Smittsom omsorgssvikt

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

I slike situasjoner trenger barn en myndig stemme som det vet det ikke er mulig å gå i forhandlinger med. Det vil si at reaksjonen til den voksne skal være nok til at barnet skjønner at handlingen er uakseptabel. Å lære opp unger til å forhandle i slike situasjoner er å anskaffe seg en slitsom hverdag. Å slå er uakseptabelt og ferdig diskutert.

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

Hva slags sanksjoner medfører slåing av søsteren for ham da?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Ja ja ja!!!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Veldig viktig.

Jeg må utøve makt i den forstand at barna ikke får lov til å spise sjokolade til frokost eller droppe leksene. Men i det store og det hele har jeg størstedelen av fokuset mitt på at barna er helt egne individer som eier seg selv og sine liv. Det er jeg veldig ydmyk overfor.

Det er jo forskjell på å behandle barn som voksne og på å behandle dem etter noenlunde samme etiske standard for korporale reaksjoner.

[Heiko]

Jeg har ikke trua på JJ i denne sammenhengen. Var nettopp på kurs hvor han foreleste om nettopp de tingene han skriver her. Jeg ble ikke overbevist og veldig lite imponert. mye klaginger over metoder, skoler og barnehage og svært få forslag til løsninger. For ikke snakke om store mengder udokumentert synsing.

[Milfrid]

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

:dulter: Gi meg Snåsamannen any day.

[Pebbles]

Jeg synes forøvrig at JJ er en av de klokeste røstene angående menneskesyn.

Mange blir frustrert og irritert over manglende papirer og mangel på konkrete råd - jeg har aldri hatt behov for å se noens eksamensbevis for å ta kloke tanker på alvor og JJ selv sier at han ikke er noen tilhenger av "oppdragelse" og med det faller konkrete oppdragelsesråd bort. Det som gjør JJ til den mest verdifulle røsten for min del, er at han legger seg på et helt annet plan enn alle andre jeg har hørt snakke om barneoppdragelse - nettopp i det at han i grunnen ikke snakker om oppdragelse men heller om hvordan man skal omgåes andre mennesker. Det blir mer filososfisk og jeg digger hele tilnærmingsmåten hans.

[kie]

Barn er forskjellige. Det virker det som om svært få av "ekspertene" som fronter en metode har fått med seg. JJ hadde vært ubrukelig hos oss. Vi trengte en mer autoritær stil og belønning i kombinasjon med andre fremgangsmåter ble tingen.

Nå har jo jeg også barn med spesielle behov og jeg skjønner hva Temple Grandin (professor, innovatør, foredragsholder og autist) mener når hun sier at hun var heldig nok til å vokse opp på femtitallet.

Når det gjelder skole og atferdsvansker så synes jeg denne avhandlingen sier mye bra. Den beskriver også en studie der man klarte å redusere atferdsproblematikk med 60% i skolen. Jeg tillater meg å kopiere inn litt derfra:

Sitat:

I en tidligere artikkel har jeg drøftet andre mulige årsaker til at det er så mye atferdsproblemer i Norge sammenlignet med andre land (Eriksen, 2006). En viktig forklaring på samfunnsnivå er at vi i Norge noe ensidig har basert vår oppdragelse på en humanistisk ideologi («vekstpedagogikk»). Sentralt i den humanistiske ideologien (Levin & Nolan, 1991) er en ikke-dirigerende (tillatende) lederstil der barn/unge selv må ta ansvar for egen atferd og læring. Når barn får dette ansvaret i for stor grad, har mange en tendens til velge det som gir umiddelbar behovstilfredsstillelse (velger ikke-faglige aktiviteter fremfor faglige aktiviteter, velger TV fremfor lekser, etc.). Det fører, ikke uventet, til at norske elever sier de trives godt på skolen (PISA, 2004). Problemet er imidlertid at en slik oppdragelse fører til atferdsproblemer i skolen og senere stoff- og alkoholmisbruk (Baumrind, 1991; PISA, 2001, 2004). I tillegg fører den til dårlige læringsresultater, spesielt for ca. 20 % av elevene (PISA, 2004). PISA-undersøkelsen fra 2006, som publiseres i disse dager, viser videre at norske 15-åringer nå skårer generelt lavt i naturfag, matematikk og morsmål. Blant 30 OECD-land kom Norge på 24. plass i naturfag, 23. plass i matematikk og 19. plass i leseferdighet (PISA, 2007).

