Er en firebarnsfamile med inntekt på 685000 fattig?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det blir jo helt umulig å svare på i og med at det er så mange nyanser her.
Jeg er selvsagt klar over at det kan gå hull på et kondom, eller at man kan få trillinger når man bare hadde tenkt å få ett barn, men stort sett kan man planlegge, og da mener jeg at barn er noe man må se om man har råd til, på samme måte som f.eks en hund eller en bil. Jeg synes ikke det er noe særlig å skaffe seg barn som man vet man ikke har sjanse til å forsørge selv, selv om jeg synes det er bra at samfunnet tar seg av barn som ikke har foreldre som klarer den jobben.

Jeg snakker ikke om uhell. Jeg snakker om familier som den hovedinnlegget tar for seg, hvor ungene er satt til verden allerede. Hva hjelper det å belære i ettertid om valgene man skulle tatt før man i det hele tatt hoppet til køys? Å ikke synes noe om å skaffe seg barn før fremtiden er tryggere, er helt og fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Barna er jo som sagt her! Og det er det jeg synes blir snerpete i denne sammenhengen.

De samme følelsene kommer gjerne til uttrykk hvis foreldre med fire barn sier de er slitne. Man har vel seg selv å takke, da også. Har man ett barn har man mer
"lov" til å gi utrykk for slitenfølelsen, virker det som.

[Polyanna]

Trangt, ikke fattig.

I Norge er det jo veldig fjernt at noen skal ta økonomi med i betraktning når vi planlegger om og når og antall barn. Ellers i verden er det en selvfølge.

Det er klart man får det adskillig trangere med middels/lav inntekt med fire barn enn med to? Det vet man jo når man planlegger de ungene? Men barna har selvsagt ikke valgt det.

Men jeg syns det er rart når folk uttrykker forundring over at det å få mange barn er en stor økonomisk belastning. Det minner meg om den novellen av Alexander Kielland, om det unge paret som danser inn i ekteskapet uten en veldig sunn økonomi i bunnen, med alles støtte, fordi det er så romantisk og vakkert, og de får den ene gullhårede lille engelen etter den andre og der alle forundres og ergrer seg over at det ender med nød og fattigdom.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Trangt, ikke fattig.

I Norge er det jo veldig fjernt at noen skal ta økonomi med i betraktning når vi planlegger om og når og antall barn. Ellers i verden er det en selvfølge.

.

Det stemmer ikke helt. I veldig mange kulturer planlegges ikke barn ut i fra kjernefamiliens økonomi selv om tilgangen til prevensjon er god. Barn som blir født blir mange steder ansett som et fellesskapsansvar, kanskje ikke offentlig fellesskapsansvar, men som et felles ansvar i storfamilien, innenfor geografisk eller kulturelle enheter.
Her til lands blir ikke nabounger sett på som ens ansvar, ei heller unger i slekta (utenfor den engere krets).
Vi er vant til å tenke at det er statens ansvar.

Jeg har inntrykk av at vi nettopp i vår kultur er ekstra opptatt med å betrakte barn som et timet og tilrettelagt prosjekt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er også et spørsmål hva man skal kalle fattigdom. Jeg synes kanskje den fattigdomsdefinisjonen er et hån mot de som virkelig er fattige, det burde være en annen definisjon for dårlig råd.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Trangt, ikke fattig.

Jeg synes ikke det er riktig å si at man er fattig hvis familien har et OK sted å bo, alle får nok og ordentlig mat og har nok klær, og ungene har det de trenger til skolegang og det vi kan kalle "enkel fritid". Jeg er helt med på at det høres slitsomt ut å måtte snu på hver krone, at det må være kjipt å aldri kunne reise på ferie eller gå på kafé, og at det må være leit å måtte si nei til fritidsaktiviteter for barn og voksne som koster penger, men jeg synes dette må kunne kalles å ha dårlig råd og ikke å være fattig. (Og i et rikt velferdssamfunn som vårt kan det godt være ordninger for å hjelpe familier med dårlig råd også, men det bør likevel gå an å skille disse fra fattige familier.)

[Anne C]

Det er et veldig bevisst valg at vi bare har to barn, økonomi er selvfølg en del av det valget.

