Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

[era]

Jeg mener helt klart at adhd er overdiagnostisert , men jeg får alle piggene ut og lyst til å begynne å skrike fremfor å diskutere saklig, når man automatisk setter mistanke om adhd og ommsorgssvikt i sammenheng.

Uvitende og menneskefientlig vås!

Jeg er fullstendig klar over relasjonsskader og adhd symtomatikk og likhetstrekk- lever med dette både i nær familie og jobb messig så at jeg blir provosert handler ikke om uvitenhet om sammenheng.

:stor feit sur pekefinger: ( og god lyst til å bruke miderste)

[Veronal]

Apple: Hvordan kan du vite at brukere her inne ikke har fagkunnskap? Ellers kan man jo be om dokumentasjon som underbygger. Professor Willy-Tore Mørch er i hvert fall fagmann.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Apple: Hvordan kan du vite at brukere her inne ikke har fagkunnskap? Ellers kan man jo be om dokumentasjon som underbygger. Professor Willy-Tore Mørch er i hvert fall fagmann.

Jeg sier ikke at ingen har det. Det har bare vært et gjentagende mønster at man uttaler seg og mener noe om noe man helt tydelig ikke har peiling på, spesielt når det gjelder pskykiatriske diagnoser.

Jeg kan mye om dette, så jeg legger nok ekstra godt merke til det.

[Skremmern]

Jeg reagerer på mange av uttalelsene i denne tråden. Hvordan i alle dager vet man at mange barn diagnostiseres feil? Kjenner dere til hvert enkelt tilfelle, hva som ligger bak og har dere den faglige kompetansen som skal til for å uttale dere om tema? Egenerfaringer er ikke nok, ei heller hva man googler og leser på nett.

Det blir det samme å si at for mange ekteskap går i oppløsning i dag.

Jeg uttaler meg om dette og jeg er meget klar på at det er som privat synser ut fra egne observasjoner. Jeg syns det er lov å diskutere likevel.

Jeg tror heller ikke at mange barn diagnostiseres feil sånn eller slik. Det jeg føler meg sikker på er at noen ganger er det andre virkelmidler enn medisiner igjen å prøve. Og noen av disse gangene så vil andre tiltak enn medisiner ha en effekt.

Også er jeg innmari nøye med å si at for en hel del så er medisiner rett og slett det som trengs. Og alt annet fullstendig på stell.

Men altså - noen ganger ender man med en adhd-diagnose og en medisinering i tilfeller hvor andre virkemidler kunne ordnet opp. Det mener jeg er uheldig.

Det er ikke noe poeng å benekte at det finnes barn med adhd som tilfriskner når de får en livssituasjon som er lettere. Det betyr dog ikke at det er noe galt med livssituasjonen til alle med adhd og det betyr heller ikke at det er et nederlag å medisinere adhd.

Dog bør det være en målsetning at alle har det best mulig vel? Og at i de tilfellene hvor det faktisk er en vanskelig livssituasjon som er den faktoren som utløser medisinbehovet så er det et sterkt ønske å heller fikse livssituasjonen?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg uttaler meg om dette og jeg er meget klar på at det er som privat synser ut fra egne observasjoner. Jeg syns det er lov å diskutere likevel.

Klart man kan diskutere - noe annet skulle tatt seg ut.

Poenget mitt er at man ikke kjenner til alle tilfellene hvor det er spørsmål om ADHD. At man reagerer på enkeltes uttalelser, det være seg på nett eller IRL, er en ting, man mener kanskje at andre foreldre altfor lett putter utfordrende, ikke-A4-barn i den kategorien, men det er uansett og til syvende og sist ikke foreldrene som diagnostiserer.

Jeg lurer også på hva den enkelte i tråden legger til grunn for sine uttalelser, det må jo være tanker man har gjort seg opp i forkant av denne artikkelen, og når jeg leser tråder rundt om på forumet, som skepsis mot å ta tabletter når man har feber og sånn, tenker jeg jo mitt.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Klart man kan diskutere - noe annet skulle tatt seg ut.

Poenget mitt er at man ikke kjenner til alle tilfellene hvor det er spørsmål om ADHD. At man reagerer på enkeltes uttalelser, det være seg på nett eller IRL, er en ting, man mener kanskje at andre foreldre altfor lett putter utfordrende, ikke-A4-barn i den kategorien, men det er uansett og til syvende og sist ikke foreldrene som diagnostiserer.