Ut fra psykoanalytisk teori kan vi si at mye av den norske oppdragelsen er styrt etter lystprinsippet («curling»-oppdragelse), dvs. at barn skal få det de vil ha med en gang og med minst mulig anstrengelse. En oppdragelse styrt etter lystprinsippet fører til en manglende evne til å tolerere frustrasjon og negative affekter. Toleranse for frustrasjon og negative affekter er sentrale aspekter ved egostyrke (se senere). Med andre ord: en oppdragelse basert på en ikke- dirigerende lederstil der barn i stor grad blir gitt en umiddelbar behovstilfredsstillelse, vil kunne føre til en manglende utvikling av ego (egosvak) og er således skadelig for individets personlighetsutvikling (se senere).

En mulig nevropsykologisk forklaring på hvorfor en ikke-dirigerende lederstil fører til atferdsproblemer hos mange elever, er at frontallappene i hjernen ikke er ferdig utviklet før ca 25-årsalderen. I frontallappene er hjernens overordnede styringssystem («hjernens administrerende direktør») lokalisert. Hjernens overordnede styringssystem har en rekke funksjoner og kalles med en fellesbetegnelse «de eksekutive funksjoner» (Pennington & Ozonoff, 1996). Når disse strukturene og funksjonene ikke er ferdig utviklet, vil individet blant annet ha begrenset evne til å planlegge på lang sikt, og det vil ha vansker med å regulere følelser fra de dypere delene av hjernen. Resultatet blir derfor at barns og unges atferd styres av kortsiktige konsekvenser mer enn av langsiktige, og når de kommer i konflikt, styres deres atferd i for stor grad fra primitive følelser.
Mange barn og unge trenger derfor en «ytre eksekutiv funksjon» (ytre ledelse) for å kompensere for den manglende utviklingen av deres «indre eksekutive funksjon» (egenledelse). Et sentralt spørsmål blir derfor hva slags følger kunnskap om hjernens utvikling bør få for valg av lederstil i oppdragelsen av barn og unge. Er så denne kunnskapen i overenstemmelse med den empiriske forskningen på effekter av ulike typer lederstiler i oppdragelsen av barn og unge? Dette er spørsmål jeg vil besvare nedenfor med utgangspunkt i mitt eget program for forebygging av atferdsproblemer i skolen.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

JJ hadde vært ubrukelig hos oss. Vi trengte en mer autoritær stil og belønning i kombinasjon med andre fremgangsmåter ble tingen.

Nå har jo jeg også barn med spesielle behov og jeg skjønner hva Temple Grandin (professor, innovatør, foredragsholder og autist) mener når hun sier at hun var heldig nok til å vokse opp på femtitallet.

JJ ubrukelig hos oss også. Vi kan bruke elementer, men som helhet er det feilslått. Jeg er skikkelig sur på meg selv for at jeg hørte så mye på folk fra FP, og tenkte at vi rett og slett måtte tenke "goodwill", "empati" og "indre motivasjon". Mannen min har fnyst av dette hele tiden, og langt om lenge innså jeg at han hadde helt rett. For vårt barn var en slik tankegang helt bak mål. Så vi har vært nødt til å iverksette det jeg kaller en "Margrethe Munthe"-oppdragelse på han. Det er tungt, for jeg vil så gjerne være en som løser problemer med goodwill, men det går bare ikke. Jeg har snakket med flere lærere, sosinomer og PP-folk på skolen til sønnen min, og de er på mitt parti. Det er ganske fælt å måtte oppdra guttungen på denne måten i det offentlige rom. Jeg får ofte rare blikk, og folk tenker nok sitt. Nei, fy, strengt forbudt, slem gutt og snill gutt er ikke ord man ofte hører i den moderne barneoppdragelsen, så jeg føler meg ofte som et gufs fra fortiden. Jeg skulle derfor ønske at det var litt mer aksept der ute for at JJs metode ikke er veien, sannheten og livet for alle og enhver.

[Polyanna]

Når det gjelder helt uakseptable ting, som vold, så må man jo jobbe langs to spor, tenker jeg: Demonstrere at det er uakspetabelt, ved tanker, tone og egentlig å reagere slik det er naturlig å reagere (ALLE bli vel både lei seg og forbanna når ungene slår?).

OG å jobbe MASSE med alternative strategier. Hvorfor slår du? Hva tenkte du? Hvorfor stoppet du å tenke? Akkurat HVA var triggerpunktet ditt når du gikk i svart? Hvis du skulle gjort det om igjen, det som skjedde nå, hvordan kunne du klart å stoppe deg selv? Er det noe jeg kunne sagt eller gjort som kunne hjulpet deg til å stoppe?

Jobbe med alternativer, som å knytte nevene hardt og BRØLE i stedet for å slå, eller sparke i veggen.

Rollespill (kjempenyttig!).


