Er det "verre" å dø for en ateist?

[Pebbles]

Fant dette i en artikkel i Dag og Tid:

Det både finst og har funnest ateistiske religionar;det vil seia religionar som ikkje har ein gudsfigur, men som harein heilag dimensjon. Det mest typiske dømet på deter jainismen i India, som var ein viktig religion fram til år1000, men som no er liten med fire-fem millionar tilhengarar.Det er ein erklært ateistisk religion som byggjer påsjelevandring og frelse utan Gud. Det same gjeld ein stor delav buddhismen og ein viss del av hinduismen. Det er ei typiskvestleg oppfatning at religion og gudsdyrking er det same, menden viktigaste definisjonen på ein religion er at livssynethar ein heilag dimensjon som gjev meining i tilværet. Detsom skil religionen og ikkje-religionen er ikkje trua påGud, men trua på det heilage.

[Esme]

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd, og jeg har også diskutert dette en gang med en kreftlege så er erfaringen den at det til dels kommer an på personlighet, men mest om man har et avklart syn på hva som skjer når man dør. De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Og ja, at nyreligiøsitet som at man tror på ånder og slikt, det er en religion. Det er absolutt ikke bare FP-damer som sier det, men religionshistorikere også. Det er sånn sett spennende tider fordi vi ser en ny religion bre seg, og det er jo lenge siden sist.

Jeg mener jeg er ateist. For meg betyr det at jeg ikke tror det finnes noen stor, god bestefar noe sted som tar vare på noen verdens ting. Jeg tror at skal vi ha noe gjort så får vi ordne det selv, for det er ikke stort mer her enn det vi ser.

Og skulle det mot formodning finnes noen Gud så anser jeg denne for å være en såpass lite god kraft at det ikke kunne falle meg inn i halvsøvne å rette en eneste millimeter av beundring i den retningen. Jeg mener - en som kan stoppe overgrep mot barn som velger å la være? Sorry, mac - ikke noe emne for beundring herfra uansett hva som skulle være grunnen. Der er det resultatene som teller.

Men det betyr ikke at jeg mener at alt trenger å gå i svart når man dør. Jeg synes det blir helt feil å si at jeg ikke er ateist hvis jeg sier at jeg ikke vet hva som skjer når vi dør rett og slett?

Zoë - den synes jeg var veldig fin!
Sånn føler jeg det! Det er nok mye der ute som vi enda ikke vet noe om, og det kan hende det skjer noe mer når vi dør for alt jeg vet, men noen Gud tror jeg ikke på.

(Så får det heller gå at jeg da skal si at jeg bekjenner meg til en tro som er på vei ut etter å ha vært stor i gamle India. )

Eller - jeg tror ikke på noen frelse da. Jeg er mer der at jeg er åpen for at vi rett og slett ikke vet hva som skjer.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er mer der at jeg er åpen for at vi rett og slett ikke vet hva som skjer.

Og det vet vi jo faktisk ikke, enten vi kalles oss ateister eller religiøse.

[Dixie Diner]

Så ordet religiøs er et så svevende begrep at jeg kan vel egentlig kalle meg "religiøs uten en fast religion"?

[Nessie]

Jeg er ikke redd for å dø. Ikke akkurat det å dø, men som Teofelia sier så er jeg også redd for å da fra de jeg er glad i. Jeg tror i grunn jeg dør, og that`s it.

Jeg er nok en tviler. Jeg vingler litt. Noen ganger ønsker jeg å tro, og synes det høres fint ut. Men samtidig klarer jeg det ikke helt. Jeg er døpt, jeg har giftet meg i kirka og jeg har døpt mine barn der. Det føltes på en måte riktig, men samtidig kunne jeg like gjerne gjort alt "borgelig". Så på en måte burde jeg nok latt være.