[Katta]

Jeg tror det er vanskelig å vite hva et barn koster før man står oppi det. Fordi det er endel utgifter til spesielt skolebarn som er ganske miljøavhengige. Selv om man bør tenke over økonomisituasjonen sin mener jeg at vi som samfunn bør legge til rette for at folk skal ha råd til å ha barn selv om de ikke tjener mer enn snittet.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg tror det er vanskelig å vite hva et barn koster før man står oppi det. Fordi det er endel utgifter til spesielt skolebarn som er ganske miljøavhengige. Selv om man bør tenke over økonomisituasjonen sin mener jeg at vi som samfunn bør legge til rette for at folk skal ha råd til å ha barn selv om de ikke tjener mer enn snittet.

Enig!

Det er uansett veldig begrenset hva man kan beregne økonomisk i forhold til det å sette barn til verden. De færreste kalkulerer inn skilsmisse i regnestykket. Alt kan være kalkulert inn for å klare å brødfø og følge opp to barn, men det legges ikke inn at man ikke kan sitte med boligen sin alene. Overgangsstønader er helt nødvendig for mange og kalkuleres inn i om man for eksempel har mulighet til å beholde bolig.

Det som legges inn i beregningen i mange kulturer er tanken på alderdom. Det er noe vi ikke er vant til å reflektere så mye over. Har man spesielt ansvar for nær familie som blir gamle og syke? Jeg tenker ikke økonomisk, men også relasjonelt?
Ressursberegning og økonomi i forhold til mennesker som settes til verden er ikke enkelt å beregne. Å vente med å få barn til man er 40 og 60 fordi man da er stinn av penger er kanskje ikke det mest gunstige ut fra andre parametre.

[Cuyahoga]

Vi har fire unger, og ja, vi kan i teorien fø oss på en av inntektene våre. Det er et poeng for meg, og noe jeg er bevisst på, det at jeg skal kunne fø meg og mine selv. Jeg synes likevel det er noe veldig elitisk og snerpete over "man må jo ikke få flere barn enn man kan forsørge/følge opp/rekke over", akkurat som om alt kan regnes på og alle har oversikt over alle faktorer til en hver tid. Jeg synes det er bra at ikke alle tenker at de må ha mastergrad, rekkehus, stasjonsvogn og ha fylt trettifem før de kan få barn.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Vi har fire unger, og ja, vi kan i teorien fø oss på en av inntektene våre. Det er et poeng for meg, og noe jeg er bevisst på, det at jeg skal kunne fø meg og mine selv. Jeg synes likevel det er noe veldig elitisk og snerpete over "man må jo ikke få flere barn enn man kan forsørge/følge opp/rekke over", akkurat som om alt kan regnes på og alle har oversikt over alle faktorer til en hver tid. Jeg synes det er bra at ikke alle tenker at de må ha mastergrad, rekkehus, stasjonsvogn og ha fylt trettifem før de kan få barn.

Jeg synes ikke det er snerpete å tenke over dette før man setter flere barn til verden. At ting kan endres senere blir noe annet.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg synes ikke det er snerpete å tenke over dette før man setter flere barn til verden. At ting kan endres senere blir noe annet.

Å tenke på det selv, nei. Men å tenke sånn ovenfor andre som kanskje har opplevd at ting ikke ble som de trodde eller som kanskje ikke i det hele tatt har tenkt på de tingene man selv synes det er opplagt at man skal ha full kontroll på, det synes jeg fort blir ganske ovenfra og ned.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg synes ikke det er snerpete å tenke over dette før man setter flere barn til verden. At ting kan endres senere blir noe annet.

Men dette henger gjerne sammen. "Å ja, fattige, ja, da skulle de ikke hatt så mange barn, da!"

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Vi har fire unger, og ja, vi kan i teorien fø oss på en av inntektene våre. Det er et poeng for meg, og noe jeg er bevisst på, det at jeg skal kunne fø meg og mine selv. Jeg synes likevel det er noe veldig elitisk og snerpete over "man må jo ikke få flere barn enn man kan forsørge/følge opp/rekke over", akkurat som om alt kan regnes på og alle har oversikt over alle faktorer til en hver tid. Jeg synes det er bra at ikke alle tenker at de må ha mastergrad, rekkehus, stasjonsvogn og ha fylt trettifem før de kan få barn.

Du får grønn prikk av meg!

[annemede]

Jeg synes det er ett viktig poeng, det som står i den danske definisjonen, og som jeg ikke kan se i den som Norge bruker, om det er villet eller ikke.

