vil også det virke inn. Har ikke god statistikk på dette, så jeg kommer med kvalifiserte emm-data: vi hadde eksempelvis en i familien som måtte slutte som sykepleier på 70-tallet fordi ryggen ikke ville mer. Hun gikk etter det hjemme og ble forsørget av mannen sin. Slik løser man det ikke i dag.

[Wix]

Nå har jeg diskutert dette med noen som forsker på temaet, og her er tankene mine etter dette:

En skulle jo tro at årsaken til økt andel uføretrygdede ligger i at flere er syke nå. Det er det vel lite som tyder på. Heller motsatt.

Jeg tror det er en kombinasjon av faktorer som feks tøffere arbeidsmarked med høye krav til utdanning og kompetanse, folk blir eldre nå (dvs det er flere år man kan søke om uføretrygd på), det er en økt anerkjennelse av psykiske lidelser (mange unge som blir uføretrygdet blir uføretrygdet pga dette). Samtidig er det rom for skjønn blant leger som skal vurdere arbeidsevnen, og da kommer jo både legen og pasientens holdninger frem gjennom hvordan plager rapporteres og vurderes. Folk er veldig opptatt av helse nå, og mange får helseangst når de leser i avisen om alt som er farlig (feks stress), og kjenner litt ekstra godt etter om ryggen er ekstra vond i dag, og kanskje det er dårlig for meg å gå på jobben slik som ryggen min er. I tillegg så er holdninger til jobb annerledes. Det er ikke nok bare å ha en jobb nå, helst skal man ha en karriere. Og den skal oppleves som meningsfull og viktig. Og hvis man ikke har tilgang på en slik jobb så er det klart at motivasjonen blir lavere. I tillegg så har vi så gode ordninger i Norge at det er et reellt alternativ for mange "halvsyke" (og de fleste av oss har jo minst en diagnose når vi tenker etter). Etter hva jeg har forstått så er det ikke mye forskjell i hva feks en alenemor med tre barn kan få i uføretrygd versus det hun kan få i lønn som renholder (og der er det ingen fleksitid eller hjemmekontor altså). Da blir det jo direkte irrasjonelt å velge å slite seg ut i jobben?

Jeg tror at vi må endre på systemet. Vi må finne andre måter å hjelpe disse halvsyke menneskene enn å bare langtidssykemelde/uføretrygde dem. For noen av dem er det jo med å gjøre vondt verre. Tror 30-40% av de uføre har en psykisk lidelse (mest depresjon og angst) om jeg husker rett, og det er veldig få (om noen) av disse psykiske lidelsene som blir bedre av å gå hjemme og tenke på dem. Det er usunt å være sykemeldt og uføretrygdet, det medfører isolasjon og altfor mye ledig tid til lite konstruktiv grubling. Det er ingen dans på roser å være uføretrygdet! Det er klart at noen er så syke at de ikke får gjort noe fornuftig jobb. Men jeg tror det er mange av de som er uføre som kunne jobbet. Vi kan jo ikke forvente at de som er ufør bare skal ligge flatt ut heller. Hun som blogget kunne vel hatt noen prosent med kontorjobb? Han som stilte som ordførerkandidat (for frp!) kunne tydeligvis også gjort noe mer enn han gjør nå.

I tillegg så tror jeg det at andelen uføretrygdede øker så mye er en overdrivelse. Det er nok en økning, men den er ikke sånn kjempeekstrem. Men jeg tror at endringene i verdier fra idealisme til materialisme i befolkningen har gjort at irritasjonen over at noen jobber veldig hardt mens andre får gratis penger har økt mer enn den faktiske andelen uføretrygdede skulle tilsi.

[rine]

Tror du har mye rett i det du skriver, Wix. Selv om du selvfølgelig kommer til å få så ørene flagrer nå.

Jeg tror også du har en del rett. I gamla da'r så jobbet folk med den helsa de hadde. Om de lot være så kom det jo rett og slett ikke noen mat på bordet. Men da kunne man også jobbe med den helsa man hadde. Man presterte det man greide å prestere.

