Gå i begravelse?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.

Ja, så enkelt kan det sies. Jeg hadde ikke følt støtte i om perifere venner eller kollegaer av meg skulle ha møtt opp "for å være der for meg". Ikke fordi jeg må være vertinne, men fordi jeg kanskje ikke ville vært komfortabel i at de skulle se meg i en slik situasjon. Jeg bærer følelsene utenpå kroppen, så jeg hadde følt meg for blottstilt. Men nok en gang – tror jeg. Jeg VET jo ikke.

[Input]

Jeg er veldig privat av meg, men jeg opplever ikke en begravelse som privat. Jeg har mistet begge foreldrene mine, den ene mens jeg fortsatt var barn selv og den andre da jeg så vidt var voksen.

Men jeg tror at om barnet mitt døde på en slik måte at det ble "offentlig sak" av det, f.eks. i en bilulykke, og hele bygda hadde møtt opp i begravelsen uten at de kjente noen av oss, da hadde jeg nok opplevd det som litt ubehagelig.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg har vært i begravelsen til en av mine venners forelder.

Jeg også. Samtidig som andre har mistet en forelder, og da har jeg ikke nødvendigvis gått. Kommer mye an på om jeg kan få det til på en grei måte.

[Pebbles]

Denne ble plutselig relevant for meg. Venninne jeg har kjent i mange år har mistet faren sin. Jeg har aldri møtt han, venninnen er en jeg kjenner godt og er glad i, samtid som vi ikke er i hverandres nærmeste vennekrets og vi sees noen ganger i året.

Etter å ha lest denne tråden på nytt, er jeg redd for å ikke stille opp i sorgen om jeg ikke går i begravelsen og redd for å være en belastning for henne om jeg kommer og hun egentlig kun ønsker å ha de aller nærmeste der.

[Nenne]

Hvis det har passet, i.e. ikke for lang reiseveg og sånn, har jeg gått i begravelse til familie av venner slik du beskriver der.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg går i begravelse til venner og kollegers foreldre selv om jeg ikke kjenner avdøde/ikke kjenner godt. Jeg reiser ikke land og strand rundt for å komme i slike begravelser, men dersom det er i nærområdet (max 10 mil) så prøver jeg å få det til. Det er også vanlig blant mine venner at de går i slike begravelser.

[Pebbles]

Jeg skjønner av denne tråden at de fleste går i slike begravelser (det føles naturlig for meg også), men når jeg leser at noen opplever det som en belastning at flere enn bare de nærmeste kommer, blir jeg bekymret for at det forholder seg slik for min venninne også. Hun er veldig privat. Jeg har aldri tenkt over det slik før - jeg har bare gått ut i fra at folk setter pris på at både nære og mer perifere kjente viser omtanke ved å delta i begravelsen. Jeg hører med et par andre felles venner.

[Pebbles]

Jeg drar sammen med en annen felles venninne. Det er det som føles riktig - også håper jeg det føles bra for venninnen vår også.

[rine]

Jeg kan bare melde meg inn i klubben til Esme og Divine, ser jeg. Nå har jeg heldigvis ikke mistet noen i helt nær familie ennå, men jeg er også privat av meg og ville foretrukket at de som var der for min skyld, ikke fordi de kjente min døde slektning, ikke stilte. Jeg skjønner greia med å møte for å vise sin støtte, men for meg er dagen akkurat like tung og vanskelig uansett, og tiden det tar å komme ovenpå igjen akkurat den samme. Derfor foretrekker jeg å ha færrest mulig å forholde meg til på en slik dag.

[ingling]

Pebbles, hvis du er i tvi om venninnen din synes det er ok, kan du sende en melding og spørre. Jeg orket ikke å snakke i telefon og sånt da pappa døde, men jeg svarte på meldinger. Så slipper du usikkerhet og hun kan si fra hvis hun helst ikke vil ha så mange der?

Jeg syntes også det var slitsomt å forholde meg til masse folk i bisettelsen, men ikke til de som var nære for meg. Tvert i mot var jeg egentlig ganske lei meg for at jeg ikke hadde flere venner der, men så bor mange av mine venner på Østlandet og det var midt i ferien, så det er forståelig. Jeg var nylig i bisettelsen til en nær venninnes far, og opplevde det som godt å kunne støtte henne og familien og også bistå litt med praktiske ting.

