Enig med han her?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Vel, er man aleneforelder og får OS, så kan man i realiteten være hjemme i 3 år. Hvor rettferdig er det, liksom.

Vel, kan man klare seg med en "lønn" på 11000 i måneden, så kan man vel være hjemme hvis man har en ektefelle med jobb også.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Vel, kan man klare seg med en "lønn" på 11000 i måneden, så kan man vel være hjemme hvis man har en ektefelle med jobb også.

11 k + barnetrygd + bidrag + KS + bostøtte = en smule mer.

Jeg skulle veldig gjerne vært hjemme mye lenger med begge mine da de var små. Men det var det kort og godt ikke mulighet til. De begynte i barnehage da de var halvannet år.

Om det med at noen barnehager tar inn barn som er tre måneder så tror jeg det er en fin ordning som gjør det mulig å ta i bruk tidskontoordningen?

Har man en baby som sover fire timer per dag så kan man kanskje heller jobbe litt da og heller få en lenger permisjon ut av det?

Hvor kommer 11k fra? Er jeg helt forvirret her nå?

Og hvor mye kan forresten en aleneforelder få hvis man får alt man kan av ordninger?

[Sitron]

11 er overgangsstønad, noe en aleneforelder kan få om denne ikke har vært i jobb og har krav på permisjonspenger. Pluss på dobbel barnetrygd (nesten 2 k), bidrag (ofte minst 1 k), kontantstøtte (3500), utvidet småbarnstillegg (650) og bostøtte (eksempelvis 2500). Så i realiteten har ofte personer med OS rundt 20 K når barnet er fra 1-3 år. Dette er avhengig av at barnet ikke er i barnehage. Da byttes kontantstøtten og småbarnstillegget ut med et stønad til barnetilsyn i OS, som er mindre enn kontantstøtten.

Det var faktisk ikke så aller verst. Men det faller jo ganske mye når barnet passerer tre år ser jeg.

Jeg er uansett glad jeg har muligheten til å jobbe nå når de er store og ikke trenger hu gamle mor hele tiden mer.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Mor til 4, her.

men å si at barnet har behov for barnehageplass ved 1 års alder synes jeg høres litt rart ut.

Dette varierer fra barn til barn. Jeg har altså hatt et barn som trengte barnehagenplass da hun var 1 år. Jeg kunne selvfølgelig vært hjemme og gått med henne i åpen barnehage hver eneste dag, men da synes jeg at de faste rammene ved en fast barnehage med kjente barn var bedre.

Hvis jeg bare hadde opplevd knerten, så hadde jeg også stusset på mitt utsagn over, men noen barn trenger virkelig barnehage selv om de er helt små.

[Lykken]

De regnestykkene over gjelder da bare enslige foreldre, ingen relevans for de med partnere, og som har hatt jobb.
Jeg kan til dels være enig med psykologen i artikkelen, men jeg reagerer veldig på at han skriver kun mor (eller annen hovedtilknytningsperson), hvorfor skriver han ikke mor eller far som helt likestilte?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

De regnestykkene over gjelder da bare enslige foreldre, ingen relevans for de med partnere, og som har hatt jobb.

Nei, men de med partnere har minst like mye i familieinntekt.

Det er ikke urettferdig at barn av aleneforeldre får denne muligheten, tvert imot, det gir dem den samme muligheten som barn av foreldre som bor sammen, til å være hjemme de første tre årene. Hvis foreldrene velger å prioritere det.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nei, men de med partnere har minst like mye i familieinntekt.

Det er ikke urettferdig at barn av aleneforeldre får denne muligheten, tvert imot, det gir dem den samme muligheten som barn av foreldre som bor sammen, til å være hjemme de første tre årene. Hvis foreldrene velger å prioritere det.

Jeg tenkte på dette:
11 er overgangsstønad, noe en aleneforelder kan få om denne ikke har vært i jobb og har krav på permisjonspenger. Pluss på dobbel barnetrygd (nesten 2 k), bidrag (ofte minst 1 k), kontantstøtte (3500), utvidet småbarnstillegg (650) og bostøtte (eksempelvis 2500). Så i realiteten har ofte personer med OS rundt 20 K når barnet er fra 1-3 år.

Gifte/samboende vil ikke få OS, dobbelt barnetrygd eller bidrag, sjelden bostøtte også (det skal vel en del til). Og jeg kjenner svært få som kan kun leve på partnerns inntekt og kun kontantstøtte og barnetrygd.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg skjønte at det var den du tenkte på.

Det jeg mente, er at hvis man har en normal lønnsinntekt pluss barnetrygd og kontantstøtte, så vil det bli mer enn dette, og dermed gi samme mulighet for at en av foreldrene kan være hjemme.

Ok, takker, jeg er litt treg idag.
Dette med å beregne og fortelle andre hva man kan klare seg på, er litt fjernt for min del, det er mange faktorer som avgjør om man kan klare seg på en inntekt pluss litt til, i teorien går det, men i praksis har de fleste tatt opp lån etc på basis av to inntekter. Og det er ikke så lettvint å si at, ja, da kan man selge eneboligen og kjøpe seg en toroms, gjerne langt unna der det er billigere, for vil man, så kan man lizzom.

[Sitron]

Jeg vil påstå, som Lykken skriver, at det kan være enklere for en eneforelder som ikke er etablert med egen bolig, å være hjemme på det pengegrunnlaget som beskrevet enn to som er etablert med egen bolig.

[allium]

Men da trekker dere inn andre faktorer også. Det finnes aleneforeldre som er etablert med egen bolig, det finnes par som ikke er det.

