Dere som tror på Gud

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

At man velger om man vil tro eller ikke er greit. Men hvorfor man velger å tro at det finnes en kraft som ser oss alle sammen og er glade i alle og tar vare på oss - også er han såpass lite virksom i tillitsvervet sitt som jeg synes det ser ut til at han er - det er rart for meg. Han var jo veldig aktiv i tidene som er beskrevet i testamentene. Hvorfor ikke nå lenger?

Og er egentlig alle mennesker like for Gud og like høyt elsket uansett hvordan de har syndet og holdt på?

Men hvis man tenker at Gud er god og at han har en motstander i verden (det onde, satan eller hva man nå kaller han), hvor kommer da det gode som skjer fra? KAn det ha sammenheng med at mange ber om at Guds vilje og det gode må skje? At mange (de fleste mennesker) er preget av, og bærer bildet av en god Gud med seg? Tenker man at det onde er styrt av en Ond makt så bør man vel tenke at det gode er styrt av en god makt?


Ja, alle er like for Gud. Det har vel med det at man er skapt i Guds bilde å gjøre. Jesus tok jo med seg røveren på korset til Prardis Måtte knegge litt fordi det høres så banalt ut...

Men om man nå mener at man vet eller velger å tro på at han finnes - hvordan kan man da overse det vonde som skjer? Eller la være å vektlegge det inn i et konsept hvor det rett og slett ikke henger på greip at sånt kan skje?

[Mauser]

Dersom det finnes en eller annen form for gud som er noenlunde i tråd med de store religionene får jeg nok en kjip overraskelse når jeg dør.

Men skitt heller, jeg tar sjansen. :klin gærn:

[Hondacrv]

, Mauser.

Jeg ser jo at Gud har et opplegg for de som synder. At han gir liv er jeg også med på. Frelsen er jo der for mange.

Men det med at alle mennesker har syndet - det sliter jeg med. Små barn har enkelt og greit aldri syndet. Også er det dette med at man kan vende seg til Gud og få hjelp. Man kan jo ikke det - han vil neppe stille opp for noen når han ikke stiller opp for de aller mest svake og stakkarslige.

At det finnes en ond kraft kan jeg også forstå. Men jeg kan bare ikke forstå at denne er sterkere enn Gud hvis Gud er allmektig. Da er han jo ikke allmektig?

[Divine]

Jeg tror. Men det er ikke et aktivt valg jeg har tatt. Hvordan kan det å tro være et aktivt valg? Man tar et aktivt valg når man velger å følge en religion eller en lære, men selve troen har ingen ting med aktive valg å gjøre.

[Høyt&Lavt]

Jeg skjønner godt ønsket noen har om at Gud skal komme og fikse opp i dritten her på jorda, eller iallfall skåne de mest uskyldige fra råskapen som gjøres her og der.
Jeg har et todelt forhold til at "dine dager er talte" og at alt som skjer har en dypere mening... Ikke bare todelt forresten, men mangedelt. for jeg tror dessverre at noe er forutbestemt: jeg liker det ikke, og vil ikke tro det, men det er for meg tydelig at det er ikke alltid logikk i når noen dør. At ukrutt ikke forgår så lett er litt innenfor det samme, tenker jeg. For det er da pussig hvordan noen overlever både det ene og det andre, mens andre igjen bare *poff* og dett var dett...

