Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg tror fullt og fast på at det å ha en slik sykelønnsordning som vi har i dag er en god ting. Det er ikke mange som klarer å reise seg igjen dersom man mister huset sitt og havner på sosialtrygd og får regninger som hauger seg opp fordi man ble syk, knakk foten og ikke kunne jobbe osv.

Det er snyltere av et slikt system, men den prisen vil jeg heller betale, fremfor alternativet. Jeg synes det vil være mye mer konstruktivt å diskutere hvem er snylterne og hvordan kan vi straffe dem/belønne dem som angir osv. Istedet for å kalle syke folk late.

Veldig enig! Kie sier også mye bra! Jeg skjelver bare av tanken på alternativet.

[Nessie]

bina: jeg tror vi må kjempe for å holde folk i arbeid. Og jeg tror det er der det svikter litt enkelte steder. For mange ledere/bedrifter ER det enklere om personen blir fullt sykmeldt/ufør/forsvinner, enn at de må tilrettelegge. Det er virkelig ikke gøy å være med på såkalte IA-møter, der leder viser null interesse for å faktisk gjøre noe for at du skal komme tilbake i arbeid, men sier at "man må jo fylle ut disse skjemaene". Jeg tror veldig mange kunne tenke seg å jobbe det de klarer, men når man da har klart mer, så har folk rundt deg, både leder og kollegaer, forventninger som er vanskelige å forholde seg til.

Dessuten har jo samfunnet vårt endret seg ganske drastisk også, i motsetning til "før". Spesielt når det gjelder tilgjengelighet. I en del yrker må man jo være tilgjengelig hele tiden helst, om man skal ha noen "fremtid" i firmaet. Det blir lagt merke til hvem som svare på mail i 22 tiden på en torsdag kveld, og hvem som ikke. Det er jo også sånn at det nå er flere kvinner i jobb enn det var for ganske mange år siden, og da vil jeg tro at det påvirker eventuelt statestikk.

Jeg har selv jobbet som leder i mange år nå, i barnehage. Der er det jo overvekt av kvinner, og jeg må si at jeg stort sett opplever at de aller fleste tøyer strikken for langt, istedet for å sutre seg til en sykmelding for "ingenting". Mange vil så veldig veldig gjerne jobbe, og de legger seg ikke ned før de må. Og ofte har det da gått så langt at det tar tid å komme seg opp igjen. Jeg kjenner heller ikke mange som "tar en tredagers" som Siv Jensen så fint sa det.

[Mjau]

Finnes det en grense for hvor langt man skal kreve av en arbeidsgiver å strekke seg for å tilrettelegge da? Jeg mener at det finnes mange jobber der tilrettelegging for en arbeidstaker vil gå direkte utover resten av arbeidsstokken.
Feks i barnehage. Om en på avdelingen får tilrettelagt og ikke skal løfte feks. Da må de andre på jobb kompansere for dette. Der har jeg vært selv, at jeg ikke kunne løfte altså. Og det var IKKE godt å vite at jeg ga ekstra belastning til allerede belastede rygger.
Det finnes nok mange slike arbeidsplasser der man føler det direkte på kroppen, eller psyken for den del, at folk er mye borte fra jobben. Det gir en ustabil og vanskeligere hverdag for alle. Ikke bare den som er syk og ikke i stand til å yte 100%.
Så i noen tilfeller så mener jeg også at man selv må gå i seg selv og kanskje bytte til et annet yrke. Det er ikke alltid tilrettelegging er det rette. Det er vel det som er poenget mitt kanskje.

Syns dette er et forferdelig vanskelig tema å diskutere, fordi det er så sårt for mange. Særlig for dem som ikke er synlig syke på noen måte. Skjønner godt at man føler seg uglesett, og der har jeg vært selv også. Satt spørsmålstegn til min egen sykemelding. Men det er jo samtidig en viktig diskusjon, fordi det er en så stor del av hvordan samfunnet vårt fungerer. Tenk bare, en tredjedel av statsbudsjettet vårt kanaliseres gjennom NAV. Det er utrolig mye!
Det er fantastisk at vi har et slikt system, og det skal vi være uendelig takknemlig for. Det er i alle fall jeg. Men samtidig er det antakelig ting vi kan forandre på i systemet for å gjøre det enda bedre? Feks for å unngå unødvendige sykemeldinger.

Det med folk som står på ventelister og folk som må være sykemeldt for i det hele tatt bli vurdert for uføretrygd er jo gode eksempler på tilfeller som er med på å dra opp statistikkene, og som er ting det burde gå an å gjøre noe med.

