Filosofi (transperson som eksempel)

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det jeg mente å formidle, var «hvis noen sa dette til meg, ville jeg tenkt sånn om vedkommende». Jeg synes det er noe annet enn å si «jeg synes du er sånn». Men jeg skjønner at det kan oppleves på den måten, særlig når det er flere som sier det samtidig, og det var ikke meningen.

Ja, det er slik jeg også tenkte.

[Tallulah]

Jeg fulgte opp og var enig med Karamell, ikke fordi jeg mente å si at du; him, var taktløs, jeg så på det som en fiktiv situasjon, og ville fortelle at jeg som person ikke ville likt det. Og det tenker jeg er nyttig info å få, sånn at man ikke tenker at "Jeg gir bare en åpning, det er bra og taktfullt" men at noen kan bli lei seg og slett ikke tolke det som en fin og taktfull åpning til en potensiell samtale. Jeg syns åpningen tar utgangspunkt i at avsender allerede mener at dette sikkert er noe mottaker ønsker å snakke om med vedkommende, og det er ikke sikkert. Jeg ville følt det ubehagelig, og kanskje blitt litt lei meg, fordi jeg ville følt at vedkommende mente jeg burde gå ned i vekt, sikkert ikke vet hvordan og trenger og vil ha vedkommendes hjelp.

[Che]

- Og alle mennesker ønsker vel å bli med med hvem de er som menneske - ikke som kjønn? - Jeg har i jobbsammenheng møtt mange mennesker med kjønnsinkongruens i ulike steder i egen prosess. - Prosessen påvirker selvfølgelig personen, men likevel er det jo mennesket som ønsker å bli sett - som seg selv uavhengig.

- Om en person som du har tenkt har identifisert seg som mann plutselig har på seg skjørt - har du da noe med det? Skal de være nødt til å stå til ansvar for sitt valg av å kle seg mer i samsvar med hvordan man føler seg?

[nokon]

Eg quota Karamell for å kommentere, fordi eg fekk bakoversveis av eksempelet på kva du la i «åpne opp». Men eg ser at du har fått motstand på det. Derfor prøver eg å generalisere nå, ikkje kritisere deg Him spesielt. Eg veit mykje om å vere tjukk, og eg blir oppgitt over slike utsagn fordi det ligg implisitt i det at eg opplever det å vere tjukk som eit problem, utan at eg har sagt noko om det først. Det er sikkert dei som vil kalle meg lett-krenka og hårsår, men for meg er kropp og vekt eit vanskeleg tema og eg synes det er veldig privat. Så privat at eg brukte høyde i staden for vekt i eksempelet mitt over (sjølv om eg meinte tjukk i staden for lang … ).

Litt av poenge til Camara Lundestad Joof (og med strikke-gate, ja, eg hugser det Tally. Eg hadde til og med ein lengre messengerchat med ein mann i Aftenpodden etter ein diskusjon i eit kommentarfelt om dette), er at eg trur at det at nokon seier «Eg ser at du er brun/ svart/ tjukk/ trans/ kortvokst/ sitt i rullestol/ what not … men eg bryr meg ikkje om at du er annleis, vil du snakke om det?» forsterkar annleis-kjensla meir enn det åpner opp. Så at slike utsagn skaper større avstand og verkar mot si hensikt. Det blir ei poengtering av det som skil oss frå kvarandre, heller enn eit fokus på det vi har til felles.

Viss eg møter ei venninne og vi har felles interesser innan musikk, strikking og bøker, er det naturleg at vi snakkar om det. Då er det ikkje naturleg at vi snakkar om kropp, kjønn eller hudfarge!

Det er jo ikkje dermed sagt at eg føler at venninna mi ikkje er åpen for å snakke om at eg er tjukk. Men om det skal poengterast når vi møtes, vil det understreke det som gjer oss annleis frå kvarandre. Og dermed skape meir avstand enn kva det åpnar opp. Eg tenker at det å snakke med ein transperson om akkurat det same som ein snakka om før vedkommande kom ut som trans, skifta kjønn eller liknande er noko av det beste, åpnaste og mest aksepterande eg kan gjere. Ved å ikkje peike på det som er annleis, ikkje gjere det til eit tema, lar eg det vere opp til den personen om hen vil snakke om det eller ikkje.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Hadde noen sagt dette til meg eller jeg hadde overhørt det, ville jeg tenkt at den som sa det er fullstendig blottet for sosiale evner. Og jeg ville faktisk vært VELDIG tydelig på det i min respons, for dette er et eksempel på ting man bare ikke kan si. Helt seriøst.

