Oppfordre jenter til å velge realfag?

[Éowyn]

De skal i hvert fall ikke oppmuntres til yrker i min "bransje!

Nå er datteren min såpass liten ennå at jeg det er vanskelig å se hvilke fag hun har "anlegg" for. (Drama, kanskje? ) Hvis hun er som meg når det gjelder realfag så blir pushing vanskelig. På en annen side, har hun mer inspirerende lærer, som faktisk klarer å lære fra seg, på ungdomsskolen, så ikke alt er ødelagt til videregående kan det ende annerledes for henne enn for meg.

Jeg synes deler av realfag er interessant, som f.eks algebra eller organisk kjemi. Jeg har lyst til å studere realfag selv (meteorologi, ekstremvær), men siden man må ha matte og fysikk så utgår dessverre det.

Jeg ville forøvrig bli astronaut da jeg var liten. (Realfag der og, da...)

[ElinM]

Selvfølgelig ser jeg gjerne at mine døtre går i sine foreldres fotspor. Det vil gi dem en solid utdanning med gode framtidsutsikter yrkesmessig. Men enda viktigere er det at de gjør noe de trives med, og aller viktigst er det at de skaffer seg en solid utdannelse. Min eldste snakker bl.a. litt om lege, og det støtter jeg henne på. (Hadde hun derimot sagt sykepleier, ville jeg sagt: Hvorfor ikke lege?)

Vi snakker litt med ungene om at det er lurt å satse på realfagene på skolen, for da står de veldig fritt til å velge senere. De er sterke i realfag, (naturlig nok vil jeg nesten si), og derfor føles det også riktig å oppmuntre dem litt ekstra i disse fagene. Storesøster har spesielt begynt å vise stor interesse for enkelte temaer innen realfag/naturfag.

Vi har hele tiden latt dem få leke med "kontruksjonsleker", dvs type lego og tilsvarende. Dette skal visstnok være med på å fremme interessen for realfag/ingeniørfag senere. Vi forer dem også av og til med bøker som kan fremme interessen. Og vi smetter inn en del naturlig prat om dette i hverdagen, forklarer hvordan ting henger sammen og fungerer, vekker nyssgjerrigheten i dem og gjøre temaene spennende. Og gir dem noen matteoppgaver innimellom og snakker om hvor viktig matte er for alt vi foretar oss.

[Sinobell]

men hvordan vet man at barnet har anlegg for noe da?
Og hva så om barnet ikke har videre anlegg, cato zahl Pedersen gikk til sydpolen, det er ikke helt åpnebart at han har annlegg for det.

Øving hjelper. Selv barn som har sævrt gode annlegg kommer ikke langt uten en viss form for innsats.

Leste forøvrig en avisartikkel for litt siden om at elever mente lønn var det viktigste for valg av yrke, og hva de trodde forskjellige yrker tjener. (Så uten å komme med pinlige berettninger om hvodan jeg plukket studierettning) Så får det meg til å tenke at ungdommer velger yrke i vildens sky.

Blir jeg å legge føringer på mine barns valg av yrke: jeg blir å prøve. Men jeg blir å få konkuransse fra "mitt barns interesse" som også består av hva mine barns venner syns, altså hva deres foreldre syns hva som egner seg for jenter og gutter.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Sinobell, her.

men hvordan vet man at barnet har anlegg for noe da?

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.

Ikke uten videre, altså. Jeg var hun du beskriver i alle språkfag.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.

Nja og tja. Det er ofte de samme elevene som er flinke i realfag som også er flinke i språkfag, samfunnsfag og historie. Det er veldig sjelden slik at man har toppkarakterer i historie, engelsk og norsk, men dårlige karakterer i matematikk og fysikk. (Jeg sier ikke at det ikke forekommer, men det er ikke normalen.)

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nja og tja. Det er ofte de samme elevene som er flinke i realfag som også er flinke i språkfag, samfunnsfag og historie. Det er veldig sjelden slik at man har toppkarakterer i historie, engelsk og norsk, men dårlige karakterer i matematikk og fysikk. (Jeg sier ikke at det ikke forekommer, men det er ikke normalen.)

Jeg var en som var flink i alt, sånn sett skilte ikke matte seg ut som et "talentfag" på vitnemålet. Imidlertid ga lite arbeid med matte stor uttelling karaktermessig, mens arbeidet jeg la ned i øvrige fag var langt mer omfattende.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag.

Jeg er uenig, jeg mener matte og musikk er veldig likt. 10 % (max) talent og resten hardt arbeid.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er uenig, jeg mener matte og musikk er veldig likt. 10 % (max) talent og resten hardt arbeid.

Det kan godt stemme, at talentandelen er liten sammenlignet med resten.
Men det jeg mener med "åpenbare anleggsfag", er at for matte og musikk er det lettere å definere at noe faktisk kan være i bunnen (=talent). Noe jeg innbiller meg er vanskelig å se i fag som samfunnsfag og historie, for eksempel.

[Maverick]

Jeg har ikke døtre, men om mine sønner har et snev av min personlighet kommer jeg til å være veldig forsiktig med å prøve å påvirke de i noen retning.

Unge Maverick var i sin tid et skolelys, norsklæreren mente jeg burde bli forfatter, mattelæreren mente jeg burde bli matematiker, tysklæreren og engelsklæreren ville ha meg inn på språkfag und zu weiter, und zu weiter. Mine foreldre ville ha meg inn i økonomi.
Vel, unge Maverick endte med formgivingsfag, foto vk1, rett på folkehøyskole, rett i jobb, og så BI bedøk plutselig etter noen år, før jeg ikke hadde tid til mer skole og måtte jobbe dobbelt i stedetfor. Ergo er jeg uten noen avsluttet utdannelse, uten noen egentlig spesialisering, og må bruke personal skills for det de er verdt. Det går forsåvidt veldig greit, men er selvfølgelig fryktelig usikkert.