[era]

Jeg synes det er greit med debatt, jeg synes begge sider kan være provoserende til tider.
Hver sak er unik det finnes ekstremer og idioter alle veier, om det er ekstremene som får lov å dominere debatten kunne man like gjerne latt være.

[Hyacinth]

Bina: Du mener at folk som er for sjuke til å jobbe skal motta sosialtrygd?

Hva tjener du, eller har du en mann som forsørger deg?

[Jessica]

............

[Maz]

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Jeg lurer veldi på hvordan avvntend sykmeldig virk i paksis.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Godt beskrevet, Maz.

Som sykepleier har jeg møtt på en del kollegaer som "sykemeldte seg" støtt og stadig fordi "yrket var så tungt". Flere har også fått ny utdanning betalt av det offentlige, fordi "de ble utslitt av å jobbe". Jeg blir litt av sånne holdninger.

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Jeg lurer veldi på hvordan avvntend sykmeldig virk i paksis.

Enig med deg! Og min oppfatning er at det store flertallet er i kategorien går til legen med et helseproblem og blir sykemeldt av legen.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Jeg er til dels enig i og skjønner poenget ditt. Samtidig tror jeg nok det er forskjell på leger og deres vurdering også, i tillegg til at de må trå varsomt og høre på pasienten. Det har vært kun én gang i mitt yrkesliv der jeg har hatt et akutt og reelt behov for sykemelding i et par uker, og da måtte jeg si det høyt selv. En vikarlege, derimot, ga meg nokså overraskende en ukes sykemelding pga en luftveisinfeksjon året etter. Derfor ser jeg legens behov for å vurdere hva pasienten faktisk sier. (I siste tilfellet burde jeg kanskje ha takket nei? ) Sånn sett var mitt behov i disse to tilfellene motsatt av hva du sier, jeg opplevde uten tvil at den gangen jeg hadde størst behov var da jeg måtte be om det, mens da legen foreslo det kunne jeg gjerne ha takket nei.

Jeg tror majoriteten av de som er sykemeldte har behov for det, men jeg er ikke naiv nok til å tro at ikke det finnes mange som utnytter det. Selvsagt er det det. Noen snyltere er prisen man betaler for et veldig godt velferdssamfunn.

(Det som jeg derimot synes er en interessant vinkling, som jeg gjerne skulle ha lest mer om, er sykemeldingsprosenten sett opp mot den faktiske deltakelsen i yrkeslivet, som i Norge er nokså høy. )

[Imma]

Obs: Digresjon
Opplevde noe snålt idag som fikk meg til å tenke på denne tråden.
Guttungen hadde skadet beinet sitt og var hos legen for å få det sjekket. Det var ikke brudd men han fikk beskjed om å avlaste beinet, ikke trene og han skulle ikke ha gym. "Også kan jeg være hjemme fra skolen i morgen?" sier guttongen og ser håpefullt opp på legen. "Ja, har du lyst til det, så kan du være hjemme i morgen" svarer legen.
Jeg ble litt .
Han kan da fint å på skolen, selv om han skal avlaste beinet. Men hvis det er dette inntrykket man har lyst å gi den oppvoksende generasjon, at man kan være hjemme hvis man har lyst, så er jo dette en grei måte å gjøre det på.
Nå har det seg slik at jeg jobber turnus og har A-vakt i morgen og mannen kunne komme hjem litt tidligere, så han får være hjemme i morgen. Men det er jo ikke alltid like lett å bare være hjemme fordi legen skal være grei. Eller kanskje tenkte hun at han var stor nok til å være hjemme alene(han blir snart ni) . Uansett syntes jeg dette var rett å slett merkelig.

[Billa]

Fryktelig vanskelig å diskutere dette med tunga rett i munnen. Særlig fordi det i diskusjonen (naturlig nok) tas frem egenopplevde opplevelser på sykdom som har gjort at man (selvsagt) ikke kan delta i arbeidslivet. Selv har jeg vært hjemme i seks uker på grunn av en kneoperasjon. Det tok meg kortkort tid å la det å vært hjemme bli en vane. Det underlige var at jeg faktisk opplevde en form for depresjon ved å bare gå hjemme. Jeg hadde jo ikke noe valg eller sånn, og følte jeg ble satt på siden av alt som skjedde "der ute"...