[Ine]

Usikker på om det jeg tenker å skrive er relevant, men det å kommentere generelt om vekt og kropp, min eller andres, er for meg så sensitivt, at det gjør jeg svært sjeldent.

Hvis jeg hadde gått ned 30 kg og ikke kommentert det feks blant arbeidskolleger, og noen "åpnet opp" med å kommentere sin vektnedgang hadde jeg nok følt det upassende og pinlig.

[007]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg quota Karamell for å kommentere, fordi eg fekk bakoversveis av eksempelet på kva du la i «åpne opp».

Enig med nokon og med Karamell og Skilpadda.

Og så regner jeg med at du skrev dette som en form for (om enn dårlig) eksempel, og ikke som noe du faktisk ville sagt.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Her snakker dere direkte om meg i en offentlig setting.

Jeg er litt usikker på hvorfor dere tenker at det å si til meg at jeg er taktløs og har manglende sosiale antenner i en offentlig setting hvor mange hører på er bedre enn å snakke om sin egen vekt i en privat setting? (selv om den man snakker til er overvektig)

Det er jo en veldig stor forskjell på å fortelle noen at de sier ting som virkelig ikke er greit å si, og å være den som sier ting som virkelig ikke er greit å si.

Jeg har tenkt en del på dette med plikt til å sette seg inn i ting, som vi diskuterte litt tidligere. Og jeg mener at som samfunnsborger, har man en plikt til å sette seg inn i temaer som er en del av samfunnsdebatten. Å lære seg om strukturell rasisme, selv om det ikke rammer en selv, for eksempel. Få med seg at man ikke lenger bruker ordet på n om hudfarge eller grupper av folk. Det er noe jeg forventer av folk rundt meg, og jeg blir overrasket når jeg møter folk som er helt uvitende om slike temaer.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg har tenkt en del på dette med plikt til å sette seg inn i ting, som vi diskuterte litt tidligere. Og jeg mener at som samfunnsborger, har man en plikt til å sette seg inn i temaer som er en del av samfunnsdebatten. Å lære seg om strukturell rasisme, selv om det ikke rammer en selv, for eksempel. Få med seg at man ikke lenger bruker ordet på n om hudfarge eller grupper av folk. Det er noe jeg forventer av folk rundt meg, og jeg blir overrasket når jeg møter folk som er helt uvitende om slike temaer.

Dette!!

Sånn ellers så er det ikke noe jeg opplever at jeg trenger å spørre om i møte med transpersoner annet enn pronomen, hvis jeg er i tvil.

[Polyanna]

Jeg husker ikke strikke-gate, og nå er jeg usikker på om jeg ved å spørre, gjør akkurat det dere er inne på, ikke skal gjøre. (Men hvis noen strømmer over av lyst til å forklare, så for all del ).


Angående å "spørre folk om hvordan underlivet deres ser ut", så er det selvsagt en omskrivning. Eller, altså, jeg har sett klipp fra helt UTROLIG kleine intervjuer der folk faktisk spør omtrent så direkte.

Men jevnt over, så spør folk om noe de tenker er relativt uskyldig ("ja, så er du, som ble født som biologisk mann, blitt til biologisk kvinne nå?"), uten å stoppe og tenke over at "shit, det jeg EGENTLIG spør om nå, er hvorvidt denne personen har foretatt en operasjon som innebærer at det og det gjøres med penisen som var der, det og det har blitt gjort for å lage en vagina, og det og det gjøres for at denne vaginaen skal bli værende der". Det er EKSTREMT intimt! Jeg husker da en tante spurte om jeg hadde måttet sy etter fødsel, og hvordan underlivet mitt opplevdes etter det? Det er liksom i den gata, bare verre.

EDIT: Og for å være helt tydelig, jeg syns folk BURDE stoppe og tenke på "hva betyr det egentlig, å spørre om det jeg spør om nå?"