[Tallulah]

Jeg er på linje med Esme og Teofelia. Jeg kan ikke forestille meg at det er "bedre" for f.eks. en kristen å dø fra familien sin, enn en ateist. Selve døden tror jeg kan være skremmende for hvem som helst, uansett om man tror noe venter en på den andre siden eller ikke.

For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.

Sant nok. Men om man feks. har mistet et barn og tror at barnet er på "den andre siden" og venter, så kan man nok se frem til å dø, på en måte.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?

Da er man først og fremst overtroisk.

[Dixie Diner]

Hehe ja, det er jeg nok.

[Sitron]

Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.

Men sånn er det jo bare. Jeg kan jo ikke si at jeg er redd for å dø nå, fordi det er ikke noe jeg tenker på. Men om jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde en sykdom som gjorde at døden plutselig kom noen hakk nærmere, så kan det godt hende jeg ble redd. Men det kan jeg ikke bekymre meg for nå på en måte.

[Alfa]

På mange måtar trur eg at religiøsitet kan føre til langt større dødsangst enn ateisme, nettopp fordi tanken om ein himmel også opnar for tanken om eit helvete.

Om min egen død tenker jeg at den kommer når den kommer. Og at det da er viktig å ta vare på livet mitt på en god måte mens jeg har det fordi det ikke gis noen garantier. Jeg har levd en stund med en stor frykt for å dø brått og følte at jeg ble fri fra redselen da jeg innså at jeg ikke kan styre tidspunktet for min død i særlig grad, men jeg har stor påvirkning på tiden min inntil da. Dermed har det blitt viktig for meg å ta inn og kjenne på det som er å glede seg over i livet. Hver eneste dag skal ha inneholdt noe godt, noe som gir den dagen en mening. Så kan jeg vite med meg selv at jeg har gjort og fokusert på noe positivt i den tiden jeg har hatt, så får det bli som det blir med hvor lang den tiden blir.

[Jessica]

I faglitteraturen om Barn i sorg og krise står det at barn med foreldre som har tro på noe etter døden kommer lettere gjennom sorg enn de som tror at døden er endelig.

Jeg tenker at det trenger ikke å ha noe med å tro på en religion, men at det som kalles det alternative også kan være like godt. Barn er konkrete og det hjelper dem å tenke at det finns et sted etter døden.

Agnostikere vil også ha det lettere om de tror på noe etter døden.

Det er forskning rundt dette.

[Maverick]

Jeg har tydeligvis mistet grepet på diskusjoner om religion, og hang meg mest opp i at Zoë skriver FP-damene.

Hvordan det føles i dødsskyggens dal, som Scarlett skrev, er vanskelig å uttale seg om uten å ha vært der. Dog er jeg klar over at det i mer... alternative religioner, knyttes mye håp og trøst til hva som skjer etter døden. Jeg er nok litt mer "so be it!", tror jeg.

[Pappalille]

Jeg har selv vært der at det jeg ønsket meg mest var å få dø. Jeg gjorde meg mye tanker rundt livet og døden i den perioden, og jeg konkluderte med at etter dette livet er det ikke noe mer, da er det fred å få. Nå er det klart at de refleksjonene var svært farget av det at jeg ikke ønsket å leve mer, og da ville det jo virkelig være mot sin hensikt å tro eller håpe på mer liv etter døden. Jeg sitter alikevel igjen med den ideén fra den perioden. Jeg vil alikevel kalle meg religiøs, om enn ikke en svoren tilhenger av en bestemt religion. Og døden skremmer meg ikke, mangelen på liv derimot kan gi meg litt fnatt.

[Jessica]

Hattifnatten: Godt sagt! Vi har mange forskjelllige ståsteder og utgangspunkt for tro og ikke-tro.

Da jeg lå med dødsangst var det ikke døden jeg var mest redd, men tankene rundt barna mine var det verste. Hva de skulle sitte igjen med etter meg, og hva det ville gjøre med dem. Heldigvis slapp jeg å forlate denne jord da. Får håpe det er lenge til....