Jeg synes diskusjonen er viktig, og jeg synes at ALLE aspekter ved vårt sykmeldingssystem bør kunne diskuteres. Så må vi heller tørre å ta opp de vanskelige spørsmålene uten å legge lokk på det som kan være vanskelig og sårt. Hvis det virkelig er slik overskriften antyder, burde det jo ikke være noe problem for offentlige utvalg og kommisjoner å utrede dette? De vil jo uansett finne ut at det ikke er slik, ikke sant? Vi må tørre å tenke andre årsaker enn bare det enkleste og mest PK, som jo er å peke på dårlige sjefer og grådige eiere.

Jeg mener at en sykmelding bør innebære KRAV OM AKTIVITET. Det være seg trening, terapi, skrive ned egne tanker rundt situasjonen, whatever! Bare NOE som gjør at man har en link til lege/arbeidsgiver/NAV underveis, og ikke kan risikere å glemmes i månedsvis. Det sier seg selv at det å komme tilbake i jobb er tøft når man har innarbeidet helt andre daglige rutiner gjennom en lang sykmeldingsperiode.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

[oslo78]

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars...

Dette er jeg også enig i. Men det skal jo være litt vanskelig å få en varig stønad fra staten. Man må bevise at man har nedsatt arbeidskapasitet varig for å få det. Da må man gjennom mange slike runder. Jeg ser at det er belastning for arbeidslivet, men jeg ser egentlig ingen god løsning på dette. Så lenge vi har et velferdssystem som sier at man har rett på økonomisk kompensasjon om man ikke er i stand til å arbeide og sørge for eget livsopphold, så synes jeg det er litt snodig å forvente at folk ikke skal benytte seg av det. Det er mange som ikke benytter seg av rettighetene sine, og underforbruk var for noen år siden et større problem enn utnyttelse av systemet, så jeg går ut i fra at det går opp i opp kostnadsmessig. Og jeg vil ikke kalle det utnyttelse av systemet at man benytter seg av de rettighetene man har.

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Dette er jeg også enig i. Men det er vel ikke så sikkert at det er gitt at det du klarer, det klarer også en annen. Vi forstår ofte andres liv ut i fra oss selv, og det noen fint klarer, klarer kanskje ikke noen andre, og dersom noen forklarer hvordan de har det (du snakker med vennene dine om hvordan du har det), så tolker de det du sier ut i fra hvordan de selv har det. Om du skjønner hva jeg forsøker å si her. Det er ikke sikkert holdningene til sykemelding er så lettvinte, men at forslagene er gitt ut av omsorg for deg, og en tolkning av hvordan de tror det er å være deg (og den tolkningen sier at for dem høres det umenneskelig ut når de tenker over hvordan de lå langflate med hyperemesis og hadde kvalmebølger i hele seg bare de leet på en pekefinger).

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Det kommer litt an på HVA man blir syk av da? Hva som gjør utslaget liksom? Om man blir syk av ting på arbeidsplassen, og ikke klarer jobbe fullt av den grunn, så synes jeg da ikke man bør gå ned i stilling av den grunn. Min mor er sånn, og hun mister ganske mange rettigheter økonomisk av den grunn. Hun jobber på en arbeidsplass (og har gjort det i 30 år) som er fysisk dårlig tilrettelagt. Hun har vært en del sykmeldt i perioder pga dette, men arbeidsplassen har ikke vært særlig villig til å gjøre endringer (og da er det ikke snakk om store, men feks en heve / senke benk - hun er kokk). Deres holdning er om hun får tilpasning vil "alle" plutselig ha det. Følgene er at hun ikke klarer å jobbe så mye som hun vil, og hun har hele tiden søkt seg litt og litt ned. Og da synes jeg faktisk det blir feil. Men hun orker ikke kjempe saken mer.

[Perhonen]

