Artikkel om gjenglemte barn i bil

[Mams]

Jeg leste ikke hele, for jeg sitter på jobb...

Tror det er fult mulig å glemme, spesielt om det går på endring av rutiner.

Tenk dere selv, dere kjører samme vei som dere hver eneste dag kjører. Når man plutselig ikke skal kjøre den veien er det søren meg lett å gjøre det.

For endel år siden skulle jeg kjøre en vei jeg ikke kjører så ofte, eller deler av den kjørte jeg for å komme til barnehagen.
I første kryss så kjørte jeg mot barnehagen, jeg skulle ikke dit og måtte snu.
I neste kryss så svingte jeg søren meg av igjen for å kjøre til barnehagen, jeg skulle fortsatt ikke dit.
Tidspunktet på dagen tilsa ikke at jeg skulle dit heller.

Så ja, jeg tror det er fult mulig å glemme.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg legger veska mi ved siden av setet til minstejenta, sånn at jeg må bak i baksetet uansett.

Egentlig tror jeg at økt bevissthet er det viktigste, at man vet om faren for å glemme barnet, spesielt om det er noe utenom de vanlige rutinene.

Det var en god strategi. Nå er heldigvis mine så store at de vanskelig lar seg glemme i bilen. Men jeg bør kanskje innføre det som ordning når jeg kjører rundt med hunden i buret i baggasjerommet...

[Malama]

Knerten klarer man ikke glemme, han snakker og synger og vil ha respons, hele veien. Mikro er langt mer stillferdig. Hva speil ser jeg dem underveis, og jeg har faktisk også veska mi bak setet hennes. Har ikke tenkt på det som forsikring mot å glemme henne, men det er det jo. Egentlig er det bare praktisk sett blitt slik fordi jeg setter den fra meg der når jeg fester henne. Denne vanen skal jeg holde på, så ve jeg at jeg har den ekstra sikringen.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg legger veska mi ved siden av setet til minstejenta, sånn at jeg må bak i baksetet uansett.

Egentlig tror jeg at økt bevissthet er det viktigste, at man vet om faren for å glemme barnet, spesielt om det er noe utenom de vanlige rutinene.

Det var lurt! Jeg tror jeg har gjort det samme selv da gutta var små.
Og Milfrid, jeg tror nok også at størrelsen på bilene har litt å si. Men våre egne biler blir jo også stadig større.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det var en god strategi. Nå er heldigvis mine så store at de vanskelig lar seg glemme i bilen. Men jeg bør kanskje innføre det som ordning når jeg kjører rundt med hunden i buret i baggasjerommet...

Hunden vår glemmer man IKKE, hun lager lyd som få, i tilfelle vi skulle finne på slike uhørte ting som f.eks å gå ut av bilen før vi vår bak og åpner opp til henne...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg legger veska mi ved siden av setet til minstejenta, sånn at jeg må bak i baksetet uansett.

Egentlig tror jeg at økt bevissthet er det viktigste, at man vet om faren for å glemme barnet, spesielt om det er noe utenom de vanlige rutinene.

Ja, det er lurt med den type rutiner. Det er jo noe av det hun ene nevner på slutten, at veska sto baki, fordi mannen satt på til jobb den morgenen, og at barnesetet sto bak førersetet, og ikke bak passasjersetet.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg legger veska mi ved siden av setet til minstejenta, sånn at jeg må bak i baksetet uansett.

Jeg har glemt igjen veska mi i bilen maaange ganger. Hittil har jeg ikke glemt igjen barnet noen gang.

Kanskje svaret for meg er å ta med barnet hver gang jeg skal kjøre noe sted, slik at jeg ikke glemmer igjen vesken.

[Milfrid]

Jeg glemmer alt, over alt. Men veska trenger man jo ofte i løpet av dagen. En unge man tror man har levert et annet sted, not so much.

[Polyanna]

Løse vesker er vel heller ikke så lurt?

Ru: Det er ikke snakk om at noen bruker bakovervendt stoler som unnskyldning. For en merkelig ting å si. Men når man går ut av bilen, snur seg og lukker døra, så ser man hele barnet om det sitter fremover, men bare ryggen av setet, i mange vinkler, om det sitter bakovervendt. Og gjennom bilturen så ser man barnet i bakspeilet langt bedre om det sitter forover enn bakover. Altså vil man, om man sjekker bakspeilet tilstrekkelig ofte, se ansiktet til barnet ørten ganger om det sitter forovervendt, men bare ryggen av setet om det sitter bakovervendt.

