Når maten spyttes ut og man sier æsj

[007]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg synes ikke å gi ungene marsjordre fra matbordet høres spesielt hyggelig ut (sagt av en annen lenger oppe her), men det avhenger jo selvfølgelig av settingen.

Selvfølgelig er det ikke hyggelig. Men det er heller ikke hyggelig for kokken og de andre som spiser at et medlem rundt middagsbordet spytter ut mat (bare det i seg selv er nok til å fremkalle brekningsrefleksen) og omtaler mat som æsj. En marsjordre er da på sin plass, kan man ikke oppføre seg, får man heller ikke delta. Selv om det ikke er hyggelig.
Man trenger ikke like, man kan om nødvendig spytte diskré i servietten, men utspytting på tallerken og æsjing av mat er totalt forbudt hos oss.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg synes ikke å gi ungene marsjordre fra matbordet høres spesielt hyggelig ut (sagt av en annen lenger oppe her), men det avhenger jo selvfølgelig av settingen.
Jeg liker bare å legge til rette slik at sånne situasjoner ikke oppstår.
Jeg mener ikke at man skal servere ketchup og pasta hver dag, langt derifra, men dersom det ene barnet virkelig avskyr brunsaus koster det meg lite å koke pølse i vann til henne, og servere de i brunsaus til de andre.
Denne brunsaushateren har heller aldri vært spesielt glad i kokte poteter, så jeg har gjerne hatt andre alternativer til henne.

Dette er eksempler på hva jeg mener med å legge til rette.

Det er ikke spesielt hyggelig, nei. Men jeg synes det er enda mindre hyggelig med barn (eller voksne) som sier æææææsj og spytter ut mat. Og dette er jo ikke en situasjon som oppstår ofte (hos oss), heller. En gang tror jeg det har skjedd og at det da ble både mindre hyggelig rundt middagsbordet og lite fokus på matglede lever jeg greit med

Jeg tenker at om barnet aldri blir servert brunsaus vil han/hun vel aldri begynne å like det heller, og at veldig mye av "liker ikke"-pratet til barn er en "greie" mer en at de faktisk ikke liker ting. Mitt fokus er på "du må smake (i dag også) på maten" også tar vi det derfra. Om han da ender opp med å bare spise fisken i suppa fordi han ikke liker fenikkel og pastinakk eller motsatt, er det helt greit.

[Tjorven]

Jeg har kresne barn (den ene er ekstremt kresen). Derfor har vi gjort det svært tydelige skillet å ikke like og å "æsje" seg over maten. Vi har gått noen runder på dette, men det funker nå.

Det er sjelden at Knerten tør å prøve noe nytt, og det hender at han må spytte det ut når han forsøker seg. Dette har vi bestemt at er greit nok. Det er viktigere for oss at han prøver. Men det er jo forskjell i måten det skjer på også. Hvis han forsiktig tar det ut av munnen og legger det i papirservietten med en enkel kommentar om at han ikke likte det, så er det langt lettere å godta enn hvis det spyttes ut over tallerkenen med et høylytt "ÆÆÆÆSJ". Det siste er ikke lov. Det første får vi leve med.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg synes dere er litt strenge altså. Kanskje han virkelig synes det er æææææææææsjjjj?
Jeg ville nok gitt en advarsel om at dette ikke er greit å si, og at om han gjør det igjen kan han gå et annet sted å æsje.
Dersom jeg visste at han foretrakk kjøttbollene uten tomatsaus ville jeg servert de tørre og saus ved siden av, evt noen tørre og noen i saus.
*tilrettelegger*

Man må gjerne synes at maten er æææsj, men man kan virkelig lære at man ikke gir tydelig og høylytt uttrykk for det. Det er lov å si fra at man ikke liker, men ikke med grinaser, klaging og "æsjing".

Og det er selvsagt ikke sånn at barna støtt og stadig sendes fra bordet, men de vet godt at de skal bidra til god stemning rundt bordet. Jeg synes slett ikke en seksåring er for liten til å ta hensyn til andre. Vi har flere ganger hatt barn på besøk som ikke stilles slike krav til, og det er lite hyggelig for resten.

Mine er glade i mat og spiser det meste, og jeg kunne virkelig aldri tenkt meg å tilrettelegge slik du beskriver. Det har jeg hverken tid, krefter eller lyst til. De trenger ikke spise alt som serveres, men jeg driver ikke spesialbehandling. Om poden plukker vekk løken av wokede grønnsaker, så gjerne for meg, men det hadde ikke vært aktuelt å servere grønnsakene og løken hver for seg, eller la ham slippe å spise grønnsaker i det hele tatt.

