Er du i stand til å se en sak fra flere sider?

Det lurer jeg på i dag.

Det har vært en del diskusjoner i det siste som gjør at jeg lurer. For eksempel synes jeg ikke det er noen motsetning mellom at en sak kan være å betrakte som ren egoisme til tross for at den som står i det kan føle sterkt at det vedkommende gjør er ren omsorg for andre. Da tenker jeg på eksempelet med selvmord. Jeg kan fint ha stor medfølelse og sympati med et menneske som er så nede psykisk at vedkommende tror av hele sitt hjerte at verden er bedre tjent uten at han eller hun lever mer. Samtidig som jeg kan mene av full kraft at det å gjennomføre et selvmord like fullt er egoistisk. Ihvertfall om man har barn. Dealen er at man er pliktig å vite bedre og å gi ting tid og å prøve alt først.

På samme vis mener jeg at man fint kan si at utroskap har to sider. Det er ikke sikkert det kun er den som faktisk kryper til køys med noen som er alene om å fortjene sort stempel i boka si.

Jeg har heller ingen problemer med å forstå at en pedofil faktisk kan føle sterkt i dypet av sin sjel at det er et kjærlighetsforhold mellom ham og barnet hvor han kanskje sågar kan føle seg som den underdanige i forholdet. Og at dette føles så til de grader sterkt og riktig at det er meget vanskelig å ta inn at følelsen ikke stemmer med virkeligheten fra et mer objektivt perspektiv.

Men jeg mener at til tross for at man kan føle noe så sterkt at man nesten er villig til å gi sin høyre arm for å forsvare dette synet, så er man pliktig å innrette seg noen regler i samfunnet vi bor i. Man må. Det er ikke diskuterbart.

Man kan ikke innlede kjæresteforhold til barn. Uansett. Man kan ikke ta livet av seg. Man kan ikke slå andre. Man kan ikke være sadistisk mot dyr. En del av de valgene man tar i livet forplikter en i senere valg og gjelder som trumf. Det å få barn er det største trumfkortet som finnes. Man sier fra seg valgfrihet i en mengde saker når man har barn.

Men man bør prøve å se at det er flere sider. Man kan ikke klare å forklare en som virkelig tror på noe av hele sitt hjerte at det vedkommende tror på er helt på bærtur om man ikke tar på alvor at dette er dette menneskets dype overbevisning.

Selv har jeg en tendens til å se for mange sider og forsøke å forstå for mye - dette hemmer meg i forhold til grensesetting. Men jeg føler iblant at mange ikke ser mer enn én side. Stemmer det?