Hvor tror du at du hadde vært uten barn?

[Pepper Lemon]

Jeg har bare ett barn, og det krever egentlig ikke de helt store omleggingene av livet. Jeg ville bodd i leilighet fremfor rekkehus, that's for sure. Og gått oftere på kino. Ellers tror jeg ikke jeg ville jobbet mer, jeg jobber allerede ganske mye. Jeg ville heller ikke reist tøffere steder - jeg liker å ha det comfy. Jeg hadde kanskje tatt en videreutdannelse litt tidligere. Men den skal jeg forhåpentligvis begynne på til høsten allikevel, så mange års forskjell ville det ikke vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt noen jobbår i utlandet.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Jeg har bare ett barn, og det krever egentlig ikke de helt store omleggingene av livet. Jeg ville bodd i leilighet fremfor rekkehus, that's for sure. Og gått oftere på kino. Ellers tror jeg ikke jeg ville jobbet mer, jeg jobber allerede ganske mye. Jeg ville heller ikke reist tøffere steder - jeg liker å ha det comfy. Jeg hadde kanskje tatt en videreutdannelse litt tidligere. Men den skal jeg forhåpentligvis begynne på til høsten allikevel, så mange års forskjell ville det ikke vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt noen jobbår i utlandet.

Jeg er ikke enig i at et barn ikke krever store omleggingene. Jeg mener det er barn elller ikke som er avgjørende for så godt som alle valg jeg tar i livet om det så er jobb, yrke eller "hva er meningen med livet" type avgjørelser. Jobbmessig har jeg ved to andlendinger sagt nei til jobber utenlands og det utgår å søke mer "krevende" stillinger her hjemme også da det er begrenset hva jeg er villig til å invesetere i jobb i forhold til tid.

Jeg ville selvfølgelig aldri ha forandret på livet mitt i forhold til det å få barn eller ei men jeg klarer fortsatt fint se for meg at jeg ville hatt et utmerket liv uten barn, og i forhold til jobb, et definitivt mye mer "spennende" yrkesliv men det kan jeg nå alltids satse på igjen om ti år hvis jeg orker.

[Maverick]

Det er en litt underlig tanke, for jeg fikk barn ganske tidlig, var såvidt fylt 20. Og jeg var egentlig overbevist om at jeg ikke ville ha barn helt til han nå plutselig lå der på brystet mitt og det plutselig var helt riktig. (Jepp, et ganske mentalt utfordrende svangerskap. )

Jeg ser for meg to mulige utviklinger. At jeg ikke hadde hatt barn, men fortsatt vært gift med psychomannen, og visnet bort som et ulykkelig menneske i bygdehælvetet.

At jeg ikke hadde barn, dumpa idioten, flyttet til Oslo med en gang jeg ville, studerte, reiste, gjorde mange idiotiske ting og fløy rundt som en egoistisk bohem, men sikkert lykkelig.

Jeg har aldri tenkt at jeg må ha barn for å være lykkelig og et fullendt menneske, men det blir jo svært hypotetisk. Jeg har barn, de gjør meg til et bedre menneske, og jeg ble voksen veldig, veldig fort. Kanskje litt for fort, men det kommer jo en og annen bonus ut av det også.

[Blondie]

Det er en helt fremmed tanke for meg, jeg har 'alltid' ønsket meg en flokk. Egenproduserte, adopterte, lånte, det viktige var å fylle huset med latter og ungdommelig pågangsmot.

Jeg var 20 da jeg ble gravid og mye ville nok vært annerledes om vi hadde ventet et tiår. Blant annet hadde nok studier i utlandet og annen karriere vært prioritert. Nå har jeg vært fornuftig i så mange år fordi jeg har hatt flere å ta hensyn til.

[Mirmell]

Jeg utdannet meg og fikk jobb før eldstemann kom til verden, så jeg hadde sannsynligvis jobbet med det samme uansett ettersom det er det eneste jeg noen gang har ønsket som yrke.
Vi hadde neppe bodd her vi bor i dag, ettersom vi flyttet til hjemplassen min for å være nærmere familie etter at vi fikk barn. Sannsynligvis hadde vi bodd i Oslo fremdeles og hatt det veldig fint der.
Å bo i utlandet, er det eneste jeg angrer på at jeg ikke gjorde før jeg fikk barn. Det er selvsagt fremdeles en mulighet, men ikke like enkelt som det ville vært om jeg bare hadde hatt meg selv å tenke på.

Jeg har aldri vært den som har ønsket meg barn dypt og inderlig. Nå som de er her kan jeg selvsagt ikke forestille meg livet uten dem, og det kan godt hende at det hadde blitt et stort savn om vi ikke hadde kunnet få barn.

