Gir du komplimenter til fremmede folk?

[Tussa]

Ja! Spesielt har eg lagt meg til en vane å komplimentere damer som har latt håret blitt grått. Det trur eg har med mine egne tilbakemeldingar på mitt hår. Hadde det ikkje vore for kompliment frå både fremmede og kjente om håret mitt hadde eg nok gått tilbake til farging for lenge sidan.

[Toffskij]

En sjelden gang hvis noen har et helt uimotståelig plagg. Jeg synes det er veldig hyggelig når noen gjør det med meg.

[tink]

Ja, dersom dagsformen og situasjonen klaffer så gjør jeg det. Men jeg snakker ofte med fremmede om helt andre saker også,

[Chablis]

Nei, jeg liker heller ikke at andre gjør det til meg.

[millact]

Ja, det hender, men er nok mest når det gjelder dyr.

[liefje]

Ja, det gjør jeg. Jeg slår også gjerne av en liten prat med fremmede. Særlig om jeg har med hund eller de har det. Jeg elsker at det er sånn i USA. Selv om det kanskje er overfladiske samtaler, gjør det dagen min bedre.

[Hyacinth]

Så hyggelig at så mange her inne synes det er en fin ting å gjøre! Jeg var litt usikker på det. Jeg opplever ofte at folk først blir litt forfjamset, selv om de blir glade.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Taien, her.

Jeg gjør det! Og ang hunder, så gjør jeg det HELE tiden. Senest i går i Arendal! Og endte da opp med å snakke ganske lenge med paret med den søte hunden, hvorpå hun fortalte at hun var fra Florida, og syntes det var SÅ kjekt at jeg ville snakke med dem. For hun var vant med hjemmefra at fremmende snakket sammen over en lav sko. Men her i Norge opplevde hun at folk gjerne ØNSKET å snakke/kommentere hunden osv men ikke turte.

Som tidligere puddeleier (for et ord!) klarer jeg ikke gå forbi en eneste puddel uten å kommentere. Senest i Sauda i går. Fikk en lang prat med et eldre ektepar med en uimotståelig og veldig glad storpuddel.

[My]

Generelt er jeg egentlig ikke glad i å snakke med fremmede folk, og vil helst ikke at fremmede henvender seg til meg i det hele tatt. :introvert: Sånn sett er jeg glad jeg bor i Norge. Jeg er nok typisk norsk på den måten. Men blir jeg smigret nok så overgår det motviljen mot fremmedkontakt.

[frukt]

Jeg er generelt sett dårlig på å gi komplimenter, og gir vel nesten aldri komplimenter til fremmede. Det kan være hyggelig å få komplimenter da, men det avhenger av dagsformen. Komplimenter for utseende er jeg ikke noe glad i. Men jeg er ganske sær da.

[Charlie]

Det hender jeg gjør det. Kommenterer ikke kropp og utseende - det går begge veier for meg. Overraskes over at såpass mange oppegående folk synes det er helt innafor å kommentere andres kropp - det kan gå på sånne ting som hva er det arret der, og den slags, men jeg syns at det kan man holde munnen lukket om. Komplimenter er selvfølgelig noe annet, men av erfaring er det jo noen som tolker ting inn i det man sier - hvis man liker noe "betyr" det at man ikke liker noe annet. Så prøver å unngå kropp, generelt, unntatt til nære.

Komplimenterer ellers ofte og gjerne, smiler og ser folk i øynene, og det synes jeg i og for seg er fint, men alle er ikke komfortable med det eller rett og slett vant til det, og da kan det bli tolket feil (BTDT). Har opplevd 2 ganger i mitt liv (som vel og merke er ganske langt) at etnisk norske menn i parforhold har funnet det nødvendig å poengtere at de er "opptatt" bare fordi man er vanlig hyggelig som man er mot alle ( for meg ), da blir man jo stum (heller enn å fortelle sannheten, at det ikke ville vært aktuelt under noen omstendighet ) Så har blitt litt mer forsiktig med å være hyggelig mot alle. Litt trist, egentlig.