[Vianne Rocher]

Jeg var i begravelsen til faren til en nær venninne av meg. Min første begravelse og en av to totalt. Da var vi flere venninner som dro. Nå kjente jeg jo pappaen hennes litt i.o.m. at jeg hadde tilbragt mye tid hjemme hos dem, samt vært med på båtturer og hytteturer med familien hennes i barndommen, men flere av de andre kjente ham ikke utover å ha hilst på ham. Vi dro for å vise støtte til vår venninne først og fremst. Flere av oss bodde sammen med henne på den tiden, så det føltes veldig naturlig når det var så nært. Hun ble veldig glad for at vi kom. Vi dro ikke i minnesamvær da. Det var for de nærmeste pårørende, men hadde ikke føltes naturlig uansett.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Pebbles, hvis du er i tvi om venninnen din synes det er ok, kan du sende en melding og spørre. Jeg orket ikke å snakke i telefon og sånt da pappa døde, men jeg svarte på meldinger. Så slipper du usikkerhet og hun kan si fra hvis hun helst ikke vil ha så mange der?

Nei å be henne om å ta en avgjørelse syne seg ikke er rimelig. Det er flere venner som skal dra, vi har kjent hverandre i mange år og faren var en ganske profilert kar, så det blir nok fullt i kirka uansett. Totalen blir til at det er riktig å dra. Takk for innspill!

[Myria]

I både Pappas og svigermors begravelser kom det flere som ikke kjente avdøde så godt, men som f.eks. var våre barndomsvenner og husket dem fra den tiden. Jeg synes det var veldig hyggelig at de kom, selv om jeg ellers er en veldig privat person og det ville aldri ramlet meg inn at det skulle være en belastning at de kom. Halvparten som kom i Pappas begravelse var dessuten mennesker jeg knapt visste hvem var, men som kjente ham godt, f.eks. gjennom jobb. Som Guava synes jeg det er forskjell på en begravelse man annonserer og en man ikke annonserer, eller hvor man skriver at det er en privat begravelse.

[Føniks]

Jeg mistet nylig broren min, og var uendelig glad for at mine venninner var der for meg. De hadde alle møtt ham, men kjente ham ikke veldig godt. Jeg spurte de forøvrig slik at de skulle vite at jeg ønsket de der. Er du i tvil spør venn/venninne.

[Pebbles]

Å spørre synes jeg er veldig vanskelig - jeg vil tro at de fleste ville være ganske fremmed for å si "jeg ønsker ikke at du kommer", og da setter man folk i en vanskelig posisjon. Ved å spørre er jeg også redd for å gi signaler om at jeg ikke uforbeholdent ønsker å stille, noe som ikke ville stemme, og som er potensielt sårende.

Jeg har tenkt over dette grundig i dag, rent prinsippielt også, og jeg tenker at når man annonserer begravelsen og ikke skriver spesifikt at det er kun for de nærmeste, så forholder det seg slik at man ønsker at folk skal velge å vise deltakelse ved å komme.

En bekjent mistet mannen sin for noen år siden. Hun er en veldig privat person og da var relativt unge, så dette var spesielt tungt. Hun valgte å ha lukket begravelse med kun inviterte gjester. Han var en veldig utadvendt kar med stort nettverk, og hadde hun ikke valgt å gjøre det på denne måten, ville nok veldig mange møtt opp i kirken.

Skulle jeg selv komme i en situasjon der jeg ville ønsket å ha kun de nærmeste under en slik seremoni, ville jeg ikke satt inn en annonse uten å spesifisere dette. Mitt inntrykk er at mange setter stor pris på at kirken fylles og at folk på den måten deltar i sorgen om de kjente avdøde eller viser omtanke om de er glad i en av de pårørende.

[ingling]

Jeg tror du har rett i de vurderingene, Pebbles. Høres riktig ut å dra, og fint at dere er flere sammen.

[Pebbles]

Kirken var fylt til randen og venninnen min ble veldig glad for at vi kom. Og jeg er veldig, veldig glad for at jeg dro. Takk for nyttige innspill.