Nå kreves det at man er fit-for-fight og virker skikkelig i de fleste jobber. Om man er renholder, ingeniør eller forsker så skal man uansett levere etter en standard som er nokså klart lagt opp for yrket man har. Går man på halv maskin så klarer man ikke det, og da er det andre som er mer ønsket i stillingen fordi de kan levere bedre.

[Miss Norway]

En stor del av de arbeidsuføre viser seg jo å HA restarbeidsevne når uføresaken går i orden. Det er jo litt underlig; jeg ser det godt på mine pasienter. Når de er "fri" fra NAV og økonomien er på plass, tar endel opp hobbyer og reiser og politikk og småundervisning og hva_har_du. Når jeg da spør konkret om hvorfor de ikke vurderer å jobbe i stedet er det argumentene om økonomi ("Det er lønner seg omtrent ikke") og fleksibilitet som går igjen. Det siste er viktig; mange ønsker ikke (og her bruker jeg ønsker med vilje) å forplikte seg overfor en arbeidsplass. Fordi de har dårlige dager der produktiviteten er lav. Fordi de yter mindre enn kollegaer. Fordi de derfor blir minnet om at de er syke. Dvs rene holdningsaspekter, og det er jo egentlig bare tull. Hvis arbeidsgiver legger til rette, og ønsker å ha dem der, og NAV vil det, og grunntanken i systemet er at man skal det, så bør man også det. Da må man jobbe med egne holdninger og ikke automatisk velge minste motstands vei. Det er ofte en ren selvfølelsesgreie som ligger bak - og det kan man jo selv ta tak i og gjøre noe med. Da får de det bedre også; denne selvmotivasjonen er ikke uføre nordmenn så god på merker jeg. Og det at det ikke lønner seg økonomisk er jo ikke akkurat motiverende heller.

Og så må jeg av og til riste litt i mine ressurssterke pasienter. En var oppgitt fordi NAV ikke ville støtte en tredje utdannelse (de to andre var suboptimale ift hans sykdom). Og den type jobb han penset inn på var meget snever, og han var oppgitt fordi NAV ikke klarte å innse at det var det han MÅTTE jobbe med. Dette var en ressurssterk kar med lite arbeidsbegrensning (nå, men prognosen på sikt var usikker). Jeg var veldig tydelig på at at det var dumt av ham å lene seg slik på NAV og bruke mye tid og krefter på å klage og være oppgitt over dem; han burde bruke energien på å skaffe seg slik jobb selv. Med litt pushing og oppmuntring gjorde han til slutt det, og klarte det. Det kostet litt å befri ham selv fra holdningen at "jeg er syk, da er det NAV som skal fikse alt" og heller merke at han klarte seg selv utmerket fremdeles.

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Da må man jobbe med egne holdninger og ikke automatisk velge minste motstands vei. Det er ofte en ren selvfølelsesgreie som ligger bak - og det kan man jo selv ta tak i og gjøre noe med. Da får de det bedre også; denne selvmotivasjonen er ikke uføre nordmenn så god på merker jeg.

Det var interessant, Miss Norway. Spesielt at du kom inn på selvfølelse her, som nå er mitt forskningstema. Slik jeg leser forskningen på det med selvfølelse så er det noe som kommer som konsekvens av det å få til ting i verden og det å ha gode relasjoner til andre. Det er IKKE slik at man kan sitte og vente til selvfølelsen kommer før man feks tør å ta en jobb. Selvfølelsen kommer av å tørre å ta den jobben og å lykkes med den. Man må faktisk ta noen sjanser for å øke selvfølelsen sin, slik jeg ser det. Og dette tror jeg folk har misforstått.

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Det var interessant, Miss Norway. Spesielt at du kom inn på selvfølelse her, som nå er mitt forskningstema. Slik jeg leser forskningen på det med selvfølelse så er det noe som kommer som konsekvens av det å få til ting i verden og det å ha gode relasjoner til andre. Det er IKKE slik at man kan sitte og vente til selvfølelsen kommer før man feks tør å ta en jobb. Selvfølelsen kommer av å tørre å ta den jobben og å lykkes med den. Man må faktisk ta noen sjanser for å øke selvfølelsen sin, slik jeg ser det. Og dette tror jeg folk har misforstått.