[polarjenta]

Jeg kan forøvrig ikke huske at storebror noengang har sagt at han ikke liker noe. Akkurat der er han høfligheten selv. Jeg kan se at han ikke liker det han putter i munnen, men om jeg spør om han liker det så er svaret alltid: Joda, jeg likte det, men ikke så veldig godt.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Det er ikke spesielt hyggelig, nei. Men jeg synes det er enda mindre hyggelig med barn (eller voksne) som sier æææææsj og spytter ut mat. Og dette er jo ikke en situasjon som oppstår ofte (hos oss), heller. En gang tror jeg det har skjedd og at det da ble både mindre hyggelig rundt middagsbordet og lite fokus på matglede lever jeg greit med

Jeg tenker at om barnet aldri blir servert brunsaus vil han/hun vel aldri begynne å like det heller, og at veldig mye av "liker ikke"-pratet til barn er en "greie" mer en at de faktisk ikke liker ting. Mitt fokus er på "du må smake (i dag også) på maten" også tar vi det derfra. Om han da ender opp med å bare spise fisken i suppa fordi han ikke liker fenikkel og pastinakk eller motsatt, er det helt greit.

Ja, altså jeg mener ikke at det er greit å æsje, men at jeg kanskje ville gitt en advarsel for marsjordern kom.
Samtidig også sagt noe om at det er grit å si at man ikke liker på et hyggeligere måte.
Jeg tenker at dersom man synes noe er virkelig stygt er det lett å glemme seg og æsje littegrann.

- og når det gjelder brunsausen så kunne det aldri falle meg inn å si at hun må smake (i dag også) på noe hun så tydelig syntes var virkelig, virkelig stygt.
Jeg driver ikke å smaker på ting jeg vet jeg ikke liker til stadighet, så da forventer jeg det ikke fra barn heller.

[Niobe]

Selvsagt gir vi advarsel. Og "marsjordre" var ment i en spøkefull tone. Poenget var at dårlig oppførsel ikke aksepteres ved måltidene, heller.

Vi har lært poden at noen ting må man smake mange ganger for å vite om man liker/ikke liker. Han har blant annet erfart dette med paprika og stekt løk, som han mente han ikke likte. Han liker det nå. Andre ting liker han ikke etter å ha smakt flere ganger, men vi oppfordrer gjerne til smaking likevel. Jeg smaker også på ting jeg ikke har likt før, og har sånn sett "gjenoppdaget" mange ting. Mens noe liker jeg virkelig ikke.

[Pelle]

Takk for alle svar.

Junior er som sagt relativt kresen, og liker ikke smake på ny mat. Kjøttboller er som sagt noe han ellers har pleid å spise. Vi tvinger som regel aldri noen til å hverken smake eller spise hvis de ikke liker maten hos oss. Dette fordi begge deler har utartet seg til særdeles lite hyggelige måltider, og vi vil helst ha det fint sammen når vi spiser. Liker man ikke plukker man vekk selv, wok serveres uten saus, man tar det man vil på hamburger osv.

I dag brukte vi dog lang tid på å få ham til å smake på en bit vannmelon (som han likte da han spiste det sist i fjor sommer), fordi vi var ganske sikre på at han likte det. Han smakte, sa han ikke likte det, og greit nok - ros for å ha smakt.

Men tilbake til kjøttbollemåltidet. Han hadde alt i flere minutter akket og uffet seg over måltidet og lå over bordet og sutret og rørte rundt i maten. Jeg vet han helst vil ha kjøttbollene uten saus, men velger å servere de med. Dete fordi han kun spiser 3 grønnsaker (agurk, mais og gulrot), og jeg tenker da at tomatsaus gir bittelitt ekstra vitaminer, sånn generelt - i tillegg liker han jo all mulig annen tomatsausmat som bolognese, lasagne, tomatsuppe, pizza med tomatpurre og hakkede tomater osv. Han fikk dog ikke noe saus på tallerken, ut over det som satt fast på kjøttbollene.

Han fikk flere beskjeder om å slutte å akke og uffe og æsje. Når han da demonstrativt spyttet ut maten ble jeg rett og slett skikkelig sinna og ba han gå på rommet. Det ville han ikke, så da bar jeg han dit, og ga beskjed om å komme ned når han skulle spise - og at han skulle spise opp det som lå på tallerken (4 kjøttboller + pasta uten saus som han liker). Så litt hyl og skrik mens mannen snakket med ham og forklarte hvorfor han ikke fikk sitte ved bordet.

Så kom han tilbake til bordet, spiste 4 kjøttboller uten å mukke, eller klage det grann og var blid og fornøyd og vi hadde et hyggelig måltid. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd han likte kjøttboller (hvilket han altså normalt gjør sånn passe).

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Her er det helst i forkant at maten ikke likes, men jeg pleier å si at det er greit å ikke like maten, men at man ikke trenger å si æsj og slike ting. De får lov til å si at de ikke liker, sålenge de sier det på en ordentlig måte.