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg husker ikke strikke-gate, og nå er jeg usikker på om jeg ved å spørre, gjør akkurat det dere er inne på, ikke skal gjøre. (Men hvis noen strømmer over av lyst til å forklare, så for all del ).

Fritt fra hukommelsen: Det begynte med at en hvit, vestlig strikker snakket om sin inspirasjon fra India på en ganske kolonistisk måte. Overstrømmende og begeistret, men også på en måte man ikke snakker om andre menneskers liv og kultur på. Når hun fikk tilbakemeldinger på at dette var ugreit gikk hun først i voldsomt forsvar, etterhvert slettet alt og det ble en del drama. Men ut av dette kom det en ganske stor debatt i ulike håndarbeidsfora; bl.a. på Instagram om hvordan BIPOC (Black, Indigenious, People of Color) blir møtt i strikke/heklesamfunnet. I butikker, på samlinger, i profesjonelle sammenhenger etc. I dette kom det også opp at nå brukte de enormt mye tid og krefter på å utdanne og opplyse den hvite deler av samfunnet på, tid som de kanskje heller gjerne skulle brukt på andre ting, selv om alle de hvite syns det var så inspirerende, fint, hyggelig osv. Så en del begynte å lenke til ulike ordninger som "Buy me a coffee" for å få anerkjennelse og betalt for jobben de faktisk gjorde og tiden de la ned.
Her er en lengre gjennomgang.

Og jeg syns det var ganske opplysende, og er noe av det samme som Camara Joof peker på: at selv om vi; som majoritetsbefolkning setter pris på info, samtalen osv. så tenker vi ikke alltid på at denne samtalen ikke nødvendigvis gir motparten like mye. De har den ikke bare med oss, men med hundre andre også. Og det syns jeg vi kan respektere og ta til oss, uten at noen som bli fornærmet og mene at motparten er lettkrenka. Ja, vi har alle et ansvar for å ikke ta ting i verste mening, og et ansvar for å opplyse hverandre. Men det er lurt å tenke på at denne belastningen og ansvaret er større og tar mer tid for minoriteter enn for majoriteten.

Også blir jeg litt oppgitt over opphenget i "Hvor er du fra?". Hvorfor er det det mest interessante du kan spørre en som ser annerledes ut om? Ville du spurt blonde Camilla om det samme? Hvordan introduserer du noen på fest til noen andre for å starte en samtale? "Detter er Camilla, hun er fra Smøla". Eller "Dette er Camilla, hun har besteget Mount Everest". Hvorfor skal ikke Ramon få samme behandling? Hvorfor er det mest interessant at han er fra Chile, ikke at han jobber med superspennende forskning?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og det syns jeg vi kan respektere og ta til oss, uten at noen som bli fornærmet og mene at motparten er lettkrenka.

Enig. Det har jo ikke vært sagt noe sted i denne tråden her at noen blir krenket, det har mest vært snakk om ting som det er greit å være klar over.

Jeg var for eksempel overhodet ikke bevisst problematikken med ufrivillig barnløse på den tiden jeg ble gravid, og jeg er veldig glad for at jeg lærte, blant annet gjennom forumbruk, om hvor sårt det kan oppleves for mange, og at det kan være fint å ha det i bakhodet når man f.eks. snakker om egen graviditet eller egne barn. Og det var enda senere at jeg ble klar over at en del frivillig barnløse kan være ganske lei av spørsmål og antagelser, samme hvor velmenende og basert på vennlig nysgjerrighet de kan være.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Også blir jeg litt oppgitt over opphenget i "Hvor er du fra?". Hvorfor er det det mest interessante du kan spørre en som ser annerledes ut om? Ville du spurt blonde Camilla om det samme? Hvordan introduserer du noen på fest til noen andre for å starte en samtale? "Detter er Camilla, hun er fra Smøla". Eller "Dette er Camilla, hun har besteget Mount Everest". Hvorfor skal ikke Ramon få samme behandling? Hvorfor er det mest interessant at han er fra Chile, ikke at han jobber med superspennende forskning?

En liten betraktning rundt dette, og dilemmaet det gir spesielt her i vår kultur.