Det der er faktisk en av mine aller største kjepphester her i verden - selvfølelse skal man ikke vente på til man blir rik/slank/gift/lyshåret/trygdet. Den skal man velge å jobbe mot helt bevisst og skaffe seg for egen maskin. Det å tørre å skaffe seg selvfølelse er igrunnen mest av alt et valg.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Ja, hvorfor? Er vi mer syke? Tøffere arbeidsmiljø? For gode velferdsordninger? Økende andel snyltere?

Jeg tror samfunnet stiller for høye krav til arbeidsdeltakelse. "Alle" skal jobbe, også de som i utganspunktet ikke ønsker det. Det er nesten ikke mulig å bygge hus i dag basert på en inntekt. Det er ikke stuerent å være hjemme uten noen form for inntekt, selv om mange ønsker det mens barna er små.
Noe som igjen fører til at mange opplever arbeidslivet som tøft, som igjen fører til sykemeldinger av ulike grunner. Ja vi har gode velferdsordninger, men jeg tror ikke andelen snyltere er det største problemet.
Jeg tror også at å velge yrkeskarriere i 16 årsalderen er for tidlig. Mange tar feilvalg og frafallet er stort. Jeg ønsker at man skal få generell studiekompetanse i løpet av årene på yrkesfag. Nå må man ta et tredje år (som er knalltøft), der snittet blir ganske så dårlig. Mye er bra med kunnskapsløftet, men langt fra bra nok. Jeg tror ikke utviklingen vil snu drastisk i forhold til R-94.
Jeg stigmatiserer ingen, dette er kun mine tanker.

amo - jeg greier ikke å svelge helt formuleringen din. Mener du at det er negativt at det forventes at alle jobber - også de som ikke ønsker det? Hvem mener du skal ta ansvar for å forsørge de som rett og slett ikke ønsker å ta vare på seg selv?

Jeg betaler min skatt med glede. Jeg unner de som ikke kan jobbe i noen jobb i det hele tatt å ha et fullverdig liv og en økonomi som er til å leve med. Men jeg er faktisk ikke det aller minste interessert i å supportere folk som kan ha en eller annen jobb og forsørge seg selv. Jeg mener at dersom man kan forsørge seg selv så skal man forsørge seg selv. Også om man ikke liker jobben sin allverdens - da får man selv ta ansvar for å få seg en jobb man liker bedre.

[kie]

Når det gjelder hun som blogget: Det er en stor forskjell på å skrive litt om hverdagen sin (som besto i å gjøre alt hun maktet for å selv bli bedre) og å ha en kontorjobb. Hun jobbet for å komme seg ut litt hver dag, la om kostholdet og hun hadde altså en blogg der hun nesten utelukkende fokuserte på de positive tingene i livet. (Hun hadde måttet gi opp studier pga. sykdom, fysisk + depresjon).

AAP skulle jo gi så mange muligheter. Jeg mener det ville vært bedre å gi dama AAP og legge en slagplan sammen med henne, der man f.eks. oppmuntret henne til å bruke tegnetalentet sitt når hun hadde overskudd og heller logge arbeidstimer for det på meldekortet. Om det er slik at "kan du blogge kan du jobbe" bør man vel også se litt på de som er sosiale på nett på andre måter. Forum, Facebook, e-post osv. Men internett har en veldig viktig funksjon, SPESIELT for de som faller utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder.

Samfunnet som forsvant og veien tilbake - om sykdom og internett tar opp mye i den anledning. Giktbloggen sier ting veldig godt her: Et dypdykk i idiotiet

Det kan da vel ikke være slik at syke folk møter en "kan du ha livskvalitet, kan du jobbe"-holdning? Hvordan skal det hjelpe? Bloggeren Gudrun sitter ikke på WoW hele natten. Hun gir seg selv små "lekser" i å fokusere på det positive og blogger om det. Altså skriver hun ikke om gråten, smertene osv. Hun skriver kanskje om sola som varmet ansiktet da hun ruslet seg en tur.