Jeg lurer også på hva den enkelte i tråden legger til grunn for sine uttalelser, det må jo være tanker man har gjort seg opp i forkant av denne artikkelen, og når jeg leser tråder rundt om på forumet, som skepsis mot å ta tabletter når man har feber og sånn, tenker jeg jo mitt.

Jeg er for trøtt til å begynne å lete opp gode referanser akkurat nå, men uttalelsene mine er hovedsakelig basert på det jeg har lest av statistikk og forskningslitteratur opp i gjennom. Men jeg skjønner at de som selv har barn med adhd misliker mye av det som blir skrevet, og at det er lett å føle seg mistrodd som forelder når man har et barn med adhd-symptomer. Målet er selvfølgelig at de som trenger behandling og medisiner for adhd skal få det, men i spørsmålet om det er for mange barn som vokser opp med merkelappen adhd, så er mitt soleklare svar JA.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

, men i spørsmålet om det er for mange barn som vokser opp med merkelappen adhd, så er mitt soleklare svar JA.

Jeg kjenner ikke bakgrunnen din, Pida, annet enn at du skriver at du har lest endel om emnet. Og jeg ser at du er trøtt, så vet ikke om du vil svare, men hva får deg til å trekke den bastante konklusjonen? Jeg mener, vet du som et faktum at psykiatere og psykologspesialister overser diagnostiske kriterier? Eller er det andre ting du baserer det på?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Når jeg tenker meg om, så har jeg ikke lagt merke til at vi har noen psykologspesialister eller psykiatere på forumet.

Det er mange som ikke snakker så mye om hvilken utdannelse de har, så det betyr ikke at det ikke finnes folk med kompetanse her til å mene noe om dette emnet.

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Jeg kjenner ikke bakgrunnen din, Pida, annet enn at du skriver at du har lest endel om emnet. Og jeg ser at du er trøtt, så vet ikke om du vil svare, men hva får deg til å trekke den bastante konklusjonen? Jeg mener, vet du som et faktum at psykiatere og psykologspesialister overser diagnostiske kriterier? Eller er det andre ting du baserer det på?

Åh, nå hadde jeg skrevet et langt svar og presterte å miste alt på mystefystisk vis. Nå får det bli en kortversjon: Jeg mener at for mange barn henvises med mistanke om adhd, og at for mange av dem som henvises ender opp med å få diagnosen. Når alt kommer til alt finnes det ingen lakmustest som avgjør om et barn har eller ikke har adhd - det er og blir et skjønnsspørsmål. Jeg tviler ikke på kompetansen til de som diagnostiserer, men de utsettes for en del press fra både hjem og skole (og legemiddelindustri?), de er høflige og velmenende mennesker, og de gruer seg for å trå barnas foreldre for nære med direkte spørsmål om f.eks. vold og konflikter, psykisk helse, rusbruk og oppdragelsesstil. Det er mye, mye lettere å snakke om barnets fungering, hvordan han/hun var som spedbarn, osv.. Men det er her jeg mener at for mange barn blir definert som "problemet", mens de heller burde betraktes som familiens (eller skolens) "symptombærer" - tegnet på at noe ikke stemmer et eller annet sted.

Dessverre er det også slik at barnehage/skole/helsestasjon/ppt gjerne henviser til spesialisthelsetjenestn med spørsmål om adhd, også håper de at noen andre "lengre oppe i systemet" skal se og våge å ta tak i mistanken om omsorgssvikt. Dette er heller ikke så rart, all den tid man må ha foreldrenes samtykke for å få sendt avgårde en henvisning. Ergo blir det lettere å pakke inn problemet med ord som "atferdsvansker" og "konsentrasjonsproblemer" fremfor å sette ord på mistanken om vanskelige oppvekstvilkår for barnet. Slik er det dessverre, og det er barna om lider under dette systemet.

Hvis noen ønsker å lese om utredning og behandling av adhd kan jeg henvise til Helsedirektorates veileder. Denne tar vel ikke for seg de store kontroversene eller kritikken mot dagens praksis, men den beskriver i alle fall hva som regnes som adekvat praksis i dag.