[Odelia]

Før jeg møtte mannen hadde jeg tenkt å vente med å få barn til jeg var over 30, ønsket å prioritere karriere først. Nå runder jeg 30 i år så sånn sett kan jeg godt tenke meg at jeg hadde begynt å lete litt etter partner om jeg ikke allerede hadde hatt en, for drømmen om barn og familie har alltid vært stor for meg.

For 5 år siden var vi ufrivillig barnløse og trodde at vi måtte leve resten av livet (i alle fall til de evt fant opp nye metoder innen ass. befruktning) uten barn. Det var en veldig tung tid, og den eneste gleden jeg fant ved det var at jeg da kunne starte på det studiet jeg egentlig hadde lyst til å ta (tok sykepleien fordi vi planla barn tidlig slik at jeg hadde større frihet til å være hjemme mens de var små). Jeg elsker å jobbe, og kan nok med stor sikkerhet si at jeg hadde brukt mye tid på jobben min dersom vi ikke hadde hatt barn i dag (eller sikkert både studie og jobb siden jeg enda hadde vært under utdanning). Jeg liker å tro at vi hadde reist en del, men vet at det hadde vært helt avhengig av planene videre; eventuelle nye prøverørsforsøk (med eller uten PGD eller andre spesielle metoder) koster jo vanvittig mye og det tok oss 1 år å spare opp til privat forsøk + medisiner (selv om vi var heldige og fikk dekket selve forsøket av min familie ene gangen).

Jeg håper at jeg kunne ha funnet en stor glede i livet selv uten barn, men er utrolig takknemlig for at jeg slipper å finne ut av det. Mitt største mål i livet var å få barn og skape en familie, og nå som jeg har fått den drømmen i oppfyllelse er alt annet en stor bonus (som at noen ville gifte seg med meg, at vi har vært så heldige å få bygge drømmehuset, at jeg har en jobb jeg trives i og med muligheten til å studere av hjertens lyst når tiden er inne og at jeg fortsatt har litt familie rundt meg og gode venner). Dette høres sikkert helt corny ut, men det er nå sånn det er

[Vianne Rocher]

Jeg ønsket meg ikke barn før jeg ble gravid da jeg var 26, egentlig. Jeg ser for meg at jeg fint kunne levd et veldig bra liv uten barn også og sikkert ikke savnet det heller om det var selvvalg, selv om jeg ikke har angret på at jeg fikk Sønnemannen. Nå får jeg jo straks nummer to også, så det kan jo hende jeg ombestemmer meg .

Hadde jeg valgt å ikke få barn ville jeg sikkert vært mye mer sosial enn jeg har vært de siste årene. Jeg ville nok reist mye mer, men ikke på rutebusstur gjennom India og den slags. Jeg liker comfort.
Jeg hadde helt sikkert tatt større sjangser når det kommer til yrkesvalg. Jeg har valgt bort å gjøre det jeg egentlig vil for å få det til å passe med barn og Rochermannens jobb. Jeg får sikkert sjangsen senere, men akkurat nå er det uaktuelt. Jeg er ikke lei meg for det, eller føler at jeg ofrer meg, men jeg hadde nok gjort det om jeg ikke hadde barn.
Også ville jeg bodd i leilighet enda nærmere byen og byttet ut den digre stasjonsvogna i en Mini Countryman .

[annemede]

Uten barn hadde jeg vært en dørmatte som ikke turte å heve stemmen for å si at jeg hadde ett kjipt liv, jeg hadde fortsatt i den destruktive jobben min, jeg var jo ikke dugandes til annet.

Barna har gjort meg til en person som våger å kreve, også på egne vegne.

Jeg har alltid hatt tro på at jeg kan, men ikke at jeg var verdt noe ...

Om noen synes det høres litt paradoksalt ut, at jeg ikke var dugandes til noe annet; jeg var steike dyktig i jobben min, men den var veldig sær.

[Mjau]

Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten barn.
Jg har vært der at det var en veldig reell tanke, det å ikke få barn. Men ikke frivillig.
Da følte jeg mest avmakt og sorg egentlig. Og tenkte mye på at jeg ville reist langt avgårde, bort fra alt og alle, og drevet en eller annen form for veldedig arbeid. Funnet et eller annet som var viktigere og større enn meg selv. Litt påmsamme måte som et barn er det.

[mocci]

Jeg har jo vært frivillig barnløs i en årrekke, venter nå mitt første barn som 37 åring. Jeg føler at jeg har fått realisert meg selv og mine drømmer allerede, har fullført høyere utdanning og har hatt/har en trygg og solid jobb i flere år. Jeg har faktisk kommet til et punkt der jeg er lei av å være egoistisk, å kunne gjøre akkurat det som passer meg til enhver tid. Jeg gleder meg faktisk til å ofre egentid for å ta meg av lillesnuppa. Jeg er også en veldig hjemmekjær person så det gjør meg ingenting at det blir mindre tid til reiser og slikt. Jeg har hatt et lykkelig liv uten barn så langt men tror faktisk jeg vil bli enda lykkeligere med barn, det vil berike livet mitt.