Psykisk helse møtes litt annerledes når det gjelder rehabilitering, tror jeg. Ingen ville ha pekt på opptreningspasienter på Sunnaas og sagt "Aha! Du kan jo jobbe!" når de legger kapasiteten sin i opptreningen der. Når en deprimert pasient gjør en god jobb for å rehabilitere seg selv, derimot. Til tross for 8 måneder uten inntekt, så brukes innsatsen mot henne.

En annen ting: For meg er ikke spørsmålet hvorfor så mange mottar trygdeytelser det viktigste. For meg er det viktigere å se på andelen graderte ytelser i kombinasjon med jobb e.l. I den passive gruppen tror jeg nemlig det er mye livskvalitet å hente dersom man fokuserer litt der. Om en person har 50% uføreytelser istedet for 100% uføretrygd er det jo en bra ting, er det ikke?

NAV kan bli bedre til å se mulighetene. Også blant de som kanskje ikke fungerer i vanlig arbeidsliv. Kanskje finner man noen gründere i den gruppen som med litt inntektssikring i ryggen kan prøve ut noe som passer deres helse perfekt? At bloggeren blogget og laget flotte tegninger burde ikke utløse en "AHA! Snylter!", men en "Aha! Muligheter!"-refleks. Det skal da ikke være slik at vi har et system som belønner en passiv innstilling til egen helse og livskvalitet?

Vi har jo bloggeren bak giktbloggen som et eksempel. Han skapte sin egen deltidsstilling ved hjelp av nettaktivitet. Men det tok tid og øvelse før han kom dit.

En nær slektning av meg er etter en bilulykke avklart til 50% uføretrygd. Hun sjokkerte visst saksbehandleren ved å insistere på å heller prøve å finne en jobb hun kan fungere i 100% stilling i.

Jeg ønsker meg et NAV som i større grader er med på å se disse mulighetene og tenker litt utenfor boksen når det trengs. Man må tørre å spørre folk hva de vil med livet sitt. Ha tro på at de aller, aller fleste har håp og drømmer for livet sitt. Ikke bare et mål om passiv trygd.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

amo - jeg greier ikke å svelge helt formuleringen din. Mener du at det er negativt at det forventes at alle jobber - også de som ikke ønsker det? Hvem mener du skal ta ansvar for å forsørge de som rett og slett ikke ønsker å ta vare på seg selv?

Jeg vet ikke helt hva jeg mener selv heller.
Jeg tror en god del av velferdsordningen vår blir brukt i denne kategoreien. Det er ikke noen mulighet for dagens generasjon til å velge å leve slik som en god del av foreldregenerasjonen vår levde. Der mange mødre var hjemme mens barna var små, eller jobbet deltid.
Både på godt og vondt, for jeg tror det var tøffere for en hjemmeværende å ta ut skilsmisse for 30 år siden enn i dag, og mang et ekteskap burde nok vært oppløst, men man holdt sammen pga. økonomi.

[Wix]

Vi har jo ikke rett på å få gå hjemme 100% i årevis akkurat. Det var jo sett på som et luksusgode på 50tallet også, og før 50tallet måtte kvinnene jobbe, enten det nå var på gård, som hushjelp eller på fabrikk. Under krigen var jo alle i arbeid også.

Jeg har prikket mange som har svart i denne tråden men skulle gjerne sendt smilefjes en dobbeltprikk for kjepphesten hennes, der er vi helt enige!

Jeg ser også godt hva Kie mener, og er for det meste enig i det du sier! Men jeg tror at det å få til noe innen jobb, om det så bare var 10-20% er et godt materiale for prosjekt "øke livskvalitet" hos de som er mye syke. Jeg er også veldig for graderte ytelser fremfor fulltidsytelser, og det hadde vært flott om NAV hadde tenkt mer på individuelle tilpasninger. Men jeg tror alle trenger å stilles krav til. Og noen må tvinges mer enn andre, dessverre.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg tror at vi må endre på systemet. Vi må finne andre måter å hjelpe disse halvsyke menneskene enn å bare langtidssykemelde/uføretrygde dem. For noen av dem er det jo med å gjøre vondt verre. Tror 30-40% av de uføre har en psykisk lidelse (mest depresjon og angst) om jeg husker rett, og det er veldig få (om noen) av disse psykiske lidelsene som blir bedre av å gå hjemme og tenke på dem. Det er usunt å være sykemeldt og uføretrygdet, det medfører isolasjon og altfor mye ledig tid til lite konstruktiv grubling. Det er ingen dans på roser å være uføretrygdet! Det er klart at noen er så syke at de ikke får gjort noe fornuftig jobb. Men jeg tror det er mange av de som er uføre som kunne jobbet. Vi kan jo ikke forvente at de som er ufør bare skal ligge flatt ut heller. Hun som blogget kunne vel hatt noen prosent med kontorjobb? Han som stilte som ordførerkandidat (for frp!) kunne tydeligvis også gjort noe mer enn han gjør nå.