Om mine sønner ønsker realfag eller yrkesfag eller språkfag eller hva som helst er egentlig hipp som happ for meg, det eneste jeg er opptatt av er at de i det minste skal fullføre en utdannelse.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ergo er jeg uten noen avsluttet utdannelse, uten noen egentlig spesialisering, og må bruke personal skills for det de er verdt. Det går forsåvidt veldig greit, men er selvfølgelig fryktelig usikkert.

Vedlig enig. Det er etter min mening greit å utdanne seg videre, men det å skifte bransje er veldig tungt. Jeg ser feks ingen problemer med å utdanne seg fra hjelpepleier til sykepleier (ok, økonomisk gjør jeg det), men det å gå fra hjelpepleier til byggingeniør vil være å starte helt fra scratch. (Klart man kan det også, men det er mye tyngre)

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg har ikke døtre, men om mine sønner har et snev av min personlighet kommer jeg til å være veldig forsiktig med å prøve å påvirke de i noen retning.

Jeg tror heller ikke det er så lett eller lurt å påvirke i bestemte retninger.

Det som jeg derimot mener man bør gjøre er å peke ut hvilke momenter som de bør tenke på, som fleksibilitet, lønnsnivå, sikkerhet, hvor lett det er å få jobb, hvor lett det er å være oppdatert etc.

Jeg synes det som de fleste foreldre sier til barna sine "Finn noe du trives med" er derimot et temmelig intetsigende råd. Det er så godt som ingen tenåringer som vet hva de vil trives med på jobb resten av livet.

[Blå]

Den oppfordringen vi driver med er ikke at vi forteller dem at "du bør studere realfag". Men det er at vi snakker om realfag, at vi er interesserte i hva de driver med på skolen, at vi har "realfagsalternativer" i hodet når vi snakker om hva de har lyst til å bli eller gjøre senere. At vi kjøper og låner bøker som handler om realfag. Ogsåvidere. At vi simpelthen forutsetter at realfag er interessant. Og at ingen, noensinne, sier at matte er vanskelig. Det er det nemlig ikke. :basta:

[Esme]

Jeg kom forresten til å tenke på en samtale jeg hadde med en niese (10 år) om skolefag og hun fortalte om en venninne som var så skoleflink

Tante Esme: Det er bra å være flink på skolen! Men det er vel du også?

Niese: Jooda, men jeg gjør det ikke så superbra som venninnen min.

TE: Gjør du ikke? Hvorfor ikke det?

Niese: Jeg er ikke så nøye på å gjøre lekser og sånt:

TE: Gjør du ikke skolearbeidet ditt?! Du må da sørge for å kunne alt!? I vår familie så er vi da ikke dårlige på skolen?! Du må da følge med?!

Niese: Spesielt i matte så burde jeg jobbet mer, nå er det ting jeg ikke skjønner helt.

TE: *skingrestemme* Er det ting i matte du ikke skjønner?!
Niese (temmelig uforstyrrelig): Jada, tante Esme, jeg vet at jeg må skjerpe meg, jeg skal gjøre det. Så så.

(Og før noen aser seg opp over at man setter for harde krav til barn, og tenk om hun hadde hatt dyskalkuli, dysleksi, dysintellektuelli: Jeg visste veldig godt at hun er kjempeflink, men for lat til å gidde å gjøre skolearbeidet)

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg tror heller ikke det er så lett eller lurt å påvirke i bestemte retninger.

Det som jeg derimot mener man bør gjøre er å peke ut hvilke momenter som de bør tenke på, som fleksibilitet, lønnsnivå, sikkerhet, hvor lett det er å få jobb, hvor lett det er å være oppdatert etc.

Jeg synes det som de fleste foreldre sier til barna sine "Finn noe du trives med" er derimot et temmelig intetsigende råd. Det er så godt som ingen tenåringer som vet hva de vil trives med på jobb resten av livet.

Jepp, det var det eneste som klarte å påvirke meg.

[ElinM]

Da jeg var lita ble det sett på som en selvfølge at jeg valgte en høyere utdannelse, uten at jeg opplevde noe press. Det tror jeg var med og la føringa hele veien. Jeg anså det dermed som en selvfølge selv også. At det ble realfag/ingeniørfag, var derimot helt mitt valg basert på mine interesser og evner, upåvirket av mine foreldre. (Slik jeg husker det i alle fall.)

[kokosbolle]

Jeg tror mine foreldre begynte å bli litt fortvilet da jeg hoppet av både veterinærhøgskolen og så jussen. Mamma har innrømmet at hun ble veldig bekymret, men heldigvis fikk jeg ikke det store maset og presset da siden jeg hadde en PlanTM. Og, jeg fullførte med glans og er fornøyd nå. Det er de også.

[Maverick]

... jeg ble også svar skyldig da jeg ble spurt av seksten ti- til femtenåringer sist helg om "hvilken utdannelse de måtte ta for å få en sånn jobb som jeg hadde". Øh.

I et anfall av improvisering sa jeg at man uansett kom langt på vei med grunnleggende øk. og adm., og droppet delen med "sabla flaks og møte de riktige menneskene når man er frivillig på en festival".

[Røverdatter]

Datteren min er veldig sterk i matte og har god logisk sans så jeg blir ikke overrasket om hun velger å gå for realfag. Men jeg vil ikke oppfordre henne til noe som helst når det gjelder fremtiden hennes med mindre hun eksplisitt ber meg om det.

[Teofelia]

Du får fortelle henne at de som ikke gjør leksene sine, risikerer å ende opp som dotømmere. Der har du min oppskrift for leksemotivasjon.