Om det sa fortsetter med æsjing og sutring så sender jeg de fra bordet med beskjed om å komme tilbake når de har bestemt seg for å slutte med en slik oppførsel.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Barn som spytter ut maten og sier æsj, blir bedt om å forlate bordet. Det er 100 % uakseptabel oppførsel her i huset (og har ikke forekommet på mange år nå).

Jepp!

Minstemann spiste i lang tid ikke "blandet" mat. Hun kunne godt spise saus, men den skule ikke være oppå hverken kjøtt, fisk eller poteter. Det har ikke vært noe problem å lage det hver for seg.
Nå blander hun det meste på tallerken, men jeg lager det aller meste hver for seg.

[apan]

Ift den konkrete situasjonen synes jeg det avhenger litt av atferd til vanlig og hvilke "sanksjoner" man pleier iverksette, men både æsj og spytting av mat man normalt liker er helt uakseptabelt i alle fall.

Jeg har barn som normalt har spist det aller meste, storebror har i alle år fått masse kommentarer på hvor allsidig han spiser det aller meste han får servert. Jeg har valgt å tilrettelegge på konkrete ting som ikke er en "dille". Det er jo faktisk sånn at ikke voksne liker alt heller. At mange barn ikke er glade i blandet mat er vel nærmest et faktum, og noe jeg har valgt å respektere.

Vi skilte i flere år ut enkeltingredienser før vi blandet, og serverte i tillegg svært lite blandet mat. Dette synes jeg ligger innenfor hva som er normalt å gjøre for en 2-4 åring. Etterhvert har det gått seg til, nå skiller jeg ikke ut lenger, men jeg pøser ikke på med saus og "blanding" av retter jeg vet han ikke er så glade for at er blandet. Tar på en liten porsjon der jeg prøver å tilrettelegge litt hva jeg tar, og så kan han spise det han vil og evt la ligge igjen, men jeg sorterer ikke lenger for ham.

Storebror liker heller ikke tomatsaus, men han spiser mat som har vært i tomatsaus nå (før lot jeg være å putte oppi sausen). Avtørking er ikke aktuelt. Han spiser også pizza med tomatsaus nå.

Dette er stort sett det eneste jeg har vært nødt til å tilrettelegge for storebror, og det synes jeg faktisk er helt greit. Å presse et barn til å spise opp sitter langt inne for meg selv om vi nå som 7-åring jobber mot det målet.

[Dronningen]

Noe mat er jo æsj!

Nei vi har i ny og ne mat som noen ikke liker, men som regel kan jeg forutse dette, slik at middagen består av bestanddeler alle liker. Verken jeg eller mannen spiser mat vi ikke liker, og forventer ikke noe mer av barna. Hadde de (to eldste) blitt bedt om å forlate bordet hadde de nok reagert med vantro og harme. Sånn er de ikke vante med å bli behandlet, og sånn hadde jeg ikke selv ønsket å bli behandlet. (minstemor har dog blitt båret i stua noen ganger, men det har mer handlet om 3-4 års trass og dramatikk som trengte en liten pause, enn om maten).

Men jevnt over - er det noe de ikke liker så er det greit. Vi tar gjerne ikke noe på fatene før de selv sier hva de skal ha. Hvis noe derimot ikke smakte som de trodde, så legger man bare den maten litt på siden. Nå er det veldig greit hos oss, da de jo vet dette, og måltidene generelt er lagt opp slik at alle får noe de liker. Så egentlig ikke behov for noe styr. Ingen skal gå sultne fra bordet, og en del mat forventer jeg ikke at de liker før de blir eldre/voksne. Jeg var selv kresen som barn, og utviklet sansen for nye smaker i størst grad etter fylte 20 år faktisk.

[Serafin]

Vi jobber beinhardt med at alle skal sitte ved bordet til alle er ferdige med å spise. Så æsjing og å skape seg fører ikke til at man får gå fra bordet, det hadde blitt belønning for Storebror, å få gå og fortsette med det han holdt på med før middag.

Lillesøster sier vi som oftest "nei, ikke lov til", også overser vi, samtdig som vi roser "sidemann" (altså Storebror) som sitter i ro, spiser pent, ikke sier æsj, whatever. Da følger hun etter i 99% av tilfellene.

Storebror får beskjed om at det ikke er lov. Og en gang til. Og enda en gang. Og enda en gang. Og er mødrene slite så kommer det gjerne beskjed om en konsekvens, type null ipad i ettermiddag etc. Det funker som oftest.
Begynner han og skape seg (type hyle, stikke fra bordet etc) så bytter jeg og madammen plass, og jeg holder han fysisk fast resten av måltidet.

[Filifjonka]

Dronningen, nå handlet vel ikke hovedinnlegget om greit å ikke like mat eller ikke. Det handlet om å si høyt og tydelig æsj og spytte ut mat ved bordet.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Noe mat er jo æsj!