Som ungdom opplevde jeg å få et "forvarsel" om at noen i min nære familie skulle dø. Jeg har aldri helt klart å forsone meg med hele greia at jeg faktisk fikk dette forvarselet, for det er så mye som strider med min sunne fornuft rundt det, for ikke å snakke om ubehaget ved å måtte akseptere det sok skjedde hvis jeg sier til meg selv at jeg tror på forvarselet. Men det skumle er at når jeg nå i voksen alder har snakket med søsteren til han som døde,så forteller hun meg at hun også fikk et forvarsel kort tid før han døde, vi har altså vært flere som ubevisst "følte" at noe skulle skje. Jeg kjenner jeg får gåsehud av å tenke at det var en mening i at min lille fetter skulle dø, 6 år gammel, i en tragisk hjemmeulykke. Men jeg har aldri klart å fornekte atjeg fikk forvarsel. Og man kan mene mye om sånne forvarsel, det gjør jeg også! Men problemet er at "noe" fortalte meg noe kom til å skje. Og det skjedde. Jeg skulle definitivt ønske GudHimselfTM kom og endret utfallet, men nei. Og jeg har mange ganger fått spørsmålet fra venner om jeg ikke sluttet å tro på Gud etter at min fetter døde, men det irriterende er at jeg ble bare enda mer sikker på at det finnes "noe" eller "noen"...

Og så tenker jeg at all det onde som blir gjort ikke er Gud sine handlinger, det er ikke Gud som er poblemet- det er menneskenes handlinger...
Om det hjelper å be, be om hjelp, be om støtte, be om hva-som-helst, så finnes det vel i ingen fasitsvar. JEG har aldri opplevd at noe kommer fykende ned og redder meg unna ubehageligheter eller hva det måtte være, men jeg tror likevel det hjelper mer å be enn å ikke gjøre det: litt i tråd om at gode tanker er bedre for verden enn onde tanker (tankens kraft i inkaenes religion fascinerer meg).

Dette ble rotete, kjenner jeg. Bær over omdet for mye uforståelig svada.

[saxpia]

Veldig interessant diskusjon, som det er alt for sent på kvelden å hive seg med i. Men må følge med videre, ja

[Skremmern]

Jeg tror også.

Og jeg er slettes ikke enig i at Gud aldri griper inn. Altså, han griper ikke inn på den måten man ser i f.eks. "Life of Brian", med mørk stemme fra oven og en gigantisk pekefinger som fy-fy-er! Men i form av oss mennesker. I form av alt det gode som skjer på jorden. Redningsarbeiderne som daglig ofrer liv og helse i krigssoner, leger uten grenser som daglig tar seg av de svakeste, medmennesket som redder deg fra drukningsdøden og kompisen som snakker deg bort fra selvmordstankene.

Jeg tror ikke Gud griper inn i alle tenkelige situasjoner, jeg tror nemlig også på tilfeldigheter og uforklarlige hendelser, men at han påvirker og bruker det gode i oss og på den måten viser nærhet - det tror jeg på.

Jeg synes det er vanskelig å forklare hva jeg tror, det er derfor jeg har troen i meg og bruker den til å skape noe positivt selv. Hva kan jeg gjøre, hvem kan jeg hjelpe, hva kan jeg si for å bli hørt. Jeg lener meg på troen, men jeg gjemmer meg ikke bak den.

[Che]

Mye handler vel om at man må se de tingene som kan defineres som Guds inngripen. Noen kan definere slikt som flaks, tross alt (ikke selvmordsforsøk altså, men andre ting)

Jeg definerer meg som et særdeles heldig menneske. Har jeg hatt en sterkere Gudstro har jeg nok definiert meg som svært velsignet. Uansett er jeg takknemlig da....

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Og jeg er slettes ikke enig i at Gud aldri griper inn. Altså, han griper ikke inn på den måten man ser i f.eks. "Life of Brian", med mørk stemme fra oven og en gigantisk pekefinger som fy-fy-er! Men i form av oss mennesker. I form av alt det gode som skjer på jorden. Redningsarbeiderne som daglig ofrer liv og helse i krigssoner, leger uten grenser som daglig tar seg av de svakeste, medmennesket som redder deg fra drukningsdøden og kompisen som snakker deg bort fra selvmordstankene.

For å fortsette litt i Sitron sin vitseverden - en liten en som oppsummerer denne på en ganske fin måte.