Jeg er igrunnen enig med deg, men jeg lurer på hvor lett det lar seg gjennomføre i praksis. Det er så lett å si at litt kan de vel jobbe, men hvor lett er det å få seg jobb når man bare kan jobbe litt? Særlig hvis man ikke har noen arbeidslivserfaring. Hvilke arbeidsgivere er interessert i disse arbeidstakerne det er snakk om? Hvem vil ansette en uten arbeidserfaring, med tung depreson, som kanskje orker å jobbe på kontoret en dag eller to i uka?

Jeg hadde en kollega som var 50% ufør. Før dette hadde han sikkert over 20 erfaring i yrket. Men fordi han kanskje ikke lenger var den som bidro mest, i tillegg til at han da natrulig nok bare var der halvparten av tiden - så ble han regelrett skvisa ut. Han fikk knappest noen arbeidsoppgaver. Det hadde vært helt forståelig om han hadde "gitt opp" og gått for 100% uførhet. Jeg stoler ikke på at arbeidsgiverne bidrar nevneverdig i slike saker. (med mindre det er en verdsatt arbeidstaker som de gjerne vil ha der, om så bare litt)

[gajamor]

jeg er veldig enig med Kie. Særlig når det gjelder dette med å se muligheter og skape gründere. For det er helt sant at få arbeidsgivere vil satse på en som kanskje kan jobbe litt i ny og ne. Men hva hvis man gir dem mulighet, oppbacking og opplæring i å jobbe freelance? Det finnes mange muligheter til å tjene litt småpenger de dagene man er i form til det, særlig hvis man jobber hjemmefra og gjerne internettbasert.

Det er vanskelig å bli rik, det er vanskelig å få en inntekt man kan leve av. Men som et supplement og noe som kan gi en meningsfull hverdag, så er det veldig mange muligheter.

Et av de største hindrene for å få folk ut av uføret, er holdningen om at alle må jobbe 100% i en "orntli" jobb. Og skulle man finne på å prøve seg som selvstendig næringsdrivende, så mister man så å si alle rettigheter.

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener selv heller.
Jeg tror en god del av velferdsordningen vår blir brukt i denne kategoreien. Det er ikke noen mulighet for dagens generasjon til å velge å leve slik som en god del av foreldregenerasjonen vår levde. Der mange mødre var hjemme mens barna var små, eller jobbet deltid.
Både på godt og vondt, for jeg tror det var tøffere for en hjemmeværende å ta ut skilsmisse for 30 år siden enn i dag, og mang et ekteskap burde nok vært oppløst, men man holdt sammen pga. økonomi.

Du har helt rett i at mange hjemmeværende mødre for tredve år siden holdt ut i umulige ekteskap fordi de ikke hadde mulighet for å klare seg økonomisk etter en skilsmisse, men mener du at de som ikke vil jobbe skal få uføretrygd eller annet for å kunne klare seg økonomisk utenfor et dårlig eketeskap?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av vimjer, her.

Du har helt rett i at mange hjemmeværende mødre for tredve år siden holdt ut i umulige ekteskap fordi de ikke hadde mulighet for å klare seg økonomisk etter en skilsmisse, men mener du at de som ikke vil jobbe skal få uføretrygd eller annet for å kunne klare seg økonomisk utenfor et dårlig eketeskap?

Jeg er ikke amo, men jeg vil bare si at jeg tror en del som i dag ville ha vært uføretrygdet den gangen heller var hjemmeværende. De var jo ikke noe friskere av den grunn.