Jeg har en god venninne fra et annet land (vestlig, europeisk sådann), som jeg ble kjent med i studietiden. Jeg husker en samtale der også en annen utenlandsk student deltok, der vi snakket om "typisk norsk", altså ting de la merke til med oss norske studenter. En ting de mente var veldig typisk var at når vi møter nye personer, altså fra andre steder i Norge, så er noe av det første vi spør om hvor den andre personen kommer fra. Gjerne knyttet til dialekta til den andre, som vi blir nysgjerrige på, og ønsker å plassere. Og svaret som kommer blir da påfallende ofte (og det var dette de ble mest fasinert over) fulgt opp med et nytt spørsmål, "kjenner du en som heter ..." altså at vi svært ofte ender opp med å finne ut at vi har felles kjente, eventuelt at vi har vært på stedet og kjenner det, eller nærliggende steder, eller i noen ytterst få tilfeller at vi ikke kjenner til stedet eller andre som kommer derfra, og da er det i seg selv interessant. Uansett, noe som er viktig for oss er å plassere nye mennsker geografisk. Dette var ikke så vanlig i deres hjemland. De er veldig mange innbyggere, sjansen for å ha felles kjente var mikroskopisk, dialektene var ofte visket ut, eller forskjellene var ikke store, eller de var ikke så interessert i det. Så for dem var dette ganske spesielt.

Selv er jeg også lei av å måtte forklare hvor jeg kommer fra, fordi jeg har en veldig ubestemmelig blandingsdialekt, som ingen greier å plassere. Og jeg har heller ikke noe klart sted jeg "kommer fra", fordi vi flyttet en del i min barndom, og hvis jeg gir det enkleste svaret så spør også folk om hvor jeg egentlig kommer fra, fordi det stedet jeg svarer har en veldig spesiell dialekt, som jeg ikke har. Så joda, nordmenn spør andre nordmenn om hvor de kommer fra, hele tiden, men vi reagerer ikke på det. Og jeg er også lei av å forklare. Forskjellen for meg er at "annerledesheten" min ligger i dialektbruk (eller manglende sådan), som ikke er spesielt sensitivt. Det er bare litt mer innviklet enn å si "jeg kommer fra Smøla". Og jeg er lei av det, men den leiheten bunner bare i antall ganger jeg har måttet forklare det, og det er jo ingen krise, jeg tåler å gjøre noe jeg er lei av. Men denne "leiheten" av å måtte forklare for ørtende gang blir trolig forsterket med annerledes hudfarge eller kulturell bakgrunn, fordi det er mer sensitivt og stigmatiserende, særlig hvis det er en kultur det knyttes mange fordommer til, det er en undertrykt folkegruppe, eller det er snakk om hudfarge eller annet utseendemessig. Så det er andre følelser knyttet til å det å måtte forklare, ut over at det bare er mange ganger.

Det som er litt sært er at på grunn av slike diskusjoner som dette så bli man kanskje kunstig opptatt av ikke å spørre. Så for å ta ditt eksempel, hvis du hadde introdusert Camilla for meg ville opplysningen om at hun var fra Smøla faktisk vært en veldig god inngang til en samtale mellom oss, fordi jeg har en annen god venninne som kommer derfra, og det er noe jeg lett kunne funnet på å spørre om. Det er en helt vanlig icebreaker mellom nordmenn som ikke har møtt hverandre før. Det hadde selvsagt vært enda mer interessant at hun hadde besteget Mount Everest, og samtalen hadde nok kommet til det uansett, selv om introduksjonen hadde handlet om geografisk tilhørighet. Hadde derimot Camilla fra Smøla hatt mørk hud hadde jeg kanskje droppet å spørre hvor hun kom fra, av redsel for å bli misforstått. Det hadde ikke vært viktig for meg å vite om hun kom fra Smøla eller en annen øy på Nordmøre, men det hadde vært en naturlig inngang til en samtale. Og dermed hadde jeg likevel behandlet henne annerledes på grunn av hudfargen, ved å unngå å spørre om akkurat det.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det som er litt sært er at på grunn av slike diskusjoner som dette så bli man kanskje kunstig opptatt av ikke å spørre. Så for å ta ditt eksempel, hvis du hadde introdusert Camilla for meg ville opplysningen om at hun var fra Smøla faktisk vært en veldig god inngang til en samtale mellom oss, fordi jeg har en annen god venninne som kommer derfra, og noe jeg lett kunne funnet på å spørre om. Det hadde selvsagt vært enda mer interessant at hun hadde besteget Mount Everest, og vi hadde nok kommet til det uansett. Hadde derimot Camilla hatt mørk hud hadde jeg kanskje droppet å spørre hvor hun kom fra, av redsel for å bli misforstått. Det hadde ikke vært viktig for meg å vite om hun kom fra Smøla eller en annen øy på Nordmøre, men det hadde vært en naturlig inngang til en samtale. Og dermed hadde jeg likevel behandlet henne annerledes på grunn av hudfargen, ved å unngå å spørre om akkurat det.