Et eksempel fra meg selv: Jeg har EN person i livet mitt som driver meg til å gjøre ting jeg vanligvis ikke gjør. Han er rett og slett verdens mest irriterende mann, og klarer gang etter gang å provosere meg til jeg blir rødglødende av raseri, brøler, banner og roper. Det er pinlig, og også helt uakseptabelt. Jeg burde klare å ta meg sammen! Men det har vært kjempevanskelig, og har kommet som et sjokk på meg selv også, hver gang.

Det hadde IKKE hjulpet om mannen hadde tenkt ut en konsekvens for meg hver gang det skjedde, altså. For dette er jo noe jeg selv også GJERNE vil klare å kontrollere, og så får jeg det ikke til.

To ting har hjulpet. Det ene er at at Him (her inne - jeg blåste ut etter en situasjon en gang), spurte: Men akkurat HVA er det som trigger deg? Utover at det er en irriterende krangel? Hva får deg til å bikke over helt? Først fnyste jeg bare av det - det var jo opplagt at jeg ble sint, så irriterende som den mannen er! Men så tenkte jeg litt til, og det sm utløste raseriet mitt hver gang var ikke selve krangelen, men i det øyeblikket han nektet å høre på meg, enten ved en -taktikk eller ved å gå før han hadde hørt på meg. At han insisterte på å ha rett uten å ha hørt på motargumentene. Da klikket det. Hver gang. Utrolig nyttig! Det har hjulpet noe fantastisk!


Det andre er at jeg har øvd på teknikker. "Talk-to-the-hand"-teknikker. Humor. Faste fraser som "jeg hører du sier det, men jeg er uenig og dette er det uansett jeg som bestemmer, så det er ikke noe å snakke om."


Jeg er HELT sikker på at dette er uendelig mye mer effektivt også for barn, enn å sette opp en kjip konsekvens.

Når man bikker over og mister kontrollen så vurderer man jo uansett ikke konsekvensen. Den forsvinner i den rødglødende lavaen av raseri.

Sinnemestring er noe som krever øvelse, refleksjon og masse, masse hjelp, for de som sliter med det.

[Tallulah]

Men Divine og kie, det blir litt rart for min del når dere trekker fram at det ikke funker på deres barn, når begge deres barn har diagnoser som går på at nettopp slike ting ikke funker.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men Divine og kie, det blir litt rart for min del når dere trekker fram at det ikke funker på deres barn, når begge deres barn har diagnoser som går på at nettopp slike ting ikke funker.

Men gjett hvem som får mest tips og råd og synsing om barneoppdragelse, da. Det er jo gjerne vi som har barn som er utenfor "normalen". Da kan man nok få JJ-tankegangen, og spesielt den bebreidende og belærende tonen det blir presentert i i mange tilfeller, i vrangstrupen.

Den mer autorative fremgangsmåten har for øvrig også vist seg å ha bedre effekt på barn uten diagnose også. F.eks. som nevnt i quoten i mitt forrige innlegg, der man ser litt på effekten i skolesammenheng.

Det jeg synes jeg ser er at man i dag ofte tror at noen viktige poenger (innlevelse, respekt for barnet, positiv forsterkning, validering osv.) kan erstatte alt annet innen barneoppdragelse. At f.eks. bare man validerer og prater nok om følelser så er saken biff. Men i mange tilfeller så trenger man mer enn bare dette. Og det er her diskusjonen gjerne går skeis med JJ-fans, etter min erfaring.

Jeg vet ikke om andre her ser på "Kongsvik ungdomsskole"? Hun læreren som kommer fra barneskolen og bare forstår og forstår og forstår elevene som viser null respekt minner meg litt om denne ensidigheten. For de stille jentene i klassen er sikkert denne læreren perfekt. For gutta som står på bordet og hoier er det åpenbart at ikke mer av det samme er det som skal til. Selv om læreren ser ut til å tro det.

Det er nettopp den greia der som gjør at jeg får litt fnatt av JJ. I tillegg til det så har man altså poenget med at all forståelsen og følelsespraten for å komme frem til poenget for noen barn kun fungerer som støy og tåkelegger budskapet.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg vet ikke om andre her ser på "Kongsvik ungdomsskole"? Hun læreren som kommer fra barneskolen og bare forstår og forstår og forstår elevene som viser null respekt minner meg litt om denne ensidigheten. For de stille jentene i klassen er sikkert denne læreren perfekt. For gutta som står på bordet og hoier er det åpenbart at ikke mer av det samme er det som skal til. Selv om læreren ser ut til å tro det.

Det er nettopp den greia der som gjør at jeg får litt fnatt av JJ. I tillegg til det så har man altså poenget med at all forståelsen og følelsespraten for å komme frem til poenget for noen barn kun fungerer som støy og tåkelegger budskapet.

Har du i det hele tatt lest noe av JJ?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Har du i det hele tatt lest noe av JJ?