[Chanett]

Jeg uttaler meg om dette både som mamma, pedagog og privat synser. Hvor skille på rollene, liksom?

[era]

Min kjære far rektoren klarte å komme med en utalelse som sier mye om hva slags holdninger mange blir mødt med om ungene ikke passer inn i den tradde A4 formen

( Rektorens egen datter vokst opp på intitusjon og forsterhjem uten noen form for egenproblematikk eller diagnose, men med mor med endel problemer rektor far couldt bee bothered)

"Det finnes ingenting som heter ADHD, bare resusjsvake mødre"

Jeg møter desverre denne type holdning ofte i jobbsammenheng heldigvis ikke i studie foreløbig , men det kommer vel.

Men det er ikke mulig å ikke tenke i retning her er det noe heeelt feil, når man jobber på institusjon og 70% av ungdommene blir medisinert med adhdmed. eller lykkepiller, mens de kan stå i år på ventelister for psykbehandling etter år med ommsorgsvikt.

Jeg har stort sett å gjøre med barn og ungdom der det er familie og situasjons problematikk, men jeg har da nok av eksemler på barn med fullt ut fungerende familier og miljø som rett og slett har en organisk forstyrrelse og det er forferdelig å stigmatisere disse familiene som pinadø sliter nok fra før-

HELDIGVIS er det få innenfor barnevernstjenesten og psykiatrien/helsetjenesten som fortsatt har slike holdninger som min kjære far og endel andre uheldig plasserte personer har, og forhåpetligvis vil denslags svineri bli utryddet sammen med homofobi og generellt fremmedhat og uvitenhet etterhvert- vi begynner jo så smått å krype ut av middelalderen.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av era, her.

Jeg har stort sett å gjøre med barn og ungdom der det er familie og situasjons problematikk, men jeg har da nok av eksemler på barn med fullt ut fungerende familier og miljø som rett og slett har en organisk forstyrrelse og det er forferdelig å stigmatisere disse familiene som pinadø sliter nok fra før-

Jeg har alltid sagt at vår største utfordring er ikke et barn med ADHD, men alle "forståsegpåere" som vet alt så mye bedre enn oss og som vet om en snarvei til å få en "frisk" gutt bare vi setter de og de grensene og sier og gjør det og det. Det er slitsomt det.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg har alltid sagt at vår største utfordring er ikke et barn med ADHD, men alle "forståsegpåere" som vet alt så mye bedre enn oss og som vet om en snarvei til å få en "frisk" gutt bare vi setter de og de grensene og sier og gjør det og det. Det er slitsomt det.

Det som gjør det innmari vanskelig å forstå adhd er egentlig det at det er så vanskelig å spørre. Man føler at foreldrene opplever ethvert spørsmål som kritikk. Og i en sånn diskusjon som dette så ender de som har adhd-barm gjerne med å bli såra og å føle seg uglesett.

Det jeg strever veldig med å poengtere er at det er variasjoner av denne sykdommen.

Hos LilleKompis som frekventerer vårt hjem er det så gode vilkår at jeg har sagt at dersom Drammen og jeg dør så ønsker jeg at de overtar barna mine. Det er kort og godt uten mer diskusjon det beste hjemmet et barn kan vokse opp i.

LilleKompis trenger medisin for sin adhd. Alt er forsøkt, det er ikke mer å snakke om - han må ha medisin. Da fungerer han veldig ok. Og det beste med mora hans er at man kan spørre og grave til man skjønner hvordan det er for LilleKompis. Hun blir ikke sur - hun vet at sønnen hennes er høyt elsket og at man spør fordi man virkelig vil forstå hvordan det funker. Og hun går ikke i forsvar.

Jeg ser at det er lett å føle det som et personlig angrep når man kritiserer at noen barn diagnostiseres og medisineres og kunne vært fikset uten. Jeg har hatt det sånn i mange år når man snakker om andre ting. Men etterhvert har jeg lært meg at man kan diskutere statistikk og generelle ting uten at jeg nødvendigvis er den man snakker om. Slik mener jeg det er her også.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det som gjør det innmari vanskelig å forstå adhd er egentlig det at det er så vanskelig å spørre. Man føler at foreldrene opplever ethvert spørsmål som kritikk. Og i en sånn diskusjon som dette så ender de som har adhd-barm gjerne med å bli såra og å føle seg uglesett.