[Madicken]

Jeg hadde vært på jobb eller på feriereise. Og sikkert vært langt mer rastløs og mindre lykkelig enn hva jeg er i dag.

[Synnemor]

Jeg kunne ikke tenkt meg å ikke ha barn, og ville trolig savnet det veldig.
Om jeg ikke hadde hatt barn, tror jeg at jeg hadde reist mer og tildels til andre steder enn vi har reist med barna til. Det hadde bl.a. blitt en del fjellturer rundt om i verden.
Jobbmessig hadde jeg nok hatt samme jobb, men kanskje jeg hadde tatt videreutdanning (krever at en bor i Oslo/Bergen i ukedagene og null inntekt i de aktuelle årene). Jeg hadde nok brukt mer tid på venner enn jeg gjør nu til dags, har man ikke barn å følge opp er jo antall timer disponibelt til eget bruk formidabelt mye høyere enn det jeg har til rådighet i dag.

[rine]

Jeg synes det er vanskelig å svare på. Jeg fikk jo også barn "tidlig" (iallfall en god stund før jeg ble 30) og selv om det ikke var planlagt, lå det vel i kortene at det å få barn bare lå et år eller tre unna uansett. Tror nok jeg hadde reist litt mer, bodd et annet sted (kanskje? ) og vært et lite stykke høyere oppe på karrierestigen enn det jeg er nå. Ingen av delene er noe jeg savner, og et er vanskelig for meg å se for meg et liv uten barn i grunn.

[Input]

For meg er det en helt fjern tanke, jeg har alltid ønsket meg barn. Jeg kan ikke se for meg at jeg på noen måte skulle kunne være lykkelig uten barn, og jeg sliter med å forstå at noen frivillig velger det vekk. Samtidig er jeg litt misunnelig på dem, for det er klart det unektelig er mer praktisk å være barnløs.

Jeg ble voksen, fikk tro på meg selv, lærte å stå på egne bein og oppdaget verdien jeg har som person da jeg fikk barn. Jeg hadde veldig godt av å bli mor.

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Jeg føler uendelig med de som er ufrivillig barnløse i dag, når det nærmest har blitt umulig å adoptere.

Jeg også. Jeg hadde aldri blitt godkjent for adopsjon, og det å være ufrivillig barnløs og vite at om ikke det gikk med medisinsk hjelp, kom det aldri til å skje, var innmari tøft.

[Esme]

Jeg hadde ikke tenkt å ha barn, og hadde løpet helt klart med lovnad om en kirurgstilling som var helt i toppsjiktet. Men det var ikke forenlig med familieliv så jeg har droppet superkarrieren noen hakk får en si, pga at jeg fikk familie. Så jeg vet akkurat hva jeg hadde gjort om jeg ikke hadde fått barn.

Jeg er veldig glad i barna mine og nå er jeg jo avhengig av dem på et vis, men jeg føler absolutt ikke at jeg har endret meg noe eller fått et mer lykkelig liv på grunn av dem. Livet ble bare litt annerledes enn hva jeg hadde tenkt.

Når det er sagt, så må jeg si at jeg advarer kvinner i min jobb mot å få barn altså, det er virkelig beintøft å gjøre begge deler.

[polarjenta]

Jeg har aldri ønsket meg barn, og hadde hatt det helt fint uten. Nå som de er her, så ville jeg jo selvsagt ikke vært de foruten. Men jeg hadde ikke vært fremmend for å være helgemamma om andre forhold lå til rette for det.

[Anne C]

Jeg tror jeg og mannen hadde bodd i Australia. Der hadde jeg studert videre, mens han hadde jobbet i firmaet sitt der.

[Jinx]

Vi hadde nok bodd på samme sted, men antakelig i et mindre hus. Og jeg hadde nok videreutdannet meg til jordmor eller intensivsykepleier. Vi fikk barn tidlig så vi fikk aldri tid til å tenke oss et liv uten barn, men i dag merker jeg at de er hele livet mitt. Livet mitt hadde vært veldig tomt uten dem.

[Anne C]

Jeg har aldri drømt om å få barn, bortsett fra et lite øyeblikk i starten av 20-årene. Da ville heldigvis ikke mannen ha barn. Hadde vi fått barn da hadde vi ikke vært gift i dag. Jeg var 31 år når jeg fikk eldste. Jeg kan helt klart se et liv uten barn, selv om jeg selvfølgelig ikke ville vært foruten de to jeg har. Men jeg hadde fungert helt fint uten også.

[goldnugget]

Jeg tok utdannelse og reiste mye og bodde i utlandet ganske lenge før jeg fikk barn. Uten barn hadde jeg reist verden rundt med Leger uten grenser!