Poenget er at det aleneforeldre har å klare seg på hvis de velger å være hjemme, er mindre enn det de aller fleste par har i samme situasjon. Dermed kan man ikke si at aleneforeldre får en mulighet par ikke har.

[kiki]

Jeg er enig med ham, og har alltid ment at barn har det best hjemme til de er 2-3 år. Derfor begynte Mathias i b.hage i nov, når han var rett over to år.

Jeg ser jo selvsagt at barn er forskjellige, og jeg ser og at ikke alle har et valg. Med min sosionom-lønn kom jeg likt ut når jeg jobbet 50% turnus og mottok kontantstøttte som dersom jeg hadde jobbet fullt og skulle betalt b.hage. Så da var valget lett.

De to jeg har i magen må nok i b.hage når de runder året, for da må jeg nok jobbe fullt. Jeg liker det ikke. (Dersom kontantstøtten fortsetter kan jeg nok fortsette å jobbe deltid, kontantstøtten blir jo 7000,-/mnd for tvillinger)

[Tallulah]

Jeg skjønner ikke at man kan uttale seg absolutt om alle barn, enten den ene eller andre veien. Noen barn har det strålende i barnehage fra tidlig alder, andre trenger mer tid i trygge hjemlige omgivelser. Ettåringer er jo like ulike som andre. Det gjelder adoptivbarn også, hvor fort de føler seg trygge vi jo henge sammen med tidligere opplevelser, personlighet og alder.

[Kråka]

::::::::::::::::

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

I alle disse debattene er det en ting som jeg føler blir forbigått i stillhet:
Hva gjøres for dem som faktisk ønsker å være hjemme lenger med barna?
Kontantstøtten er pr i dag en vits, det er ikke noe reelt alternativ til en jobb med fast inntekt.
Hvem i alle dager kan leve på 3500 i måneden?
Ikke alle har en partner som tjener nok til at det er økonomisk forsvarlig at den andre er hjemme ett år eller to ekstra.
Jeg ønsket så inderlig å være hjemme ett år til da permisjonen gikk ut, men jeg kunne rett og slett ikke.
Siden jobben jeg hadde hatt frem til fødsel var et vikariat var jeg uten jobb, og NAV pustet meg i nakken og truet med å ta fra meg dagpengene om jeg ikke søkte på en heltidsstiling fremfor den deltidsstillingen jeg etterhvert fikk meg.
Det var ikke snakk om å høre på at denne stilingen fort kunne bli heltid fordi den aktuelle bedriften var underbemannet.
I tillegg presterte kvinnemennesket som var min saksbehandler å fortelle meg at "jeg ble jo tussete av å bare surre hjemme med den ungen hele dagen!"

Jeg tror at for mange er det ikke et valg man tar for å "sosialisere barnet" eller fordi man setter karrieren først - men rett og slett fordi det er den eneste muligheten til å holde økonomien på rett kjøl.

Vi klarer det ved at jeg har en halvstilling ved siden av. Vi hadde nok klart oss uten den også, men jeg synes det er greit å ha en fot innafor yrket mitt også.

Argumentet til de som er imot KS er jo at kvinner og menn ikke skal finansieres av staten for å ikke jobbe, svært få FP-ere ser samfunnsnytten og verdien i det en hjemmeværende gjør. Dessverre.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg er veldig glad for at vi hadde kontantstøtten da jeg var hjemme et år ekstra i ulønnet permisjon. Året var godt planlagt, og det gikk greit økonomisk selv om mannen min ikke har noen kjempeinntekt.
Men hvis ikke, er det statens sitt ansvar å sørge for at man har råd til å være hjemme? Er det staten sitt ansvar å yte en støtte som er et reelt inntektsalternativ? Det er jeg vel litt i tvil om, selv om jeg muligens skulle ønske det gikk an.

Nei da.
Men jeg savner denne vinklingen i debattene, det var mitt poeng.
Mange av disse barnepsykologene raser over foreldre som "får barn for å hive dem i barnehage så fort som råd", uten at det sr ut for at de har tenkt over at mange ikke har noe valg.
Om de mener at barna burde være hjemme lenger med foreldrene, hadde det vært moro om de hadde presentert praktiske løsninger også, ikke bare fordømmelse.

[Lykken]

Kråka, det er ganske relevant, hvis man skal bruke seg selv som et eksempel på hvor strålende det går an, å oppgi hvor dyrt huset deres var og hvor mye mannen din tjener. Det er selvfølgelig mange som kan gå hjemme, på dagpenger, på ingenting, på KS og andre støtter, men noen bor sentralt, noen har allerede tatt opp mye lån for hus som ikke er i gokk, noen planla ikke alt i minste detalj før et barn var på vei, noen har faktisk ikke valget etterpå, selv om de gjerne skulle gått hjemme eller jobbet deltid. Noen yrker har man ikke deltidsstillinger, og noen steder klamrer man seg til de jobbene som er.

[Kråka]

Jeg har da aldri nevnt hvor mye vi tjener, eller hva huset koster. Det interesserer vel ingen. Hadde jeg jobbet så ville vi jo helt klart hatt råd til enda mer.

Enig med Enhjøring, hvis ingen 1 åringer skal i barnehage må permisjonene utvides, KS økes og sett opp barnetrygden også. Uansett er det mange flere som har et valg, etablert eller ikke etablert. Jeg ser ofte at penger er viktigst og da må poden tidlig i barnehage. Mens andre velger annerledes.