Det er jo bare et faktum og ikke noe argument mot bakovervendte seter. De redder jo langt flere liv enn den marginale forenklingen et foroverlent sete gir i forhold til å øke bevisstheten av at barnet er der.

Men å avfeie det som en av mange forklaringer til at barnet "forsvinner ut av hodet" blir for dumt. Bare fordi man er opptatt av bilsikring.

[Guava]

For noen uker siden var det like før jeg ringte politiet ang. et barn som satt fastspent alene i bil på parkeringsplass.
Jeg satt og ventet i bilen selv og i nabobilen så jeg plutselig et lite barn som var ganske rød i ansiktet og sola stod rett på vinduet. Jeg satt med telefonen i hånda og skulle ringe politiet i det mora kom.
Jeg aner ikke hvor lenge barnet hadde sittet der, men det hadde sittet slik lengre enn meg i alle fall og det var ganske varmt. Hadde det vært snakk om en parkeringsplass foran en butikk hadde jeg løpt inn, men dette var en stor parkeringsplass i sentrum av en by.

Jeg ergrer meg over at jeg ikke gav den dama ei lekse.

[Mex]

Huff, jeg blir dårlig i magen av å lese artikkelen. Jeg får virkelig vondt når jeg tenker på dette.
Det kan vel helt sikkert skje her i landet som i andre land.

[Bomull]

Sterk artikkel. Stakkars mennesker. Gud forby at jeg opplever noe slikt.

[Polyanna]

Jeg er veldig, veldig glemsk, og blir, som Divine kvalm av å tenke på det. Jeg har også faktisk glemt et barn i bilen. Og det er utrolig tabu å innrømme det. Og får meg til å føle meg veldig sårbar og lite sikker på at jeg vil klare å unngå å gjøre fatale dumheter. Det er kjempeekkelt å tenke på.

Det må være mye enklere å føle at "det kunne ALDRI jeg gjort!". Og det er nok også derfor fordømmelsen blir så sterk. For om vi ikke distanserer oss veldig fra de som gjør slike feil, så betyr det at også vi kan gjøre dem. Og det er dritskummelt.

[Mex]

Jeg tror de fleste av oss kan gjøre slike forferdelige feil.

Jeg har glemt hunden en gang. Ikke i bilen, men igjen ute i bånd, mens jeg dro av gårde og var borte et par timer. Det er en forferdelig følelse når det går opp for en hva man har gjort mot et vesen som betyr utrolig mye for en. Jeg tør knapt å tenke på følelsen som måtte komme om det hadde vært en av ungene som hadde blitt glemt på noe vis.

Jeg så et klipp her inne av en professor (husker ikke navnet i farten) som sa at 98% av det vi gjør, gjør vi ubevisst. 98%! Da er det ikke snakk om at vi glemmer, men at kroppen og hjernen er altfor innstilt på rutiner.

[Divine]

Jeg har vært på human error reduction-trening, og det var ganske skremmende. Vi gjør så utrolig mange feil. Hele tiden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg tror heller ikke det er sånn at siden det skjer med noen, så kan det skje "alle".

Jeg tror nok det kan skje med alle, gitt de riktige forutsetningene. Og noen av forutsetningene styrer man selv og noen styrer man ikke. Tror noe av det viktigste man kan gjøre generelt sett, for å glemme mindre er å multitaske minst mulig og være mest mulig mentalt til stede.

NB! Har ikke lest artikkelen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror nok det kan skje med alle, gitt de riktige forutsetningene.

Nei, jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror det er personavhengig. Hvilke forutsetninger man gir seg og hvilke situasjoner man setter seg selv er jo også personavhengig. Typ: kanskje jeg hadde vært i stand til å glemme barnet hvis jeg hadde fem barn å ta vare på. Ergo har jeg ikke fem barn. Det er ikke for å fordømme de som kunne ha glemt barnet på noe som helst vis, men jeg syns ikke det er nødvendig å "rettferdiggjøre" det at man kunne glemt barnet selv, med å si at alle kunne gjort det.