Det er jo her man må bruke litt common sense da. Jeg mener at det ikke er så vanskelig som man skal ha det til. For selvsagt kan man både spørre og opplyse om hvor noen er fra, der det er relevant. I ditt tilfelle så kunne det vært "Du, den dialekten din, er den fra Smøla-traktene?" Eller, etter at man har snakket en stund om Mount Everest, begynner å snakke litt om hvor man har vokst opp. Eller at jeg vet at du har en god venninne fra Smøla og sier at Camilla er derfra.

Det blir litt sånn menn som mener man IKKE KAN SPØKE MED NOE HELLER LENGER NÅ DA etter #metoo.

Og jeg mener ikke at det er lett som en plett. Men sånn er det med endring. Det går seg til, om man vil.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det er jo her man må bruke litt common sense da. Jeg mener at det ikke er så vanskelig som man skal ha det til. For selvsagt kan man både spørre og opplyse om hvor noen er fra, der det er relevant. I ditt tilfelle så kunne det vært "Du, den dialekten din, er den fra Smøla-traktene?" Eller, etter at man har snakket en stund om Mount Everest, begynner å snakke litt om hvor man har vokst opp. Eller at jeg vet at du har en god venninne fra Smøla og sier at Camilla er derfra.

Det blir litt sånn menn som mener man IKKE KAN SPØKE MED NOE HELLER LENGER NÅ DA etter #metoo.

Ja, det er mitt poeng også. Det er ofte ikke så farlig å spørre som mange skal ha det til, og noen ganger kan det være vel så rart å ikke spørre. For det første kommer det an på hvordan man spør, og det er mange måter å formulere seg på. For det andre så er det som regel ingen katastrofe om man bommer heller, eller at man får et spørsmål man er dritt lei av. Selv om det selvsagt ikke skader å være klar over fallgruvene. Så lenge man er åpen for korrigeringer, og lærer av det.

For i slike diskusjoner som dette blir det ofte veldig svart hvitt. Litt sånn "dette må du overhodet ikke finne på å spørre barnløse om", og man ender opp med en stor elefant i rommet som det bli tabu å nevne, eller man unngår folk fordi man ikke helt vet hva man skal si, noe som også blir kunstig. Du kan kommentere at jeg har klippet håret mitt, men ikke at jeg fremstår som et annet kjønn enn jeg gjorde tidligere, noe som jo er en mye mer drastisk endring enn en hårklipp. Og jeg tenker at det er det Him mener med å "åpne opp for". Man spør om noe, eller åpner opp for en samtale om noe man er nysgjerrig på med en annen person, men bruker common sense i måten man formulerer seg på.

[Polyanna]

Ellers: Jeg er så preget av forum, at jeg stort sett ikke spør eller "åpner opp om" noen ting som helst, men satser på at folk deler det de vil dele. Av og til så betyr det nok at folk brenner inne med ting, fordi ingen tør spørre, og at de kanskje kunne ønsket seg at noen åpnet for en samtale de ikke startet selv.

Når det gjelder transpersoner, så vet jeg at det er såpass "utrygt" for mange, at jeg syns det er greit å signalisere, på et vis, at man er en "trygg" person. Men det tenker jeg man gjør best ved å bare dukke opp som et normalt menneske, og snakke som et normalt menneske, på en måte.