En stor flom rammet en dag et boligområde og folk måtte redde seg unna så best de kunne. En mann fikk klatret opp på taket av huset sitt, og der satt han og ventet på redning. Han ba til Gud: "Gud, nå må du komme og redde meg."

Først kom en mann forbi med en robåt. Han ropte opp til mannen på taket: "Hei, kom deg opp i båten min!" Mannen på taket takket pent nei, han satte sin lit til at Herren skulle redde ham.

Deretter kom det et redninghelikopter flygende. Det ble senket ned en stige, og mannen fikk beskjed om å klatre opp. "Nei, jeg venter på at Gud skal redde meg," var atter en gang svaret. Helikopteret fløy så videre.

Det gikk som det måtte gå. Til slutt klarte ikke huset å holde stand mot vannet lenger. Det ble tatt av strømmen, mannen druknet og befant seg så hos St. Peter. Der ble han tatt vel i mot, og han fikk lov å møte Gud selv.

Mannen var en smule irritert over Gud, som han hadde satt slik stor lit til, og spurte sjefen rett ut: "Her ba jeg deg i min nød om å redde meg, og du kom ikke. Hvorfor unlot du å redde meg?"

Gud ser oppgitt på mannen og sier: "Altså. Først sender jeg deg en båt, og så et helikopter. Hva i all verden hadde du forventet?"



Jeg er selv vokst opp i et kristent hjem. Jeg anser meg ikke lenger som troende, av mange årsaker, men jeg kjenner ennå følelsen av trygghet jeg hadde mens jeg ennå regnet meg som kristen. Jeg møtte motgang den gang også, men jeg fikk alltid en indre ro som hjalp meg å bære det som traff meg. Jeg opplevde ofte å be, og få svar - ikke akkurat direkte som jeg ba om, men via andre veier og på andre måter enn hva jeg hadde forventet.

I dag tenker jeg at "placebo er en kjekk medisin," hva de bønnesvarene angår, men den gang oppfattet jeg det som nettopp dette - bønnesvar.

Og som svar på det ondes dilemma... Vil man leve i frihet i en uperfekt verden, frihet til å tenke og si hva man vil, på den bekostning av at enkelte mennesker gjør onde ting, eller vil man leve i et perfekt diktatur - en verden hvor alle oppfører seg pent og alle har det bra, men man aldri kan opponere eller tenke selv fordi Gud da vil gripe inn?

(Innimellom høres dog dikaturvarianten forlokkende ut. )

[Niobe]

Gud ønsker ikke lydige tjenere, men mennesker som tilber av kjærlighet. Kjærlighet forutsetter fri vilje.

Det onde kom med syndefallet. Mennesket var i utgangspunktet skapt til nær relasjon med Gud i Edens hage. Gud ga dem alt de trengte, men forbød dem å spise av kunnskapens tre. Det gjorde de jo likevel, og i samme sekund ble mennesket opptatt av seg selv og sitt. De løy og kastet skyld på hverandre, og synden var i verden.

I Edens hage stod også Livets Tre, som ga evig liv. Gud var nødt til å vise Adam og Eva ut av hagen, for ingenting ville vært verre enn en evighet av liv med synd, ondskap, lidelse og sorg.

Gjennom det gamle testamentet gjør Gud stadige forsøk på å gjennopprette relasjonen med mennesket. Uten å lykkes. Han gjorde et forsøk på utrydde synden og reddet de rettskafne menneskene han kunne finne. Det var vel ikke fler enn Noah og familien hans. Han kunne selvsagt ha fjernet fri vilje, men ville ikke det også ta vekk selve essensen i mennesket? Evnen til å elske betingelsesløst?

Gud tåler ikke ondskap, synd. Men ondskapen er menneskenes verk, ikke Guds.