[Polyanna]

Det bli jo litt filosofisk også, for hva betyr "aldri"? (Hvis du sitter i bilen og får beskjed om at moren din akkurat er død? Hva da? Hva om, hva om.... På et eller annet tidspunkt blir det selvsagt en meningsløs øvelse)

Jeg tror dog at det er noen det er langt mindre sannsynlig at det skal skje for enn andre. Kanskje så lite sannsynlig at man like godt kan si "aldri". Jo mindre glemsk man er, jo mindre sannsynlig, åpenbart. Jo mer strukturert man er. Hvor langt fremme i pannebarken man generelt har "hva hvis?"-tanker (noe som er dels personlighet og dels valg). Hvor mye man velger å kjøre bil. Hvordan barna sitter i bilen (foran, bak, bakovervendt, sete som skjuler barnet veldig eller ikke, om man har ekstra speil bak eller ikke). Om man ofte multitasker. Om man ofte er sent ute. Om man ofte sover for lite slik at man blir uoppmerksom.

Og scorer man "riktig" på alle de der (og sikkert flere), så er sannsynligheten sikkert veldig, veldig lav.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det bli jo litt filosofisk også, for hva betyr "aldri"? (Hvis du sitter i bilen og får beskjed om at moren din akkurat er død? Hva da? Hva om, hva om.... På et eller annet tidspunkt blir det selvsagt en meningsløs øvelse)

Jeg tror dog at det er noen det er langt mindre sannsynlig at det skal skje for enn andre. Kanskje så lite sannsynlig at man like godt kan si "aldri". Jo mindre glemsk man er, jo mindre sannsynlig, åpenbart. Jo mer strukturert man er. Hvor langt fremme i pannebarken man generelt har "hva hvis?"-tanker (noe som er dels personlighet og dels valg). Hvor mye man velger å kjøre bil. Hvordan barna sitter i bilen (foran, bak, bakovervendt, sete som skjuler barnet veldig eller ikke, om man har ekstra speil bak eller ikke). Om man ofte multitasker. Om man ofte er sent ute. Om man ofte sover for lite slik at man blir uoppmerksom.

Og scorer man "riktig" på alle de der (og sikkert flere), så er sannsynligheten sikkert veldig, veldig lav.

Jeg tror det er stor forskjell på risiko for å gjøre sånne ting.
Jeg er feks ekstremt lite distre og har aldri kjørt feil fordi jeg tenker på noe annet. Dessuten så er jeg veldig nøye med rutiner og sikkerhet, feks når mannen leverer i barnehage så sms-er vi til hverandre at det er gjort.

Men vi kunne ha gjort det også, om en av oss var bortreist, sånn at den andre ikke var å nå for bekreftelse, samtidig som at telefonen røk og barnehage ikke fikk tak i etc. Men at det er store forskjeller i hvilket sikkerhetsnett man oppretter rundt seg, det er ikke spesielt tvil om. Og så er det min oppfatning (og kanskje urettferdig feil? Korriger gjerne) at svimete mennesker lager seg færre sånne rutiner enn de som ikke er svimete.

[Bomull]

Jeg tror virkelig alle et eller annet sted i seg er i stand til det; det kommer bare helt an på situasjon og en samling ulike faktorer - hvorpå en hel del faktorer er fullstendig uten for egen kontroll.

Tallulah: Du skriver at kanskje hadde du vært i stand til å glemme barnet hvis du hadde fem stykker å ta vare på, ergo har du ikke fem barn. Vel, jeg tror nok at det kan være en samling av andre faktorer som du derimot ikke har kontroll på, som hvis de inntraff, gjerne samtidig, også ville kunne sette deg ute av spill. Deg, meg eller hvemsomhelst. Selv om noen nok er langt mer utsatt enn andre.

Mye kan man ta hensyn til, forebygge og _hva har du_, men det er veldig mye vi ikke kan gjøre noe med også. Jeg tenker rett og slett at man aldri skal si aldri. Det er bare så jævelig skummelt å tenke tanke om at faktisk kan havne i lignende situasjon selv, selv om de aller færreste av oss gjør det.