Min erfaring er at de deler det de vil dele, når de vil dele det. Alt fra en som aldri tar det opp på noen måte - der har vi blitt informert om pronomen og navn, så øvde vi iherdig hjemme, og har fulgt det siden. Til en som er kjempefascinert av sin egen prosess, og deler fritt og hemningsløst om hormoner og kirurgi og pronomen-avveininger og hva har du. (Da har vi også fått testet ut det med transpersoner og skifte-situasjoner, for det viser seg at det går an å skifte til badetøy like greit med et menneske man ikke kjenner så godt, både når det mennesket har pupper, og når puppene ikke er der mer. Man mister sjenansen ganske fort når det er ti minusgrader. )

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Når det gjelder transpersoner, så vet jeg at det er såpass "utrygt" for mange, at jeg syns det er greit å signalisere, på et vis, at man er en "trygg" person. Men det tenker jeg man gjør best ved å bare dukke opp som et normalt menneske, og snakke som et normalt menneske, på en måte.

Enig. Personlig ville jeg oppfattet mer eller mindre subtile hint som et signal på det motsatte av at vedkommende er en trygg person.

En gang var jeg i en diskusjon om hvorvidt det er greit for heteroseksuelle å bruke regnbue-symboler, eller om det burde være forbeholdt skeive. En av de ikke-skeive der sa at hen bruker regnbue-symboler for å signalisere at hen er en trygg person. Det synes jeg var en veldig fin tanke. På jobb bruker jeg regnbue-nøklebånd og har fått flere hyggelige kommentarer fra elever som setter pris på det.

Når det gjelder spørsmål om underlivet, er det vel ikke slik at folk spør direkte hvordan underlivet til noen ser ut, men det er påfallende hvor mange som tenker at det å for eksempel spørre noen om de "er operert" eller om "klitoris blir større når man får testosteron/penis krymper på testosteron-blokkere" er helt greit.

[Pøblis]

Jeg tror det er ganske anerkjent at streite folk som bruker regnbue-symboler er trygge personer, min erfaring er den samme som din, Input.
jeg jobber ganske mye med mangfold i ulike settinger, og tenker at hvis man ønsker å være en OK person, så behandle folk som om de er helt "vanlige", tenk over hvor heteronormativt man tenker og uttrykker seg, og styr nysgjerrigheten. Hvis man ikke synes det er det naturligste i verden å spørre den streite naboen om hvordan han har sex eller hva slags kjønnsorgan han har, så spør man ikke andre om det heller.

Selv om man er supernysgjerrig og gjerne vil vite.

[Input]

Det er dessverre også mange som gjør det helt bevisstløst, uten å ha noen gjennomtenkt tanke bak det, fordi det er trendy. Eller som tror de er trygge personer, men likevel kommer med helt hårreisende utsagn/spørsmål. Jeg opplever det så ofte at jeg dessverre i mange tilfeller omskriver min første samboer til «ei jeg bodde sammen med før», slik at folk tolker det som et kollektiv, fordi jeg ofte bare ikke orker. Noe som faktisk gjør litt vondt, fordi jeg skjuler en del av min identitet.

Det er også greit å være klar over at en del skeive mener at symbolet bør være forbeholdt oss som er skeive. Noe jeg er uenig i, men synes er et helt legitimt standpunkt. En kamerat sammenligner det med å skulle bruke hijab for å vise at man støtter muslimer, og den sammenlikningen kan jeg forstå.

[liefje]

Jeg kjenner en person som er lam og derfor i rullestol veldig godt. Hen er utrolig åpen og har omtrent ingen sperrer mot å fortelle og forklare ting, i alle fall har jeg ikke merket det. Det er utrolig lærerikt og befriende å ha en slik venn som jeg kan spørre om alt mulig og skulle omtrent ønske at jeg hadde sånne venner i alle slags grupper som er annerledes. Det har jeg såklart ikke, men har funnet kilder til informasjon på nett, f. eks. en dame på Instagram som er veldig åpen om ME som har lært meg mange ting som er nyttige siden en nær person har det og ikke deler mye selv. Såklart er denne Instagram-personen og min venn i rullestol bare enkeltmennesker og ikke representanter for alle med samme lidelse, men likevel veldig nyttige for meg når jeg møter andre mennesker. Det har aldri vært jeg som må trå feil eller «spørre og grave». Skjønner godt at ikke alle ønsker å være som disse to, men stor takk til dem som deler.