Jeg har ingen problemer med spørsmål og forklarer gjerne for andre, men å bli møtt med at dere må jo sette grenser eller liknende ting gir ingen dialog. Spørsmål blir ikke oppfattet som kritikk, fasitt blir oppfattet som slitsomt all den tid man faktisk har prøvd veldig mye de siste åtte årene og jeg til dags dato har tilgode å møte en eneste ny tanke. Man blir rett og slett lei av grensesetting, legge seg tidligere, ikke la dem få viljen sin etc.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg har ingen problemer med spørsmål og forklarer gjerne for andre, men å bli møtt med at dere må jo sette grenser eller liknende ting gir ingen dialog. Spørsmål blir ikke oppfattet som kritikk, fasitt blir oppfattet som slitsomt all den tid man faktisk har prøvd veldig mye de siste åtte årene og jeg til dags dato har tilgode å møte en eneste ny tanke. Man blir rett og slett lei av grensesetting, legge seg tidligere, ikke la dem få viljen sin etc.

Ingen problemer med å forstå dette veldig, veldig godt. Det er mange som burde ha større respekt for at det faktisk kan hende at man ikke er idiot bare fordi man har en utfordring.

Era - det er nettopp det. Om man har et barn som er hardt rammet av adhd så er det ingenting som kan hjelpe med unntak av medisiner.

Detjeg tenker at er de som kalles "feildiagnostisert" er de som også har adhd - men kanskje ikke i like stor utstrekning. De som sykdommen forverres av livssituasjonen og hvor det å fikse livssituasjonen ville vært nok til at de ble symptomfrie. Altså at de har denne sykdommen - men ikke verre enn at med gode forhold så går det fint med dem. På samme måte som vi alle har anlegg eller problemstillinger som vi kan hanskes fint med - eller gå til grunne på - avhengig av hvordan vi kan møte dem.

Men det er jo da så innmari viktig å skille mellom de som kan få det bedre kun vha livssituasjon og de som ikke vil påvirkes av dette. Jeg tenker en parallell til diabetes. Om du har diabetes 1 så må du ha insulin - basta bom, ikke mer å diskutere. Den er heller ikke utløst av livsstil. Om du har diabetes 2 så må du kanskje ha insulin, men kanskje kan du klare deg fint uten med riktig kosthold.

Men for all del altså - smarte forslag om "har dere prøvd med litt grenser da?" må jo være så man får lyst til å finne en RL altså. Det skjønner jeg godt.

[Katta]

En ting som er viktig å huske på når man diskuterer ressurssvake familier - det er veldig lett å tenke at all adferd og sykelighet fra avkommet på et eller annet vis er et resultat av forholdene i heimen. Men man må ikke glemme at ressurssvake familier også har overhyppighet av sykdom, så når man ser på et barn fra en ressurssvak familie er det ikke mindre sannsynlighet for sykdom enn i andre familier, heller tvert imot.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

En ting som er viktig å huske på når man diskuterer ressurssvake familier - det er veldig lett å tenke at all adferd og sykelighet fra avkommet på et eller annet vis er et resultat av forholdene i heimen. Men man må ikke glemme at ressurssvake familier også har overhyppighet av sykdom, så når man ser på et barn fra en ressurssvak familie er det ikke mindre sannsynlighet for sykdom enn i andre familier, heller tvert imot.

Viktig poeng. Og spesielt i de tilfellene der ADHD er arvelig. Nå er det folk som lever et greit voksenliv med diagnosen, men det er også mange som sliter med rusproblemer og andre psykiske lidelser. Her kan man jo tenke at det an handle om miljø, men avkommet kan like fullt ha en ADHD-diagnose. Men symptomene kan selvsagt forsterkes, som SF skrev noe om.

Ellers sier Skremmern endel om det jeg tenker i denne diskusjonen. Argumenter som at barn reagere på mange måter, miljø spiller også inn osv er sevsagt ikke feil, men det er da jammen spesialistene som setter diagnosene også fullt klar over. Det er visse kriterier som skal til for å få diagnosen, ikke bare den synlige atferden.

Når jeg tenker meg om, så har jeg ikke lagt merke til at vi har noen psykologspesialister eller psykiatere på forumet.