Nei vi har i ny og ne mat som noen ikke liker, men som regel kan jeg forutse dette, slik at middagen består av bestanddeler alle liker. Verken jeg eller mannen spiser mat vi ikke liker, og forventer ikke noe mer av barna. Hadde de (to eldste) blitt bedt om å forlate bordet hadde de nok reagert med vantro og harme. Sånn er de ikke vante med å bli behandlet, og sånn hadde jeg ikke selv ønsket å bli behandlet. (minstemor har dog blitt båret i stua noen ganger, men det har mer handlet om 3-4 års trass og dramatikk som trengte en liten pause, enn om maten).

Nå er det vel heller ingen her som har ment man skal gå fra bordet fordi man ikke liker maten, så det ville vel vært oppsiktsvekkende for de fleste.

[Pøblis]

Jeg er enig med hvordan du løste det, Pelle. Her hos oss er det også utpreget kresenhet som gjelder, men vi forventer at det smakes på. Jeg tror jeg ville ha falt av stolen hvis pøbelprinsessen hadde sagt ÆÆÆSJ! og spyttet ut, og det ville absolutt ha blitt påtalt. Vi er veldig tolerante og forståelsesfulle overfor liker-ikke, altså.

Jeg tenker at Junior gjorde dette for å provosere, jeg. Han vet jo hva bordreglene er i pelle-familien.

[Tallulah]

Jeg syns heller ikke æsjing og spytting er akseptabelt. Her har slik oppførsel ført til strengt tilsnakk, og det har i grunn vært nok. Hadde det ikke vært det, så hadde han nok blitt sendt fra bordet, etterfulgt at en skikkelig samtale når gemyttene hadde roet seg. Det har dog hent at han har åpnet munnen og latt det ramle ut igjen på tallerkenen, men da har det vært i fortvilelse over at det har vært for varmt eller for virkelig altfor sterkt, og da tolererer jeg det. Det har bare skjedd et par ganger.

Men det er kun i det siste jeg har begynt å servere kjøttet oppi sausen. Han smaker på alt, men vil gjerne bestemme selv hva som skal blandes, og det syns jeg det er greit å respektere. Jeg syns for øvrig ikke det er særlig rart at man liker lasagne, pizzasaus og tomatsuppe, men ikke Dolmio. Sistnevnte er sursøt og skarp i smaken.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Dronningen, nå handlet vel ikke hovedinnlegget om greit å ikke like mat eller ikke. Det handlet om å si høyt og tydelig æsj og spytte ut mat ved bordet.

Sier de æsj, så sier de æsj. Man behøver ikke si sånt, og så kan man jo bare si det. Å spytte ut høres litt voldsomt ut. Men tror ikke jeg var langt unna selv da vi prøvde 'laksepølser' eller hva de nå heter. Som regel guider vi bare en gang på hvordan man oppfører seg, og da sitter det som regel. Alder spiller jo også inn. Vi forventer litt mindre av hun på 4 enn de som er eldre.

Jeg skrev vel et svar basert på en del reaksjoner nedover i tråden, summert opp om hvordan vi håndterer mat. De har også en naturlig forlegenhet i seg, som gjør at de slettes ikke ville gjort det samme ute blant folk som hjemme.

[Tallulah]

Ouch, ja, de laksepølsene holdt jeg på å spytte ut også.

[apan]

Vi sender forøvrig storebror fra bordet innimellom nå pga dårlig oppførsel, men jeg ville ikke gjort det med en femåring. Men tilsnakk, ja.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Han fikk flere beskjeder om å slutte å akke og uffe og æsje. Når han da demonstrativt spyttet ut maten ble jeg rett og slett skikkelig sinna og ba han gå på rommet. Det ville han ikke, så da bar jeg han dit, og ga beskjed om å komme ned når han skulle spise - og at han skulle spise opp det som lå på tallerken (4 kjøttboller + pasta uten saus som han liker). Så litt hyl og skrik mens mannen snakket med ham og forklarte hvorfor han ikke fikk sitte ved bordet.

Så kom han tilbake til bordet, spiste 4 kjøttboller uten å mukke, eller klage det grann og var blid og fornøyd og vi hadde et hyggelig måltid. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd han likte kjøttboller (hvilket han altså normalt gjør sånn passe).

Jeg syns det høres ut som en helt fair reaksjon på den type oppførsel. Min terskel for dårlig oppførsel ved matbordet og andre steder forsåvidt går også akkurat rundt der, så jeg kunne gjort det samme som deg for et så stort barn. Normale femåringer skjønner veldig godt når de har tøyd strikken for langt.

Som regel holder det med tilsnakk, men hvis det ikke hjelper så syns jeg det er greit å fjerne barnet fra situasjonen (og fra meg siden jeg blir så sint at jeg mister filteret for hva som er lurt å si til barn).