[Nasse]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke det er riktig å si at man er fattig hvis familien har et OK sted å bo, alle får nok og ordentlig mat og har nok klær, og ungene har det de trenger til skolegang og det vi kan kalle "enkel fritid". Jeg er helt med på at det høres slitsomt ut å måtte snu på hver krone, at det må være kjipt å aldri kunne reise på ferie eller gå på kafé, og at det må være leit å måtte si nei til fritidsaktiviteter for barn og voksne som koster penger, men jeg synes dette må kunne kalles å ha dårlig råd og ikke å være fattig. (Og i et rikt velferdssamfunn som vårt kan det godt være ordninger for å hjelpe familier med dårlig råd også, men det bør likevel gå an å skille disse fra fattige familier.)

Nemlig! Det er litt merkelig at i følge den fattigdomsdefinisjonen er det flere fattige i Norge enn i Bulgaria.

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg synes det er ett viktig poeng, det som står i den danske definisjonen, og som jeg ikke kan se i den som Norge bruker, om det er villet eller ikke.

Den danske definisjonen er som følger:

Sitat:

Slik definerer danskene fattigdom:
Det danske ekspertutvalget, der FAFO-forsker Tone Fløtten var en av seks medlemmer, definerte fattigdom som:
En situasjon, "hvor en person/ familie ufrivillig har vesentlig dårligere livsvilkår sammenlignet med den øvrige befolkningen, og hvor situasjonen skyldes mangel på ressurser, herunder særlig økonomiske, er vedvarende og hvor personen eller familien ikke eller kun i begrenset omfang har mulighet til selv å endre situasjonen. "

Poenget her er at mangelen på ressurser vedvarer, og ikke er noe selvvalgt som f.eks. det å studere for en periode. Da vil mangelen på ressurser opphøre etter en liten periode.

Har man valgt å leve på kun en inntekt, så må en kanskje tenke over hva en skal bruke pengene på, hvor en skal bo, m.m. Det handler om å prioritere bort det en ikke har råd til. Derfor er man ikke fattig med en inntekt på 685 000,- selvom man er 6 personer som skal leve av den. En har dårlig råd, ja, men ikke fattig.

[annemede]

Og en helt annen ting med antall barn, det er forskjell på barn, noen er friske og andre er ikke, det kan man ikke vite eller bestille på forhånd.

[annemede]

Ja, Nasse, jeg ordla meg litt krøkkete, men om en firebarnsfamilie, i en fireårsperiode, velger å leve på kun en lønn, for å for eks. Hjelpe på hverdagslogistikk eller andre ting, så bør man ikke defineres som fattig. Tenker jeg.

[allium]

Utgangspunktet for "ufrivillig" må vel være dagens situasjon. Er den ene hjemmeværende kan man velge at begge skal jobbe. Antallet barn er det vanskelig å gjøre noe med i ettertid, med mindre man skal gå for Monty Python-løsningen.

[Skremmern]

Å forvente at samfunnet skal ordne opp, er jo et holdningsproblem som ikke akkurat er unikt for mangebarnsforeldre. Utfordringene blir jo da å få begge foreldre i jobb i de tilfellene en eller begge er hjemmeværende, og hjelp i form av ikke bare å åpne pengeboken er jo noe man bør yte til alle som er i den samme hjelpesløse situasjonen. At man skal bli nektet eller at det skal være verre eller mer skam over hjelpen fordi man har flere barn enn gjennomsnittet, skjønner jeg ikke. Skal man tvangssterilisere slubberter? Eller inndra et par av barna deres? Blir det mer riktig på den måten?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

At man skal bli nektet eller at det skal være verre eller mer skam over hjelpen fordi man har flere barn enn gjennomsnittet, skjønner jeg ikke. Skal man tvangssterilisere slubberter? Eller inndra et par av barna deres? Blir det mer riktig på den måten?

Kanonbra debatteknikk!

[Nasse]

Det er ingen skam å ha flere barn? Jeg syns ikke det i hvert fall. Jeg har tre yngre søsken selv, som ikke nødvendigvis var en berikelse da jeg var liten. I dag er det en berikelse å ha 3 søsken. Altså misforstå meg rett: Det kan være slitsomt med yngre søsken når en vil være i fred og de lar en aldri vre i fred. Det er dog en annen diskusjon.

Det jeg snakker om er at en må prioritere hvordan en skal bruke pengene sine uansett om en har 1, 2, 3 eller 100 barn, særlig hvis en velger selv at den ene skal være hjemmeværende. En er ikke fattig i mine øyne, men en har selvsagt dårlig råd. En vil kanskje ikke ha råd til det siste innen skiutstyr, mote, eller feriereiser, for den sak sin skyld. Når en velger for en periode å leve på en lønning så må en jo prioritere bort noe?