[Candy Darling]

Det med å kommentere etter vektnedgang er et skikkelig minefelt, altså. Etter å ha lest her inne, valgte jeg å ikke si noen ting til en bekjent som hadde gått ned 15 kg - ikke en gang «så bra du ser ut», siden det også kan anses som om at man ikke så bra ut som overvektig.

Hun fortalte litt utpå kvelden at hun hadde blitt skikkelig såret av at ingen komplimenterte henne, for hun følte seg endelig så fresh og fin og var skikkelig stolt av jobben hun hadde gjort, og hadde gledet seg til oppmerksomhet og skryt.

[Candy Darling]

Signaturen min passet skikkelig godt på det innlegget.

[Pelen]

Ja, jeg gir ganske ofte komplimenter til ukjente. Det syns jeg er hyggelig, jeg tror det gir meg like mye som det forhåpentlig gleder den som får komplimentet.

[Hyacinth]

Kropp kommenterer ikke jeg heller. Aldri. Ikke engang til familie og venner. Det lengste jeg kan strekke meg til er å si «du ser helt smashing ut» hvis det passer seg sånn i en samtale om kropp.

Jeg kommenterer mannens kropp da.

Jeg ble forøvrig drittlei alle som skulle kommentere min kropp etter relativt stor vektnedgang. Og ikke bare positivt! Det er helt utrolig hva folk kan få seg til å si til tynne folk. Min kropp er som den er, jeg er ikke forpliktet til å ta den i forsvar eller til å forklare, folk kan rett og slett holde snavla.

[Unicorn]

Jeg har ofte lyst til å gi komplimenter, men blir som oftest stoppet av sosial angst. Øver meg da, for det er jo utrolig hyggelig å få kompliment. Jeg får det oftest på gensere mamma har strikket til meg, så da sender jeg det alltid videre til henne.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Unicorn, her.

Jeg har ofte lyst til å gi komplimenter, men blir som oftest stoppet av sosial angst. Øver meg da, for det er jo utrolig hyggelig å få komplimen.

Øv deg! Det blir lettere og kommer mer naturlig for hver gang. Og det er kjekt å spre glede.

[Hyacinth]

Som sagt synes ungdommene mine det er pinlig. Tidligere i sommer kjøpte jeg en jakke til mannen min, det var en gave. Min eldste var med. Hvis ikke hun hadde stoppet meg, ville jeg spurt en mann i butikken med ca samme kroppsbygning som min mann om å prøve den. Jeg ville gjerne få et inntrykk av hvordan den så ut på en mann. Det endte med at datteren min prøvde i stedet.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Som sagt synes ungdommene mine det er pinlig. Tidligere i sommer kjøpte jeg en jakke til mannen min, det var en gave. Min eldste var med. Hvis ikke hun hadde stoppet meg, ville jeg spurt en mann i butikken med ca samme kroppsbygning som min mann om å prøve den. Jeg ville gjerne få et inntrykk av hvordan den så ut på en mann. Det endte med at datteren min prøvde i stedet.

Jeg har ikke fått så sterke begrensninger av barna mine enda, men innser at jeg kan finne på å legge bånd på meg innimellom for å ta hensyn til dem, men ikke alltid. Når man er tenåring kan jo ALT være flaut, og det hender de trenger litt korreksjon på at foreldre også får lov å være seg selv.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg har ikke fått så sterke begrensninger av barna mine enda, men innser at jeg kan finne på å legge bånd på meg innimellom for å ta hensyn til dem, men ikke alltid. Når man er tenåring kan jo ALT være flaut, og det hender de trenger litt korreksjon på at foreldre også får lov å være seg selv.

Ja, det var en periode at min yngste synes kun min eksistens var flau, tror jeg.