Ja.
Men nå snakker jeg mest om hvordan de tingene han vektlegger ser ut til å bli "det eneste svaret og løsningen på alt" i den trenden vi er inne i nå. Noen ganger trengs det andre virkemidler også. Noen ganger er det ikke valideringen og respekten fra de voksne det skorter på, men jeg får ofte inntrykk av at det er det som blir forklaringen på det meste. Og at tydelighet og grensesetting blir tolket som ufølsomhet, respektløshet osv. mot barnet. Jeg synes det blir (ikke bare i forhold til JJ, men generelt) litt for ensidig lagt vekt på "vekstpedagogikken" og at man i en del tilfeller har blitt for redde for å krenke. Altså ikke at man bør krenke mer, men slik at den frykten får uheldige konsekvenser i form av manglende tydelighet og grensesetting. Beklager om det ble rotete.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ja.
Men nå snakker jeg mest om hvordan de tingene han vektlegger ser ut til å bli "det eneste svaret og løsningen på alt" i den trenden vi er inne i nå. Noen ganger trengs det andre virkemidler også. Noen ganger er det ikke valideringen og respekten fra de voksne det skorter på, men jeg får ofte inntrykk av at det er det som blir forklaringen på det meste. Og at tydelighet og grensesetting blir tolket som ufølsomhet, respektløshet osv. mot barnet. Jeg synes det blir (ikke bare i forhold til JJ, men generelt) litt for ensidig lagt vekt på "vekstpedagogikken" og at man i en del tilfeller har blitt for redde for å krenke. Altså ikke at man bør krenke mer, men slik at den frykten får uheldige konsekvenser i form av manglende tydelighet og grensesetting. Beklager om det ble rotete.

Dette er strengt tatt ikke JJ sin feil. Han er ikke imot regler, grenser og tydelighet. Forskjellen ligger i hvordan man tenker rundt disse grensene og hva slags holdninger som ligger bak. Han er ingen forstå-ihjel-filosof, men jeg er enig med deg i at diskusjoner der han blir brukt som utgangspunkt ofte ender i den grøfta.

[Divine]

Ja og nei. Jeg har hatt mange samtaler med fagfolk som mener at også ganske mange "vanlige" barn hadde hatt godt av denne typen oppdragelse. Det er jo ikke slik at det er et klart skille på når et barn er "normalt" og når det har spesielle behov og at den ene typen barn må oppdras slik og den andre typen barn slik. Så kanskje mange ender opp med å prøve for hardt, bare fordi de tror/mener at JJ er det eneste saliggjørende. Og mange vil kanskje ikke torde å prøve noe annet heller, dersom den gjengse oppfatningen er at andre metoder er "horrible".

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja og nei. Jeg har hatt mange samtaler med fagfolk som mener at også ganske mange "vanlige" barn hadde hatt godt av denne typen oppdragelse.

Jeg vet at det er mange som mener det (ref. de to mennene i leserinnlegget over og skoler som syns det er greit å bedrive hundetrening av barn), men jeg vet også at mange ikke mener det. Barn er forskjellige rett og slett, og hva man ser på som akseptabelt er ulikt.

Det du beskriver Emm, er hjerteskjærende, og tar virkelig ikke høyde for individuelle forskjeller. Barnet mitt hadde blitt knust av en sånn stoppeklokke i garderoben, fordi han ville visst at han aldri kom til å vinne, og han hadde mistet all motivasjon.

[emm]

Ser den Divine. Jeg ville knekt under slike metoder som barn, og slik ser jeg at mine er også. Det holder med ganske mye mindre, men jeg ser absolutt at det er stor forskjell på individnivå her.
Derved så blir et system satt i stand fra skolens side, for å favne alle, veldig vanskelig og veldig urettferdig. Jeg har opplevd at særlig eldste har hatt ett nærmest hysterisk forhold til det å gjøre alt rett til en hver tid, slik at hvertfall ikke hun skal være den som gjorde slik at det ikke ble belønning for klassen. Yngste tar heldigvis litt letter på ting, men hun har opplevd gang på gang at de stoppeklokker påkledning i garderoben, hvorpå de fire raskeste får PALS-kort. Hun var veldig opptatt av det, og har øvd hjemme for å bli raskere, for "da blir læreren så stolt av meg og skryter". Jeg kunne virkelig dratt dette ut i det vide og det brede, men jeg utstår ikke PALS og jobber med for å få de såkalte "evalueringsdataene" som er en kritisk suksessfaktor for programmet. Jeg vil ha en slutt på det rett og slett. De må kunne vise til noen positive resultater, noe jeg er ganske sikker på at de ikke kan. Har heldigvis FAU med meg langt på vei.