At folk sykemelder seg/blir sykemeldt er en veldig sammensatt problematikk, og jeg syns det blir feil uansett hvor man er i systemet å sette seg til doms over andre. Å stille krav både den ene og den andre veien føler jeg er veldig viktig for å få folk tilbake på jobb igjen. Enkelte arbeidsgivere gir jevnt blaffen, andre forstår sine ansatte ihjel. Og for legen som skal tilrettelegge med full sykemelding, gradert sykemelding, aktiv sykemelding osv er det heller ikke enkelt. Selv har jeg vært sykemeldt i lang tid, de to siste månedene på aktiv sykemelding på grunn av en skadet ankel. Skaden er reell nok, jeg sliter med å være på jobb, smertene er tunge å håndtere, og etter en dag på jobb opplever jeg at jeg blir sittende her, foran pc'en med beinet i været, med dårlig samvittighet både for arbeidsgiver og meg selv og familien. Og for staten som betaler mine sykepenger. Hvorfor i svarte kan ikke derre foten slutte å gjøre vondt.
Rundt meg har jeg flere kollegaer i langtidssykemeldinger og permisjoner av ulike årsaker. Konflikter på arbeisplassen er en av dem, og skal man klare å rydde opp i slike ting må begge parter på banen og være villige både til å gi og ta. Tror veldig mange er sykemeldte på grunn av psykiske vansker, og det hjelper ikke å innføre karensdager for å hjelpe disse pasientene. De har det like vanskelig om man må betale for å være hjemme fra jobb en dag. Det er ikke den første dagen borte som er deres problem, det er dag nr 10 og 12, når man kjenner man ikke kommer seg tilbake til jobb igjen. Når dørstokken blir så uendelig høy.

Selvsagt fins det "hypokondere" og unnasluntrere, men hva da med alle de som aldri er borte fra jobb. Og hva med de som faktisk har jobb pga andres sykdom.
Hvordan ville tallene for arbeidsledighet sett ut om ikke sykefraværet var såpass stort som det er???

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det kommer litt an på HVA man blir syk av da? Hva som gjør utslaget liksom? Om man blir syk av ting på arbeidsplassen, og ikke klarer jobbe fullt av den grunn, så synes jeg da ikke man bør gå ned i stilling av den grunn. Min mor er sånn, og hun mister ganske mange rettigheter økonomisk av den grunn. Hun jobber på en arbeidsplass (og har gjort det i 30 år) som er fysisk dårlig tilrettelagt. Hun har vært en del sykmeldt i perioder pga dette, men arbeidsplassen har ikke vært særlig villig til å gjøre endringer (og da er det ikke snakk om store, men feks en heve / senke benk - hun er kokk). Deres holdning er om hun får tilpasning vil "alle" plutselig ha det. Følgene er at hun ikke klarer å jobbe så mye som hun vil, og hun har hele tiden søkt seg litt og litt ned. Og da synes jeg faktisk det blir feil. Men hun orker ikke kjempe saken mer.

Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?

Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt ) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?

Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt ) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

nå vet ikke jeg hvordan det fungerer der du er, og med dine leger, tannleger, spesialister og behandlere. Men min erfaring er iallefall at det uhyre vanskelig å alltid få lagt slike ting utenom arbeidstid, dessuten har jo en deltidsarbeidende like rettigheter på permisjoner som andre. Klart man bør prøve, og dersom man ikke gjør det, er det noe galt, men å si at deltidssykemeldte ikke skal få lov å søke permisjon til legebesøk er ganske på bærtur, syns jeg.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Ja, jeg synes de gravide i et slikt eksempel har helt rett når de ber om sykemelding. "Det er valgfritt å gå gravid", ja, det er det vel i ytterste konsekvens. Men vi lever altså i et velferdssamfunn hvor vi har bestemt oss for at kvinner skal kunne få barn uten at det går utover jobben deres. Og at de fleste i dette landet skal kunne både jobbe og leve. Jeg har også vært delvis sykemeldt tidlig i svangerskap bl.a. pga trøtthet. Det var jo ikke slik at jeg lå på sofaen og sov helt til jeg hentet storesøster i barnehagen, og var frisk og rask resten av dagen. Jeg sov gjerne enda litt til, og enda litt til... Jeg har også hatt en sykdom som gjorde at jeg i lange perioder ikke orket å gjøre stort mer enn å studere og jobbe (for det måtte jeg jo). Jeg hadde ikke noe sosialt liv, eller noe samliv med mannen min, for den del. (Dette var forresten også en type sykdom som heldigvis lett lot seg behandle, bare jeg fortalte legen hva hun skulle undersøke meg for, etter å ha blitt avfeid med "stress" i årevis). Det var ikke akkurat noe alternativ å være langtidssykemeldt i min situasjon, derfor hadde jeg ikke noe liv utenom. Slik unner jeg ingen å ha det! Det er heller ikke særlig lurt å holde på sånn i lengden, med tanke på arbeidsevnen. Så ja, når sykdom gjør at man kan fungere i jobb, men dermed ikke i privatlivet, så mener jeg definitivt at det er riktig at man får en sykemelding slik at man som et minimum kan ha litt glede av privatlivet sitt. Og som med de slitne gravide, er det jo ikke slik at man tar i mot en 100% sykemelding og vips har man overskudd til "oa hela natten" og alt som er gøy.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.