[Niobe]

Og apropos underene Gud gjorde gjennom Jesus, som vann til vin, helbrede syke, osv: Da Jesus forlot vår verden ble denne oppgaven, å forvalte Guds rike på jord, overlatt til oss mennesker, ved Den Hellige Ånd. Det vil si at å gjøre under er vår oppgave nå. Hva er det som hindrer oss? Vi vil ikke alltid lykkes, men for det meste av tiden så prøver vi ikke en gang.

Niobe - takk for forklaringer. De belyser en god del.
Jeg benytter anledningen til å si tusen takk til de som svarer på dette. Det er vanskelige ting å spørre om fordi det jo er å stille kritiske spørsmål til noe som er viktig for en. Det er ikke meningen å vinne noen diskusjon heller - jeg er oppriktig interessert i å finne ut sammenhengen her.

Det med at det er opp til menneskene nå kan jeg skjønne. Det kan forklare det som skjer. Men det innebærer jo da at det ikke er noen hjelp å hente hos Gud mer? Vi må gjøre jobben selv?

Dermed lurer jeg fremdelers på hvorfor noen tror at de kan hente hjelp hos Gud når det forekommer tortur av babyer hvor han ikke griper inn?

Da vil han jo ikke gripe inn og hjelpe noen andre heller? Annet enn at de kan hjelpe seg selv ved at de får styrke fra seg selv fordi de tror da - som for meg som ikke tror blir en slags meditasjonsteknikk hvor man ikke henter noe utenfra?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dermed lurer jeg fremdelers på hvorfor noen tror at de kan hente hjelp hos Gud når det forekommer tortur av babyer hvor han ikke griper inn?

For å summere det opp med en vits;

En blondine trengte penger og ba til gud om å vinne i lotto.

Så var det mye frem og tilbake (for jeg husker ikke hele vitsen) og da blondinen for tredje gang gråtkvalt henvendte seg til gud om å vinne i lotto, for nå var hun på livets rand, så tordnet det fra oven; Du må da pokker meg ta å levere inn en kupong først!

Ja, en vits, men jeg tror det er dette som er poenget. Styrken kan vi få fra gud (eller de som tror iallfall), men handlingen må vi foreta selv. Dermed kan gud ikke hjelpe til med annet enn å være "tilstede" for moren til det drepte barnet, når noen tidligere har valgt å ikke følge den rette veien ved å ikke drepe barnet i utgangspunktet. Men da må moren være villig til å ta imot denne støtten og da må hun jo tro og dermed sette sin lit til at gud kan bidra til å gjøre sorgen hennes lettere. Sånn jeg har forstått det.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Styrken kan vi få fra gud (eller de som tror iallfall), men handlingen må vi foreta selv. Dermed kan gud ikke hjelpe til med annet enn å være "tilstede" for moren til det drepte barnet, når noen tidligere har valgt å ikke følge den rette veien ved å ikke drepe barnet i utgangspunktet. Men da må moren være villig til å ta imot denne støtten og da må hun jo tro og dermed sette sin lit til at gud kan bidra til å gjøre sorgen hennes lettere. Sånn jeg har forstått det.

Ja, det er slik jeg også tenker.

Jeg har ikke lest alle lenkene dere har lagt ut enda, men jeg kommer til å lese dem. Tusen takk.

[Niobe]

Det er definitivt hjelp å hente hos Gud. Den Hellige Ånd er gitt av Gud, og en forutsetning for å utføre undrene. Og jeg ser folk hente håp, tro og styrke hos Gud; hvor mye kan man egentlig utrette uten?

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er definitivt hjelp å hente hos Gud. Den Hellige Ånd er gitt av Gud, og en forutsetning for å utføre undrene. Og jeg ser folk hente håp, tro og styrke hos Gud; hvor mye kan man egentlig utrette uten?

Jeg utretter jo mitt jeg, og jeg henter ikke noe fra Gud. Men jeg ser hva du mener også.

[Niobe]

Poenget er vel at for de som tror på Gud, så er det definitivt hjelp å hente.